Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Margit Sandemos liberale kiosk-injeksjoner

Kioskdronningen troner på pocketene igjen. Fra sin pockethøyde har hun slengt ut selvbiografien sin, og det burde brake og dundre mot alle kulturgulv. På 80-tallet var "Sagaen om Isfolket" litt av et sjokk. Enkelte representanter fra kirken måtte til og med sette seg ned og diskutere om Margit Sandemo var satanist. Nei, det var hun da ikke - Satan var jo nettopp noe de kristne tenkte på, det var ikke hennes kopp te. I selvbiografien "Livsglede" forteller hun om voldtekt, om drap, om selvmordsforsøk, om andres selvmord, hun gir skrivetips, hun skriver om abort, hun nevner det overnaturlige og hun raser mot kristendommen. Det er synd at ikke litteraturfolkene ser litt på hennes verker, eller produkter, også.

Jeg ble spurt av Universitas, studentblekken ved universitetet i Oslo, om hva jeg syntes om et mulig litteraturemne i serielitteratur. Det syntes jeg var særdeles flott, det er jo det folk leser og ikke Bjørnson. Noen sendte en kommentar i neste ukes nummer: jaha - da kan man jo like godt studere pornografi, for det er jo det folk ser på. Jeg svarte aldri, men kunne sagt: ja, det kunne man så absolutt.

Spørsmålet er jo om litteraturvitere skal ha et repertoar på 10-20 nasjonalistiske 1800-tallsforfattere, som de i sadistisk fryd (relativt sandemosk uttrykk) kan påtvinge stakkars norsk-elever i videregående skole, eller om de faktisk skal se på det folk leser? Det er jo rimelig å anta at selv om den litterære kvaliteten er dårligere på veldig mye av serielitteraturen i forhold til den angivelig seriøse litteraturen (her er det unntak, "Synnøve Solbakken" er så klissete og så grunn at den gladelig kunne gått inn i en eller annen "Storgårdsfolk" eller noe av den art, som bind 154 - bare legg til en sexscene, så har vi det) blir folk preget av det. Om det er helt grusomt, så blir vel folk preget i negativ grad da, og det må diskuteres. Kanskje burde vi ha en debatt av "Trekant"-proporsjoner, der vi forestiller oss at liv står på spill, truet av umoralens blodige monster? Eller kanskje er det noe bra i litteraturen, som folk har gått av?

Margit Sandemos bøker er rene injeksjoner i liberale holdninger. Jeg vil faktisk gå så langt som å antyde at grunnen til at Skandinavia er såpass liberalt som det er nettopp er at skandinavere har lest om et par Kari-er som har onanert i badestampen! Nå er uttrykket "husmorporno" særdeles feilaktig. Seksualiteten utgjør som regel bare en liten del av disse seriene, i hvert fall i Margit Sandemos og Frid Ingulstads tilfelle. Likevel beveger Sandemo seg ofte langs en meget spennende grense. Hun står ikke tilbake for å sende tenåringsleseren rett inn i de voksnes verden.

Sandemos bøker sprer også håp. Veldig mange av bøkene har spesielle hovedpersoner. Disse blir gjerne utsatt for samfunnets fordømmelse, men så går det bra likevel. Denne spesialiteten kan gi seg utslag i å være homofil, å være syk, å være fra et annet land, å ha et spesielt utseende, å være spesielt "varmblodig", eller det motsatte. Gjennom disse bøkene har Margit Sandemo gjenreist mang en såret verdighet blant unge mennesker i Skandinavia. Og i Øst-Europa! Bøkene hennes er også oversatt til polsk, ungarsk og russisk.

