Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.

Er vi skjebnen?

Den store synagogen

Budapest er en storslagen by. Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.


Jeg har lest enda en fantastisk bok av Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.

På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.

Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.

Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.

Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.


De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.

Imre Kertész

Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.

Jeg vil videre påpeke dettes relevans for historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til myten om tilfellet, eller det fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.

Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.

- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever. 


Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.

Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før. 




Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.

Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009

Elizabeth Kostovas europeiske historikerfest

Monumentalboken "Historikeren" serverer deg det sørlige Europa på et lekkert pyntet bord. Elizabeth Kostova hadde store visjoner for boken, og lyktes langt på vei med mange av dem. Boken kom ut i 2005, og er således ikke det aller nyeste. Da jeg så den stå i bokhyllene høsten i paperback høsten 2007 klarte jeg ikke holde meg fra å gå til solid anskaffelse av boken. Tittelen er i seg selv lovende, spesielt for en historieinteressert person som meg. Kombinert med det vakkert klingende etternavnet Kostova var det ikke mye om å gjøre før jeg kjøpte boken. Jeg leste den nettopp for andre gang. Det er ikke mange bøker som får den æren, så hva gjør "Historikeren" til en god roman?


Forfatteren lar europeisk historie sette premissene for sin fortelling. Hun trekker linjene langt, fra Konstantinopels fall i 1453 og Vlad Tepes` onde handlinger frem til den kalde krigen og våre dager. Hovedfokuset ligger på det sørøstlige Europa; Slovenia, Kroatia, Ungarn, Romania, Bulgaria, og Tyrkia. Hun besøker likevel også Spania, Frankrike, Nederland, Storbritannia og USA. Plottet er enkelt: Finne ut sannheten om Dracula. Veien dit går gjennom historiske undersøkelser. Disse er ganske troverdig beskrevet, bortsett fra at hvert verk og ledetråd gis veldig stor vekt og åpenbares som dramatiske manifestasjoner, nærmest. Likevel foretas de historiske undersøkelsene under den kalde krigen, og noe må også gjøres bak jernteppet, og det er ikke rart at kildematerialet da var vanskeligere tilgjengelig. Dette var også før dataalderen. Dette gir også historien en ekstra sjarm og troverdighet.

Bakpå boken står det: "En sen kveld mens en 16-åring er på jakt etter spennende bøker i farens bibliotek, finner hun en bunke gulnede brev. Brevene har overskriften Kjære uheldige arvtaker, og de kaster henne inn i en verden hun aldri før har drømt om - en labyrint av hemmeligheter forbundet med uhellsvanger ondskap skjult i historiens mørke".


Handlingen er ganske intrikat og danner et edderkoppspinn av tråder og informasjon. Det er mye fint å hente fra dette. Kostova har gjort meget godt forarbeid, og jeg finner ingen unøyaktigheter hos henne. Det er fint å kunne konstatere, ettersom jeg nå da jeg leser boken for andre gang har vært i flere av landene hun beskriver, og befinner meg i siste semester av bachelorgraden min i historie. Boken er et fint bidrag til å fremme interessen for historie og Europa, da spesielt det østlige Europa. Kostova fikk visstnok interessen sin for Dracula tidlig, ettersom hennes far fortalte om dette. Det er tydelig at store deler av boken er inspirert av hennes faktiske liv - det at hun faktisk bodde i Ljubljana, i Slovenia - da Jugoslavia, i 1972, for eksempel. Dette er spesielt interessant da Elizabeth Kostova er amerikansk. Det gir meg en god anledning til å bemerke, som du også lærer av hennes bok, at Jugoslavia var langt mer åpent enn andre kommunistland. Bokens fremste styrke er kanskje skildringene av forskjellige europeiske steder og kulturer, noe hun gjør glimrende. Allerede i første kapittel reiser jeg-personen og hennes far til Emona i Slovenia (som nok egentlig er Ljubljana):

"Like ved markedet bredte byens store torg seg ut under en gråtung himmel. I likhet med sine søstre i sør var Emona preget av sin skiftende fortid. Wienersk art deco i horisonten, store, røde kirker fra renessansen etter de slovensktalende katolikkene, små middelalderlige kapeller med arkitektoniske trekk fra De britiske øyer. (Saint Patrick sendte misjonærer til dette området. Dermed ble ringen sluttet for den nye troen, som kom tilbake til Middelhavet, der den hadde oppstått. Byen hevder derfor å være en av de eldste kristne byene i Europa.) Her og der et osmansk element i form av en port eller en spiss vindusramme. Borte ved markedsplassen ringte den lille østerrikske kirken til aftensmesse. Menn og kvinner i blå arbeidsklær var på vei hjem etter sin sosialistiske arbeidsdag, bærende på vesker og poser, bøyd under paraplyene. På vei inn i selve sentrum kom vi over en fin gammel bro, beskyttet i hver ende av grønnskimrende bronsedrager. 'Der er slottet,' sa far. Han stoppet ved utkanten av plassen og pekte opp i regnskodda. 'Det vet jeg at du har lyst til å se.'"

