Drømmen om det evige tre

Hvem ønsker seg en levende kultur og hvem ønsker seg en død? Drømmen om den uforanderlige kultur er drømmen om et falmende bilde. Et Norge og et Europa i endring ser ut til å være vår tids skumleste grøsserhistorie.

Du går tur i skogen. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser mosedekt skogsbunn. Du ser røsslyng, blåbær og tyttebær. Blåbærene er litt gamle allerede. Det er høst. Bladene på bjerketrærne er i ferd med å gulne. Du ser sopp i mange forskjellige farger og fasonger. Foran deg er et veltet tre, og til venstre ser du sannelig et tre som er delt i to. Litt lenger frem er skogbunnen hvit.

Du kommer igjen neste år. Du ser furutrær, bjerketrær og gran. Du ser blåklokker. Du ser en rød blomst, den har du ikke sett før. En sommerfugl flyr rundt en høy plante i en lysning. Foran deg er det mange furutrær og under dem ser du sannelig noen kantareller. Du plukker dem. Noen fugler flyr over himmelen. Det er sol. Du setter deg ned og hviler, og får øye på noe rødt i alt det grønne. Det er rognebær. De så du ikke sist gang du var her.

I skogen blir alt så mye klarere. Du ser at noen trær er høye og andre er lave. Du kan ikke vente at den samme sommerfuglen er på plass hvert gang du kommer tilbake, og du klager ikke så mye over det heller. Av en eller annen årsak ser det ut til at det skal gjelde andre lover for samfunnet. Enkelte ser ut til å ville fryse det til slik at ingenting skjer, ingenting nytt kommer til, men denne holdningen er rett og slett naturstridig. Det finnes ingen evig varighet. Intet individ er helt likt et annet, og klarer ikke å kopiere et annet fullt ut. Derfor er drømmen om en evig uforanderlig norsk kultur nettopp det: en drøm. Historievitenskapen kunne ikke eksistert uten forandring, da historien forteller om dèt. Ingenting varer for alltid.

Det flerkulturelle, moderne samfunnet kritiseres stadig vekk, og portretteres som en slags unaturlig trussel mot det opprinnelige. Forandring er ikke unaturlig. Mennesket har evnen til bevegelse og utvikling. Derfor vil et samfunn forandres, og det vil det til og med gjøre uten at det kommer nye individer inn på et visst geografisk avgrenset område. Fordi mennesket kan gå, og det ligger i dets natur å gjøre det, da mennesket ikke som planter kan stå i ro og få energi fra oven, vil det flytte på seg. Forandring er ikke unaturlig, mangel på det er det.

"Røde rognebær - i høstlyset.
Fiskene fra drømmen ligger i bærenettet til en gammel
kvinne.
Veldige og gule, og bestialske!
Bare gapene mangler.
Jeg undres på hva fisken betyr når den stilles ansikt til ansikt med
intet.
Som en del av helheten, som en spesiell del.
Alle ting rundt oss er så like og så forskjellige:
Trær og gress, gress og blomster.
Selv om ånden er felles, og den evige stamme.
Takket være forskjellene holder alle ting sammen.
Ellers alle ting enhetlige.
Særskilte arter og helheten.
Forholdet mellom de to."
- fra "Drøm: Modne rognebær" av den litauiske dikteren Sigitas Geda

Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius