Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Elizabeth Kostovas europeiske historikerfest

Monumentalboken "Historikeren" serverer deg det sørlige Europa på et lekkert pyntet bord. Elizabeth Kostova hadde store visjoner for boken, og lyktes langt på vei med mange av dem. Boken kom ut i 2005, og er således ikke det aller nyeste. Da jeg så den stå i bokhyllene høsten i paperback høsten 2007 klarte jeg ikke holde meg fra å gå til solid anskaffelse av boken. Tittelen er i seg selv lovende, spesielt for en historieinteressert person som meg. Kombinert med det vakkert klingende etternavnet Kostova var det ikke mye om å gjøre før jeg kjøpte boken. Jeg leste den nettopp for andre gang. Det er ikke mange bøker som får den æren, så hva gjør "Historikeren" til en god roman?


Forfatteren lar europeisk historie sette premissene for sin fortelling. Hun trekker linjene langt, fra Konstantinopels fall i 1453 og Vlad Tepes` onde handlinger frem til den kalde krigen og våre dager. Hovedfokuset ligger på det sørøstlige Europa; Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Bulgaria, og Tyrkia. Hun besøker likevel også Spania, Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. Plottet er enkelt: Finne ut sannheten om Dracula. Veien dit går gjennom historiske undersøkelser. Disse er ganske troverdig beskrevet, bortsett fra at hvert verk og ledetråd gis veldig stor vekt og åpenbares som dramatiske manifestasjoner, nærmest. Likevel foretas de historiske undersøkelsene under den kalde krigen, og noe må også gjøres bak jernteppet, og det er ikke rart at kildematerialet da var vanskeligere tilgjengelig. Dette var også før dataalderen. Dette gir også historien en ekstra sjarm og troverdighet.

Bakpå boken står det: "En sen kveld mens en 16-åring er på jakt etter spennende bøker i farens bibliotek, finner hun en bunke gulnede brev. Brevene har overskriften Kjære uheldige arvtaker, og de kaster henne inn i en verden hun aldri før har drømt om - en labyrint av hemmeligheter forbundet med uhellsvanger ondskap skjult i historiens mørke".


Handlingen er ganske intrikat og danner et edderkoppspinn av tråder og informasjon. Det er mye fint å hente fra dette. Kostova har gjort meget godt forarbeid, og jeg finner ingen unøyaktigheter hos henne. Det er fint å kunne konstatere, ettersom jeg nå da jeg leser boken for andre gang har vært i flere av landene hun beskriver, og befinner meg i siste semester av bachelorgraden min i historie. Boken er et fint bidrag til å fremme interessen for historie og Europa, da spesielt det østlige Europa. Kostova fikk visstnok interessen sin for Dracula tidlig, ettersom hennes far fortalte om dette. Det er tydelig at store deler av boken er inspirert av hennes faktiske liv - det at hun faktisk bodde i Ljubljana, i Slovenia - da Jugoslavia, i 1972, for eksempel. Dette er spesielt interessant da Elizabeth Kostova er amerikansk. Det gir meg en god anledning til å bemerke, som du også lærer av hennes bok, at Jugoslavia var langt mer åpent enn andre kommunistland. Bokens fremste styrke er kanskje skildringene av forskjellige europeiske steder og kulturer, noe hun gjør glimrende. Allerede i første kapittel reiser jeg-personen og hennes far til Emona i Slovenia (som nok egentlig er Ljubljana):

"Like ved markedet bredte byens store torg seg ut under en gråtung himmel. I likhet med sine søstre i sør var Emona preget av sin skiftende fortid. Wienersk art deco i horisonten, store, røde kirker fra renessansen etter de slovensktalende katolikkene, små middelalderlige kapeller med arkitektoniske trekk fra De britiske øyer. (Saint Patrick sendte misjonærer til dette området. Dermed ble ringen sluttet for den nye troen, som kom tilbake til Middelhavet, der den hadde oppstått. Byen hevder derfor å være en av de eldste kristne byene i Europa.) Her og der et osmansk element i form av en port eller en spiss vindusramme. Borte ved markedsplassen ringte den lille østerrikske kirken til aftensmesse. Menn og kvinner i blå arbeidsklær var på vei hjem etter sin sosialistiske arbeidsdag, bærende på vesker og poser, bøyd under paraplyene. På vei inn i selve sentrum kom vi over en fin gammel bro, beskyttet i hver ende av grønnskimrende bronsedrager. 'Der er slottet,' sa far. Han stoppet ved utkanten av plassen og pekte opp i regnskodda. 'Det vet jeg at du har lyst til å se.'"

