Hva gjør vi med et dysfunksjonelt matmarked?

Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Den som ikke har laget mat uten pulver, plast og vakuuminnpakning, eventuelt spist på en god restaurant, vet ikke hva matlaging er. Å vente til Toro kommer med en mikro-nyhet gjør deg til en passiv forbruker, og du får ikke den kvaliteten du fortjener. Det norske matmarkedet er dessuten dårligere enn de fleste andre i Europa. Dette skyldes hovedsakelig vernetoll, og beskyttelse av norske bønder, men i tillegg skyldes det lav forbrukerbevissthet, og makten til de norske kolonialvarekjedene. Du får ikke bedre ferdigmat på Rimi enn den maten du kan lage selv fra bunnen. Latskapen som gjør at man ikke lenger lager mat fra bunnen av, rammer en selv med at man får plastinnpakket mat med standard-smak, og rett og slett: maten blir kjedelig. Det fører dessuten til at tilbudet får makt over markedet, og ikke motsatt - altså et dysfunksjonelt matmarked. Så gå tilbake til kjøkkenet og styr unna mikroen. 

To kommentarer på to forskjellige nettdiskusjoner var sammen særdeles alarmerende. For kort tid siden ble det snakket om mulighetene for å stenge Schengen-grensene. I den sammenheng kom det frem en del fordommer og hat mot øst-europeere. Jeg poengterte da overfor noen jeg oppfattet som nasjonalistisk nettopp de kulturelle fellestrekk med Øst-Europa. Da blant annet fisking. Svaret var at dette ikke var noe felles, men at de var så fattige at de måtte ha matauk. Nordmenn har råd til å gå på butikken. Hvis dette er nasjonalisme, hva slags nasjonalisme er det da? Hvis nasjonalstoltheten bygger på at man kan kjøpe dekstrosedrøsset og tamt krydret Prior-kylling på Rema1000, og ikke trenger benytte seg av naturen, er det intet mindre enn ekkelt. Der kan man snakke om å være fremmedgjort for egen kultur og bakgrunn! Selvfølgelig er også premissene feil. Det er så klart veldig få som MÅ fiske for å ha nok mat. Det er en blanding av ønske om fersk mat, som ikke har ligget i fryseren i to år, og fritidsaktivitet. Den andre kommentaren jeg reagerte på var i en diskusjon om fiskearten brasme. Brasme er en veldig god matfisk som brukes mye i Øst-Europa, og er også ettertraktet i Frankrike. I Norge er mange skeptiske, og det er nå så. Kommentaren gikk på at en som fisket alltid slapp ut brasme. Det er mer fristende mat på Rimi, liksom. Det er ikke det. Fersk og frisk mat er alltid bedre. Jeg kan selv anbefale ovnsstekt brasme. 

Det er ikke luksus med pulvermat, bare fordi den er dyr takket være avgifter, høyt lønnsnivå og vernetoll. En annen sak er at norske butikker jevnt over har dårligere utvalg enn butikker i resten av Europa. Forbrukerne må bli mer bevisste. Det er også vanvittig synd at folk ikke kan sette pris på mat rett fra naturen. Mentaliteten viser seg også i det elendige utvalget i økologiske produkter sammenlignet f.eks. med i Litauen. 

Saken er at man må finne ut hva man vil spise. En del råvarer må man nesten ut i naturen for å få tak i. Det gjelder enkelte fiskearter, som f.eks. gjedde, abbor, sik og brasme. Det gjelder sopparter som piggsopp og steinsopp. Det gjelder til dels enkelte kjøtt-typer også, som diverse fuglearter. 

Selve matlagingen er også viktig. Det blir som regel bedre mat av den en har brukt halvannen time til to timer på kjøkkenet for å tilberede enn mikromaten til Fjordland. Dessuten er det gøy! Resultatet blir nemlig alltid litt annerledes fra gang til gang! 

Hvorfor er vi så passive?

http://www.vl.no/samfunn/okologisk-mat-er-mer-og-mer-populert/

Oppskrift på litauiske potetpannekaker

Mat er kultur. Å lage mat kan være gøy om det ikke er ferdigproduserte poseprodukter som alltid smaker det samme og alltid has i mikroen på samme vis. Vi har vært så heldige at vi i Norge de siste årene har fått et fantastisk mangfold i restauranter og mat i butikkene. Imidlertid ligger ikke Norge så langt fremme på dette som dere gjerne skulle tro. Utvalget er lavere enn f.eks. i Litauen og sikkert mange andre europeiske land. Den matkulturen som er spesielt dårlig representert i Norge er den øst-europeiske og baltiske, til tross for at vi har mange mennesker fra disse landene i Norge. Det er mye god mat herfra og det er store muligheter for dem som vil utnytte det uoppdagede baltiske eller ukrainske kjøkken. Spesielt er det mye sunn og mettende mat å finne her. I Litauen er man eksperter på potet og sopp, for eksempel. Norge ligger nederst på potetspiselisten i Europa for tiden. Selv italienere spiser mer potet enn nordmenn! Alt i alt er det ikke så synd, fordi potet ikke er så sunt som tidligere trodd, og en ihjelkokt potet er heller ikke god. Imidlertid kan man gjøre mye godt med potet! I Litauen har man potetkaker, potetpannekaker og cepelinai, som minner om kumler eller raspeballer, bare at de er bedre.

Vil du prøve noe nytt og godt, kan du prøve denne oppskriften på litauiske potetpannekaker. Jeg minner også om tidligere oppskrifter på bokhvetepannekaker og borsjtsj (rødbetesuppe).

Du trenger 1 kilo potet, 2 vanlige løk, 2 egg, 2 spiseskjeer mel, og salt og pepper, og olje for steking.

