Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Omtale av eurovision-sanger del 2

Jeg fortsetter mine anmeldelser av årets Eurovision-bidrag.

Frankrike har ikke vært det mest spennende landet i Eurovision de senere år, muligens med et lite unntak for Patricia Kaas i 2009. I år er det Amaury Vassili som deltar med sangen "Sognu", som er en sterk ballade oppbygd av strykerinstrumenter og sunget med operavokal. Sannelig er ikke dette så ille. Det spørs imidlertid om det kan dra Frankrike ut av glemselen. Terningkast 4. 


Hellas har de siste årene blitt slengt stemmer etter i et omfang som nærmest kan nå opp til EU-støtte for å hjelpe problembarnet ut av krisen. Vi får håpe grekerne er fornøyde med pengene, for stemmer får de nok ikke så mange av i år som de pleier, med mindre folk stemmer av ren vane. Loucas Yiorkas feat. Stereo Mike synger den slepende og anstrengende "Watch my dance", som slettes ikke er så dansbar som tittelen skulle antyde. Det er noen antydninger til typisk greske klanger under resten av instrumentstøyet. Det er mulig Hellas lider av samme syndrom som Portugal og Bulgaria i det de har sendt lite musikalske bidrag med ikke-engelsk tekst. Det er mulig teksten har fenget i hjemlandene, og at dette har hjulpet bidragene, men selv om låtene skulle foreligge i engelsk oversettelse til Düsseldorf er det ikke sikkert det hjelper. Imidlertid har også Hellas fått en del stemmer også  i år hvor landet har dårlige bidrag, så det skulle ikke forbause meg om jeg må tviholde på mobiltelefonen i ren angst for at landet skal vinne i år også og sende en hinsides strøm av SMS-er for Aserbajdsjan, Estland, Finland eller Israel. Terningkast 2. 


Hviterussland sender det narsissistiske bidraget "I love Belarus", sunget av Anastasia Vinnikova. Denne sangen har det vært masse rot med. Hviterussland ser ikke ut til å ha oppfattet Eurovision-reglene, og ville sende en sang som deltok også i fjor! Først hadde den tittelen "Born in Byelorussia", så ble det "I am Belarussian". Imidlertid fikk de ikke lov til å gjøre hva de ville, så de tryllet opp sangen "I love Belarus" og nå har den video og greier. De gode nyhetene for Hviterussland er et den nye sangen er hakket bedre enn den forrige. Imidlertid er mye av humoren i det opprinnelige bidraget ofret for en bedre produksjon og en sterkere melodi. De dårlige nyhetene for Hviterussland er at referansene til USSR, det tidligere Sovjetunionen og nostalgi, ikke lenger er til stede, så garantistemmene fra andre postsovjetiske stater er herved avblåst. Litt etnisk-låtende klimpring og en spennende stemme, og tydelig inspirasjon fra Ruslana tilføyer sangen noe, men jevnt over er den ikke god nok. Humoren og det fellessovjetiske kunne nok skaffet Hviterussland noen stemmer, men denne versjonen der dette er skrelt bort, får sangen til å fremstå som vel sær, og uten umiddelbar appell for noen utenfor landet. Den er imidlertid ikke irriterende, men når overhodet ingen høyder. Terningkast 3. 


Irland har fått mye negativ omtale for bidraget "Lipstick" med Jedward. Sangen fremføres av to kjekke, morsomme gutter med lyse stemmer, og er faktisk underholdende. Her er humoren mye mer vellykket enn i Belgias tilfelle, eller forsåvidt Hviterusslands. Imidlertid har vi også her en relativt svak melodi. Bidraget klarer seg ikke uten morsomt sceneshow, pene sangere og kul tekst. Imidlertid har det det, men ser likevel ut til ikke å få særlig oppmerksomhet på nettdebatter. Sangen kunne vært hjulpet litt med en hardere elektronisk produksjon, og slik blitt løftet. Slik det er nå blir sangen i seg selv noe anonym, men endog ikke helt elendig. Terningkast 3. 


Island dropper eurodancen i år, og sender Sjonni´s friends med sangen "Aftur heim". Den ser ut til å være folkemusikk-inspirert og kommer vel nærmest å være en klankete vise, ikke uten en viss sjarm. Dens halvraske nesten reggae-aktige fremferd er imidlertid noe ufullendt og slitsom. Svake sangstemmer bidrar ikke positivt. På Eurovisions offisielle nettside er nå bidraget oppført med engelsk tittel: "Coming home". Det er ikke sikkert det er positivt, da bidraget ikke står seg musikalsk, og ikke er eksotisk nok uten det islandske språket. Imidlertid kan en forståelig sangtekst kanskje heve låten for dem som bryr seg om det. Nivået på tekstene i Eurovision er imidlertid ofte lavt, så det spørs. Terningkast 3.

