Kunnskap om verden

Arkikatedra bazilika i Vilnius, Litauen

Det er flere kulturer og steder mange definitivt burde visst mer om. Etter jernteppets fall er det fortsatt ikke veldig mye kunnskap om Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa i Norge. Heller ikke er det altfor mye kunnskap om en del andre steder i verden, som Afrika, Sør-Amerika eller deler av Asia.

Noe av årsaken er skoleverket, hvor kunnskap om verden der ute kunne vært mer prioritert. Da jeg gikk på videregående var jeg veldig glad i spansk, historiefagene og "religion og etikk". I de fagene fantes det nemlig noe der ute, selv om det også i de fagene var mye å savne.

Folk i Norge er generelt sett gode i engelsk. Det er bra. Det senker terskelen for å høre på engelskspråklig musikk, se engelskspråklige filmer eller lese bøker på engelsk. Fordi så mange kan engelsk burde det heller ikke være vanskelig å oversette bøker til engelsk på norsk. Den engelskspråklige verden er stor og engelsk kan brukes til å kommunisere med mange utenfor den anglosaksiske kulturkrets også, som lingua franca. Dette tror jeg imidlertid er med på å skape en forestilling om at vi ikke trenger resten, forestillingen om at vi ikke trenger å lære tysk, spansk, russisk, polsk, hindi, arabisk eller mandarin. Interessen for å lære andre språk enn engelsk synes ikke være altfor høy. Mangel på språkkunnskap gjør nok at det er en høyere terskel for å høre på la oss si polskspråklig musikk, se polske filmer eller lese bøker på polsk. Ja, men den kulturen er jo mer forskjellig også, kan noen innvende. Kanskje, men noe av årsaken til det er nok nettopp at man gjennom amerikanske og britisk kulturprodukter har kommet nærmere den delen av verden mentalt, mens man har hatt mindre befatning med kulturprodukter fra for eksempel Polen.

Ettersom det er en høyere terskel for å ta i fatt med kulturprodukter på la oss si tysk eller polsk, blir det lav etterspørsel etter disse. Man ser lite av kulturprodukter på disse språkene i Norge. Lite (pop)musikk, få filmer, færre underholdningsprodukter. Siden man ser så lite til det kan det virke som om disse kulturene er irrelevante. Det er da lite å hente på å lære språkene. Joda, det kan sikkert være nyttig for å få en flott dressjobb i næringslivet, men det er jo jammerlig kjedelig, i hvert fall ikke så inspirerende for mange unge. Ergo lærer færre språkene. Det blir færre oversettere, færre som følger aktivt med på hva som skjer i landene, for eksempel Tyskland eller Russland, og derfor få som kan videreformidle ting til dem som er mindre interesserte. Ergo blir det enda mindre som kan trigge interessen for å lære språkene, lære om historien, kulturen eller samfunnsforholdene i landene. Slik er det en nedadgående spiral som gjør at det blir større og større ensretting, med at store deler av verdens kulturprodukter blir tilsynelatende irrelevant for folk i Norge.

Av og til er det likevel noe som vekker såpass mye interesse at det trenger gjennom kulturmuren. Kulturprodukter fra noen land har i større grad enn andre klart å trenge gjennom kulturmurene til Vesten. Dette gjelder kanskje særlig for Japan og India. Interessen for å lære japansk er jo også nesten urimelig stor i forhold til viktigheten av språket i forhold til andre språk, og noe av grunnen til dette er nok nettopp at manga- og anime-serier, spill og lignende fra Japan har ført til økt interesse for språket. Hva gjelder India kan det se ut til (egen erfaring fra kinosalene) at Bollywood-filmene omsider vekker litt interesse i Norge. Også er det maten da. Slikt tror jeg kan føre til at landene og kulturene kommer nærmere en og oppfattes som mindre fremmede. India og Japan har imidlertid fordeler i og med at de er blant verdens største økonomier. Det er imidlertid på den annen side langt vanskeligere for små land og små språk å vekke interesse. Dette kan få konsekvenser hva gjelder holdningene til landene utenfor deres grenser. Det man hører om dem er negative eller spektakulære nyheter som er spennende nok til at noen gidder lese dem. Man får da en grunn kunnskap basert på fordommer og sensasjonspreg. Mangel på kunnskap og interesse for et land kan muligens også ha økonomiske følger for landet. Skal en tiltrekke investering og turister må man markedsføre seg. I tillegg til et par turistvideoer er det fint å ha en kjent kunstner, en kjent film eller noe som vekker interessen til å begynne med. Dette er også et argument for at satsing på kultur er nyttig. Kultur sprer forståelse og skaper interesse. Kunnskap om land og kulturer kan også føre til at folk ønsker å reise dit, noe som gjør at folk får enda mer kunnskap. Denne sprer de kanskje videre, og andre vil også få økt interesse. Jeg mener at det bør være mer språkundervisning og at språk bør satses mer på.

