Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

Lev Tolstoj og det som må gjøres

Lev Tolstoj, russisk forfatter, filosof og mitt store forbilde døde for hundre år siden i år. I den forbindelse har man sett en viss ny-interesse for ham og hans verker. Det jeg har sett til dette var blant annet filmen "The last station" som tar for seg Lev Tolstojs siste dager. Dessverre gikk den ikke nok inn på Tolstojs filosofi, selv om man streifet den på overflaten. Videre stod det en god artikkel i Morgenbladet for noen uker siden, og NRK har sendt en filmatisering av Anna Karenina i fire deler. Vi burde imidlertid gå enda mer i dybden i Tolstojs univers, da det der finnes ideer som er høyst relevante for dagens samfunn, både i Russland, Europa og verden som helhet.

Jeg har sitert Tolstoj gjentatte ganger i tidligere blogg-innlegg med sitatet "Alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv". I dette ligger det så utrolig mye.

Tolstoj har blitt stemplet som anarkist, en politisk ideologi som er allment akseptert som utopisk, urealistisk og potensielt farlig, men så håpløst naiv at den er ubrukelig. Den manglende kjennskapen til anarkisme som ideologi er høyst beklagelig. Dette henger kanskje sammen med den sedvanlige nedvurderingen av ikke-anglosaksisk idèhistorie og filosofi. De store anarkistiske tenkerne var nemlig russiske: Bakunin, Kropotkin og Tolstoj for å nevne noen. Imidlertid var deres innfallsvinkler helt forskjellige.

I, etter min mening, Lev Tolstojs beste roman, "Oppstandelse", viser Tolstoj hvordan hovedpersonene gjennomgår en spirituell oppvåkning, og kanskje til og med når det vi i buddhismen kaller Nirvana. Dette vil si en utrenskning av de tre usunne røttene: begjær, hat og uvitenhet. Tolstoj var preget av buddhismen, og mente Buddha var en av få filosofer det var verdt å lytte til. På grunnlag av dette omtolket Tolstoj kristendommen. Tolstoj selv ble på sine gamle dager avholdsmann, vegeterianer og pasifist. Han har blant annet mye av æren for at mahatma Gandhis og Indias selvstendighetsdemonstrasjoner ble fredelige! Ikke minst viser han her hvordan politikkens og samfunnets muligheter er begrenset. Ekte lykke vinnes gjennom eget sinn.

Denne romanen har hatt mye å si for min egen interesse i buddhismen og mer immaterielle verdier. Det ligger likevel visse politiske implikasjoner her. Fordi samfunnets, lovverkets, og statens potensial er begrenset må vi slutte å gi disse oppgaver de ikke kan besørge. Vi har havnet i en situasjon i dag der staten stadig påtar seg flere oppgaver. Bak mye av dette ligger det en god intensjon - ansvar for vår neste, men psykologisk er det ikke av god art i det hele tatt. Istedet for å ta ansvar for våre venner, våre kjære og vår familie kaster vi samfunnet over til staten. Ja - man ofrer noen skattepenger, men hva betyr vel dette når alle har alt man trenger materielt sett? Null og niks. Det er i det beste fall et ubetydelig bidrag til ens egen gode karma. På den andre siden lar man være å utføre handlinger basert på empati. Man har ikke tid. Egen karriere, studier, jobb, fritidsaktiviteter også videre er viktigere, og selv om man skulle kjenne et lite stikk i samvittigheten så er jo staten der!

I dag leste jeg et innlegg i Aftenposten skrevet av Pål Veiden. Det har den meget gode tittelen "Et obligatorisk liv?", og det begynner godt: "Paranoid? Gitt autoritære tendenser i norsk politikk er spørsmålet dessverre aktuelt. For bak velmente reformer ligger ofte en trang til å styre andres liv." SV har visstnok foreslått obligatoriske barnehagetimer! Nå vil jeg la alle omsvøp fare, og jeg vil si det jeg personlig oppfatter som en objektiv sannhet: Forslaget er GRUSOMT. Jeg synes det er begredelig at man overhodet må argumentere mot et slikt forslag, for det burde faktisk være åpenbart hvorfor det er forferdelig. Vi har fått et samfunn der staten har blitt alles oppdrager. Statens verdier er ikke nødvendigvis verken gode, objektive, sanne eller gunstige. Faktisk vil vi tro at staten og alle dens begunstigede, om de er rasjonelle, vil ønske å hegne om egen posisjon, og dermed - bevisst eller ubevisst - vil staten bli en verdi i seg selv. Selv de borgerlige partiene tenker i et statsperspektiv, selv om skatteletter og noen statsfrie soner selvfølgelig fører til en midlertidig pustepause i statens evige etegilde, der den blir fetere og fetere. Jeg siterer Pål Veiden videre: "Glansnummeret for å få til obligatorisk barnehage for alle barn, er argumentet om "svake grupper", grupperinger som staten både elsker å produsere og dytte fremfor seg. Siden de angivelig svake familier trenger barnehager, må alle trenge det. Hele dagen."


