Emosjonspolitikerne

Kronikken "Drøm fra Disneyland" på trykk i Aftenposten i dag, skrevet av Frp-politikerne Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen har, overraskende, fått reaksjoner. Heldigvis, riktignok, men man begynner å bli vant til å høre om den påstått mislykkede integreringen og innvandringspolitikken. Ofte går argumentene mer på følelser enn på fornuft. Det er klart at ikke alle synes hijab er pent, og heller vil se bunadkledte, brunostspisende bønder hentet fra den mest inngrodde nasjonalromantiske fantasi-epoken på midten av 1800-tallet, når vi nå først snakker Disney. Av og til tar man Disney-verden opp på voksennivå (litt som når Donald Duck nå kom med manneblad) og forkler sine sårede nasjonalfølelser med tilsynelatende gode argumenter. Likevel må jeg si at "Drøm fra Disneyland" er velskrevet og byr på en del utfordringer for den innvandringspositive delen av befolkningen, dersom man ikke går nøye etter i sømmene. Jeg kommer her til å påpeke i hvor stor grad "Drøm fra Disneyland" er emosjonell, men viktigst av alt er det å greie opp i en del misforståelser Tybring Gjedde og Andersen tydeligvis har gått seg fast i.

Følelser. "Vår kultur finnes". (Faktisk! Ikke tvil på det! Det gjør den!) "Men vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle"? Aldri i verden!" Det er riktignok bare tre utropstegn i dette utdraget, men likevel får vi en følelse av trass og desperasjon. Noe vi tross alt kan forstå når noen tilsynelatende fratas noe de er glade i - den norske kulturen, som de helt og holdent, hundre prosent tilhører, uten noe annet. For det første har jeg mine sterke tvil om de kulturtro virkelig kun forholder seg til noe de kan argumentere for er en fullnorsk kultursfære. For det andre har kulturen blitt sveket for evigheter siden, om man skal tenke slik. Et sted i kronikken gir forfatterne utrykk for sin begeistring for det norske språk (jeg kommer tilbake til det). For ganske lenge siden skjedde det en dreining over til at så og si all musikk ble på engelsk, så og si alle filmer en ser er fra USA. Og hvor mange av "folk flest" leste egentlig Bjørnsons bondefortellinger? Hvor lenge har det ikke vært kuuuult med utenlandske moteklær? Lenge. Mange tenker nok: ja, men dette er noe annet. Dette har vi jo gjort en stund. Ja, nettopp. Det typiske, det vanlige, det aksepterte, det normale, det noen kanskje kan kalle norsk, har forandret seg siden 1860, og det vil forandre seg fremover også. Vi lever i 2010, og det bør folk ta inn over seg, og ikke klamre seg til en bondeidyllisk fortid, som uansett ikke har eksistert. Takket være masse import og ny teknologi har folk det langt bedre enn før. Jeans ble ikke oppfunnet i Norge. Det ble heller ikke hijab, men skaut har vært brukt lenger enn jeans. Ingenting å gråte over.

Problematisk: "Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap."

1. 17. mai feires til ære for grunnloven, ikke til ære for oppvekst, valuta, språk osv.

2. Felles land? Norge er relativt stort, og veldig mange har ikke sett landsdeler som Nord-Norge og Vestlandet. Hvordan man deler noe man ikke har sett går over min forstand. Derfor er ikke staten mer felles enn Europa og verden er felles, dersom man med dette ikke mener lovverk også videre, noe jeg er enig i er felles. Mennesket er ikke en plante, det er et individ. Det har føtter, ikke røtter.