Broen med de grønnskimrende dragene var noe av det jeg gledet meg mest over da jeg var i Ljubljana i sommer. Om jeg ikke husker feil er den også beskrevet i Paulo Coelhos bok "Veronika vil dø", hvor handlingen også utspiller seg i Ljubljana. Den har også fått privilegiet å bli lest to ganger av meg. Kostova fester seg senere også ved en av broene over Donau i Budapest. Det tenkte jeg på da jeg krysset broene i desember i fjor. Det skulle være noe spesielt å gå over Donau fra Pest til Buda. "Vi ruslet mot elven og holdt oss, som Helen hadde lovet, i de mest befolkede gatene. Vi stoppet en liten stund ved den store broen, før hun vandret ut på den mens hun tankefullt lot en hånd gli langs rekkverket. Med de enorme vannmassene under oss stoppet vi igjen og så frem og tilbake mellom de to sidene av Budapest, og nok en gang fornemmet jeg både dens ærverdighet og krigens herjinger som nær hadde ødelagt den. Byens lys skinte overalt rundt oss, og ble gjenspeilt i vannets mørke overflate. Helen ble stående ved rekkverket en stund, før hun nesten nølende vendte om og begynte å gå tilbake mot Pest."


Det som hindrer boken fra å bli den tungtvekteren i verdenslitteraturen som Elizabeth Kostova nok hadde håpet på er for det første at den rent språklig sett ikke er noe mesterverk. Det er ingenting galt med språket, det er ikke det, men det er ingen kunstneriske vendinger her. Språket er ikke originalt. Likevel ville nok mer ordtriksing kunne gjort boken langt mindre leservennlig, da den allerede tynges noe av historiske fakta og interessante forsøk på å gi folk undervisning gjennom underholdning. Her ville jeg kanskje også fått et noe annerledes inntrykk om jeg leste boken på originalspråket. Likevel tror jeg oversetterne Jørn Roeim og John Erik Frydenlund har gjort en god jobb, da språket flyter godt av gårde. Dette kan være en utfordring når man oversetter. Forskjellen på selve skriveprosessen og oversettelsesprosessen er at skrivingen kan gå raskere, mens oversettelsen er mer mekanisk, og det slik sett er lettere å kjøre seg fast rent språklig. En står også fjernere fra handlingen. Imidlertid ser dette bra ut.

Karakterene i boken reflekterer tidvis over historiens betydning og historiens mørke sider. Dette er interessant, og mye av tematikken er også sentral for historievitenskapen. Imidlertid kunne boken hatt et klarere budskap. Boken har meget klare tema: Europa, kultur og historie, men den kunne kanskje vært spissere. Samtidig er kanskje også dette noe av bokens styrke - den er vid nok til å la folk føle seg komfortable med ellers snevre tema.

Noe som også vider ut boken er at okkulte fenomener og myter som Dracula og vampyrer er viktig i boken.  Dette gir den en potensielt stor målgruppe. Likevel føler jeg at det er her boken sliter mest. Dracula oppfattes nok av mange kultursnobber som noe barnslig og kommersielt. Samtidig er boken lagt opp til at et akademisk publikum skal kunne like den. Her er det noe som skurrer - den er delvis for tung til at lettfantasy-fansen skal falle pladask, og har et plott som gjør at den voksne leserskaren lett avfeier boken. Likevel er boken rett og slett bra, og det er vel begrenset hvor teknisk og beregnende en bør være om en skriver bok i kunstens og opplysningens tjeneste. Kostova har allerede satt opp noen klare kriterier for boken sin: historien skal figurere sterkt, og hun skal gi et godt bilde av Europa. En for sterk innsnevring vil rett og slett gjøre det umulig å skrive en interessant bok, fordi en ikke vil like den selv, mens man skriver. Dracula-konseptet kan nok også tjene som inngangsport for unge til å bli interessert i historie og Øst-Europa. Det er meget bra. Nå skal visstnok boken filmatiseres også, så det blir spennende. Dette er en meget sterk femmerbok, og bør leses av folk som er interessert i Europa, kultur og historie, og selvfølgelig vampyrer og folkemyter.

