Magiske advents-Budapest

Det er unektelig noe spesielt med snødekte gamle byer med kråker og duer som flyr rundt mellom tårnene og spirene. Det var unektelig også fint endelig å få sett Budapest. Budapest er en av de største byene i Sentral-Europa, og Ungarns hovedstad med cirka 2 millioner innbyggere.

På bildet ser du fiskerbastionen - som faktisk ble ferdigbygd i 1902. Den er faktisk ganske ny, men er utrolig vakker og ikke minst fascinerende da de syv tårnene skal representere de syv madjarske stammene som slo seg ned i Ungarn i 896. Imidlertid har det ikke tjent som noen forsvarsbastion, men er rett og slett bare et vakkert stykke arkitektur som gir god utsikt over Pest-siden av byen (Budapest består av Buda og Pest), og parlamentet som Budapest er mest kjent for.

Jeg var i Budapest mellom 16. desember og 20. desember. Utrolig gøy - og utrolig kaldt. Donau, elven som flyter gjennom byen var halvfrossen - det fløt isflak nedover elven. Jeg hadde virkelig håpet på slikt vær, ikke fordi det er så komfortabelt å være byturist i, men fordi det er så utrolig tilfredsstillende estetisk sett, spesielt i sammenligning med alternativet: sørpe og slaps, regn eller bare få varmegrader og korte dager med påfølgende mørke kvelder.

Likevel fikk jeg meg utendørs badetur! Szechenyi-badene har så varmt vann at man kan bade utendørs også om vinteren. Utrolig flott - spesielt da badeanleggene ligger i et barokt palass.

Ellers var høydepunkter å se parlamentet både utenfra og innenfra, labyrinten under gamlebyen på Buda-siden (denne er ikke så godt reklamert for, men den er utrolig spennende, og bør oppsøkes, spesielt om du har med barn eller ungdommer på turen), og nasjonalgalleriet, som er i det gamle, gedigne palasset som troner over byen. Også fint å se Europas største synagoge, som forøvrig også var veldig vakker.

Det snør lett, og jeg sitter på trappen utenfor St. Istvan-basilikaen i Pest sentrum. En musikant spiller melankolsk på sin fiolin, midt på den åpne plassen foran. Mennesker går forby fra julemarkedet, noen med varm vin i plastkopper. Noen få stopper litt opp for å høre på fiolinisten, gir noen slanter, går videre. En gammel, pukkeltrygget dame går rundt og tigger. Hun sleper seg over plassen. Det snør, og jeg ser på et maleri.

Ned en trapp. Gusten kjellerlukt. Fukt. Glatte trappetrinn. Turistoppsamling. Betale billett. Rabatt. Gå gjennom mørke ganger. Stemmene blir svakere og en er alene i en mørk gang. Åpner en dør. Går videre. Urørlige menn, statuer, står ved sidene. Dyster musikk lyder over det. Inn en ny gang. Stopp. En hest står der - en urørlig statue. Fortsetter. En vinfontene - lukt av vin. Ligner blod. Et kart på veggen forteller at en står i den forhistoriske delen. Videre til den historiske. Ganger fortsetter. Det som er av lys er begrenset, svakt. Og med ett står man i "slutten på historien". Dagligdagse gjenstander er utstilt i isblokker - egentlig glass.

Oppe på bakken. Mot det gamle palasset. Tett snø. Vanskelig å finne rett inngang. Iskaldt. Statuer rundtomkring, og over en inngangsport - relieff av engler med bok: "historia". Snakker om historie. Endelig finner en inngangen til palasset hvor nasjonalgalleriet er. Bakveien visstnok. En vakt tar oss med til billettkontoret og inngangspartiet hvor det er både butikk, folk og kafè. Marmor.

Ellers var jeg i Budapest for å handle julegaver, og endelig se en av Sentral-Europas mest kjente byer. Jeg vil absolutt anbefale folk å reise dit. Maten er selvfølgelig en sak for seg. Sentral- og Øst-Europa er jevnt over utrolig god på matfronten. Undervurdert. Ungarn er likevel kanskje det mest kjente landet på matfronten, selv om få klarer å komme opp med annet enn gulasj når de tenker seg om. Maten er imidlertid en opplevelse i seg selv. Lurt å reise hit på førjulstur.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=111603
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=74653
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=2843642

Narnia igjen og fantastiske C.S. Lewis

Jeg så den tredje Narnia-filmen på kino i går, og jubler over anledningen til å hylle Narnia-bøkene skrevet av C.S. Lewis. Filmen bevarte på ganske god måte tema, budskap og stemning fra boken, selv om filmmakerne har tatt seg store friheter i å tolke handlingen og å stokke om på den. Dette gjorde ikke så mye, da selve boken er veldig oppstykket, og er den Narnia-boken som kanskje mest mangler koherens og indre tråd. Likevel duger den veldig for det unge kinopublikum anno 2010, som kanskje er mer opptatt av at noe skjer enn at de lærer noe.