Dersom litteraturviterne antar at disse bøkene er uten betydning er de mildt sagt naive. 40 millioner solgte kan Margit Sandemo skryte av. Det betyr ikke at hun har hatt 40 millioner lesere, nødvendigvis, fordi det er mye serier det står i, og da leser man gjerne hele serien fra første til siste bok. Det betyr imidlertid at Sandemos tanker deles jevnlig med deg, og hennes meninger sniker seg inn. Beklager du, men bøkene hennes er ikke bare underholdning. I bok etter bok har dyrene blitt fremhevet som moralske vesener det skal tas hensyn til. Hun har også skrevet egne bøker om dette; "Jovisst har dyrene sjel" i to bind.

En annen bedrift Sandemo har prestert er å ikle den skandinaviske folketroen og gamle kulturen en sexy drakt. Man får ikke lenger duften av råtne rorbuer slengt i trynet, det gjøres kult. Men neida, hennes bidrag til å gjenopplive kulturen har bare blitt kostet bort med støvkost. Uff da, det skal vi ikke ha. Sandemo skriver i selvbiografien sin at knapt noe er mer provinsielt enn en Oslo-boer eller Stockholm-boer. Dette kan appliseres til alle disse forfatterne som med verdig nikk tas inn i norskbøkene i dag. Disse som skriver om sine mellomstore norske byer og om de mellommenneskelige inntrigene som foregår der, og ikke minst på Esso-stasjonene. Denne fantastiske samtidskulturen som litteratureliten synes er så flott. Det er noe grusomt provinsielt med den. Kanskje ligger det også noe her som kan tas med i dagens kulturdebatt. Det typisk norske som blir pådyttet elevene i norskfaget der de skal utvikle en norsk identitet (noe lignende står i læreplanene - dette kan defineres som propaganda for de som ikke visste det) er så usexy at elevene dropper brunostmatpakka dagen etter og for all tid. Mye av det romantiske, sensuelle og spennende i den nordiske folkekulturen har blitt gjenreist gjennom Sandemos fantasi, men dette bidraget har blitt neglisjert totalt av litteratur-eliten. Dette er en skam. Jeg vil strekke meg langt i min subjektivitet: Ettersom Norge faktisk ikke har noen Sofi Oksanen, Mikhail Sjisjkin eller Andrej Kurkov i dag, får man sannelig resignere og verdsette den sjangeren Norden har bidratt til: serielitteraturen.

Jeg ser selv at Sandemo ikke er noen stor forfatterinne i betydningen ordkunstner. Dette ser hun til og med selv. Imidlertid er bøkene hennes av stor betydning. De har preget samfunnet vårt i meget stor grad, og det vil antagelig også prege de landene hun spres til; Russland, Polen, Ungarn og Storbritannia. Mange ungdommers første møte med litteraturen kommer i form av en av Sandemos serier. Nettopp der er det jo også en interessant faktor: Hvordan kan en 86 år gammel dame skrive noe som kan engasjere en tenåring så til de grader?

Jeg sier at hun har gjenopplivet mye av den gamle nordiske folkekulturen. Ikke bare det, men hun blander også inn slaviske og øst-europeiske elementer. Folkene i seriene hennes reiser gjerne mellom forskjellige land. Øst-Europa besøkes titt og ofte, noe som kanskje ikke er så rart, med tanke på Margit Sandemos personlige fascinasjon for disse folkenes kultur. Dette skriver hun også mye om i selvbiografien sin. I hennes siste serie, "Trollruner", foregår handlingen vekselvis i Sverige, Norge, Polen og Baltikum. Meget bra. Samtidig som hennes serier skaper en bro til vår fortid, skaper de også en bro til dagen i dag. Hvis andre forfattere kunne innse at det er en verden øst for Sverige så ville vi kanskje kunne få en vitamin-injeksjon i litteraturen som er strengt tiltrengt? Det er tross alt Russland som er litteratur-landet fremfor noe.