Selv er dette en bok jeg har kost meg med. Den har vært med å introdusere Slovenia og Ungarn. Jeg husker også jeg leste på den da jeg var i Estland og Latvia for første gang i 2007. Bildene på denne siden er av bokens engelske forside, av en av de grønnskimrende dragene i Ljubljana, samt en av broene som forbinder Buda og Pest.

Politikernes svik ovenfor jødene

Jødene blir i stadig større grad forfulgt i Europa. Vi har kunnet lese om jøder som rømmer fra Malmö i Sverige, om gryende antisemittisme i Norge og i dag kan vi lese i Aftenposten at "barn mobbes, voksne slås ned, synagoger angripes" i Europa.

Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.

Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.

Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?

I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.

Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".

Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.

Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.

Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10

Gårsdagens høyeste høye

Facebook, Twitter og før dem mailen, telefonen og telegrafen, har bundet verden sterkere sammen enn den noen gang før har vært. Det er ikke lenger slik at vi trenger cirka ett år for å få informasjon fra (sør-) Europa til Asia, som det var for over tusen år siden. Over store deler av verden hører man på samme musikk. Riktignok har det vært, og er, en viss ubalanse i og med at mesteparten av informasjonen går fra vest til øst, men dette er i dag litt mer nyansert. Her kan asiatisk-inspirert mat, Bollywood-filmer og ikke minst en del teknologi, samt de ytterst populære manga-tegneseriene og anime-seriene hovedsakelig fra Øst-Asia vise at også andre deler av verden har begynt å få en viss innflytelse. At en del politikk i denne delen av verden har likhetstrekk med det rådende i Nord-Amerika og Europa, går jeg ikke inn på her.

Til tross for dette står nasjonalismen fortsatt sterkt. Vi har sett et visst oppsving i nynazisme i en del europeiske land, som for eksempel Tyskland og Ungarn. I Norge kan man også støte på en god del nasjonalistiske uttalelser. Mange bærer på masse nasjonalistisk tankegods, som de ikke nødvendigvis har reflektert over. Dette kommer ofte opp når det er snakk om innvandring, eller generelt sett utenrikspolitikk. Videre er det, slik jeg ser det, symptomatisk, at utenrikspolitikk så og si ikke var nevnt i det hele tatt under høstens valgkamp. Det finnes en verden utenfor grensene på kartet.

Jeg mener at det generelle syn på verden (og staten) ikke følger den teknologiske og den reelle utviklingen, og at dette henger sammen med selvforsterkende ritualer og gammelt tankegods ofte forkledd i vakre ord. Jeg skal her forsøke å vise hvorfor jeg mener nasjonalisme i det hele tatt er galt og en tom ideologi.

Det har ikke alltid vært stater. Det har ikke alltid vært en oppfatning om noen nasjon, eller folkegruppe heller. Det har vært, og finnes fortsatt, nomadefolk og akefale samfunn uten noen forestilling om stat. Samlingen av Norge gikk gradvis, og det var ingen automatikk i at grensene ble som de ble. De har jo også forandret seg en del opp gjennom årene. Man regner ikke med at noen egentlig nasjonalisme eller oppfatning av seg selv som ett folk fantes før i tiden like før unionsoppløsningen med Danmark. Hvorfor? Ideen om stat var noe for elitegruppene. Hva betydde det vel for bonden hva landet het eller hvor grensene gikk, så lenge han fikk dyrke jorden sin som han hadde gjort i alle år? Politikken kunne endre seg og staten kunne kreve høyere skatter (noe som sjelden kan ha vært populært) men dette skjer i forskjellige land og samfunn uansett om de heter Norge eller Ukraina. I perioder med krig krevde også de dansk-norske regentene inn økte skatter. En delårsak til krig er, og var, som regel nasjonalisme.

Ideen om at man tilhører et nasjonalt fellesskap er altså historisk skapt, og ikke en naturgitt enhet. Et nasjonalt fellesskap er ikke det samme som stat, selv om man i Europa gjerne har ønsket å bygge statene nettopp på det, noe som også har vist seg å få katastrofale konsekvenser (da tenker jeg spesielt på de to verdenskrigene og nazismen som ideologi).

