mandag 22. februar 2010

Tanken går forut for alle ting, derfor

„Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem.“

Slik begynner første vers i Dhammapada, en av mange tekster som utgjør Tipitaka, theravadabuddhismens hellige skrifter.

Stemmer dette?

Bortsett fra når det er snakk om reflekser, bevegelser kroppen utfører mer eller mindre på instinkt, mener jeg det gjør det.

Hva så med vaner – handlinger vi gjør uten å reflektere mye over dem, fordi de er såpass innlærte?

På et eller annet punkt ble kroppene våre først introdusert for bevegelsene eller handlingene. Først reflekterer man gjerne over om en bestemt handling kan og bør utføres, og konkluderer man med ja, gjør man det. Gikk det bra, og er det kontekster der handlingen kan utføres igjen, vil det gradvis bli en vane. „Habit hardens into character“, sa Buddha.

Derfor er det viktig at vi også stiller spørsmålstegn ved våre vaner, og ved det vi oppfatter som vår personlighet, slik at vi kan te oss best mulig ovenfor oss selv og andre.

Noen ganger må vi handle raskt, uten noen dyp refleksjon forut for handlingen. Da vil handlingens karakter i større grad reflektere det vi oppfatter som vår personlighet – våre grunnholdninger. Derfor er ikke likegyldig hvordan disse er. De må være sunnest mulig. Hva som er sunt vil det kanskje være uenigheter om, men det kan ihvertfall anbefales å gjøre det klart for en selv hva en vil legge til grunn.

Religionshistoriker Hanne Nabintu Herland lanserer 2. mars en bok med tittelen „Alarm! Tanker om en kultur i krise“. Hun mener vi står foran en verdikrise i Norge. Jeg er delvis enig, men ikke nødvendigvis med det hun ser som innholdet i denne. Med sekulariseringen er det mange som mangler en grunnplatform. Folk har en kompleks mosaikk av synspunkter som ikke nødvendigvis har en logisk indre sammenheng. Dette tror jeg lett kan føre til problemer for den enkelte. Derfor mener jeg det er viktig aktivt å velge, eller lage seg en platform. Denne bygges i eget hode.

Dalai Lama understreker spesielt i boken sin „Tanker for et nytt årtusen“ viktigheten av at grunnholdningene er gode, da disse vil reflekteres i impulsive handlinger. Uten et sunt grunn-nivå vil de impulsive handlingene da lett få en negativ karakter, og være til skade for oss selv og andre.

Per Arne Dahl, prest i Trefoldighetskirken, sier i søndagens kulturdel av Aftenposten, i et innlegg med tittelen ”Frykten for moral” følgende: ”Vi er ikke gode på bunnen, men i bunn og grunn ganske doble og svikefulle. Sånn sett er det langt mer realisme og hold i den gamle Paulus enn i nymotens optimistiske humanister som tviholder på det gode og velmenende i mennesket”. Dette er jeg uenig i, men det kan muligens skyldes et annet syn på godt og ondt. Utfra mitt syn på det gode er det mulig å unngå det onde.

”Abandon wrongdoing. It can be done”, sa Buddha.

Veien til dette går gjennom sinnet. Siden tanken går forut for alle ting, må tanken være god, i betydningen fornuftig og medfølende. Derfor burde en sette av mer tid til refleksjoner rundt dette i dagens stressede hverdag.


Kilder
Dalai Lama – Tanker for et nytt årtusen
Aftenposten Kultur lørdag 20. februar og søndag 21. februar 2010
Dhammapada (i oversettelse av Kåre A. Lie), 2. utgave 1996, I Gyldendal Klassiker 2002
Wisdom of the Buddha: http://www.youtube.com/watch?v=LTsb-woP3jI

Dette blir/ble også trykt som leserinnlegg i Bladet Vesterålen tirsdag 23. februar 2010.

12 kommentarer:

SiljePiljeVanilje sa...

Interessante tanker, Thomas!
Så linken fra Facebook og fattet interesse. Jeg driver jo og studerer en del av disse tingene for tida, så tenkte det kunne være gøy å legge igjen en kommentar!