Israel sender Dana International som vant Eurovision i 1998 med låten "Diva". "Diva" ble også spilt en del på norske radiostasjoner, noe som slettes ikke alltid skjer med de internasjonale vinnermelodiene, så låten klarte å bli en hit også etterpå. I år deltar hun med låten "Ding Dong" som hun har skrevet selv. Det tilhører vel unntakene snarere enn regelen at Eurovision-artistene skriver låtene selv. Verst av alt er at Dana International har skapt en fantastisk vakker låt, som kanskje til og med overgår "Diva". Produksjonen er lys, lett og blid, uten å bli direkte rosafarget. Den holder seg med bølger av solskinn. Melodien og Dana Internationals varme stemme kan få en til å tenke på forelskelse, men det er ikke det hun synger om. Hun synger om å følge sine drømmer, være impulsiv og se det vakre i livet. Mye av låten er på hebraisk, og spesielt den hebraiske delen er relativt velskrevet om de engelske oversettelsene er korrekte. "Hail the day that brings you the night, hail the time that will enlighten you, it will bring you salvation, hail the day that brings you the night, ding dong, say no more, I hear silent prayers, and it´s making me high and fly, I know where to go and I`m coming now". Sangen er mangefasettert, og selv om den er en enkel popsang gjør den dette på beste måte. Selv om Dana International kanskje ikke er verdens sterkeste sanger, har hun innlevelse. Jeg må vike tilbake på mitt ord etter å ha gitt denne sangen noen ekstra gjennomlyttinger og også gi denne terningkast 6, i tillegg til Finland.


Italia har plutselig bestemt seg for å være senke seg til resten av Europas nivå og delta i Eurovision. Ikke overraskende klarer de dette dårlig. Raphael Gualazzi synger "Follia d´amore", med en uslepen stemme, og jeg forstår såpass italiensk at jeg forstår at kaffen har fått en plass i sangen. Her høres det ut som om sangeren har drukket espressoen sin litt for fort, for dette svir. Terningkast 1. 

Kroatia har ofte hatt gode bidrag i Eurovision, og de gjør intet unntak for 2011. Også i år kommer et av de sterkeste bidragene fra Kroatia. Daria Kinzer synger "Celebrate" som opprinnelig hadde en annen tekst og het "Break a leg". Den nye teksten forandrer ikke merkbart låtens kvalitet, selv om den opprinnelige var mer original, og melodien kanskje ikke helt passer til feiring. Den er up-tempo men ikke hælene i taket. Spesielt versene har karakter, og det er definitivt grunn til å forvente suksess for Kroatia i årets Eurovision. Terningkast 5. Video: http://www.youtube.com/watch?v=60qqMWdwjUQ


Latvia sender sangen "Angel in disguise" som fremføres av Musiqq, en duo bestående av to gutter. Røffe og hese sangstemmer fremfører en kjærlighetserklæring til denne forkledde engelen det dreier seg om. Det er imidlertid en grov disharmoni mellom tekst og melodi, den muntre melodien antyder rett og slett ingen drepende kjærlighet, uansett hvor mye guttene prøver å overbevise oss om det. Nei, da må det nok litt mer innlevelse til, du. Imidlertid er sangen fengende, om ikke annet. Bortsett fra de hese stemmene og en halvfasett på slutten er det intet særpreg over prosjektet, og det hele er ganske kjedelig. Det blir en parentes og kommer neppe til finalen. Terningkast 2.


Litauen sender Evelina Sasenko med "C´est ma vie". Sangerinnen driver vanligvis med jazz, og det høres kanskje på stemmen, selv om sangen bedre passer i båsen popballade. Den har samtidig et klassisk preg, og Sasenko har en sterk vokal. Det tenderer mot å bli litt for mye Celine Dion over dette, selv om Litauen gjør dette bedre enn Østerrike og Sveits som også forsøker seg på dette grepet. Noen linjer på fransk kan kanskje sikre noen stemmer fra Frankrike og muligens Belgia. Samtidig skiller bidraget seg ut fra de fleste andre øst- og sentral-europeiske bidragene i år, og kan muligens tjene på det. Sangen støtter seg hovedsakelig på tekst og vokal, noe som alt i alt fungerer, selv om den kunne trengt en mer særpeget melodi. Dette er ikke spennende nok, men kanskje en av de beste balladene i år, og vil kanskje få noen stemmer fra dem som liker musikk som er fin og grei og ikke byr på de største utfordringene. Terningkast 4. 