Forsideillustrasjon av Sindre Punsvik,
omslagsdesign av CF media

Mesteparten av handlingen i min kommende roman, "Gintaras", foregår i Litauen. Noe av mitt håp er at flere skal fatte interesse for Litauen, men kanskje også for regionen totalt sett, altså for Baltikum, Sentral-Europa og Øst-Europa. I tillegg til problemstillingen i romanen har jeg flettet inn litt historie, en del skildringer og lignende som jeg håper vil trigge folks interesse. Romanen kommer snart og kan kjøpes fra forlaget, Publica.

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.

On September and chai-ification

It´s September again. September is one of my favourite months. It tends to be a month when things are settled but still exciting. A new semester has started, and summer is over, but you´re not caught up in the darkness of November yet, and waiting for you are colors in abundity.

I am still not in the total mood of September. Moving to another country takes more than staying in the same place. There are contracts to sign, offices to visit, information to gather and things to buy, if you couldn´t bring everything. Having lived in  Tartu, Estonia for one month already, I can say I´m starting to know the place, so in that case September works. The lovely smell of September air can be enjoyed in the evenings and mornings some days.

Writing about things I like about Oslo, early in August, I mentioned, anecdotely, drinking chai latte with soy milk on a bench in front of one of the nicest mosques. Reflecting on globalization, which is a process also exemplified by my own transfer from Norway to Estonia, it definitely makes it easier when one can enjoy the products one is familiar with already. I have to confess I was surprised to find the chai latte, potentially with soy milk, in many places here.

To a Russian or Indian, the word "chai" means simply tea. To a Western person today it has come to be synonymous with Indian chai masala, consisting of black tea, spices (frequently including cardamom) and milk. It is definitely worth noting that in Estonia, a country with so many Russian-speakers, "chai" means "chai masala" in coffee bars. That shows how effective internationalization and standardized marketing work. It can also be seen when one can find a shop selling mostly Indian imports on the third floor of the biggest mall in town, and where one can also buy one´s organic chai masala, produced in India. Globalization today is different than twenty years ago, in that more and more Asian culture is exported to the West, giving American cultural exports some competition. Here, I speak about culture in the high culture and entertainment kind of way, and not mentality. Even though globalization might make the world a more boring place in the long run, because things become more the same, I have to admit it is pleasing to be able to buy the same organic tea here as in other places, or even Norwegian brown cheese - brunost.

Yes, September is starting to work, and things are calming down, but are still interesting. Still - I have to say that doesn´t mean there aren´t lots of things to do. Things are just becoming more clear.

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.

... men innvandring er da ønskelig!

Per Willy Amundsen (FrP) mener "vi skal sette bremsene på for fullt" for innvandring. Jeg mener at regjeringen i dag fører en altfor restriktiv innvandringspolitikk. Vi trenger innvandring, og ethvert forsøk på å få til lite innvandring er uansvarlig politikk.

Høyrepopulisme og muslimer. FrP har lenge forsøkt å tegne et fullstendig ikke-reelt skremselsbilde av innvandringen, i tråd med høyrepopulistiske partier i resten av Europa. Når det kommer til muslimer, kan vi for eksempel dra helt til India, og se på BJPs suksess med å mobilisere mot muslimer. Det sære både i det norske, europeiske og indiske tilfellet, er at de innvandringsnegative baserer seg på en "utenlandsk" eller internasjonal ideologi. Høyrepopulismen er verken et norsk, vest-europeisk eller rent europeisk fenomen. I Indias tilfelle kan det ganske lett påvises at brodden mot muslimer, skyldes den såkalte tonasjonsteorien, plantet av britene for å splitte den indiske selvstendighetsbevegelsen. Tonasjonsteorien baserte seg på at muslimer og hinduer var to vidt forskjellige nasjoner, selv om de hadde levd side om side i flere hundre år. "Nordmenn" (i variantene kristne og sekulære - unge, gamle, som spiser fiskeboller, pizza og tikka masala, hører på Britney Spears og Mozart) og muslimer er like lite to forskjellige nasjoner, som hinduer og muslimer. Og forresten er det altfor sannsynlig at alle sammen har hørt den samme popmusikken på den samme radiokanalen uansett.

