Sinnets skinneganger kan være enkle å følge. Nå som fargelegging for voksne er i tiden og jeg selv har forvillet meg inn i fargeleggingsboken "Den hemmelige hagen" av kunstneren Johanna Basford (som jeg har skrevet om før), kom jeg til å tenke på filmen "Den hemmelige hagen" (1993) som jeg så på som barn (og voksen). Dette er en filmatisering av Frances H. Burnetts barneroman fra 1911 med samme navn. Dessverre - med utropstegn - hadde jeg aldri lest boken som barn! Jeg husket filmen som særdeles vakker, og jeg husket at den hadde et meget godt budskap jeg nå har lært er sant. Derfor følte jeg nå det var på tide å lese boken. Det var ikke et minutt for tidlig. "Den hemmelige hagen" er en dyp bok vår samtid burde holde som grunntekst. Den formidler vakkert og poetisk et budskap mange har glemt. Boken løfter motet som dyd, og fremmer en barneoppdragelse uten overbeskyttelse og hysteri. Den bærer en oppfordring om å kaste sikkerhetsnettet og låse opp en forbudt dør til en vakker hage. Og den viser deg hva som er på innsiden. Jeg advarer om at denne bokomtalen inneholder spoilers, og at jeg gjengir viktige trekk fra bokens handling. Dette gjelder også bokens siste halvdel.
Kolera
Rent konkret handler boken om Mary Lennox, som vokser opp i India som barn av rike briter, men mister foreldrene sine i en kolera-epidemi. Det gråter hun ikke noe over, for Mary har ikke lært å gråte. Dessuten har hun ikke noe nært forhold til foreldrene sine i alle fall. Det kan høres brutalt ut, men på dette tidspunktet driter Mary langt i hva du syns om det, og forøvrig er det akkurat slik det er. Hun er et grettent og stygt barn som ingen virkelig bryr seg om, selv om hun har en indisk barnepike som kan fortelle fine historier. Faktisk bryr folk seg så lite om henne at hun blir glemt for en stund mens hele huset forøvrig er døde i kolera.
Men ingen kom, og der hun lå og ventet, var det som om det bare ble stillere og stillere. Hun hørte noe som raslet på gulvmatten, og da hun så ned, var det en liten slange som gled bortover og så på henne med øyne som edelsteiner. Hun ble ikke redd, for det var et harmløst lite vesen som ikke kunne gjøre henne noe, og forresten virket det som den hadde det travelt med å komme seg ut. Mens hun så på, smøg den ut under døren.
"Så rart og stille det er," sa hun. "Det låter som det ikke er andre i huset enn meg og slangen."
Pukkelrygg
Men Mary blir omsider sendt til England for å bo hos onkelen sin på et stort gods, Misselthwaite. Imidlertid er onkelen nesten aldri hjemme og vil i utgangspunktet ikke se henne. Hun blir overlatt til husholdersken Medlock og stuepiken Martha. Medlock er en striks dame som heller ikke vil se for mye til jentungen og forøvrig følger sjefens ordre. Martha er en enkel kvinne fra distriktet, som riktignok mener jenten Mary bør kunne kle seg selv og være mer selvstendig, men ellers er veldig hyggelig mot henne. Selv om Mary i begynnelsen misliker Martha, finner hun gradvis ut at hun begynner å like henne. Mary finner ut at det ikke er stort annet å gjøre enn å leke ute og utforske alle hagene utendørs. Men en hage er forbudt. Den er låst inne og ingen vet hvor nøkkelen er. Faktisk er Misselthwaite hovedgård full av hemmeligheter. Hagen er hemmelig, men også en merkelig, ulende lyd som selv Martha ikke vil fortelle sannheten om. Mary blir fortalt at det er vinden, men hun hører den også når det er vindstille. Den er fryktelig å høre på. Og en dag Mary ikke kan leke ute, bestemmer hun seg for å ta rede på hva det er. Det viser seg å være en gutt. En gutt som skal dø. Colin heter han, og han er onkel Archibalds sønn og Marys fetter. Han er syk hele tiden og svak og blek. Han ligger i sengen sin og ser på billedbøker, når han ikke skriker. Om han lever lenge nok, kommer han til å få pukkelrygg som sin far. Mary finner imidlertid ut at verken Archibald eller Colin har noen pukkelrygg. Faktisk ser det ikke ut til å feile Colin noe som helst, annet enn at han alltid er sengeliggende og svak på grunn av det.