3. Hva er historie? Historie er ikke fortid. Fortiden er alt som faktisk har gått forut. Historien er vitenskapen om fortiden. Det vil si, det vi vet om fortiden, og det vi skriver ned i en historisk fremstilling, som er historikerens måte å formidle vitenskapen på. Dette må avgrenses. Derfor finnes det lokalhistorie, bygdehistorie, slekstshistorie, religionshistorie, idèhistore, verdenshistorie OG Norgeshistorie. Det er imidlertid historikerne som avgrenser stoffet, og det er ikke naturgitt at det finnes en egen norsk historie. Det finnes bare der noen velger å skrive den. Dette er gjort, men det var ingen automatikk i dette. En renspikket Norgeshistorie vil ikke ta med forutgående begivenheter utenfra. For eksempel kom svartedauden til Norge i 1349. Mest sannsynlig "oppstod" den i Kina på 1330-tallet. Dersom holder seg rent til landshistorie vil den manifestere seg i Norge i 1349. Hvor den oppstod er irrelevant. Slik er det også med ideologier, ideer, klesstil, kulturtrekk også videre. Dette gir folk et inntrykk av at mye er norsk, fordi det plutselig manifesterer seg i Norgeshistorien. Det finnes en Norgeshistorie, fordi den er skrevet, men ikke nødvendigvis alle i landet har lest så mye av den, og vi er individer og deler ikke annen fortid enn det livet en har opplevd selv. En annen tro er uvitenskapelig og religiøs. Misforståelsene kan til og med lede en til å tro at kjærligheten til nasjonen og landet er en nasjonal greie, men det er, ironisk nok, en internasjonal ideologi. Det kalles nasjonalisme, og det oppstod på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet, og det er ikke Norge som har frembrakt de største folkesjelstenkerne. Nasjonalromantikken er et importprodukt. Vi har derfor det paradokset at en importert ideologi er imot fremmede og internasjonale kulturimpulser!

4. Tradisjoner. Deler alle samme tradisjoner? Hvor ofte har vestlendinger spist torsketunger? Hvor ofte har nordlendinger spist raspeball? Hulda Garborg designet til og med forskjellig "nasjonaldrakt" etter fylke!

5. Religion. Alle deler ikke samme religion. Statistikk viser at bare 20% i dette landet regner religion som en viktig del av livet, ifølge en Eurobarometer-undersøkelse foretatt i 2005 tror bare 32% at det finnes en gud i det hele tatt (vi får anta dette inkluderer muslimer, katolikker, ortodokse, jøder, hinduer osv). Ved siden av at de fleste faktisk er ateister, er stadig vekk flere tilhengere av ikke-protestantisk kristendom og andre religioner som f.eks. buddhisme, som antagelig utgjør rundt 0,4% av Norges befolkning. En kan ikke avskrive hele 68% av landets befolkning. Vi bor her, vi også, og VI som ikke deler samme religion, er da altså majoriteten, statistisk. (http://en.wikipedia.org/wiki/Norway)

6. Høytider. Vi feirer ikke alle samme høytider heller. Det er få ikke-religiøse markeringer i løpet av året. 17. mai, grunnlovsdagen, der vi feirer en grunnlov som blant annet har en paragraf om religionsfrihet, er et unntak fra dette.

7. Verdigrunnlag. At vi ikke deler samme verdier er tydelig. Bare se på hva jeg skriver her og Frp-politikernes kronikk i Aftenposten.

8. Deler vi samme oppvekst - en som har bodd i en liten bygd i Nord-Norge og en som har vokst opp i Oslo? Oppveksten til en som har vokst opp i Stockholm er trolig mer sammenlignbar for en som har vokst opp i Oslo enn oppveksten til en nordlending.

Jeg sier ikke det at det ikke finnes kultur og tradisjoner det er verdt å ta vare på, det gjør det absolutt, men en må våge å stille spørsmålstegn ved vakre ord, og om de egentlig betyr noe, og i så fall hva. En må være mer presis, og en må se på empiri og fakta, ikke på følelser, når man skal drive politikk som skal være god for alle. Se spesielt mitt punkt nummer 5 for dette.

Jeg håper politikerne kan tenke litt dypere og lenger, og at folk kan være mer kritiske i fremtiden. Empirikere mottas med takk i politikken. Føleri kan man begrense til tegneserier og såpeopera.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018137
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018099
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018227

Politikernes svik ovenfor jødene

Jødene blir i stadig større grad forfulgt i Europa. Vi har kunnet lese om jøder som rømmer fra Malmö i Sverige, om gryende antisemittisme i Norge og i dag kan vi lese i Aftenposten at "barn mobbes, voksne slås ned, synagoger angripes" i Europa.

Dessverre ser det ut til at store deler av antisemittismen denne gang har sitt utspring i muslimske miljø. I den anledning har det passet Christian Tybring-Gjedde, leder av Oslo FrP, å foreslå at muslimske skoleelever skal markere jødeutryddelsen ved å bære David-stjerne. Trenger jeg å si at dette er diskriminering av muslimer, og en generalisering der man antyder at muslimer er jødehatere? Likevel er det riktig å rette tiltak mot miljøene der problemene finnes, og ikke hoppe bukk over det i fare for å blinke ut en gruppe.