Jeg liker måten du vektlegger det å være sine handlinger og holdninger bevisst, og at man ikke bør ha synspunkter som ved nærmere undersøkelse motstrider hverandre. Jeg tror du har skjønt et viktig poeng der! Og å velge det gode framfor det onde, eller ”abandon wrongdoing” – noe som jeg også tror at man i hvert fall er i stand til å gjøre, selv om ikke alle gjør det til enhver tid – må jeg bare si ”amen!” til! (hehe ;))

Du sier etter å sitere Per Arne Dahl: ”Dette er jeg uenig i, men det kan muligens skyldes et annet syn på godt og ondt. Utfra mitt syn på det gode er det mulig å unngå det onde.” Jeg tenkte det hadde vært interessant å høre litt mer om ditt syn på godt og ondt. Kanskje du kan utdype det i neste innlegg? :) Forstått i en moralsk sammenheng, er jeg enig både i verset fra Dhammapada, Dalai Lamas tanker og sitatet fra Buddha. Poenget om at handlingene begynner et sted – i tanken eller grunnholdningene – tror jeg er riktig. Visste du forresten at Jesus sa noe lignende?: ”Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det hjertet er fullt av, det sier munnen.” (Joh 6,45). Her brukes uttrykket ”hjertet”, men det er i prinsippet det samme. Så de bekrefter alle at tanken viser seg i handling; eller at handlingen starter i tanken, og at man derfor må jobbe mot at tanken eller ens ”indre” er mer og mer godt.

Etter å ha lest litt mer om buddhismen sitter jeg likevel igjen med ubesvarte spørsmål eller problemstillinger som er vanskelige å overse, spesielt i forhold til det onde. Selv om verken du eller jeg er forpliktet til å gape over hele læren, og til tross for at begge kan finne synspunkter vi er enige i, tror jeg det er viktig i utforskningen av ethvert livssyn eller enhver filosofi å ta det på alvor til sin ytterste konsekvens, slik at man ser ”hvor veien ender” og ikke selv ender opp med noe man ikke kan stå inne for. Uten at jeg kjenner konteksten som Dhammapada-verset over står i, gjenspeiler det, slik som jeg ser det, en av de mest grunnleggende oppfatningene i buddhismen; nemlig at virkeligheten, inkludert meg selv, er en illusjon skapt av tanken (eller bevisstheten) og opprettholdt av livstørsten. Buddha definerte dette som selve problemet; at vi bedras til å tro at verden er virkelig, når den i virkeligheten ikke er det. Løsningen ligger i å slokke livstørsten gjennom innsikt i de fire edle sannheter (som også innebærer praktisering av den åttedelte veien), og når man har oppnådd den innsikten, er man fri fra lidelse, bedrag og karmakretsløpet. Hvorfor? Fordi man ganske enkelt opphører å eksistere, man oppløses i den store tomheten – der lidelse, karma og bedrag naturlig nok ikke kan erfares lenger.

Oppfatningen om at verden kun er illusjon, gir seg også utslag i synet på godt og ondt. Det onde er også en illusjon, hevder buddhismen. Som antydet over, er ikke problemet med verden det onde; problemet er ”ikke-viten om sannheten” (sml. Den tolvleddede årsakskjeden / Tilværelsens hjul). Meningen med livet er derfor å oppnå innsikt, ikke kjempe mot det onde. Det vi oppfatter som godt og ondt, er bare et resultat av karmaprosessen; vi får som fortjent. Men da har vi ikke lenger noe etisk grunnlag for å kjempe for rettferdighet; den er jo allerede gitt gjennom karmaprosessen.

[forts.]

SiljePiljeVanilje sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SiljePiljeVanilje sa...

[forts.]