Jeg har fått mye ut av å lese over hundre av Margit Sandemos bøker. Nå er hun i stor grad byttet ut med Lev Tolstoj og andre såkalt seriøse forfattere, men det er likevel utålelig arrogant ikke å se på verkene til en så populær og mektig forfatter som hun tross alt er. Så får den litterære kvaliteten være som den vil. Likevel gleder jeg meg til hennes neste bok, som har arbeidstittelen "I død og lyst". Så får vi håpe at universitetet setter opp det emnet i serielitteratur. Kanskje studentene selv fant det lettere å sitte oppreist på lesesalen fremfor å ligge halvdøde over pensum?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027159
http://www.vl.no/samfunn/article105952.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/pernilles-far-kjemper-for-rettferdighet-3361509.html
http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10012306

Ikke kvotér selvtilliten i stykker

Jeg er frustrert over behandlingen av innvandrere i dette landet, spesielt asylmottakere. Jeg er frustrert over den usaklige mobbingen av muslimer, men jeg er nå også frustrert over de nye kravene fra Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo.

På vg.no kan man lese at Tina Shagufta Kornmo i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold) er uenig i en del av disse kravene. Jeg er enig med henne i at "integreringen må ta utgangspunkt i at innvandrerne er individer og ikke medlemmer i en etnisk gruppe", hvilket utelukker kvotering. Rådet for innvandringsorganisasjoner i Oslo krever nemlig kvotering til høyere nivå i Oslo kommune. Et slikt tiltak vil selvfølgelig bare understreke den ansattes "innvandrerhet", noe som er stigmatiserende. Den ansatte vil lure på om hun er en kvotert inn, og i så fall om det er hennes kjønn eller hennes etnisitet som har gitt henne jobben. Kanskje er det til og med hennes kompetanse, men det vet hun kanskje ikke noe om, ved mindre noen sier det til henne. Da tror hun det kanskje ikke. Dette er oppskriften på dårlig selvtillit. Ikke minst er det et symptom på en allerede eksisterende dårlig selvtillit. Har en virkelig ingen tiltro til at en kan få en jobb på basis av egen kompetanse? Må en virkelig ty til kjønn eller etnisitet?

Er det slik at en må tilhøre en definert og stigmatisert gruppe for å få jobb? Hva med oss som ikke vil benytte oss av slike ordninger? Hva med oss som ikke vil kvoteres? Hva med oss som forbeholder oss retten til ikke å bli satt i bås? Hva med oss som ikke vil føle oss som "kvinne nummer 34" eller "innvandrer nummer 67", "muslim nummer 12", "homofil nummer 89", "buddhist nummer 72" eller "barnehageonkel nummer 4"? Hva med oss som vil ansettes på basis av å være kompetente? Kvotering er diskriminering i praksis, og jeg synes det er trist at det råder nærmest konsensus om at kvotering er et godt tiltak, og i det hele tatt at noen kan overveie det.

Så, ikke kvotér selvtilliten i stykker. Jeg kan, og du kan, hvis vi vil. Vi trenger ingen kvote.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036123
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krever-etnisk-delte-aldershjem-3281662.html
http://www.tv2nyhetene.no/ntb_innenriks/frp-vil-kutte-stoette-til-innvandrerraad-3282103.html
http://www.vl.no/samfunn/article94028.zrm


Oppdatering, 5. september: En kan også undre seg over hvor representativt Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, faktisk er, når representanter fra den største innvandrergruppen på landsbasis, dvs. innvandrere fra Polen, ser ut til å glimre med sitt fravær. En kan jo også undre seg over hvor stor interesse de fleste i denne innvandrergruppen har av automatisk norsk statsborgerskap til sine barn, da de fleste hovedsakelig er arbeidsmigranter. Forslagene eller kravene organisasjonen stiller er direkte symptomatisk for denne skjevfordelingen, da det er høyst tvilsomt om majoriteten av innvandrerne i Norge, eller Oslo, for den saks skyld, faktisk er tjent med forslagene. Kilder: statistisk sentralbyrå (http://www.ssb.no/innvandring/) og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo (http://www.innvandrerradet.com/art.html?art=106)