Viser innlegg med etiketten sopp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sopp. Vis alle innlegg

søndag 22. mai 2011

Hva gjør vi med et dysfunksjonelt matmarked?

Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Den som ikke har laget mat uten pulver, plast og vakuuminnpakning, eventuelt spist på en god restaurant, vet ikke hva matlaging er. Å vente til Toro kommer med en mikro-nyhet gjør deg til en passiv forbruker, og du får ikke den kvaliteten du fortjener. Det norske matmarkedet er dessuten dårligere enn de fleste andre i Europa. Dette skyldes hovedsakelig vernetoll, og beskyttelse av norske bønder, men i tillegg skyldes det lav forbrukerbevissthet, og makten til de norske kolonialvarekjedene. Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Latskapen som gjør at man ikke lenger lager mat fra bunnen av, rammer en selv med at man får plastinnpakket mat med standard-smak, og rett og slett: maten blir kjedelig. Det fører dessuten til at tilbudet får makt over markedet, og ikke motsatt - altså et dysfunksjonelt matmarked. Så gå tilbake til kjøkkenet og styr unna mikroen. 

To kommentarer på to forskjellige nettdiskusjoner var sammen særdeles alarmerende. For kort tid siden ble det snakket om mulighetene for å stenge Schengen-grensene. I den sammenheng kom det frem en del fordommer og hat mot øst-europeere. Jeg poengterte da overfor noen jeg oppfattet som nasjonalistisk nettopp de kulturelle fellestrekk med Øst-Europa. Da blant annet fisking. Svaret var at dette ikke var noe felles, men at de var så fattige at de måtte ha matauk. Nordmenn har råd til å gå på butikken. Hvis dette er nasjonalisme, hva slags nasjonalisme er det da? Hvis nasjonalstoltheten bygger på at man kan kjøpe dekstrosedrøsset og tamt krydret Prior-kylling på Rema1000, og ikke trenger benytte seg av naturen, er det intet mindre enn ekkelt. Der kan man snakke om å være fremmedgjort for egen kultur og bakgrunn! Selvfølgelig er også premissene feil. Det er så klart veldig få som MÅ fiske for å ha nok mat. Det er en blanding av ønske om fersk mat, som ikke har ligget i fryseren i to år, og fritidsaktivitet. Den andre kommentaren jeg reagerte på var i en diskusjon om fiskearten brasme. Brasme er en veldig god matfisk som brukes mye i Øst-Europa, og er også ettertraktet i Frankrike. I Norge er mange skeptiske, og det er nå så. Kommentaren gikk på at en som fisket alltid slapp ut brasme. Det er mer fristende mat på Rimi, liksom. Det er ikke det. Fersk og frisk mat er alltid bedre. Jeg kan selv anbefale ovnsstekt brasme. 

Det er ikke luksus med pulvermat, bare fordi den er dyr takket være avgifter, høyt lønnsnivå og vernetoll. En annen sak er at norske butikker jevnt over har dårligere utvalg enn butikker i resten av Europa. Forbrukerne må bli mer bevisste. Det er også vanvittig synd at folk ikke kan sette pris på mat rett fra naturen. Mentaliteten viser seg også i det elendige utvalget i økologiske produkter sammenlignet f.eks. med i Litauen. 

Saken er at man må finne ut hva man vil spise. En del råvarer må man nesten ut i naturen for å få tak i. Det gjelder enkelte fiskearter, som f.eks. gjedde, abbor, sik og brasme. Det gjelder sopparter som piggsopp og steinsopp. Det gjelder til dels enkelte kjøtt-typer også, som diverse fuglearter. 

Selve matlagingen er også viktig. Det blir som regel bedre mat av den en har brukt halvannen time til to timer på kjøkkenet for å tilberede enn mikromaten til Fjordland. Dessuten er det gøy! Resultatet blir nemlig alltid litt annerledes fra gang til gang! 


fredag 24. september 2010

Skogkledte Litauen

Tilbake i Litauen. Vilnius, kanskje Europas vakreste hovedstad, med sin barokke og fargerike gamleby, moderne glassbygninger og bilkø. Skogene med høye furutrær og potensiell soppfangst i superklasse. Tradisjonell mat laget fra begynnelsen. Tilbake i Litauen føler jeg meg ikke som turist, men som medborger. Hvorfor er jeg så begeistret for Litauen? Fordi det er så til de grader estetisk apellerende, med noen av Europas peneste byer (Vilnius og Kaunas), dype urskoger og fantastiske strender ved Østersjøen.

Etter å ha bodd ett år i Vilnius - en by som det alltid er fint å vende tilbake til - lærer en seg også å sette pris på naturen. Også i Vilnius er det fine parker, og spesielt Vingio parkas er særdeles stor, og en inviterende grønn lunge i byen som ellers ikke er kvelende gigantisk uansett.

En sveitser jeg snakket med forbandt nettopp Litauen med dype skoger. Hun hadde ikke vært i Litauen, men hadde hørt at skogene var imponerende. Steinete fjell er mangelvare, men til gjengjeld er det livfulle skoger der en virkelig føler seg i ett med naturen - om ikke med himmelen som på et fjell, men så med livet.

Skoger byr på vekster og ressurser man ikke lenger er like flinke til å utnytte. En finner forskjellige bær, og ikke minst sopp. På litauisk finnes et eget ord for å plukke sopp: "grybauti" og det litauiske kjøkken vet å utnytte disse skogsressursene på best mulig måte i milde, men kraftige retter, som en lett faller for, men sjelden lager selv, da det tar tid. Skogene i Litauen byr, som i Norge, blant annet på kantareller, steinsopp og skrubb. Og også i Litauen vokser det røsslyng...

Dikteren Odd Abrahamsen skrev diktsamlinger med titlene "Vilnius", "Kaunas" og "Riga". Disse ble skrevet i tiden rundt Sovjetunionens oppløsning, og bærer preg av oppgjøret med okkupasjonsmakten, men Litauens myke natur spiller en viktig rolle, blant annet som kontrast til den diffuse og kalde, men harde makten.

"Over kirsebærene er himmelen
allerede nesten hvit, de lette
skyene stanser ikke den kvelden
og aspenes rasling i sidevinden
og lindens ange over myrmarkene.

Jeg er vennskapet. Jeg er langsom.
Jeg vender meg aldri til kommando-
sproget, erobringer av rop og hårde
never mens den lydløse sneen faller
i store flak på den mørklagte åkeren."

(Strofer 2 og 3 i "Et litauisk dikt" i "Vilnius", 1990)

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=576497
http://www.dinside.no/102863/litauen
http://www.dinside.no/296859/storbyhelg-i-vilnius