Jeg leste om ei svensk jente som dro på et buddhistisk retreatsenter. Mens hun satt og mediterte, hørte hun en katt skrike. Da den ikke gav seg, gikk hun for å se hva som var galt. Katten satt fast i et tre, og hun tenkte på å tilkalle hjelp. En av de buddhistiske lærerne forklarte da at katten kunne skylde seg selv; den kom seg ikke ned på grunn av karmaen. Jenta tenkte da at kanskje var det hennes karma å hjelpe katten, så hun trosset læreren. Det ble ikke tatt særlig godt i mot. Hun hadde nemlig ved sin medfølelse og sitt engasjement gitt enda mer næring til livstørsten, som får en til å klynge seg til illusjonen som denne verden er. Hun ble bedratt igjen.


Men oppfordrer ikke buddhismen til å gjøre det gode? Den åttedelte veien kan vel skilte med ganske god etikk? Absolutt! Hadde alle fulgt reglene i buddhismen, tror jeg verden hadde vært et bedre sted å være. Men hele pakka syns jeg det er vanskelig å kjøpe. Ifølge buddhismen skal alle handlinger utføres uten tristhet eller glede. Man skal ikke søke etter engasjement eller medfølelse, for det gir bare næring til livstørsten og binder deg enda fastere til verden. Man snakker ikke om godt og ondt, men om rett og galt. Den svenske jenta ønsket å gjøre en god handling, men den ble likevel oppfattet som gal fordi den ikke tjente målet – å slokke livstørsten.

Nå tror jeg ikke du hadde nølt med å hjelpe meg ned fra et tre, for du legger jo vekt på både medfølelse og å gjøre det gode, men egentlig er det det buddhismen i sin ytterste konsekvens sier du burde. Alt som skaper engasjement eller beveger en, må en holde seg unna. Til tross for buddhismens gode poenger, syns jeg summen da blir ganske deprimerende. Hvis man virkelig skal ta hele livssynet/filosofien på alvor.

Men hva tenker du? På meg virker det som at du erkjenner at mennesket har et valg – å gjøre det gode eller å gjøre det onde, og du vil jobbe for å gjøre det gode, og unngå det onde, som du sier. Det er utrolig bra! Men da erkjenner du kanskje at det finnes noe sånt som godt og ondt, og at mennesket nettopp har mulighet til også å handle ondt – selv om man for all del bør prøve å unngå det? Hvis det er tilfelle, er du kanskje ikke så langt fra Dahl som du trodde. Sitatet kan nok misforstås som om han nesten mener det motsatte av humanistene; at mennesket er ondt på bunnen – men det er ikke det han sier. Jeg tror poenget hans er at mennesket ikke automatisk gjør godt – slik ville det vært hvis vi var gode tvers igjennom – men at vi har en dobbelthet der vi både har mulighet til å gjøre godt og ondt. For å være bånn ærlig, kan jeg ikke si jeg føler meg god tvers igjennom. Jeg kan være kynisk, likegyldig, ha fordommer. Noen ganger sier jeg ting jeg angrer på, ting som kan såre. Men jeg vet at jeg har lyst til å gjøre det gode, selv om ikke alltid handlingene følger opp, og jeg prøver så langt jeg kan å velge det jeg mener er rett og godt. Jeg tror det er derfor Dahl er mer enig i Paulus enn humanistene, for Paulus oppfordret igjen og igjen til å ikke la seg bøye til å gjøre det onde, men strekke seg etter å gjøre det gode – og det like inntil tankenivået - selv om man kan føle seg fristet til å gjøre det onde. Slik som jeg ser det, er ikke dette et negativt eller urealistisk syn på verken godt eller ondt eller mennesket, men en erkjennelse av at vi som mennesker nettopp har en realistisk mulighet til å velge både godt og ondt. Muligheten til det onde er altså der, og dermed Dahls dobbelthet. Men som Buddha kan vi da likevel velge å ”abandon wrongdoing” og velge det gode. For ”it can be done.”

Ble en lang kommentar det her, men temaet er jo så interessant!
Keep up the good work! :)
Klem, Silje

Nikolai sa...

Tusen takk for lang og velskrevet kommentar.

"Jeg tenkte det hadde vært interessant å høre litt mer om ditt syn på godt og ondt. Kanskje du kan utdype det i neste innlegg?"

