Luciakrisa

Stakkars Sverige!

Det viser seg at likestillingen i Sverige kun har bidratt til å frigjøre kvinner, det vil si - latt dem stjele menns posisjon. Vi ser nå et fryktelig overtramp på menns integritet, da flere mener at Lucia fortsatt må være jente, og gutter ikke får lov til å være Lucia.

Vi er på vei mot et apartheid-samfunn hvor kun jenter skal få gå med lysekrone 13. desember! Vi må ikke gi etter for denne nye kjønnsdiskriminerende bølgen! Hva blir det neste? Kanskje gutter ikke skal få lov til å gå i hvitt en gang? Eller kanskje menn ikke skal få lov til å kle seg ut som julenisse?

Hvilken gutt husker ikke tilbake på tiden da han drømte om å gå med adventslys på hodet og gå inn i våre mørke hus, stige med tente lys???

I en NTB-artikkel på Vårt Land sine nettsider kan vi lese den forskrekkelige historien om en gutt som ble stemt opp av sine klassekamerater til endelig å bli Lucia kun for å bli møtt av nei fra ledelsen! Nordmenn klager over smørkø og sovjetiske tilstander, men det er fortsatt langt fra det gjennomregulerte, Luciatotalitære Sverige!

Til tross for dette må jeg legge til at også Norge har Luciakrise! Dette er etterskjelv, eller parallellskjelv av smørkrisa! For det første er det ikke nok smør til å dekke lussekattebehovene i landet! For det andre var det ikke safran på butikken i går! Tenke seg å være utsolgt for safran på selveste Luciadagen, dere!

Tenk den som kunne ha klatret på EUs smørberg nå (men ikke vært i Sverige), stått i safranregn med lysekrone på hodet og hvit frakk! Men neida...

http://www.vl.no/verden/svensker-sier-nei-til-gutter-som-lucia/

Og du kan ta en klatt smør på at jeg mener dette forferdelig alvorlig.

Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm

Statsbesøk fra Litauen

Norge har fra i dag, 5. april, til i morgen, besøk av Litauens president Dalia Grybauskaite. Karl Johans gate er i dag pyntet med litauiske og norske flagg side om side.

Presidenten vant valget i Litauen i 2009, og fikk hele 68.18% av stemmene. Først og fremst vant hun nok på grunn av sin enorme erfaring og kunnskap, noe litauerne tillegger tung vekt. Ikke minst rollen som finanskommisær i EU-kommisjonen veide nok tyngt. Dalia Grybauskaite snakker også fem forskjellige språk: litauisk, engelsk, russisk, fransk og polsk. Selv om presidenter i Litauen velges i eget valg og således uavhengig av partier og sammensetningen i Seimas, Litauens parlament, regnes Dalia Grybauskaite for å tilhøre den økonomiske høyresiden. Hun kan på mange måter, både økonomisk og verdimessig, beskrives som liberal. Hun regner Margaret Thatcher og Mahatma Gandhi som sine forbilder. Til tross for sistnevnte forbilde er hun ikke hundre prosent pasifist, da hun forsvarer inngrepene i Libya, og har argumentert for at Litauen må støtte dette. Hun har også trukket frem poenget om at Libya kanskje ser langt unna ut på kartet, men også Libya er forbundet med oss økonomisk. Litauen er også et bevis på at man kan komme seg ut av et diktatur og bli et på alle måter fritt land.

Noe av det flotteste med Litauen er at staten tilsynelatende på null komma niks klarte å gå fra sovjetisk okkupasjon til å bli et reelt demokrati. Presidentpalasset ligger like ved siden av universitetet i Vilnius, og det er ingenting i veien for å sette seg på trappen og ta en prat med venner. Sånn sett minner det om avslappetheten utenfor Slottet i Oslo, eller Stortinget. Det er faktisk ikke mange land der dette er mulig, selv om de måtte være demokratiske. En annen meget interessant faktor, er at mens mange andre tidligere sovjetland har blitt svært mannsdominerte og patriarkalske, ihvertfall i politikken, har ikke dette skjedd i spesiell grad i Litauen, selv om litauere ofte er mindre kritiske til tradisjonelle kjønnsroller enn nordmenn er.

