 |
| Den store synagogen |
Budapest er en storslagen by.
Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.
Jeg har lest enda en fantastisk bok av
Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.
På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.
Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.
Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.
Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.
De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.
 |
| Imre Kertész |
Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.
Jeg vil videre påpeke dettes relevans for
historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som
tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til
myten om tilfellet, eller det
fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist
er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.
Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden
er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.
- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever.
Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.
Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før.
Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.
Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009