Narnia-bøkenes styrke, slik jeg ser det, sammenlignet med de andre tungvekterne innen mainstream-fantasyen er deres mange lag med budskap og allegorier. Deler av Narnia-historien er nærmest omskrivinger av historier fra Bibelen, og dette er veldig morsomt å lete etter for folk som også har lest noe i Bibelen. Dette har blitt kritisert, blant annet av forfatteren C.S. Lewis` nære venn J.R.R. Tolkien, som stilte seg skeptisk til skjulte budskap i bøkene. Imidlertid tar Lewis grep fra eventyrene som er velkjente; gjennom historien legger han opp til at leserne (gjerne barn) skal lære noe.

Som barn, ungdom og egentlig også som voksen, har jeg elsket Narnia-bøkene, og mye mer enn Harry Potter eller Tolkiens bøker. Grunnen er nettopp at jeg etterhvert som jeg ble eldre har sett mer og mer symbolikk i Narnia-bøkene som har vært interessant å oppdage. Ikke minst er det noe ufattelig estetisk tilfredsstillende i Narnia-universet. Jeg assosierer gjerne serien med jul, ettersom BBC-serien gjerne ble sendt på NRKs Julemorgen før. Derfor er det neppe uten grunn at både "Løven, heksa og klesskapet" og "Reisen til det ytterste hav" i ny filmatisering begge hadde premiere i romjulen.

C.S. Lewis som altså er forfatteren av Narnia-bøkene har preget meg utrolig mye, sammen med de to andre forfatterne jeg har skrevet om i desember; Margit Sandemo og Lev Tolstoj. C.S. Lewis har mange flotte bøker, som ofte omhandler kristendom og kristen tenkning, eksempler er romtrilogien som omfatter "Reisen til Malacandra", "Perelandra" og "That hideous strength" (ikke oversatt til norsk). En trenger ikke være enig i alt han skriver, men måten han aktualiserer temaene på er eksemplarisk og spennende. Ikke minst har Lewis en sans for estetikk som virkelig treffer meg. Lewis` bøker er rett og slett ganske enkelt vakre. Alt fra maten som blir spist, til de søte snakkende dyrene, de tøffe heksene (både den hvite og den grønne) og fantastiske Aslan. Som mye annen fantastisk litteratur innebærer bøkene alltid reising. Man reiser fra en verden til en annen, eller i boken "Hesten og hans gutt" fra et land til et annet.

"Hesten og hans gutt" bærer i likhet med noen andre av bøkene på en potensiell kontrovers i dag. I "Hesten og hans gutt" er hovedpersonene to barn fra landet Calormen som forsøker å flykte nordover til Narnia. Shasta er en delvis mishandlet fattiggutt og Aravis er en rik jente som faren ønsker tvangsgiftet. De ønsker da å rømme nordover til friheten. I Calormen har de en annen religion hvor de dyrker en gud som i den siste boken, "Den siste striden" fremstilles som en slags Satan-figur. Ettersom Calormen er et slags ørkenland er det lett å hyle opp om islamkritikk, og det er derfor meget usikkert om boken noensinne vil bli filmatisert, noe som er synd, da boken tar opp moralske tema og budskap som faktisk danner basisen for et fritt og godt samfunn, pluss at det er en meget vakker bok, og min personlige favoritt i serien.

C.S. Lewis blir som nærmest alle mannlige forfattere også anklaget for å diskriminere kvinner. Årsaken er blant annet at det tidvis finnes kjønnsroller i bøkene som ble skrevet på 50-tallet, og at den eneste Narnia-vennen som ikke får returnere til Narnia på slutten av serien er Susan, som har blitt for opptatt av å være voksen, og ikke vil tro på barneting. Dette blir av enkelte tolket som fiendtlighet mot den kvinnelige seksualitet (SUKK!). Imidlertid har det blitt påpekt at kvinner kommer best ut i Narnia. Kjønnene er relativt jevnt fordelt på god og ond side i kampene, og den som oppdager Narnia er Lucy. Aravis er den tøffeste jenten i serien, og bryter klart med typiske kjønnsroller. Jeg håper at alle filmene kan bli filmatisert denne gangen, og at man kan hylle kulturarven vår uten å være så livredd for å tråkke noen på tærne. Narnia er jevnt over en god innføring i moral.