Innvandring er nødvendig. Norge har en aldrende befolkning. De unge studerer litteraturhistorie, og nyromantikkens intrikate finesser, de studerer farsi og kantonesisk, og er travelt opptatt for øyeblikket. Derfor har de verken tenkt til å ta vare på verken bestemor eller oldemor under eget tak, eller for egen regning. Heller ikke har de tenkt til å tjene penger på det, for de vil mye heller tjene stort etter et legestudium i Polen eller kose seg med å undervise i litteraturhistorie, eventuelt ikke gjøre noe som helst. Dessuten blir de eldres rekker stadig tettere i forhold til de unges. Hva skal vi gjøre med det? Skal vi tvinge dagens unge til å bli sykepleiere og lignende (som forresten er dårlig betalt), og til å formere seg fort så de kan bli mange nok? Skal staten stimulere til barnevekst? Eller skal man tillate nye, unge (innvandrere er som regel det) og friske mennesker som ønsker arbeid, å komme til landet? Det kan være din pleie det er snakk om.

Nye impulser. Innvandringen bringer mange nye kulturtrekk og ideer. Mest omtalt og omstridt er selvfølgelig islam, og kulturelle ytringer forbundet med religionen. Visse trekk provoserer mer enn andre, og ofte er det rent ytre trekk som skaper debatt, som hijab og burka. Dette kunne lett ført til en vitaliserende debatt rundt de kulturelle ytringer som klær står for. Det ropes opp om kvinneundertrykkelse i tilfellet hijab, om å dytte religion og verdisett på barn. Men er det ingen verdier som ligger bak bukser, skjørt, kjoler, caps, luer, skjerf, og fargevalget på disse? Er det undertrykkelse når foreldre nekter guttebarna sine å farge håret rosa og gå i prinsessekjole? Burde de nektes dette? Eller er det kun når noe kan linkes til religion at det blir provoserende? Hvor ensidig er ikke dette?

I tillegg til å utfordre mosegrodde tankesett bringer innvandringen oss også mer tydelige og klare kulturelle produkter, som for eksempel ny mat, gjerne sunn og velsmakende. Slik pizzaen i sin tid toget inn, toger nå tandoorien inn. Dette skyldes nok ikke kun innvandringen, den skyldes også at folk reiser mer og at enkelte land for alvor har trådt inn på verdensscenen. USA, Storbritannia og Vest-Europa er ikke lenger de eneste ledende land i verden. Innvandringen kan hjelpe Vesten til å forstå verdens nye supermakter, og fremtidens velfungerende land. De bringer verdifull språkkompetanse og kulturforståelse, som andre kan tjene på i fremtiden. Flere kulturgrupper, religioner og levesett trigger nyskapning og innovasjon. Det er i stor grad dette som gjorde USA til 1900-tallets mektigste land. Det er dette som har ført til Indias rike idètradisjon og filosofi. Det er dette som har ført til at verden går videre. Sovjetunionen gjorde et forsøk på ensretting. Vi vet hvordan dèt gikk.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10001421
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10002053
http://www.vl.no/kristenliv/article60232.zrm

OPPDATERING, 24. juni: Vi ser at innvandringsandelen stadig øker i deler av Oslo. Det er en del problemer forbundet med dette, det er sikkert og visst. Det kan dere lese om overalt ellers. Noe jeg synes er særdeles positivt er imidlertid at vi ser at ungdom i bydeler som Grorud og Alna drikker langt mindre alkohol enn vestkantungdom. Dette kunne man lese i "Aften" i går, 23. juni. Det lavere alkoholinntaket i en del bydeler på østkanten kan antagelig tilskrives islam, samt at blant en del innvandrergrupper står familien sterkere. En tilbringer mer tid med familie, og foreldre har derfor mer kontroll på barna sine. Dette er positivt, da mesteparten av voldskriminalitet, ihvertfall blant etniske nordmenn, begås i beruset tilstand. Så nettopp en full mann på Frogner banke løs på en fremmed bil i vill fyll, med egne øyne. Er ikke dette et problem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10003394

Modernisering i filmhyllene - fremgang i kinosalene

Jeg har sett fire særdeles gode filmer i år, som har hatt opp hvert sitt alvorlige emne; prostitusjon ("Journey of a woman"), terrorisme ("Kurbaan"), islamofobi ("My name is Khan") og politisk rot ("Raajneeti"). Felles for dem er at alle er fra India. To av dem har jeg sett på kino.