Det blir et langt innlegg. Jeg står jo så og si inne for typisk theravadabuddhistisk syn på dette, men oppdragelse, miljø og annen påvirkning gir jo likevel platformen min en egen farge. Det er mulig jeg prøver etterhvert.

"virkeligheten, inkludert meg selv, er en illusjon skapt av tanken (eller bevisstheten) og opprettholdt av livstørsten. Buddha definerte dette som selve problemet; at vi bedras til å tro at verden er virkelig, når den i virkeligheten ikke er det."

Nja. Det finnes mange buddhistiske skrifter, og skriftene theravadabuddhismen legger til grunn, Tipitaken som utgjør skriftsamlinger opprinnelig skrevet på språket pali, tilsvarer i seg selv kanskje 10-12 bibler. Jeg har lest en del oversatt til norsk. Utfra dette er ikke dette aspektet understreket. Problemet er mer at vi alle ønsker lykke, noe vi søker i en foranderlig, ikke-permanent verden. Siden vi fester vår lykkefølelse til ikke-permanente ting, vil den lykkefølelsen ta slutt når tingene forandrer karakter, noe de egentlig gjør hele tiden. Det er ikke slik at verden ikke finnes, eller er virkelig, det er bare at vi ikke oppfatter den rett. En kan si at en forstår det slik: Verden ER ikke, verden skjer.

Schopenhauer, en kjent filosof, har tolket en del av buddhismen. En del av hans tolkninger henger igjen i vestlig kunnskap om religionen/livssynet. Slik vi ser det, opphører vi ikke nødvendigvis å eksistere etter å ha oppnådd nirvana. Nirvana kan oppnås her og nå, og er total fred. Livstørsten er slukket, ja. En har kvittet seg med de tre usunne røttene: hat, uvitenhet og begjær. Thich Nhat Hanh, en buddhistmunk og filosof, tenker seg verden slik at alt er i kontinuerlig endring (slik Buddha sa, og alle buddhister vel er enige om), og at det også gjelder oss. Slik er det ingen stopp. Prosessen er evig. Det som stopper er kun vår egen gale oppfatning av ting. Da vil vi ikke lenger ha dødsangst, redsel og sorg - fordi vi kan slappe av.

Forts.

Nikolai sa...

Kommentar fortsetter: Skillet mellom ondt og godt er på en måte ikke noe hovedpoeng i buddhismen, nei. Det er også på en måte en illusjon. Forstår man systemet, bruker en det også rett, kan man kanskje si. Likevel har man jo en buddhistisk etikk, og enkelte handlinger gir bedre karma enn andre. En del av buddhismens grunnforståelse hviler jo også på de tre usunne røttene, som nettopp er roten til det gale her i verden, og deres motstykker.

"Ifølge buddhismen skal alle handlinger utføres uten tristhet eller glede. Man skal ikke søke etter engasjement eller medfølelse, for det gir bare næring til livstørsten og binder deg enda fastere til verden"

Ai! Dette er det veldig delte meninger om. Jeg tror også buddhister flest vil være i varierende grad uenige i vektleggelsen. Medfølelse er en av de viktigste verdiene i buddhismen. Ved å føle med de andre og det utenfor deg selv, har du jo delvis allerede uttrykt mangel på begjær. Det vil si - du ser verden "objektivt" utenfra. Buddha sa du selv fortjener din kjærlighet, like mye som alle andre i universet. Hva kan han ha ment med det? Jo, at vi er rent objektivt like. En del av illusjonen er nettopp oppfattelsen av at en selv er et individ avgrenset i et slags vakuum.

En blir til i sameksistens med andre, våre handlinger former verden. Vi reagerer på hva andre gjør og sier, og de reagerer på oss. Det hele kan sies å være ett system, hvilket en selv er del av.

Nikolai sa...

Loven om karma er egentlig loven om årsak og virkning. En høster som man sår. Det vil si at det lønner seg å føre et godt liv. Buddhismen har en tendens til å fremheve at det riktige ofte er rent kontekstuelt. Likevel har vi fem ting vi bør avstå fra (kommer under rett oppførsel på den åttedelte veien), nemlig løgn, tyveri, skadelig sex, rusmidler og drap.