Hva er så Norge, egentlig, eller hvilket som helst land?

Er Norge det som befinner seg bak noen streker på kartet? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da ikke noe særegent.

Er Norge en administrativ enhet, altså et område som ligger under en bestemt jurisdiksjon, og som bestemmes over av bestemte personer, eller politiske organer? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da heller ikke noe særegent.

Er det da den aktuelle politikken som er Norge? Dette er i så fall høyst foranderlig siden regjeringene kommer og går ganske hyppig i et demokrati, og er derfor ikke en varig størrelse. Derfor er det vanskelig å definere, og til tider vil man se at politikken som føres er overraskende lik politikken i et annet land.

Er det demokrati som er Norge? Det finnes flere demokratier, og disse er av forskjellig art. Styringsfomer endrer seg også i ulike land til ulike tider.

Er det innbyggerne som er Norge? Innbyggerne fødes og dør. Innbyggerne flytter inn og ut, og er nå av forskjellig etnisk opphav.

Kanskje er det det typisk norske som er Norge? Hva er det typisk norske?

Det typisk norske vil det alltid være diskusjoner om. Det vi generelt kan si er at det man oppfatter som typisk norsk, er den til enhver tid herskende stereotypi om nordmenn flest. Ofte er det også en stereotypi som ikke har fulgt utviklingen, men som kanskje er basert på de nasjonalt dannende bøkene man får servert som en del av skolegangen.

Eksempler på det man oppfatter som typisk norsk viser seg ofte å være importvarer, eller tradisjoner og begreper som man egentlig deler med resten av verden. Ski, regnes ofte for meget norsk. Noen hevder også at det ble oppfunnet her. Skigåing ble også oppfunnet i Slovenia. Juletreet ble visstnok også oppfunnet i Latvia, eller det vil si, tradisjonen med å pynte trær til jul. Selv den tradisjonelle maten finner man gjerne også andre steder. De svært karakteristiske raspeballene for eksempel, er så og si identiske med Litauens nasjonalrett, cepelinai, som er potetballer, riktignok formet som luftskip, fylt med kjøtt eller annet.

Man kan også peke på språket, som en særegenhet. Vel, språk er ofte nettopp kjennetegnet på en nasjon, og det finnes flere tusen språk i verden. Det språket som kalles norsk, er svært nært beslektet med svensk og dansk, så likt at enkelte vil påstå det er dialekter av det samme. Dette er selvfølgelig diskutabelt. Imidlertid kan jeg for egen del si at jeg forstår svensk bedre enn enkelte norske dialekter. Det er (naturlig nok, siden jeg skriver og leser bokmål) lettere å lese dansk enn nynorsk, og ikke stort verre å lese svensk enn nynorsk. Språket er dessuten også i stadig utvikling. Det språket som kalles norsk i dag, er ikke det samme språket som ble snakket innefor det samme geografisk avgrensede arealet for tusen år siden.

Vel, poenget er altså at stykkevis kan man se på hver av delenhetene som bygger opp om forståelsen av at Norge eksisterer, og komme med innvendinger.

Mitt poeng nå er at Norge, akkurat som Frankrike eller Litauen, er en abstraksjon. Du kan ikke se det. Kan ikke observere det. Kan ikke måle det. Det kan snakkes om geografisk avgrensede områder, ja. Men det er ikke det man tenker på når man synger om fedreland. Statsledere som går til krig ser heller ikke for seg noen kvadratkilometer. De tenker abstrakt, og gjerne på et sett av kvaliteter og verdier de tenker seg henger sammen med nasjonens navn.

Først trenger man grenser og en forestilling om stat. Selv forestillingen om stat er til syvende og sist abstrakt. Så til syvende og sist er det bare grensene på kartet som er konkret, samt ordlyden på statens bestemmelser og nedskrevne dokumenter og regler, samt de aktuelle institusjonene det er sammensatt av. Staten er altså ikke noe naturgitt, men en idè. Det er ingenting galt med det i seg selv.

Det at folk har evnen til å føle seg som del av et større fellesskap er vel og bra. Det tyder på at folk kan se at det finnes noe utenfor en selv i det hele tatt.