Potetene skrelles. Deretter skal de raspes. Du kan eventuelt kutte dem i biter og ha dem i en blender. Eller du kan bruke sånn avansert kjøkkenmaskin. Uansett - dette skal bli nærmest suppeaktiv.

Løkene skrelles. Løken skal også raspes eller moses. Om du bruker blender må du også her skjære i små biter først, hvis ikke blir det bare rot.

Potetmassen og løkmassen blandes. 


Pisk egg. Bland i røren.

Ha i to spiseskjeer mel og smak til med salt og pepper. 


VIPS!

Nå kan du selvfølgelig steke potetpannekakene. Til dette bruker du helst olje. Denne røren tar til seg mye av stekefettet og du må antagelig fylle på med olje senere også. Tenk da over at enkelte typer olje er sunnere enn andre. Unngå solsikkeolje, ihvertfall.

Størrelsen på pannekakene skal være som små lapper, snarere enn store pannekaker. Årsaken er at disse henger dårligere sammen enn vanlige pannekaker og faller lett fra hverandre om det blir veldig stor størrelse på dem. Pannekakene kan serveres med hva du vil, men jeg foretrekker sopp, bacon eller ordentlig kaviar, hvilket ikke betyr Mills-tube.

Kos dere med maten!

Har vi glemt matlagingens verdi?

Vi freser den evige kjøttdeigen nok en gang og heller over litt ferdig-saus og sukker tungt over at vi må lide oss gjennom dette etter nok en slitsom hverdag. Neste gang skal vi så sannelig fikse oss skikkelig take-away og slappe av med et TV-program. Da sparer vi tid, og dessuten så slipper vi å kjede oss gjennom det her. Grøss og gru, er ikke den dumme kjøttdeigen ferdigstekt snart? Boil-in-bag-risen er sannelig utspekulert forresten. De påståtte 12 minuttene er nå en ting, en annen ting er treg kokeplate og å ha i for mye vann så det tar lang tid å koke opp. Vi glemte å bruke vannkokeren igjen, slik at det går raskere å koke opp vannet. Neste gang blir det mikrobølgeovnpoteter. Æsjameg, og se på alt det rotet, da. Det må jo forøvrig kildesorteres, så den som sier vi overdriver i vår klaging nå, den har virkelig ikke skjønt alvoret! Nå hører vi forresten noe fra stuen om terrorhandlinger igjen. Skulle satt på TV-en høyere. Så mye enklere alt kunne vært....

Jada, alt kunne vært så mye enklere om vi hadde hatt noen nye tekniske finesser og enda flottere ferdigprodukter enn den ferdigmalte kjøttdeigen, ferdig-sausen, take-awayen, TV-programmet, boil-in-bag-risen, mikrobølgeovnpotetene, vannkokeren og søppelposene vi alt har tenkt på. Men ville vi hatt det bedre... egentlig?

Ville det ikke egentlig vært morsommere om vi hadde bladd litt i en kokebok, og tenkt "hm, er det sånn det er?", tatt oss tid til å gjøre det vi gjør, kose oss med matlagingen og prøve ut noe nytt? Er det ikke morsommere å kunne rose seg med at nå har vi vært kreative, og dessuten var jo dette mye bedre enn ferdigversjonen? Videre ble det visst sunnere, fordi det hadde noen færre konserveringsstoffer (enkelte, som natriumnitritt f.eks. er visst kreftfarlige), mindre sukker, ikke noe transfett og kanskje til og med noen økologiske ingredienser?

"Skynde seg" har blitt en verdi som har sneket seg inn overalt, ikke minst på kjøkkenet. Men hva skynder man seg til? Hva er målet? Rent intuitivt ønsker vel de fleste å ha det gøy, så da er det kanskje om å gjøre å få det daglige til å bli spennende. Av den slutningen kan man forstå at det kanskje kan ha sin verdi å lage masalaen fra grunnen av, heller enn å kjøpe den ferdig. Videre er det så utrolig mye du ikke finner på verken Rema-ene eller Meny-ene, Ultra-ene eller noe annet for den saks skyld. For en som er så sterk tilhenger av det øst-europeiske kjøkken som jeg er, er det ikke noe annet valg enn å hengi seg til kjøkkenet med egne redskaper, ganske enkelt fordi pose-borsjtsjen (takk og lov, egentlig) glimrer med sitt fravær, i likhet med ferdig-variantene av Kiev-kylling, potetpannekaker, skikkelige blinier, soljanka, vareniki, pelmeni, pampusjki også videre. Riktignok finner du gulasj fra tid til annen, men som det meste av ferdigvarianter er det rene forbrytelsen, noe en finner ut så fort man har smakt hjemmelaget.

Når man dropper sin avhengighet av Remas ferdigvarer får man også mye mer valgfrihet. Den såkalte valgfriheten som vårt økonomiske system fører med seg er overfladisk. Vi har blitt late uten å forstå hvorfor. Det er riktig så gøy å lage skikkelig mat istedetfor ferdigmølet. Ikke minst er det en spenning i å prøve ut nye matretter, og å lage selv, som gjør at det hele blir veldig gøy. Det er ikke alltid man får det til, men det kan sammenlignes med å gå på fisketur og å handle frossenfisk på kolonialen. Når du går på fisketur risikerer du å komme hjem tomhendt, men du kan også få fantastisk ferskvare i mengder verdt tusenlapper helt gratis. Når du kjøper frossenfisken vet du hva du får, det er sant, men det er det ingen spenning i. Dessuten vet den erfarne fisker at den som regel ikke er like god som den nyfiskede ørret eller makrell. Likeså vet den drevne kokk at han kan lage bedre mat selv enn han får på Rema, om han bare bruker en halvtime ekstra og våger ta sjansen.