Heksen og regnet/Ragana ir lietus

Jeg leste for noen uker siden "Ragana ir lietus" av den litauiske forfatteren Jurga Ivanauskaite. Boken, som direkte oversatt til norsk har tittelen "Heksen og regnet", fletter sammen tre historier med samme tematikk til en historie. Boken vakte sterk kontrovers i Litauen da den ble lansert i 1993. Tematikken er nemlig seksualitet og religion.

Hovedhistorien, som de to andre understreker, kretser rundt Vika, eller Viktorija, som hennes egentlige navn er. Vika sliter sterkt psykisk etter å ha blitt forlatt av presten, og elskeren, Paulius. Samtidig er hun gift til den eldre musikeren Go, som mer og mer tilbringer tiden på mentalsykehus. Det var også han som introduserte henne for presten hun senere falt for. Boken får oss til å reflektere over sølibatets betydning, og viser hvor mye galt det fører til. Noe av det mest kontroversielle er nok imidlertid at parallellhistoriene også omhandler følelser mellom religiøse ledere og kvinner. I det ene tilfellet er det "heksen" M.V. som er interessert i lederen for et slags klostersamfunn. Her får vi også innblikk i sjalusi mellom kvinner. I den tredje parallellhistorien derimot er vi på kjente trakter da vi ser Maria Magdalena og Jesus. Her kommer man aldri inn i noen direkte seksualitet, bortsett fra Judas´ interesse for Maria, og at hun lover kroppen sin for å få lov til å se Jesus på korset. Her ser vi imidlertid rivalisering mellom disiplene, og hvordan Maria Magdalena ser ut til å være Jesu aller mest trofaste disippel, men blir nettopp sett ned på av en del av de mannlige disiplene.

Hovedhistorien, som kretser om Vika, samt historien om M.V., har en del erotiske scener, også mellom kvinner, så at boken vakte oppsikt i det katolske Litauen like etter løsrivelsen fra den sovjetiske okkupasjonsmakten, er ikke til å undres over. Imidlertid er boken knallgod, og briljerer med å befinne seg på et dypt psykologisk nivå, samt å ta opp kontroversielle temaer.

Er sølibat for mannlige prester en del av en nedvurdering av kvinner?

Seksualiteten binder også - noe vi ser i boken i forholdet mellom Vika og Paulius. Tidligere også Go, før han ble mentalt invalidisert. Ikke minst gir Vika også etter for en av Gos elskerinner, og eksperimenterer med henne. Forfatteren viser hvordan skillelinjene mellom seksualitet og vennskap, beundring og attrå, og ikke minst medfølelse og fysisk ømhet gjerne forsvinner og smelter sammen til en enhet.

Jurga Ivanauskaite har skrevet en roman som ikke bare henger sammen psykologisk sett, men som også har filosofiske og samfunnskritiske undertoner. Også den norske seksualmoralske forståelsen ville blitt utfordret av boken, men ikke minst hvordan man tenker om autoriteter. Boken var og er modig.

Den er, likevel, ikke oversatt til norsk.

Dette er et godt eksempel på et hull i norsk kulturtilbud. Små land, med små språk, som få har kjennskap til, sliter med å få sine kulturprodukter eksportert. Dette fører til at få får interesse for landet og dets kultur, hvilket igjen leder til at få kan oversette for eksempel. Man har en ond sirkel der enkelte språk, kulturer eller land, ikke får særlig mange av sine kulturprodukter inn bak Norges grenser, fordi man allerede må komme opp på et høyt nivå hva gjelder tilbud og representasjon. For å komme dit må det allerede være kompetente oversettere og forlag som er interesserte, samt noen som tar initiativ. Disse kommer når det allerede foreligger nok til å gjøre kulturen, språket eller landet spennende og interessant. Derfor kreves det en viss anstrengelse for å komme igjennom produkt- og kultur-sperren, men det ligger også i vilje. Noen må gå foran.

Nordmenn som ikke kan litauisk eller tysk, eller ønsker å lese svensk, er berøvet en av verdenslitteraturens største romaner, og hadde jeg vært enda litt flinkere i litauisk og noen kunne gitt meg en garanti, skulle jeg ha oversatt boken selv. Det ville imidlertid være en omfattende jobb, da boken er på hele 351 sider.