Det stemmer at en del kan tenke at noe galt som skjer en person (eller som her: katten) skyldes egen karma. Likevel er medfølelse sterkt betont i buddhistiske tekster. Dette er en verdi vi er veldig opptatte av. Medfølelse er nemlig sentrert rundt det som er utenfor deg selv, og kan slik ikke ses på som likestilt med begjær av typen "jeg vil ha sjokolade NÅ".

En kan skille mellom godt og ondt, selv om denne todelingen kanskje ikke er like understreket i buddhismen som i andre religioner og livssyn, men man har likevel en todeling. Et "kapittel" i Dhammapada heter f.eks. nettopp "Ondskap".

"Hvis du har gjort noe ondt bør du ei gjøre det flere ganger, og slett ikke finne din glede i det, for oppsamlet ondskap gir lidelse. Hvis du har gjort noe godt, prøvd da å gjøre det flere ganger og finne din glede nettopp i det, for oppsamlet godhet gir lykke". Dette er versene 117 og 118 i Dhammapada. =) Her ser vi tydelig en slags todeling likevel.

Målet i buddhismen er jo å finne den sanne lykken. Den kommer gjennom innsikt i virkeligheten, i opplysningen. Lykken det er snakk om er tilfredshet. Andre følelser er ikke nødvendigvis oppmuntret (medfølelse og fred er det).

Ble litt raskt skrevet dette her. Det går med så mye tid til studiene, men jeg har nå prøvd å svare. =) Håper det var relativt klart.

Og igjen: Takk for kjempeflott kommentar. Fint at du leste. =)

SiljePiljeVanilje sa...

Hei igjen, Thomas!

Gøy med raskt svar!! og mange interessante tanker! Tror det kan bli en interessant dialog det her! Jeg er ellers i samme situasjon som deg - mye studier, og spesielt denne uka er veldig intens, men jeg kommenterer nok videre en gang kanskje ut i neste uke - hvis du ikke har noe i mot det! ;) (Ellers blir det jo som å gå midt under middagspraten... eller noe sånt, hehe :) )

-Silje

SiljePiljeVanilje sa...

Heisann sveisann!

Tok visst litt lengre tid enn jeg hadde trodd før jeg fikk svart! Du er veldig gjennomtenkt og har utrolig mye kunnskap, det skal du virkelig ha! Gøy å lære mer om dette fra noen som virkelig har tenkt igjennom hva de står for! Så lærer forhåpentligvis du også litt gjennom spørsmålene mine :)

Veldig nyttig å høre mer om hvordan du tenker. Det er jo fort gjort å plassere deg inn i det jeg allerede har lest om buddhismen, så det er bra å bli gjort oppmerksom på de ulike tolkningene av den. Men noe jeg har lurt litt på, er hvordan du velger hvilke tolkninger du skal legge vekt på? Alle disse buddhistiske tenkerne (og andre tenkere) prøver jo å forstå virkeligheten på en mest mulig ”objektiv” måte. En søker en forklaring som henger mest mulig sammen med hvordan virkeligheten faktisk er, ikke sant? Men når problemet er at vi ikke oppfatter verden og virkeligheten på rett måte, hvordan kan man da vite hvilken tolkning som er rett? Buddhismen setter jo nettopp lit til sinnet, at en gjennom sinnet kan oppnå innsikt, men hva da når filosofer – som nettopp har tenkt og tenkt og tenkt (og dermed kanskje er en bit lenger på veien til innsikt enn vi er) – ikke kommer fram til samme forklaringer? Ut ifra buddhismens tankegang, skulle ikke sinnet komme fram til forklaringer som ligger nærmere og nærmere opp mot den ”objektive” virkeligheten? En annen ting jeg har tenkt på, som egentlig går litt på det samme, er Buddhas rolle og autoritet i buddhismen. Jeg har lest at han etter sigende oppnådde nirvana og full innsikt, og da tenker jeg at det han kom fram til må være svært viktig for en buddhist å legge vekt på, fordi det han kom fram til ikke bare er en teori om virkeligheten, men innsikt i sannheten om virkeligheten. Spørsmålet er da om Schopenhauer og det du referer til som vestlig kunnskap om religionen/livssynet hevder det samme som Buddha (som hadde innsikt i sannheten) og bare hjelper oss å forstå det bedre, eller om de setter til side eller omdefinerer sider ved buddhismen. Om tilfellet er det siste, finner jeg det problematisk, fordi en da velger å la (med all respekt) ikke-opplyste filosofer gjelde framfor den opplyste Buddhas egen lære, og da vil en jo bevege seg bort fra sannheten igjen.