Presidenten har i dag holdt foredrag om "Geopolitics of Energy: the Reason and the Gains of Nordic-Baltic Cooperation" på NUPI - Norsk Utenrikspolitisk Institutt - i Oslo. Foredraget var åpent for alle interesserte. Først gav hun et utmerket og konsist foredrag om energi-situasjonen i Litauen og Baltikum, og hvordan avhengigheten av energi-import gjør landene sårbare. I den forbindelse er det i Litauens interesse heller å importere gass fra Norge enn Russland. Presidenten snakket også om Russlands og Hviterusslands planer om å bygge kjernekraftverk ved Litauens grenser, og det er grunn til å trekke hensiktene, spesielt med det planlagte anlegget i Kaliningrad, i tvil, da det ikke ser ut til å være noen stor økonomisk eller energimessig gevinst med å legge det der det er tenkt. Litauen har måttet legge ned begge reaktorene ved Ignalina-anlegget, fordi disse hadde samme type reaktorer som Tsjernobyl. Litauen har i EU-sammenheng nå argumentert for høyere sikkerhetskrav til kjernekraftverk. Grybauskaite foreslo også i EU at man ikke skal kjøpe elektrisitet fra atomkraftverk som ikke tilfredsstiller de høyeste standardkrav. På Powerpoint-presentasjonen var det skrevet "Common Baltic and Nordic concern - no tolerance for compromising on nuclear safety".

Etter foredraget var det tid for spørsmål. Presidenten ble blant annet stilt det høyst interessante spørsmålet om hun var skuffet over at Norden og Norge ikke hadde gjort nok for landet. Til det svarte hun at litauerne er mest skuffet over seg selv, over at Litauen ikke har kommet enda lenger enn landet har gjort. Det ble også stilt spørsmål om forholdet til Hviterussland, Litauens naboland som ofte kalles Europas siste diktatur. Her har Litauen gjort en innsats, blant annet med at et hviterussisk universitet, som ble stengt av Lukasjenkas regime i 2004, fikk fortsette i Vilnius, altså på litauisk jord. Dalia Grybauskaite fikk også ros for de enorme fremskritt Litauen har gjort siden friheten tidlig på 1990-tallet (Litauen erklærte seg selvstendig allerede 11. mars 1990, men regnes som fritt fra 1991).

Dalia Grybauskaite og Litauen kan være stolte av veldig mye. Landet lå på 11. plass over pressefrihet i verden i 2010. Av andre øst-europeiske land var bare Estland bedre (på 9. plass). Ifølge heritage.org har Litauen verdens 24. frieste økonomi. Også her er det bare Estland som er bedre av øst-europeiske land. Norge ligger på 30. plass. Litauen har også blitt fremhevet av EU-Kommisjonen som en mønsterstat på flere punkter. Landet er medlem både av NATO og EU, og i 2009 feiret Litauen tusenårsjubileum. I den forbindelse var også Hans Majestet Kong Harald på besøk i landet.

Presidenten skal i kveld til Slottet på middag, etter også å ha møtt statsminister Jens Stoltenberg, og i morgen skal hun til Ålesund og Sula, hvor hun skal besøke Fiskerstrand BLRT, et verft hvis eierinteresser er likt fordelt mellom Litauen og Norge. Hun skal også innom høyskolen i Ålesund på omvisning, og hun skal møte Tora Aasland (SV), statsråd i Kunnskapsdepartementet.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/litauens-president-tatt-godt-imot-paa-karl-johan-3461834.html
http://www.smp.no/nyheter/article326307.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10091663

Litauisk leksjon i integrering

I integreringsdebatten sammenlignes Norge "alltid" med Vest-Europa og USA. Dette er relevant når vi snakker om muslimske minoriteter, men landene i Øst- og Sentral-Europa kan også tjene som eksempler når vi snakker om minoritetspolitikk generelt. Et av få land i Europa der fremmedfiendtligheten i liten grad er politisert i dag er Litauen. Litauen fikk også ros fra EU-kommisjonen før EU-medlemskap for eksemplarisk behandling av minoriteter. I Litauen er 84% av befolkningen litauere (2009), mens det i Norge er 94,4% nordmenn inkludert samer (2007). Norge er mer homogent enn Litauen, altså.