Barn vil ha foreldre. De er relativt likegyldige til stat. En barnehagetante, uansett dyktighet, vil aldri kunne erstatte mor eller far. Barn trenger mye tid med mennesker som kan tjene som forbilder. Inntil staten har sikret sin allmakt og fått indoktrinert alle til å bli perfekte feminister og sosialister, noe den forøvrig aldri vil klare (selv i Sovjetunionen lyktes de ganske dårlig, faktisk), vil det være et mangfold i samfunnet. Disse evige forskjellige synspunktene fra autoritetspersoner forvirrer barnet, og gjør det usikkert. De vestlige samfunn i dag er så mangfoldige (og det skyldes ikke bare innvandringen - det skyldes blant annet at enkelte kan ha brukt syv år av sitt liv på å klatre opp mot den ærverdige posisjon som professor i fløyte eller gitar, mens andre gav blaffen og atter andre har lest Maos lille røde femti ganger, andre har farget håret blått, og andre igjen ikke kan tenke seg en høyere lykke enn en dyr parfymeflaske) at de kan skremme noen og enhver, noe de også gjør. Folk sliter med å finne seg til rette og å danse seg mellom alle standardene, ideene og meningene. Folk føler seg ensomme i mengden, fordi man føler seg som marsboere blant representanter for samtlige av Jupiters måner! Ja, kan du si - men barnet må lære dette. Det må det faktisk ikke, for barnet vil helst ha det trygt og godt, og ble faktisk ikke avlet av alle disse menneskene. Det trengs faktisk bare to (evt en) for å få barn, ikke et helt samfunn! Man kan spørre seg om man nærmer seg et slags Sparta der barnene blir tatt fra foreldrene for å oppdras i rett ånd, og bli skikkelige spartanere.


Vi burde innse statens begrensninger, og slutte å forandre på den og verden hele tiden. Et annet problem er imidlertid at staten i seg selv kanskje er anakronistisk - den er feilplassert i 2010 med alle våre teknologiske duppeditter og felles verden. Problemet er at nettopp her vil staten forsøke å beholde sin posisjon. Det gjør den ved å gjøre seg selv uunnværlig, til tross for at den i realiteten kanskje ikke er en rasjonell organisering av mennesker lenger. Ideologier som nasjonalisme og sosialisme er med på å viderelegitimere staten som vi kjenner den nå. Jeg tar ikke til orde for noen store forandringer selv, men vi må slutte å tro så mye på staten.

Kanskje vi heller skal begynne å tro på oss selv og vårt eget potensial?

I Tolstojs bøker finner man mye flott tenkning rundt veien til det gode liv og hvordan vi kan gjøre noe for å bedre oss selv, men gjennom bedring av oss selv, derfor også samfunnet. Noen kan påpeke at dette er naivt, men da vil jeg innvende at det er mer naivt å tro at et moralsk forkrøplet menneske er i stand til å styre et samfunn eller noe som helst på god måte. Vi kan alle forbedre oss, men forutsetningen er at vi kan vende blikket litt innover og jobbe med oss selv før vi skal reformere samfunnet. Folk kan komme frem til ulike løsninger, og nettopp derfor er det også at staten ikke skal gi oss alle samme pakke.

Gå til biblioteket nå, og lån "Oppstandelse". 

http://en.wikipedia.org/wiki/Resurrection_(novel)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10020258
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/svtopp-vil-fjerne-straff-for-narkomisbruk-3364349.html
http://www.vg.no/film/film.php?id=11151