(Til sammenligning baserte de første kristne (og kristne 2000 år etterpå) liv og lære på Jesu lære, og advarte mot ”kristendom” som gikk på tvers av det Jesus selv hadde sagt. Det er et poeng å understreke at Jesu autoritet hos de kristne er grunnfestet i den innsikten han viste, ikke omvendt, og selv om man finner ulike retninger også i kristendommen, går dette mer på ulik vektlegging og praksis, ikke omdefinering av grunnsannheter (da er det ikke lenger snakk om kristendom, men om sekter).)

[forts.]

SiljePiljeVanilje sa...

[forts.]

Jeg syns i grunnen buddhismen er ganske fascinerende. Det er utrolig mye visdom og jeg tror riktige observasjoner av livet og mennesket, for eksempel dette med at vi søker lykke og indre fred. Du sier problemet er at vi fester vår lykkefølelse til ikke-permanente ting, sånn at når tingene forandrer karakter, mister vi også lykkefølelsen. Varig lykke, eller total fred, tilfredshet eller frihet, opplever vi altså først når vi har oppnådd nirvana. Har jeg forstått deg rett? Hva om jeg foreslår at problemet er riktig formulert; vi kan ikke oppnå varig lykke/total fred så lenge vi fester den til noe ikke-permanent, men at løsningen er så enkel som å feste den til noe permanent? Nå vil du kanskje innvende at det ikke finnes noe permanent i vår verden, alt er i kontinuerlig forandring. Men hvordan kan da for eksempel de fire edle sannhetene være sanne? Disse forutsetter jo nettopp at visse forhold eller sammenhenger er permanente, ellers ville de jo ikke gjelde. For å komme unna det, kan man da velge å skille mellom ”verden” – som vi for eksempel oppfatter gjennom sansene våre – og ”tanken” eller fornuften. Verden er i kontinuerlig forandring; fornuften, kunnskapen eller vitenen er på et eget plan og reflekterer det objektivt sanne om virkeligheten. Da er vi tilbake til en av grunnoppfatningene i buddhismen – problemet er at vi ikke oppfatter verden rett. Da har vi altså et skille mellom en objektiv virkelighet tilgjengelig gjennom sinnet, og subjektiv virkelighet, som er verden slik vi oppfatter den. Men det impliserer i så fall noe objektivt (og permanent!) utenfor vår egen verden. Hva om det er mulig å feste sin lykke i dette objektive?

Det er flere ting du selv antyder som kun gir mening om det finnes noe objektivt, som sannhetsspørsmålet og karmaprosessen. Sannheten om vår virkelighet – enten denne er buddhismens forklaring på virkeligheten eller en annen – er, som jeg antydet over, nødt til å være objektiv og uforanderlig for å være sann og gjelde. Karmaprosessen må også ha sitt utgangspunkt i noe objektivt som har ”oversikt” over hva som gir god karma og hva som gir dårlig – ellers kunne man aldri få god eller dårlig karma i det hele tatt. Det må finnes en standard for hva som gir god og dårlig karma, ellers hadde det vært helt likegyldig hvordan jeg levde livet mitt. Så langt jeg har forstått buddhismen, anerkjennes noen verdier som sunne og andre for usunne. Du snakker selv om de tre usunne røttene og de fem tingene vi bør avstå fra. Men hvis ikke buddhismen anerkjenner at det må finnes noe objektivt utenfor vår virkelighet som i første rekke har definert noe for sunt og noe annet for usunt, har den ingenting å begrunne disse verdiene i. Jeg er enig i verdiene, men etterlyser dens basis.