Raajneeti. Politics and beyond. I går var det premiere på filmen "Raajneeti (politics and beyond)" på kino. Den blir nok fortsatt å se en stund fremover, håper jeg, og jeg anbefaler alle å gå og se. Uansett. Filmen har humor, selv om det ikke er en latter-orgie av den grunn. Den tar opp et alvorlig tema uten å bli høyakademisk, og for dem som måtte ha savnet "amerikanske bileksplosjoner" i Bollywood-filmer, kan de for en gangs skyld bli tilfredsstilt. Filmen viser på god måte hvordan korrupsjon og intriger, følelsesbetont retorikk og lignende fjerner fokus fra selve politikken. Det hele ender opp i et komplisert, men underholdende rot. Et annet interessant trekk ved filmen er at den mangler den tradisjonelle helten, som vi for eksempel kan se i filmer som "My name is Khan" eller "Kurbaan", eller i amerikanske filmer. Handlingen spiller seg ut i en delstat i Nord-India. Nord-Indias politiske scene har i virkeligheten vært særdeles preget av særinteresser og populisme. "Raajneeti" tegner et dystert bilde av den indiske politiske scenen.

Indisk politikk egentlig. Hvordan er den indiske, politiske virkeligheten da? Bortsett fra en populistisk periode på 70- og 80-tallet, med Indira Gandhi i spissen for Kongresspartiet (hun ble myrdet i 1984), og unntakstilstand 1975-1976, har India vært preget av et relativt fornuftig og opplyst demokrati helt siden selvstendigheten i 1947. Indias neststørste parti, BJP, står for en slags populistisk retning, med fokus på Indias hinduiske trekk, med brodd mot muslimer. I Indias fantastiske grunnlov, i stor grad utarbeiet av Ambedkar (opprinnelig lavkastehindu som konverterte til buddhismen) er imidlertid religionsfrihet godt vernet om. En har dessuten frihet til å propagere religion. "Article 25. (1). Subject to public order, morality and health and to the other provisions of this Part, all persons are equally entitled to freedom of conscience and the right freely to profess, practise and propagate religion." India har ikke satset på å være noen hinduisk stat, på tross av at flertallet er hinduer. Ellers er det en god del korrupsjon i India - landet ligger på 84. plass på en liste med 180 land, hvor korrupsjon er målt i offentlig sektor (http://timesofindia.indiatimes.com/india/India-retains-position-among-the-worlds-most-corrupt-nations/articleshow/5239959.cms). Men - landet har en rik partiflora og økonomien går opp som det suser. India må nok også sies å ha blitt et av verdens mest innflytelsesrike land, kulturmessig sett, blant annet gjennom å ha verdens største filmindustri, gjennom respektert filosofitradisjon, restauranter på hvert gatehjørne og også etterhvert på litteraturfronten.

Indira Gandhi-parodi? På begynnelsen av filmen insisteres det på at enhver likhet til virkelige personer er tilfeldig. Likevel måtte jeg le da Indu trådte opp på scenen med slagord og tale om egen familie, og om ikke elektoratet verdsatte hennes offer, mens høye pappfigurer av henne selv stod rundtomkring (Indira Gandhi? - "Indira er India"). Uansett viser også filmen noe fantastisk - at Indias filmindustri til de grader har evnen til å sette kritisk søkelys på trekk ved det indiske samfunnet og den indiske politikken, og gjøre narr av det. Når har man sett noe lignende fra USA?

For å trekke frem filmens briljans, og indisk filmindustri generelt, kan jeg sitere litt av omtalen som er å finne på oslokino.no, i sammenligning med en annen film som går for tiden, og får mye omtale; amerikanske "Sex and the city 2".

Raajneeti: "Raajneeti is a story about Indian politics. About Indian democracy. About Indian elections. Above all, it is a story of a few people who control the destiny of millions.".
"Sex and the city 2": "Moroa, moten og vennskapet: "Sex and the City 2" gir deg alt og mer til når Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda tar nok en stor bit av The Big Apple".

Heldigvis har indisk film blitt lettere tilgjengelig. Nå kan man håpe at folk også får opp øynene for annen filmindustri i tillegg.

Om folk skal ta seg en tur på kino i nær fremtid, spesielt om du er politisk interessert, har lyst på en mildt humoristisk filmopplevelse, og en overraskende story anbefaler jeg deg å gi indisk film en sjanse og se "Raajneeti".

Kilder og lenker:
http://www.oslokino.no/incoming/article241268.ece
http://www.iloveindia.com/constitution-of-india/right-to-religion.html
http://shaziasarwar.wordpress.com/2010/02/13/my-name-is-shazia-and-i-am-not-a-terrorist/
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d2/Ranbir_Kapoor_snapshot_-_Rajneeti.jpg
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008482
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10008448