Gintaras og naturen

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Jeg har blitt spurt om romanen er selvbiografisk. Det er den ikke, selv om jeg nok ikke ville skrevet denne boken uten visse erfaringer og kunnskaper jeg har ervervet meg. At hovedpersonen har karaktertrekk som også kan kjennetegne meg er også et faktum. Likevel er han ikke meg. Det er en del ulikheter også. Samtidig ville jeg nok ikke likt å skrive noe jeg ikke selv kunne bli emosjonelt berørt av og sterkt kunne relatere til. Boken er ingen akademisk avhandling. Det er mange følelser (og kanskje instinkter) med i historien. Jeg er ikke tastaturet som brukes for å få frem bokstaver, men jeg er den som skriver, så det er klart jeg har følt på mye av det jeg skildrer selv. Av og til er det å skrive som en rus og trangen til å skrive er som en utrolig sterk drift. Dette er klart inspirasjon. Inspirasjonen vil ha ting ut, vil at jeg skal gjøre noe, lage noe, skrive noe. Men det er jo nettopp dét; jeg får noe ut. Dette noe er klart et produkt som er satt sammen av deler av de komponentene jeg selv er satt sammen av, som kunnskap, erfaring, instinkter og følelser. 

Handlingen i boken utspiller seg jo i moderne tid og foregår mest i urbane settinger. Samtidig er naturen nærmest et symbol på noe trygt. Dette er noe jeg ser igjen i egen tenkning. Gintaras tenker på et tidspunkt på hvordan det ville vært å gå i skogen hver helg. Plukke sopp om høsten. Etter et mareritt forsøker han å tenke på noe hyggelig i stedet. Han ser for seg hvordan det "vil være å ligge på toppen av et fjell, [...] i unnselig fjellvegetasjon og på varme steiner. Det må være sol så klart, og kanskje trenger han ikke være alene. Fugler skal fly over ham, og det kan gjerne være en stor og myk hund der."

Jeg har selv hyggelige minner fra fisketurer (selv om jeg er usikker på hvor moralsk riktig jeg mener enkelte typer fiske er), og det er også en fisketur-episode i boken. Et lite utdrag fra den følger her: 

“Det napper,” sier bestefaren. Og sannelig, duppen er under overflaten. Gintaras rykker til og sveiver inn. Ikke store greiene, antagelig, men om de er heldige kan det bli to middager av dette, om de bare får en til etterpå, så. Fiskestangen bøyer seg mot vannet. Det glitrer svakt i snøret mens det dras inn. Også bestefaren følger med nå. Gintaras hører ikke lenger fuglekvitteret. Han tar et skritt nærmere vannet. Står helt ytterst på bryggekanten. Lener seg tilbake på bakerste fot, vekten er på den. Ser hvordan vannoverflaten brytes av fisken som kjemper mot. Vannet samler seg i klumper, for så å falle ned i en stille flate igjen, etter fisken som nærmer seg land. Han kan se den under overflaten nå. Det svake kveldslyset gjenspeiler seg i det lyse skinnet til fisken. Sporen slår fra side til side, og fisken bøyer seg nærmest i en u. Gintaras kjenner vekten av den bakerste foten mot bryggen, trår bakover med den andre, og kaster snøret bak over skulderen. Fisken ligger på land. 


Boken "Gintaras" vil kunne kjøpes fra forlaget Publica. 

Hva gjør vi med et dysfunksjonelt matmarked?

Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Den som ikke har laget mat uten pulver, plast og vakuuminnpakning, eventuelt spist på en god restaurant, vet ikke hva matlaging er. Å vente til Toro kommer med en mikro-nyhet gjør deg til en passiv forbruker, og du får ikke den kvaliteten du fortjener. Det norske matmarkedet er dessuten dårligere enn de fleste andre i Europa. Dette skyldes hovedsakelig vernetoll, og beskyttelse av norske bønder, men i tillegg skyldes det lav forbrukerbevissthet, og makten til de norske kolonialvarekjedene. Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Latskapen som gjør at man ikke lenger lager mat fra bunnen av, rammer en selv med at man får plastinnpakket mat med standard-smak, og rett og slett: maten blir kjedelig. Det fører dessuten til at tilbudet får makt over markedet, og ikke motsatt - altså et dysfunksjonelt matmarked. Så gå tilbake til kjøkkenet og styr unna mikroen. 

To kommentarer på to forskjellige nettdiskusjoner var sammen særdeles alarmerende. For kort tid siden ble det snakket om mulighetene for å stenge Schengen-grensene. I den sammenheng kom det frem en del fordommer og hat mot øst-europeere. Jeg poengterte da overfor noen jeg oppfattet som nasjonalistisk nettopp de kulturelle fellestrekk med Øst-Europa. Da blant annet fisking. Svaret var at dette ikke var noe felles, men at de var så fattige at de måtte ha matauk. Nordmenn har råd til å gå på butikken. Hvis dette er nasjonalisme, hva slags nasjonalisme er det da? Hvis nasjonalstoltheten bygger på at man kan kjøpe dekstrosedrøsset og tamt krydret Prior-kylling på Rema1000, og ikke trenger benytte seg av naturen, er det intet mindre enn ekkelt. Der kan man snakke om å være fremmedgjort for egen kultur og bakgrunn! Selvfølgelig er også premissene feil. Det er så klart veldig få som MÅ fiske for å ha nok mat. Det er en blanding av ønske om fersk mat, som ikke har ligget i fryseren i to år, og fritidsaktivitet. Den andre kommentaren jeg reagerte på var i en diskusjon om fiskearten brasme. Brasme er en veldig god matfisk som brukes mye i Øst-Europa, og er også ettertraktet i Frankrike. I Norge er mange skeptiske, og det er nå så. Kommentaren gikk på at en som fisket alltid slapp ut brasme. Det er mer fristende mat på Rimi, liksom. Det er ikke det. Fersk og frisk mat er alltid bedre. Jeg kan selv anbefale ovnsstekt brasme. 

Det er ikke luksus med pulvermat, bare fordi den er dyr takket være avgifter, høyt lønnsnivå og vernetoll. En annen sak er at norske butikker jevnt over har dårligere utvalg enn butikker i resten av Europa. Forbrukerne må bli mer bevisste. Det er også vanvittig synd at folk ikke kan sette pris på mat rett fra naturen. Mentaliteten viser seg også i det elendige utvalget i økologiske produkter sammenlignet f.eks. med i Litauen. 

Saken er at man må finne ut hva man vil spise. En del råvarer må man nesten ut i naturen for å få tak i. Det gjelder enkelte fiskearter, som f.eks. gjedde, abbor, sik og brasme. Det gjelder sopparter som piggsopp og steinsopp. Det gjelder til dels enkelte kjøtt-typer også, som diverse fuglearter. 

Selve matlagingen er også viktig. Det blir som regel bedre mat av den en har brukt halvannen time til to timer på kjøkkenet for å tilberede enn mikromaten til Fjordland. Dessuten er det gøy! Resultatet blir nemlig alltid litt annerledes fra gang til gang! 

Hvorfor er vi så passive?

http://www.vl.no/samfunn/okologisk-mat-er-mer-og-mer-populert/