Broen med de grønnskimrende dragene var noe av det jeg gledet meg mest over da jeg var i Ljubljana i sommer. Om jeg ikke husker feil er den også beskrevet i Paulo Coelhos bok "Veronika vil dø", hvor handlingen også utspiller seg i Ljubljana. Den har også fått privilegiet å bli lest to ganger av meg. Kostova fester seg senere også ved en av broene over Donau i Budapest. Det tenkte jeg på da jeg krysset broene i desember i fjor. Det skulle være noe spesielt å gå over Donau fra Pest til Buda. "Vi ruslet mot elven og holdt oss, som Helen hadde lovet, i de mest befolkede gatene. Vi stoppet en liten stund ved den store broen, før hun vandret ut på den mens hun tankefullt lot en hånd gli langs rekkverket. Med de enorme vannmassene under oss stoppet vi igjen og så frem og tilbake mellom de to sidene av Budapest, og nok en gang fornemmet jeg både dens ærverdighet og krigens herjinger som nær hadde ødelagt den. Byens lys skinte overalt rundt oss, og ble gjenspeilt i vannets mørke overflate. Helen ble stående ved rekkverket en stund, før hun nesten nølende vendte om og begynte å gå tilbake mot Pest."


Det som hindrer boken fra å bli den tungtvekteren i verdenslitteraturen som Elizabeth Kostova nok hadde håpet på er for det første at den rent språklig sett ikke er noe mesterverk. Det er ingenting galt med språket, det er ikke det, men det er ingen kunstneriske vendinger her. Språket er ikke originalt. Likevel ville nok mer ordtriksing kunne gjort boken langt mindre leservennlig, da den allerede tynges noe av historiske fakta og interessante forsøk på å gi folk undervisning gjennom underholdning. Her ville jeg kanskje også fått et noe annerledes inntrykk om jeg leste boken på originalspråket. Likevel tror jeg oversetterne Jørn Roeim og John Erik Frydenlund har gjort en god jobb, da språket flyter godt av gårde. Dette kan være en utfordring når man oversetter. Forskjellen på selve skriveprosessen og oversettelsesprosessen er at skrivingen kan gå raskere, mens oversettelsen er mer mekanisk, og det slik sett er lettere å kjøre seg fast rent språklig. En står også fjernere fra handlingen. Imidlertid ser dette bra ut.

Karakterene i boken reflekterer tidvis over historiens betydning og historiens mørke sider. Dette er interessant, og mye av tematikken er også sentral for historievitenskapen. Imidlertid kunne boken hatt et klarere budskap. Boken har meget klare tema: Europa, kultur og historie, men den kunne kanskje vært spissere. Samtidig er kanskje også dette noe av bokens styrke - den er vid nok til å la folk føle seg komfortable med ellers snevre tema.

Noe som også vider ut boken er at okkulte fenomener og myter som Dracula og vampyrer er viktig i boken.  Dette gir den en potensielt stor målgruppe. Likevel føler jeg at det er her boken sliter mest. Dracula oppfattes nok av mange kultursnobber som noe barnslig og kommersielt. Samtidig er boken lagt opp til at et akademisk publikum skal kunne like den. Her er det noe som skurrer - den er delvis for tung til at lettfantasy-fansen skal falle pladask, og har et plott som gjør at den voksne leserskaren lett avfeier boken. Likevel er boken rett og slett bra, og det er vel begrenset hvor teknisk og beregnende en bør være om en skriver bok i kunstens og opplysningens tjeneste. Kostova har allerede satt opp noen klare kriterier for boken sin: historien skal figurere sterkt, og hun skal gi et godt bilde av Europa. En for sterk innsnevring vil rett og slett gjøre det umulig å skrive en interessant bok, fordi en ikke vil like den selv, mens man skriver. Dracula-konseptet kan nok også tjene som inngangsport for unge til å bli interessert i historie og Øst-Europa. Det er meget bra. Nå skal visstnok boken filmatiseres også, så det blir spennende. Dette er en meget sterk femmerbok, og bør leses av folk som er interessert i Europa, kultur og historie, og selvfølgelig vampyrer og folkemyter.