Om det da finnes noe objektivt og permanent, som buddhismen, slik jeg ser det, indirekte antyder, må vi spørre oss hva dette objektive er. Permanent, ikke-foranderlig, sann, en standard som framhever sunnhet framfor usunnhet, ”gode” handlinger framfor ”onde”, medfølelse framfor egoisme (ikke sant?). Det kan se ut som at dette objektive har en moralsk bevissthet, som utgjør standarden som våre egne handlinger måles opp mot, som definerer for oss rett/galt, sunt/usunt, som gjør de tre usunne røtter og de fem ting vi bør avstå fra gyldige. Men for å ha en moralsk bevissthet, må ikke det objektive da ha noen personlige egenskaper? Du snakker om medfølelse. Det er en personlig egenskap, for man kan ikke ha og vise medfølelse med noe uten å ha personlighet. Hvis medfølelse hos meg reflekterer den objektive måten å se mitt medmenneske på, må i så fall det objektive være personlig. Eller hva tenker du?

[forts.]

SiljePiljeVanilje sa...

[forts.]

Du sier målet med buddhismen er å finne den sanne lykken – fred og tilfredshet, og at denne kommer gjennom innsikt i virkeligheten. Hvis du er enig i resonnementet mitt, eller kanskje i det minste i deler av det, innebærer det kanskje en erkjennelse av at det må finnes noe objektivt eller permanent et sted. Og kan man knytte seg til dette permanente, kan man kanskje oppnå den freden vi alle søker. Vær snill å ikke ta lett på det jeg skal si nå, og ikke trekk forhastede slutninger ellers stryk ut det jeg sier med rød penn fordi vi har ulike grunnoppfatninger, men jeg opplever faktisk at jeg har fred. Det er ikke en lykke som å danse på rosa skyer, men en tilfredshet, en indre ro, en trygghet, og denne indre freden har vært konstant i flere år. Men det er ikke noe jeg opplever å ha oppnådd selv, selv fått til eller gjort meg fortjent til. Du vet jo at jeg er kristen, og en av grunnoppfatningene der er nettopp at det finnes et personlig objekt – eller en objektiv person – utenfor vår verden som er god og rettferdig og utgjør standarden for rett/galt, sunt/usunt, godt/ondt. Og det er i relasjonen til denne personen – Gud – at jeg opplever denne freden. Kan hende tenker du at jeg i dette ikke har oppfattet verden rett, men denne freden jeg opplever, om den er virkelig eller en illusjon, er så sterk at jeg ikke lenger er på søken – jeg opplever å ha den allerede.

Må forresten bare takke og si at dette er utrolig lærerikt for meg! Er veldig verdifullt å høre hvordan du tenker, du hjelper til med å utvide perspektivet mitt! Jeg ønsker virkelig å forstå hvordan andre tenker, ser du, sånn at jeg kan møte folk med enda mer forståelse og respekt – og lære nye ting og sannheter. Så håper du fortsetter å svare på alle mine spørsmål, også når det tar et par uker før jeg får svart… Sånn er studentlivet vettu, litt mer hektisk enn man på forhånd tror… Heldigvis at det er påskeferie snart! ;) Vi snakkes! Hils kjente du møter på! :)

-Silje

Nikolai sa...

Du har utrolig mange gode tanker her, det må jeg si.

Jeg kommer kanskje ikke til å gå så dypt i mine forklaringer her, fordi det ville kreve mye tid og ressurser.

Buddhas innsikt var ikke kun intellektuell. Han skisserte en vei, og den bør en følge for å nå nirvana. Samtidig vil en vanskelig kunne nå nirvana kun ved å lese en utpreget filosofs tekster. Handling er særdeles viktig for å nå opplysningen man snakker om, og ikke kun korrekt forståelse, selv om dette også er en uvurderlig delkomponent.