Midtøsten og islam har i all hovedsak hatt tradisjon for større toleranse ovenfor jødene enn det Vest-Europa har kunnet vise til. Opprettelsen av Israel som stat på bekostning av andre, samt deler av Israels politikk, har forverret manges syn på jøder. Det ville kanskje vært annerledes om det fantes flere jødiske stater, eller om enkelte ikke blandet sammen forsvar av stat og forsvar av religion i tilfeller der det ikke passer.

Astrid Nordang har skrevet en fantastisk kronikk i Aftenposten 28. mars 2010. Hun viser blant annet hvor mye jøder har bidratt til vestlig kultur, og nevner enormt mange kjente personer med jødisk bakgrunn, som for eksempel Franz Kafka, Freud, Jacques Derrida og Thomas Mann. I historien kommer man ikke utenom jøders bidrag. Nå vil jeg holde på at det er geniale enkeltindivider det er snakk om, og at man ikke utelukkende kan gi jødedommen kreditt for at fantastiske bøker som "Prosessen" av Franz Kafka ble skrevet. Likevel er det en tendens til å betone kristendommen og humanismen som pådrivere i europeisk kultur. Skal man tenke slik, er det en forfalskning av historien ikke å vise hvordan jødedommen har hatt innflytelse. Men er tilstanden slik overalt?

I Litauen kan man finne utallige bøker om jødedom, jødenes historie, og jødenes rolle i Litauen og Vilnius. Kanskje ikke så rart når man tenker på at jødene i 1897 utgjorde så mye som 43-47% av Vilnius` befolkning, og 13,3% av Litauens totale befolkning. Jødene har kanskje ellers også bidratt sterkere til Sentral- og Nordøst- Europas kulturhistorie enn til Vest-Europas, da religionsfriheten i store deler av historien stod sterkere i Sentral-Europa enn Vest-Europa. Utdefineringen av jødedommens bidrag henger kanskje også delvis sammen med utdefineringen av Sentral-Europa fra historie-undervisningen og ellers det man ser på som europeisk felleskultur.

Jeg bruker betone at man ikke kun kan forandre verden med politiske vedtak. Likevel er det en ting som er særdeles lett å gjøre for dagens politikere: legalisere slaktning etter shechita- eller kosher-metoden. I dag importeres koshermat til Norge. Koshermat vil blant annet si at det er enkelte ting en ikke kan spise, melkeprodukter og kjøtt må holdes fra hverandre, og dyr og fjærkre må slaktes etter jødisk lov. Kjøttet må være tømt for blod. Selv om norske veterinærer forsikret at dyrene ikke fikk sterkere smerter ved denne slaktemetoden enn ved vanlig metode, ble det forbudt i Norge i 1929. Dette var en periode med antisemittisme. Ifølge matportalen.no har det vært diskusjoner "mellom norske matmyndigheter og det jødiske miljøet rundt import av koshermat til Norge".

Ifølge Wikipedia er det 803 jøder i Norge. Dette kan være feil, ettersom antallet buddhister ifølge siden er lavere enn tallene oppført andre steder. Jeg har også tidligere hørt noe høyere tall for antall jøder enn det Wikipedia oppgir. I Litauen skal det være 1272 jøder ifølge Wikipedia. Tallene er altså ikke så forskjellige. I Vilnius kan man imidlertid finne kosher-mat på dagligvarebutikk, mens det ikke er riktig så enkelt for norske jøder.

Det burde være lettere å følge sin religion, også på denne fronten.

Kilder og linker:
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Norway
http://en.wikipedia.org/wiki/Religion_in_Lithuania
http://www.dmt.oslo.no/kashrut/
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-at-muslimer-skal-gaa-med-davidstjerne-3171233.html
http://www.vl.no/samfunn/article5041571.ece
http://www.vl.no/samfunn/article5044174.ece
matportalen.no
Grete Brochmann og Knut Kjelstadli: A history of immigration - The case of Norway 900-2000
Zigmantas Kiaupa: The history of Lithuania
Aftenposten, 28.03.10