Et trekk ved Narnia-serien jeg kanskje vil kritisere er den typisk vestlige dualismen mellom det gode og det onde, der grensene er absolutte, og sort-hvite. Dette er en skadelig mentalitet som verden lider under i dag, og det er trist at ellers så flotte bøker som Narnia bærer sterkt preg av dette. Narnia-bøkene viser imidlertid at det er potensial for forandring. Eustace blir i "Reisen til det ytterste hav" snillere etterhvert, og Edmund går over fra Heksa Hvits side til sine søsken igjen i "Løven, heksa og klesskapet".

Filmene har jevnt over vært bedre enn filmatiseringen av Harry Potter og Ringens herre. Årsaken er nok at Narnia-bøkene er relativt korte, og mer avgrensede. De er rett og slett mer aksentuerte og "to-the-point" enn de andre, der trådene spriker i flere retninger. Likevel har Narnia en dybde som de to andre ikke her, eller et særpreg, i de kristne allegoriene. I tillegg har de nye Narnia-filmene fantastisk filmmusikk, akkurat som BBC-versjonene hadde før dem. "Reisen til det ytterste hav" har også noen stilige effekter og ikke minst overbevisende drage og sjøorm. Jeg vil anbefale folk å se den nye Narnia-filmen, men enda mer å lese bøkene, og andre bøker av C.S. Lewis.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11638

Våre livs postkort

Forskjellige motiver faller i smak hos forskjellige mennesker, men de fleste dras mot noen, mot postkort, eller bilder, som skaper assosiasjoner, drømmer og lengsler.

Jeg tenker her postkort i overført betydning. Når jeg tenker over hva jeg drømmer om, hva jeg ønsker, gjerne skulle gjort og lignende, får jeg ofte bilder i hodet. Eller kanskje kommer bildene først og lengslene etterpå? Rekkefølgen er kanskje ikke så viktig, så lenge det er en sammenheng. Likevel - dette rører meg kanskje mer enn store ord, stillinger og ambisjoner. Dette fordi, disse store greiene - det være seg frihet, opplysning, ønsket om å bli forfatter, drømmen om å stifte familie - gir seg uttrykk i små bilder i hodet, motiver som nesten kunne vært nettopp bilder, malerier eller en form for kunst. Det kunne vært uttrykt i særdeles korte dikt, i en utmalende beskrivelse eller lignende. Likevel. Jeg prøver meg på en påstand om at håp og ønsker som regel er knyttet til bilder.

Når jeg tenker på kjærlighet - et begrep de fleste har gjort seg i det minste noen tanker om - ser jeg for meg en bestemt scene. Det finnes flere scener, og flere motiv, men dette har kommet opp gjentatte ganger opp gjennom de siste årene. Jeg har kanskje ikke brukt ordet "kjærlighet" på det - det kan også ha vært assosiert med andre merkelapper, som "ro", "glede", "tilfredsstillelse" og kanskje andre. Uansett - det er jul, mest sannsynlig snø utenfor vinduene. Jeg sitter foran juletreet - i pyjamas. Juletreet, som er en gran, slik jeg er vant til - ekte, ikke i plast - lukter nettopp dèt; gran. En lukt jeg synes er spesielt god. Under treet ligger det gaver, innpakket i forskjellig slags papir. Ved siden av meg sitter en gutt, eller mann, også i pyjamas. Ingenting blir sagt. Det er tidlig på morgenen, for det er riktig mørkt ute - ihvertfall er lysene på juletreet stort sett eneste lyskilde. Det er varmt og godt.

Dette ble mange ord, men i alt beskriver de bare ett sekund. Det tar mer enn et sekund å uttrykke alt dette i ord, men scenarioet du ser, kan utspille seg i løpet av et særdeles kort tidsrom. I skildringen er det ting jeg forbinder med noe godt og koselig. Gutten, eller mannen, ville mest sannsynlig være en form for kjæreste, eller god venn. Han er kanskje den som forandrer seg mest for hver gang jeg tenker dette. Logisk, siden jeg tror jeg har hatt bildet i hodet siden jeg var ganske ung. Det er nok ikke rart, siden jul og slikt gjerne fascinerer unge mer enn voksne. Granen lukter som sagt godt, og den er grønn, min favorittfarge. Pyjamas bruker jeg jo aldri, men det er noe varmt og egentlig koselig. Det er noe litt ynkelig over det, på en måte, og det at man sitter sammen slik, inne, mens det truende mørket er utenfor, gir en følelse av samhold og fellesskap.

Ja - det gjøres på kort tid - ett sekund. Jeg kunne kanskje lagt til flere elementer, og det kunne fortsatt ha vært gjort på ett sekund.