Litauen var i middelalderen en flerkulturell stormakt. Folk med forskjellig religiøs bakgrunn var ønsket i riket for å skape dynamikk. Mens vest-europeisk elite var intolerant, og herskerens religion definerte undersåttenes tro, var Litauen (senere i union med Polen) liberalt. Selv om de fleste i landet ikke var litauere, men ortodokse slavere (hviterussere og ukrainere i hovedsak), var det lite tegn til misnøye. Toleranse skapte lojalitet til staten blant folk som likevel stod nærmere russere enn litauere i kultur.

Litauen gav alle borgere statsborgerskap etter selvstendigheten fra Sovjetunionen i 1991, i motsetning til Estland og Latvia, der store deler av den (i hovedsak russiske) minoriteten mangler statsborgerskap. Forholdet til Russland og forholdet mellom innbyggerne i staten er i dag mer harmonisk i Litauen enn i Estland og Latvia.

I følge den litauisk-polske gode naboer-traktaten av 1994 var medlemskap i en etnisk gruppe et individuelt valg og skulle ikke være kilde til diskriminering. Innvandrere kan altså bli litauiske. Mange i Norge vil aldri regne en innvandrer som norsk Vi har uttrykket annengenerasjons og tredjegenerasjons innvandrer, som forteller innvandrerne at deres barnebarn også vil være innvandrere uansett hva de gjør, uansett om de blir mer norske i adferd enn de fleste nordmenn kunne drømme om å bli selv.  Ekskluderende nasjonsforståelse fører ikke til lojalitet til staten.

Dette betyr også at vi ikke må akseptere overtramp fra innvandrere som vi ikke aksepterer av våre innfødte. Alle må være lik for loven.

I Litauen er fremmedfiendtligheten langt mindre politisert enn i andre europeiske stater. Har vi noe å lære?

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/foghrasmussen-nato-har-laert-av-krigen-3351673.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012044
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-vil-ha-nasjonalt-hijabforbud-3358742.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frp-alene-om-hijabforbud-i-barneskolen-3359242.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012239
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/muslimer-vil-ha-hijabforbud-3359634.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020101

Veien til folkepartiet

KrF gjør det dårlig på meningsmålingene. Det er tydelig delte meninger om hvor partiet bør gå videre. Partiet har sterke politikere som tenker selv, og fremstår som mindre homogent enn de andre piskepartiene. At jeg mener Inger Lise Hansen er den beste partipolitikeren her i landet er ingen nyhet, men jeg tror det er fundamentalt viktig for KrF mer eller mindre å følge hennes linje fremover. Partipolitikken generelt er i krise. Partimedlemskap har dalt jevnt over de siste tiårene. De samme syv partiene har holdt hegemoni over politikken i evigheter, og de fortsetter å kverne over utdaterte, økonomiske paradisvisjoner. Der kan KrF spille en rolle da partiet i mindre grad enn andre baserer seg på en økonomisk ideologi. Dessuten har det muligheter til å bli innvandrernes parti og i større grad bli et urbant parti. KrF kan bli moderne uten å bli sosialliberalt. Hvorfor og hvordan?

1. KrF har stort potensiale i andre religiøse miljøer.
KrFs fokus på religiøse verdier har vært gammeldags lenge. Nå er det ikke nødvendigvis lenger det. Religion er på full fart tilbake, hovedsakelig som resultat av innvandring, men også blant unge mennesker oppvokst i Norge er det en viss interesse for immaterielle verdier. Imidlertid er det ikke de samme religiøse menneskene som KrF kunne appellere til for 40 år siden. Derfor er det riktig av KrF å fjerne bekjennelsesparagrafen, men bør også i fremtiden tale religionsfrihetens sak. KrF bør være partiet som viser forståelse for at Muhammad-karikaturer vekker forargelse. KrF må være partiet for religionsfrihet. Slik viser de også at de ikke står for en intolerant mørk kristendomsmisjon.