Da er det bare 23 sanger igjen å omtale, som jeg regner med å fortsette med i senere innlegg. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085020

Elizabeth Kostovas europeiske historikerfest

Monumentalboken "Historikeren" serverer deg det sørlige Europa på et lekkert pyntet bord. Elizabeth Kostova hadde store visjoner for boken, og lyktes langt på vei med mange av dem. Boken kom ut i 2005, og er således ikke det aller nyeste. Da jeg så den stå i bokhyllene høsten i paperback høsten 2007 klarte jeg ikke holde meg fra å gå til solid anskaffelse av boken. Tittelen er i seg selv lovende, spesielt for en historieinteressert person som meg. Kombinert med det vakkert klingende etternavnet Kostova var det ikke mye om å gjøre før jeg kjøpte boken. Jeg leste den nettopp for andre gang. Det er ikke mange bøker som får den æren, så hva gjør "Historikeren" til en god roman?


Forfatteren lar europeisk historie sette premissene for sin fortelling. Hun trekker linjene langt, fra Konstantinopels fall i 1453 og Vlad Tepes` onde handlinger frem til den kalde krigen og våre dager. Hovedfokuset ligger på det sørøstlige Europa; Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Bulgaria, og Tyrkia. Hun besøker likevel også Spania, Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. Plottet er enkelt: Finne ut sannheten om Dracula. Veien dit går gjennom historiske undersøkelser. Disse er ganske troverdig beskrevet, bortsett fra at hvert verk og ledetråd gis veldig stor vekt og åpenbares som dramatiske manifestasjoner, nærmest. Likevel foretas de historiske undersøkelsene under den kalde krigen, og noe må også gjøres bak jernteppet, og det er ikke rart at kildematerialet da var vanskeligere tilgjengelig. Dette var også før dataalderen. Dette gir også historien en ekstra sjarm og troverdighet.

Bakpå boken står det: "En sen kveld mens en 16-åring er på jakt etter spennende bøker i farens bibliotek, finner hun en bunke gulnede brev. Brevene har overskriften Kjære uheldige arvtaker, og de kaster henne inn i en verden hun aldri før har drømt om - en labyrint av hemmeligheter forbundet med uhellsvanger ondskap skjult i historiens mørke".


Handlingen er ganske intrikat og danner et edderkoppspinn av tråder og informasjon. Det er mye fint å hente fra dette. Kostova har gjort meget godt forarbeid, og jeg finner ingen unøyaktigheter hos henne. Det er fint å kunne konstatere, ettersom jeg nå da jeg leser boken for andre gang har vært i flere av landene hun beskriver, og befinner meg i siste semester av bachelorgraden min i historie. Boken er et fint bidrag til å fremme interessen for historie og Europa, da spesielt det østlige Europa. Kostova fikk visstnok interessen sin for Dracula tidlig, ettersom hennes far fortalte om dette. Det er tydelig at store deler av boken er inspirert av hennes faktiske liv - det at hun faktisk bodde i Ljubljana, i Slovenia - da Jugoslavia, i 1972, for eksempel. Dette er spesielt interessant da Elizabeth Kostova er amerikansk. Det gir meg en god anledning til å bemerke, som du også lærer av hennes bok, at Jugoslavia var langt mer åpent enn andre kommunistland. Bokens fremste styrke er kanskje skildringene av forskjellige europeiske steder og kulturer, noe hun gjør glimrende. Allerede i første kapittel reiser jeg-personen og hennes far til Emona i Slovenia (som nok egentlig er Ljubljana):

"Like ved markedet bredte byens store torg seg ut under en gråtung himmel. I likhet med sine søstre i sør var Emona preget av sin skiftende fortid. Wienersk art deco i horisonten, store, røde kirker fra renessansen etter de slovensktalende katolikkene, små middelalderlige kapeller med arkitektoniske trekk fra De britiske øyer. (Saint Patrick sendte misjonærer til dette området. Dermed ble ringen sluttet for den nye troen, som kom tilbake til Middelhavet, der den hadde oppstått. Byen hevder derfor å være en av de eldste kristne byene i Europa.) Her og der et osmansk element i form av en port eller en spiss vindusramme. Borte ved markedsplassen ringte den lille østerrikske kirken til aftensmesse. Menn og kvinner i blå arbeidsklær var på vei hjem etter sin sosialistiske arbeidsdag, bærende på vesker og poser, bøyd under paraplyene. På vei inn i selve sentrum kom vi over en fin gammel bro, beskyttet i hver ende av grønnskimrende bronsedrager. 'Der er slottet,' sa far. Han stoppet ved utkanten av plassen og pekte opp i regnskodda. 'Det vet jeg at du har lyst til å se.'"