Man ville bare ha sittet foran treet en kort stund. Kanskje ville man bare se på pakkene? Kanskje ble vi engasjerte i ivrig samtale, og ble sittende en stund til? Før eller senere ville uansett stemningen bli brutt. Man ville sette i gang med dagens aktiviteter. Med jul hører også mange oppgaver og gjerne stress. Det er gjerne en familietid og man har folk å besøke. Kanskje skal man ha gjester selv, kanskje har man barn en skal stelle til for. Da skal ribben i ovnen, eller lignende. Det er mye som skal gjøres. Det er stress, og en fokuserer på arbeidsoppgavene som blir gjort. Kanskje har man litt dårlig samvittighet fordi en nettopp ikke har tid til dem rundt seg akkurat da, men er nødt til å bli ferdig med de huslige syslene før en kan vie seg til familien, kjæreste eller gjester, eller seg selv?

Selv stress kan fanges på et fotografi, ihvertfall om man har et gammelt kamera. Et mislykket bilde - fordi personen ikke står i ro. Kanskje mange farger. Utålmodig blikk.

Om man nå velger å spille inn en film, eller skrive en bok om hele dagen istedet for å knipse bilder, hva skjer da? Jo, da kommer både sittingen foran treet, stresset og kanskje middagen etter matlaging med. Kanskje blir det vekslet noen bitre ord i løpet av dagen, på grunn av alt stresset.

Det ser ut til at jo lenger tidsrommet for noe er, jo større sjanse er det for at det går galt. Det er også en større sjanse for at det vil skje noe positivt. Uansett, jo lenger tidsrom, jo lenger og mer detaljert filmen eller boken er - jo mer nyansert. Jo gråere blir det. Det gode og det dårlige kokes på en måte sammen til en grå grøt, som til tross for at vi på en måte har hatt julen som tema, er mer eller mindre hverdagsliv. Kjedelig, uinspirerende. Imidlertid - postkortene, bildene, de kan portrettere nettopp et øyeblikks glede.

Jeg tror flere har slike postkort. De kan være fiktive, eller de kan være reelle minner. Uansett - disse gir oss ønsker og lengsler. Vi ønsker å realisere det, vi ønsker å gjenta det. De fleste vil være enige i at det kan vi ikke. Det vil ikke bli akkurat slik. Postkortet er vakkert nettopp på grunn av sin unikhet.

Sitter man lenge nok foran det juletreet blir man lei. Magien vil før eller senere forsvinne. Sitter man der en uke blir man helt sprø. Men, så fint som man hadde det i det lille øyeblikket, vil det meste som kommer etter bli en nedtur. Det er trist, men slik er det. Vi kan bli tilsendt, eller sende, eller se på, nye postkort opp gjennom livet. Men - de er nettopp det; vakre postkort. Vakre øyeblikk, drømmer eller slikt. Når man begynner å ville overføre det vakre øyeblikkets egenskaper til abstrakte begreper som "kjærlighet", "parforhold", "familie", "lykke", eller lignende, og disse baserer seg på postkortenes - eller de indre bildenes - motiv, vil man bli skuffet. Et parforhold er ikke kun å sitte foran juletreet i pyjamas og være avslappet og kjenne den gode duften av gran. Det er også mest sannsynlig krangling, skuffelse og frustrasjon også - i tillegg til nye gleder, da selvfølgelig. Problemet er at, ihvertfall jeg, mer eller mindre ubevisst, har ønsket å skaffe meg glede ved å skaffe meg disse tingene, med de STORE MERKELAPPENE, for å se på postkortene. Det har ikke funket. Som sagt; en kan velge å spille inn en film istedet, men blir filmen for lang blir man lei. Ingen orker å se en ti timer lang film der hverdagslivet, og det traurige, unektelig også vil spille en viktig rolle.

Så: Jo kortere en definerer en periode i tid, jo større er sjansen for at den kan defineres som utelukkende god. Jo lenger den blir, jo mer nøytral eller kjedelig vil den mest sannsynlig bli. De fleste vil mest sannsynlig ønske å realisere motivene (i dobbel forstand), og la dem dure avgårde. Problemet er at når de opphører å være bilder, da vil også gleden synke.

Denne tankerekken er nok litt preget av buddhismen, men det er også tanker jeg har vært inne på tidligere, selv om jeg kanskje ikke så det slik. Ideen med postkortene er min egen, da det faktisk er slik jeg observerer mine egne ønsker og lengsler.

Ut fra dette kan man gjøre videre slutninger alt etter som en føler for. Selv setter jeg det jo inn i et visst system, men det kan også tolkes nettopp som at man kan være flinkere til å sette pris på nettopp de små, hellige, øyeblikkene - postkortene, og være glade for dem, og ikke forvente å få evig lykke med å gå etter de store greiene. De vil ikke nødvendigvis gi deg et foto-album fullt av nydelige bilder. Bildene knipses gjerne ganske spontant. Ofte skjønner man ikke at man kommer til å få et fantastisk øyeblikk før man er i det, og siden er det kanskje vanskelig å forklare hvorfor nettopp dèt var så fint.