Mary bryter regler. Hun finner også nøkkelen til den hemmelige hagen, med hjelp fra en rødstrupe, og går inn i den. Hun finner begeistring for verden i å stelle der, og hjelpe plantene med å vokse til. Hun blir også kjent med Dickon, Marthas bror, som nesten alltid er ute og rir eller prater med dyrene. Han er en sterk og sympatisk gutt Mary lett får tillit til. Faktisk oppdager Mary at hun for første gang i livet liker noen. Hun liker faktisk flere. Hun liker rødstrupen, hun liker gartneren, hun liker Martha, hun liker Dickon, og hun liker moren deres, som hun først bare blir fortalt om. Etterhvert liker hun Colin også. Og i hvert fall liker rødstrupen henne, og Dickon liker henne, så da er det noen som liker henne også. Det er en helt ny situasjon, og hun finner ut at hun trives med den. Mary kvitter seg gradvis med "prinsessenykkene" fra en materielt sett bortskjemt oppvekst i India og er så mye ute som mulig. Hennes fortellinger om Den hemmelige hagen inspirerer også Colin, og han bestemmer seg etterhvert for at han vil se den. Han klarer det fint, og det viser seg også at han med litt trening fint kan gå og er så frisk som hvilken som helst annen gutt. Han virket svakelig ved fødselen, og ettersom hans mor døde omkring de tider, har omgivelsene både en forventning om at han skal være syk og en slags avstandstagen på grunn av det fryktelige som skjedde på den tiden. Faktisk er det også på grunn av morens dødsfall at hagen ble stengt. Det var hennes hage, som hun elsket høyt, og der døde hun. Hun satt på en gren som knakk, og tok sin død av fallet. Hovedpersonene skjønner imidlertid at hun nok aldri ville ønsket hagen stengt.
Helseangst
Mary Lennox våger å trosse voksnes forbud, og vinner på det. Hagen skader henne ikke. Tvert imot er interessen for hagen med på å trigge en livsglede i henne hun tidligere har manglet. Dessuten blir den tidsfordriv og ice breaker når det kommer til å bli kjent med Dickon, Marthas bror. Dickon har en spesiell nærhet til natur og dyr og både Mary og Colin fascineres av det. Colin drar ut til tross for sin egen dødsfrykt og helseangst, og at voksenpersonene (pleierske, hushjelp og lege) rundt også er usikre. Det viser seg likevel at han har godt av det.
Det krever mot å skulle våge noe man frykter kan volde ens død. Om man tror man kan dø av farlige sporer utendørs, og likevel går ut, er det neppe mindre spenningsfylt enn å utsette seg for reell fare. Følelsen er den samme om det er en fiktiv fare eller om det er krig eller reell sykdom.
Overbeskyttelse og frykt
Marys og Colins problemer viser seg i stor grad å være forårsaket av overbeskyttelse og skadde (ikke-eksisterende) relasjoner til foreldre. Foreldrene er imidlertid ikke viktig for lykken, så lenge de får utforske verden og være selvstendige. Når Mary og Colin trosser frykt og forbud finner de en verden som er helt deres egen (og Dickons og rødstrupens). Den er vakrere enn resten, og den bringer dem sammen. Colin, som før kun har tenkt på å dø, tenker nå det motsatte. Han skal leve, og leve, og aldri, aldri dø.
Noe av det rare ved å leve i denne verden er at det er bare en sjelden gang man er helt sikker på at man skal leve, og leve, og aldri, aldri dø. Det hender man vet det når man står opp akkurat idet det gryr av dag, skjørt og høytidelig, og går ut og står der alene og legger hodet langt bakover og ser opp og opp og ser den bleke himmelen sakte rødme og forvandles og ukjente og utrolige ting skje, til østhimmelen nesten får en til å skrike og hjertet til å stanse, bare for soloppgangens underlige, uforanderlige majestet - og dette har skjedd hver eneste morgen i tusener på tusener på tusener av år. Akkurat da vet man det, et øyeblikk eller to. Og det hender man vet det når man står alene for seg selv i en skog ved solnedgang, og det er som om den hemmelighetsfulle, gylne stillheten som skråner ned gjennom og under grenene sier noe, sakte, om og om igjen, noe man aldri helt kan høre, samme hvor hardt man prøver. Og iblant blir man sikker av nattens veldige, mørkeblå stillhet, når millioner av stjerner venter og vokter, og iblant er det lyden av fjern musikk som gjør det sant, og iblant er det bare et blikk i noens øyne.