2. KrF kan fylle sentrumsvakuumet.
KrF må markere seg som blokkuavhengig. Dette kan virke vågalt av et lite parti, men situasjonen i dag er slik at dette kan virke hensiktsmessig. FrP og Høyre ser tidvis ut til å kunne danne flertallsregjering alene. Kanskje klarer de det ikke. KrF bør si at de vil i regjering, og at det er revnende likegyldig om det blir rødgrønt eller blått. Det burde det faktisk også være så lenge Senterpartiet er med i en rødgrønn allianse og så lenge Arbeiderpartiet er merkbart større enn SV, og KrF får gjennomslag for en del viktige prinsippsaker. KrF må kjøre hardt på at pengeboka ikke er alt som teller, både mot høyresiden og venstresiden, slik at folk som er lei av privat/offentlig-maset kan stemme på dem.

3. KrF må slutte å kjempe mot strømmen der det ikke går.
Som Inger Lise Hansen har sagt bør KrF gi støtte til borgerlig vielse av homofile. Det er helt urealistisk at KrF skal kunne få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og det er derfor ingen vits å kjempe for det, noe de da tydeligvis heller ikke gjør. KrF vil få langt større velgerpotensiale dersom de slutter å skremme homofile bort. Det er faktisk en relativt stor del av befolkningen, og langt flere fra denne gruppen ville nok stemt KrF om de ikke oppfattet dem som en trussel.

4. KrF kan være internasjonale uten å være elitistiske.
KrF er svært delt i EU-spørsmålet. EU-spørsmålet vil nok, grunnet tradisjon, også i fremtiden avgjøres ved folkeavstemninger. KrF bør derfor være mest mulig lavmælt i EU-saken og helst ikke ha noe partistandpunkt i det hele tatt, men si at det er folket som bestemmer. Blusser EU-debatten opp bør KrF være så disiplinert at de lar de fantastiske enkeltpolitikerne partiet tross alt har komme med sine ulike synspunkter, og kontinuerlig understreke at dette ikke er et partispørsmål. KrF har også markert seg til dels i miljøspørsmål, som egner seg best i en global eller storregional setting. Bistand må fortsette å være en av KrFs viktigste saker, noe som også vil skape respekt i innvandrermiljøene. Gud er vel hevet over nasjoner, så om det er et parti som bør kunne ta inn over seg den moderne verden så er det vel KrF. Det er langt vanskeligere for sosialistpartier i dag som alltid vil være tett knyttet til den nasjonale pengekassa, bondepartier som svært ofte har et nasjonalstatsperspektiv eller for populistpartier som ikke liker utlendinger. Det gir plass for KrF.

KrF har generelt sett stort potensiale. Jeg har ikke stemt KrF, og grunnen til det har vært at det har vært et for trangt parti. Dette året har KrF vært det eneste interessante partiet som sitter på Stortinget, og jeg håper at partiet blir modernisert i tråd med det Inger Lise Hansen har foreslått, og at det går den veien som jeg har skissert ut her, noe som faktisk er en mulighet. KrFs største fordel nå er nok at det fremfor alt kanskje er partiet med flest dyktige politikere i forhold til størrelse, og at disse politikerne har ansikter og ikke bare er partiprogrammer, slik jeg føler de andre partienes politikere i stor grad er. Dersom partiet blir slik jeg tror og håper det kan bli, vil jeg nok stemme på KrF.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041165
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041174
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-trekker-seg-fra-politikken-3305010.html
http://www.vl.no/samfunn/article97140.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97150.zrm
http://www.tv2.no/gmn/dagfinn-hoeybraaten-jeg-foeler-meg-urettferdig-behandlet-3305468.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041266
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/hansen-jeg-har-ikke-lederambisjoner-3305749.html
http://www.vl.no/samfunn/article97339.zrm
http://www.vl.no/samfunn/article97346.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041444
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10033732
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krf-under-sperregrensen-3315225.html
http://www.vl.no/samfunn/article98541.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/auf-vil-stenge-krf-ute-fra-regjeringen-3317840.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041596
http://www.vl.no/samfunn/article98943.zrm
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041670
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10041968
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10025502

Upolitisk fred

Vi stiller mange krav til politikerne. Fredsdiskusjoner kretser gjerne rundt politiske spørsmål. Vi ser at store politiske tiltak, som for eksempel EU, har blitt satt i verk med fred som mål, eller delmål. Politikerne har et stort ansvar for borgernes hverdag, og også for freden, både innad i et land og internasjonalt. Vi må likevel konstatere at politikernes mulighet til å vedta fred er begrenset.