Broen med de grønnskimrende dragene var noe av det jeg gledet meg mest over da jeg var i Ljubljana i sommer. Om jeg ikke husker feil er den også beskrevet i Paulo Coelhos bok "Veronika vil dø", hvor handlingen også utspiller seg i Ljubljana. Den har også fått privilegiet å bli lest to ganger av meg. Kostova fester seg senere også ved en av broene over Donau i Budapest. Det tenkte jeg på da jeg krysset broene i desember i fjor. Det skulle være noe spesielt å gå over Donau fra Pest til Buda. "Vi ruslet mot elven og holdt oss, som Helen hadde lovet, i de mest befolkede gatene. Vi stoppet en liten stund ved den store broen, før hun vandret ut på den mens hun tankefullt lot en hånd gli langs rekkverket. Med de enorme vannmassene under oss stoppet vi igjen og så frem og tilbake mellom de to sidene av Budapest, og nok en gang fornemmet jeg både dens ærverdighet og krigens herjinger som nær hadde ødelagt den. Byens lys skinte overalt rundt oss, og ble gjenspeilt i vannets mørke overflate. Helen ble stående ved rekkverket en stund, før hun nesten nølende vendte om og begynte å gå tilbake mot Pest."


Det som hindrer boken fra å bli den tungtvekteren i verdenslitteraturen som Elizabeth Kostova nok hadde håpet på er for det første at den rent språklig sett ikke er noe mesterverk. Det er ingenting galt med språket, det er ikke det, men det er ingen kunstneriske vendinger her. Språket er ikke originalt. Likevel ville nok mer ordtriksing kunne gjort boken langt mindre leservennlig, da den allerede tynges noe av historiske fakta og interessante forsøk på å gi folk undervisning gjennom underholdning. Her ville jeg kanskje også fått et noe annerledes inntrykk om jeg leste boken på originalspråket. Likevel tror jeg oversetterne Jørn Roeim og John Erik Frydenlund har gjort en god jobb, da språket flyter godt av gårde. Dette kan være en utfordring når man oversetter. Forskjellen på selve skriveprosessen og oversettelsesprosessen er at skrivingen kan gå raskere, mens oversettelsen er mer mekanisk, og det slik sett er lettere å kjøre seg fast rent språklig. En står også fjernere fra handlingen. Imidlertid ser dette bra ut.

Karakterene i boken reflekterer tidvis over historiens betydning og historiens mørke sider. Dette er interessant, og mye av tematikken er også sentral for historievitenskapen. Imidlertid kunne boken hatt et klarere budskap. Boken har meget klare tema: Europa, kultur og historie, men den kunne kanskje vært spissere. Samtidig er kanskje også dette noe av bokens styrke - den er vid nok til å la folk føle seg komfortable med ellers snevre tema.

Noe som også vider ut boken er at okkulte fenomener og myter som Dracula og vampyrer er viktig i boken.  Dette gir den en potensielt stor målgruppe. Likevel føler jeg at det er her boken sliter mest. Dracula oppfattes nok av mange kultursnobber som noe barnslig og kommersielt. Samtidig er boken lagt opp til at et akademisk publikum skal kunne like den. Her er det noe som skurrer - den er delvis for tung til at lettfantasy-fansen skal falle pladask, og har et plott som gjør at den voksne leserskaren lett avfeier boken. Likevel er boken rett og slett bra, og det er vel begrenset hvor teknisk og beregnende en bør være om en skriver bok i kunstens og opplysningens tjeneste. Kostova har allerede satt opp noen klare kriterier for boken sin: historien skal figurere sterkt, og hun skal gi et godt bilde av Europa. En for sterk innsnevring vil rett og slett gjøre det umulig å skrive en interessant bok, fordi en ikke vil like den selv, mens man skriver. Dracula-konseptet kan nok også tjene som inngangsport for unge til å bli interessert i historie og Øst-Europa. Det er meget bra. Nå skal visstnok boken filmatiseres også, så det blir spennende. Dette er en meget sterk femmerbok, og bør leses av folk som er interessert i Europa, kultur og historie, og selvfølgelig vampyrer og folkemyter.

Selv er dette en bok jeg har kost meg med. Den har vært med å introdusere Slovenia og Ungarn. Jeg husker også jeg leste på den da jeg var i Estland og Latvia for første gang i 2007. Bildene på denne siden er av bokens engelske forside, av en av de grønnskimrende dragene i Ljubljana, samt en av broene som forbinder Buda og Pest.