Om noen vil lese boken på tysk eller svensk finnes den på www.capris.no

http://www.vl.no/kristenliv/article123411.zrm

Baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet

Så kommer en anmeldelse om en baskisk film om gammel lesbisk kjærlighet. Filmen "80 dager" hadde premiere i går, 4. mars, og jeg så den i dag.

At det i seg selv kommer en film fra Baskerland i Spania til norsk kinolerret er vel en spennende nyhet. At denne også handler om lesbisk kjærlighet er kanskje enda mer overraskende. At de forelskede kvinnene er 70 år gamle gjør ikke sensasjonen mindre.

Først og fremst: "80 dager" er en kjempegod film. Den er vanvittig spennende, men mest fordi hovedrolleinnehaveren, Itziar Aizpuru, er en drevende god skuespiller som klarer å kommunisere alt mulig med ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dessuten er dette en av de filmene som virkelig har fantastisk filmmusikk som evner å bygge opp under handlingen, og drive spenningen opp, uten at det blir påtagelig. Norske aviser gir også stort sett filmen gode anmeldelser, med firer som normalen, mens Nettavisen gir filmen en femmer og FilmMagasinet en sur toer.

Axun bor på landet med sin mann. Han jobber i kålåkeren eller verkstedet, og Axun steller på kjøkkenet. Deres datter er i Amerika for tiden, et kontinent som for Axun er svært fjernt. Datteren viser ingen interesse for å komme hjem til Baskerland, selv ikke da hennes eks blir utsatt for en ulykke og havner i koma. Ingen besøker ham, så Axun drar for å gjøre det. Her møter hun på Maite, som er en eksentrisk gammel dame, som til tross for sine 70 år fortsatt er i jobb, men skal like til å tre ut i pensjonisttilværelsen. Axun setter seg stille ned ved siden av datterens eks, til tross for at denne har en bursdagshatt på hodet og Maite har stelt i stand rene bursdagskalaset, til tross for at de to sengeliggende på sykeværelset begge ligger i koma. Etterhvert blir det klart at disse var barndomsvenninner, og vi finner også ut at dette vennskapet grenset til mer enn vennskap - et forhold hvis karakter gradvis åpenbarer seg og blir klarere. Maite er forøvrig også åpen om sin lesbiske legning.

Axun havner i en vanskelig posisjon idet hun blir konfrontert med barndomsminnene og et interessant gjenopprettet vennskap til Maite. Hun må treffe en rekke valg, selv om daglige sykehusbesøk lett lar seg ordne i begynnelsen. Bygdefolket hever likevel et bryn eller to over Axuns plutselige interesse for datterens eks og hans ulykke. Livet til Axun begynner etterhvert å bli mer interessant, og hun stiller spørsmålstegn ved sider av sitt liv.

Filmen kan imidlertid tolkes på et dypere nivå enn "synd-på-gamle-lesbiske"-nivået, og filmen tar opp temaet forsakelse. Hvor mye forsaker man for hverdagens fred? Hvor mye lar man være å si, både til andre, men ikke minst seg selv? Hvor mye lar man ikke være igjen? Filmens begynnelse er også iscenesettingen av det vi håper skal bli utveien for våre unnlatelsessynder - at vi skal få en ny begynnelse, at vi skal kunne få muligheten til å fortsette der vi slapp.

Maite innprenter i Axun budskapet om at eldre egentlig ikke er så mye klokere enn yngre, men fortsetter å gjøre feil. Setningen gjentas også senere i filmen. Spørsmålet seeren da kan stille seg er: hvordan vil Axun handle i filmen, og hva vil hun velge?

Filmens slutt streifer innpå et moralsk spørsmål av dimensjoner.

Vi ser også en anelse av den spanske kvinnens venting på sin frigjøring generelt sett.

Det baskiske språket og landskapet gir også denne filmen en litt spesiell karakter, og selv om temaet for filmen føyer seg lett inn i rekken av kontroversielle, psykologiske og til en viss grad dype filmer fra Spania, skiller den seg ut ved å trekke på landlige omgivelser og en annen mennesketype enn vi ser i Almodovar og Amenabars filmer.

Temaet er i seg selv spennende, men drives videre nettopp av skuespillerprestasjonene og god filmmusikk. Filmen er i seg selv et lite og snodig fenomen, og for å toppe det hele er det faktisk to unge, mannlige regissører som står for filmen. Ihvertfall kan den godt ses! Trailer finner du på denne linken til Nettavisens anmeldelse: http://www.side2.no/film/anmeldelser/article3102902.ece

http://www.vg.no/film/film.php?id=11738