Den russiske forfatteren og filosofen Lev Tolstoj sa at ”alle tenker på å forandre verden, men ingen tenker på å forandre seg selv”. Dette sitatet er også aktuelt i dag. En rekke ideologier og mennesker har faktisk fått muligheten til å forandre verden, eller ihvertfall en liten del av den, politisk. Vi ser at både den franske og den russiske revolusjon var blodige foretagender, og det sovjetiske, idealistisk pregede prosjektet i stor grad mislyktes i å øke borgernes lykke. I sin kamp mot det antatt imperialistiske USA, utførte det idealistiske prosjektet Sovjetunionen mye av det samme som den de kritiserte. Soldater kriger i dag for demokratiet som skal gi individet rettigheter. I denne kampen dør mange uskyldige, av og til bruker politikerne fredsretorikk for å legitimere dette. Til tross for uendelige kriger der alle sider tror de respekterer det rette, er freden enda ikke vunnet. Dette betyr ikke at politikken er uvesentlig, eller at politikerne ikke kan gjøre noe for fred. Flere fredsprosjekter har vist seg å være fruktbare. Likevel er det en grense for politikkens muligheter.

Buddha visste dette, allerede for 2500 år siden. Selv i dag, etter alle disse årene er hans filosofi like gyldig. ”Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem”, står det i Dhammapada, vers 1 og 2, ett av buddhismens viktigste verker. Vi utfører lite uten at vi bestemmer oss for det først. Vi kan derfor ikke vente oss et lykkelig resultat om intensjonen er dårlig, eller om handlingene ikke springer ut fra vennlighet. I kampen for fred, utvikler man gjerne en motstandsfølelse mot det man ikke oppfatter som fredelig. Når dette utvikler seg til hat, og en mister forståelsen for den andre, er det vanskelig å forestille seg at en kan bidra til fred. Derfor er det viktig å være oppmerksom på eget sinn, og om utgangspunktet for ens fredspolitikk eller holdning er basert på empati og forståelse.

Politikerne er ikke alene i verden, og de kan ikke styre andres tanker eller intensjoner. Derfor er det urimelig å forvente at politikerne skal kunne innføre fred utelukkende med et vedtak på Stortinget. Vi har alle et ansvar for å utvikle vennlige tanker, og vi må alle delta. Andre kan ikke være vennlige eller fredelige for oss. Fred er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et hverdagsanliggende, og vi kan alle bidra. Fred er ikke passivt, det er aktivt, og vi er alle potensielle utøvere.

http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/seks-briter-paagrepet-for-koranbrenning-3297459.html
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033370
http://www.vl.no/verden/article98871.zrm

Også som leserinnlegg i Bladet Vesterålen 29. september 2010. Jeg baserte meg på denne teksten da jeg holdt innlegg på Islamic Cultural Center i anledning FNs internasjonale fredsdag 21. september. http://www.fredsforbundet.no/ungdommer-for-fred.html

Det perfekte parti - et nytt KrF?

Inger Lise Hansen har nå fått stort fokus i media for det hun mener bør være KrFs fremtidige kurs. På forsiden av dagens Aftenposten (31.01.10) står det oppsummert slik: "Ny Israel-politikk, ja til homofilt ekteskap, ja til EU, nei til kristenkrav".

Dette kan delvis leses som en del av den debatten som nå har pågått om KrFs dårlige valgresultat ved stortingsvalget i fjor, der de fikk skuffende 5,5 prosent av stemmene. KrF regnes gjerne som et sentrumsparti, sammen med Venstre.

Å foreta dramatiske endringer i et parti kan slå i forskjellige retninger. Inger Lise Hansen antyder at det med modernisering kan være mulig å nå en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det tror jeg hun har rett i. Mange av disse velgerne vil imidlertid være helt nye KrF-velgere som tidligere ikke ville ha kunne tenke seg å stemme KrF. Samtidig vil de mer konservative kunne flykte til FrP. Det vil derfor være sannsynlig å forestille seg en helt ny velgergruppe.

KrF fronter en del saker som appellerer, eller kunne gjort det, til ikke-kristne. Vi har ganske mange her i landet, som ønsker deler av KrFs politikk - folk som er positive til saker som kontantstøtte og restriktiv alkoholpolitikk, for eksempel. Ikke minst er det vel ikke bare jeg som jubler for innsatsen de har gjort i forbindelse med røyk?