Imidlertid finnes det mange fellesskaper man kan definere seg inn i. Ofte er forestillingen om et land en paraply av fellesskap; skigåing, brunostspising og så videre. Det er ingenting galt med å regne seg som skigåer. Det er ingenting galt med å regne seg som brunostspiser. Men det er galt, når man tenker at dette er manifestasjoner av den øverste guddom, Norge, og så sluker alt annet som tillegges dette ordet uten å vurdere enkeltdelene hver for seg. Dette ser man kanskje bedre om man ser på et annet land. USA, for eksempel. Mange innbyggere i USA synes det er et flott politisk system, de er kanskje fornøyd med sin levestandard. Dette, tenker de, abstrakt på, som USA. Problemet her er at denne forestillingen gjør, at når den først er etablert, kan man godta at USA går til krig og lignende, fordi man allerede har definert seg inn i et fellesskap ved å se at man omfattes av andre enkeltdeler som er mer eller mindre representativt eller stereotypt for den store abstraksjonen, som er statens eller landets navn. Dette er en illusjon, og problemet viser seg når det kommer til krig.

Ethvert gruppemedlemskap innebærer inkludering og ekskludering. En gruppe vil alltid være definert i forhold til dem som er utenfor. Vi har vanskelig for ikke å være medlemmer av grupper, og vi definerer ofte vår identitet på gruppetilhørighet. Problemet er når man velger grupper som også kontrollerer våpen. Dette forstår folk når det er snakk om gerilja eller terror-organisasjoner, men så fort det er snakk om stat er det med en gang noe annet. Problemet med å definere seg som nordmann er at gruppens potensiale for ødeleggelse er så mye større enn for eksempel skigåernes gruppe sitt, eller en skiforenings. Dette gjelder også større abstraksjoner og enheter som kan knyttes til vold, som Vesten f.eks. (med NATO). Militæret er direkte knyttet til Norge, USA, NATO og (bare for å ta et annet tilfeldig eksempel) Mongolia eller Moldova.

En annen sak er at ideen om nasjoner, eller folk, som er annerledes fra andre, delvis er gal. Det er klart at man tar preg av å leve under et felles lovverk, og om det er strenge grensekontroller, og begrenset informasjon utenfra som kommer inn i et land, er det klar at det utvikler seg en særegenhet. Imidlertid er disse tidligere skapte særegenhetene i ferd med å gå tapt (i større eller mindre grad, enkelte land står jo i en særstilling, som f.eks. Nord-Korea). Dessuten er det enkelte trekk som er grunnleggende menneskelige og som henger direkte sammen med vår biologiske art. Tenkning i folk, og folkeslag skaper en illusjon om forskjeller som er større enn de er. I samtlige tidligere sivilisasjoner kunne man enkelt skille templer og slott fra vanlige folks hus, selv om disse sivilisasjonene ikke nødvendigvis hadde hatt noen kontakt med hverandre. Dette forteller oss at det finnes spor som vi lett faller inn i fordi vi er mennesker. Jeg tror også personlig at alle mennesker ønsker å bli lykkelige. Derfor må vi legge til rette for det. Nasjonalisme har ofte ført til det motsatte. Det er skyld i en rekke kriger. Det bruker jeg ikke plassen til å argumentere for her, ettersom det er noe som folk flest vil skjønne av å lese et vanlig historieverk i nyere verdenshistorie.

Vi har nå sett at stater er historisk konstruerte, akkurat som ideen om å tilhøre en nasjon, at nasjonens støttepunkter og symboler kan problematiseres, at delenhetene man bruker for å definere fellesskap kan utgjøre egne enheter og slik løsrives fra en nasjonal kontekst (f.eks. skigåing), at gruppetilhørighet også skaper noen som er utenfor, men at dette er farligere når det er snakk om stater, siden de sitter på våpenmakt og kan gå til krig mot de ekskluderte.

Jeg foreslår at vi begynner å se hele verden som et fellesskap av mennesker, og heller definerer oss selv etter andre kriterier enn hvilke grenser vi slumpet til å bli født innenfor. Om man da liker å gjøre ting som tilfeldigvis har blitt assosiert med stedet man bor på, så la gå, man da definerer man seg etter de enkelte aktivitetene man driver med, ikke etter paraplypakken som landet, eller nasjonen for den saks skyld, gir. Det er på tide å føle seg som verdensborgere. Gårsdagens høyeste høye, den store Nasjonen, har krympet med alderdommen, og det er på tide at dette får konsekvenser – at det ikke lenger brukes for å stenge folk ute, som legitimering for krig, som grunnstein i propaganda eller som gjenstand for rituell dyrkelse.