Selv er dette en bok jeg har kost meg med. Den har vært med å introdusere Slovenia og Ungarn. Jeg husker også jeg leste på den da jeg var i Estland og Latvia for første gang i 2007. Bildene på denne siden er av bokens engelske forside, av en av de grønnskimrende dragene i Ljubljana, samt en av broene som forbinder Buda og Pest.

Drømmen om det evige tre

Hvem ønsker seg en levende kultur og hvem ønsker seg en død? Drømmen om den uforanderlige kultur er drømmen om et falmende bilde. Et Norge og et Europa i endring ser ut til å være vår tids skumleste grøsserhistorie.

Du går tur i skogen. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser mosedekt skogsbunn. Du ser røsslyng, blåbær og tyttebær. Blåbærene er litt gamle allerede. Det er høst. Bladene på bjerketrærne er i ferd med å gulne. Du ser sopp i mange forskjellige farger og fasonger. Foran deg er et veltet tre, og til venstre ser du sannelig et tre som er delt i to. Litt lenger frem er skogbunnen hvit.

Du kommer igjen neste år. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser blåklokker. Du ser en rød blomst, den har du ikke sett før. En sommerfugl flyr rundt en høy plante i en lysning. Foran deg er det mange furutrær og under dem ser du sannelig noen kantareller. Du plukker dem. Noen fugler flyr over himmelen. Det er sol. Du setter deg ned og hviler, og får øye på noe rødt i alt det grønne. Det er rognebær. De så du ikke sist gang du var her.

I skogen blir alt så mye klarere. Du ser at noen trær er høye og andre er lave. Du kan ikke vente at den samme sommerfuglen er på plass hvert gang du kommer tilbake, og du klager ikke så mye over det heller. Av en eller annen årsak ser det ut til at det skal gjelde andre lover for samfunnet. Enkelte ser ut til å ville fryse det til slik at ingenting skjer, ingenting nytt kommer til, men denne holdningen er rett og slett naturstridig. Det finnes ingen evig varighet. Intet individ er helt likt et annet, og klarer ikke å kopiere et annet fullt ut. Derfor er drømmen om en evig uforanderlig norsk kultur nettopp det: en drøm. Historievitenskapen kunne ikke eksistert uten forandring, da historien forteller om dèt. Ingenting varer for alltid.

Det flerkulturelle, moderne samfunnet kritiseres stadig vekk, og portretteres som en slags unaturlig trussel mot det opprinnelige. Forandring er ikke unaturlig. Mennesket har evnen til bevegelse og utvikling. Derfor vil et samfunn forandres, og det vil det til og med gjøre uten at det kommer nye individer inn på et visst geografisk avgrenset område. Fordi mennesket kan gå, og det ligger i dets natur å gjøre det, da mennesket ikke som planter kan stå i ro og få energi fra oven, vil det flytte på seg. Forandring er ikke unaturlig, mangel på det er det.

"Røde rognebær - i høstlyset.
Fiskene fra drømmen ligger i bærenettet til en gammel
kvinne.
Veldige og gule, og bestialske!
Bare gapene mangler.
Jeg undres på hva fisken betyr når den stilles ansikt til ansikt med
intet.
Som en del av helheten, som en spesiell del.
Alle ting rundt oss er så like og så forskjellige:
Trær og gress, gress og blomster.
Selv om ånden er felles, og den evige stamme.
Takket være forskjellene holder alle ting sammen.
Ellers alle ting enhetlige.
Særskilte arter og helheten.
Forholdet mellom de to."
- fra "Drøm: Modne rognebær" av den litauiske dikteren Sigitas Geda