Å ville kunne sitte på kafè uten å bli plaget av røyk, å kunne være sammen med sine barn, og prioritere familie, er det ikke bare kristne som vil ha. Det er det mange som vil.

KrFs motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov har hindret folk som meg i å stemme på partiet. I de homofile miljøene i dag er det stor ustabilitet. Jo mindre rettigheter homofile har - jo mer "umoral" i miljøene. I mange øst-europeiske land for eksempel, der toleransen for homofile er lik null blir aktivitetene redusert til sex i det skjulte. Det fører til løgner for familie, løgner for venner og umuliggjør seriøse forhold. I seriøse forhold og ekteskap ligger det en trygghet mange mennesker ønsker seg. Dette skaper gode rammer for at homofile kan leve verdige liv. Dette burde mennesker som er opptatt av moral være interesserte i. Når Inger Lise Hansen viser en positiv holdning til homofilt ekteskap, øyner jeg håp for at et parti som på andre fronter kan skape et trygt og godt samfunn også kan forbedre min hverdag.

Også Israel-politikken nevnes. Mange i KrF er ganske uttalte i sin Israel-støtte. Jeg er også enig med Hansen i at debatten rundt dette er særdeles polarisert i Norge. Jeg opplever at man "må" være SV-er om man er kritiske til Israel. Jeg synes det er trasig at man ikke kan ha et mer nyansert bilde på konflikten. Igjen - Inger Lise Hansen tar til orde for at vi burde ha nettopp dèt - et mer nyansert syn.

I Aftenposten sier hun: "Noen spørsmål må løses på overnasjonalt nivå. Derfor mener jeg KrF burde vært for EU". Dette utdypes ikke stort mer, og settes ikke i forbindelse med resten av KrFs politikk. Men det er klart at med den stadig økende internasjonaliseringen vi ser i dag, så tilbyr ikke nasjonalstatenes rammer en adekvat scene for å løse alle problemer. Mange vil si EU har bidratt til fred i en av verdens historisk kanskje mest urolige regioner: Europa - en liten verdensdel oppdelt i små stater, viss politikere gjerne har spilt på etnisitet, nasjonal samhørighet og fellesskap, med en aggressiv brodd mot omverdenen når det har vært formålstjenlig.

Andre troende, som buddhister og muslimer, kan lett tenke seg å være begeistrede for deler av KrFs politikk, som tidligere nevnt, spesielt i forbindelse med rus og familie. Derfor er det en ypperlig idè å fjerne kristenkrav. Inger Lise Hansen sier: "Det er håpløst med troskrav i et moderne, kristendemokratisk parti." Ja, det er det.

Om Inger Lise Hansen kunne skapt et KrF etter det hun sier her, ville jeg gått over, og begynt å stemme på partiet.

Jeg var en tid medlem av KrfU, riktignok mens jeg samtidig var medlem av Unge Venstre. Jeg meldte meg ut av KrfU og fortsatte mitt medlemskap i Unge Venstre. Jeg har aldri gjort noe aktivt i noen av partiene. Jeg sendte imidlertid for under ett år siden, tror jeg, en mail til Dagfinn Høybråten der jeg uttalte min skuffelse over at partiet ikke holdt dørene åpne for homofile som ellers kunne ønske et samfunn etter KrFs modell, og at det fratok dem stemmer både fra homofile og deres familie og venner. Så lenge partiet har en slik politikk kan jeg ikke stemme på det. Det ville oppleves som hykleri mot egne verdier.

Jeg håper partiet vil høre på Inger Lise Hansen i større grad. Eventuelt ville jeg gjerne sett Hansen som leder for et nytt parti - et parti som ville hatt potensiale til å bli et nytt storparti, om det fikk nok oppmerksomhet, og kom seg over startkneiken.

Hva tenker du om Inger Lise Hansens linje?

Dere kan lese mer om Inger Lises utspill og reaksjoner på disse her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/nestlederen-vil-endre-krfs-israelpolitikk-3123268.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591429

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591494
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=583632
http://www.vl.no/samfunn/article143863.zrm