Og slik var det for Colin da han for første gang så og hørte og følte våren mellom de fire murene rundt en hemmelig hage.
Hvis du trosser frykten, hvis du trosser tåpelige forbud og stoler på ditt eget håp og din egen overbevisning, kan du finne og vinne en hemmelig hage. For Colin var alternativet en fortsatt miserabel eksistens på sitt sykeværelse, med innbilt sykdom og frykt for forekommende død, som kanskje til slutt ville kommet på grunn av mangel på stimuli, bevegelse og kjærlighet. Han trosset sin frykt og vant. Han fant venner og ny mening med livet, som han til slutt våget tro på.
Hvert århundre siden verdens begynnelse har budt på vidunderlige oppdagelser. I forrige århundre ble det oppdaget flere fantastiske ting enn i noe tidligere. I dette nye århundret vil hundrevis av enda mer forbløffende ting se dagens lys. I førstningen vil folk avvise blankt at noe nytt og uvant lar seg gjøre; så ser de at det kan gjøres - og plutselig er det gjort, og all verden lurer på hvorfor det ikke ble gjort for århundrer siden. En av de nye tingene folk begynte å finne ut i forrige århundre, var at en tanke - bare en tanke - har like stor kraft som et elektrisk batteri, og kan være like sunt for en som solskinn, eller like skadelig som gift. Å la en trist eller stygg tanke slippe inn i sinnet er like farlig som å slippe en skarlagensfeber-basill inn i kroppen. Hvis du lar den bli der når den først er sluppet inn, er det ikke sikkert du kommer over det så lenge du lever.
[...]
Så lenge Colin stengte seg inne på rommet sitt og aldri tenkte på annet enn sine engstelser og svakheter og sin avsky for folk som så på ham og grunnet i timevis over pukler og for tidlig død, så lenge fortsatte han å være en hysterisk, halvgal liten hypokonder som ikke ante et fnugg om solskinnet og våren, og heller ikke at han kunne bli frisk og stå på egne ben så sant han bare ville. Da nye, vakre tanker begynte å ta plassen fra de gamle, fæle, begynte det å komme liv i ham igjen; blodet rant friskt i årene, og ny kraft fylte ham i en flom. Det vitenskapelige eksperimentet hans var meget enkelt og praktisk, og det var overhodet ingenting merkelig ved det. Langt mer overraskende ting kan skje hvem som helst, bare de har vett nok til å tenke seg om i tide, når en guffen eller motløs tanke sniker seg på, og presse den ut igjen ved å erstatte den med en hyggelig og modig en. De to tingene får ikke plass samtidig.
Der du dyrker en rose gutt,
kan ingen tistel gro.
Motets og fryktens krefter
"Den hemmelige hagen" er en nydelig bok med et godt budskap. Jeg tror like mange voksne som barn i angstridde Norge kan ha utbytte av å lese denne boken. Om vi anerkjenner motets og fryktens krefter, bør vi stille oss en hel del spørsmål om måten vi oppdrar barn på. Har vi ikke en tendens til å overbeskytte dem? Og i så fall - er ikke dette noe som kan bidra til angst? Hvis vi viser barnet med all tydelighet at vi selv tror verden er farlig, vil ikke barnet trolig holde på dette bildet? Kaller du det ansvarlighet, eller kaller du det frykt eller angst? Dette kunne vært tema for en hel debattbok, men har vi ikke et fryktdyrkende samfunn? Vi har regler i haugevis som skal beskytte oss mot både det ene og det andre, og vi mates med nyhetsstoff om alt som er farlig, selv om forsøk viser at det bare gir en liten, marginal risiko. Risikerer vi at putene vi polstrer oss selv med, drukner oss med fjær?
Dragen som kalles Angst
Jeg tror at vi i møte med oppfattet eller innbilt risiko er nødt til å stoppe opp og vurdere risikoen ordentlig, eventuelt bare hoppe i det (hvis vi faktisk har lyst). Hvor mye farligere er dette enn bare det å gå ut døren? Hvor mye farligere er dette enn å sette seg i en bil? Og ikke minst - hva kan jeg vinne om det går bra? Ikke bare si nei av hensyn til sikkerheten, for sikkerheten er oftest en illusjon, og om du mater den for mye, vokser den til en drage som kalles Angst.
Les Den hemmelige hagen.
Kom du hit for å lese om fargeleggingsboken Den hemmelige hagen? Les om den i mitt forrige blogginnlegg.