Buddha gav forskjellige av munkene forskjellige meditasjonsøvelser som skulle passe til deres karakter. Med dette ser vi at buddhismen på den ene siden ser at folk har forskjellig utgangspunkt å jobbe ut fra. Slik kan vi også forstå at ulike tolkninger og filosofer kan gi et bidrag, også for å forenkle budskapet.

"Men når problemet er at vi ikke oppfatter verden og virkeligheten på rett måte, hvordan kan man da vite hvilken tolkning som er rett?"

Du vet ikke helt hvilken tolkning og hva som var rett før du har lyktes hundre prosent vil jeg mene. Buddha insisterte imdlertid på at man ikke en gang skal stole på det han sier om det ikke henger sammen med ens egne erfaringer og intellekt. Dette kan virke noe rart, men det er viktig å huske på at målet er å utrydde de tre onde røttene: uvitenhet, hat og begjær. Det kan det være noen ulike veier til, men hovedrammene gir i grunn seg selv om man anerkjenner grunntesene i buddhismen.

Tipitaka, theravadabuddhismens hellige skrifter, er et gigantisk verk i flere bind. Mye av lærdommen her kan også delvis tas ut av sin kontekst og brukes som redskap for å leve et bedre liv generelt sett. For eksempel er abidhamma-delen sterkt preget av psykologi og kunne i utgangspunktet ha relevans også for dagens psykologi.

De buddhistiske filosofene jeg har lest ser ikke ut til i hovedsak å ville omdefinere Buddhas budskap, men de trekker ut deler av det og ser hvordan det har relevans for enkeltsituasjoner og enkeltproblemer. For eksempel: Hvordan overvinne angsten for døden, hvordan utvikle toleranse og medfølelse. Dette er da gjerne disse forfatternes og tenkernes tolkninger kan man si, men uten at de har kollidert med Buddhas grunnbudskap slik jeg kan se så langt. Mange har imidlertid kritisert nettopp Schopenhauer. Lama Ole Nydahl som er kjent over store deler av Europa møter også mye kritikk. Om vi føler de ikke samsvarer med Buddhas budskap og det vi oppfatter som fornuftig kan vi avskrive dem.

Nikolai sa...

"Hva om det er mulig å feste sin lykke i dette objektive?"

Dette er viktig.

Selve prinsippet om at alt er i forandring regnes som å være uforanderlig. Grunnproblemet er altså det evige, men også veien ut derfra. Altså: de fire edle sannhetene gjelder.

Samtidig kan vi ikke feste vår lykke til dem, bortsett fra håpet det gir oss: at vi kan få slutt på lidelsen, at det finnes en vei. Det oppmuntrer oss også til å føre et moralsk og godt liv (sett med buddhismens øyne).

"hvis ikke buddhismen anerkjenner at det må finnes noe objektivt utenfor vår virkelighet som i første rekke har definert noe for sunt og noe annet for usunt, har den ingenting å begrunne disse verdiene i."

I stor grad bygger det på observasjon av eget sinn. Veien til nirvana går blant annet gjennom å ha et rent sinn. Du skal ikke ha drukket mange dråpene alkohol før du ser at sinnet blir mer flakkende og ustadig. Onde handlinger blir også etterhvert til vane, så om man bryter viktige prinsipper gang etter gang ender man opp med å fjerne seg fra utviklingen av medfølelse, f.eks. Ved å drepe utvikler man hatet og frykten i seg selv.

Karma f.eks. er slik jeg ser det, og en del theravadabuddhister med meg, noe tilfeldig. En kan tenke seg det som sannsynlighet. Om jeg slår en mann er det større sannsynlighet for at han slår meg tilbake enn om jeg ikke slo i utgangspunktet. Ved å oppføre meg dårlig kan jeg forvente meg en samfunnsreaksjon. Jeg blir ikke likt, og det fører til min egen lidelse. Samtidig, fordi jeg, og de aller fleste mennesker i verden, er et nivå høyere enn dèt, har jeg også en viss grad av medfølelse og ser at min oppførsel skader andre, og ved å se deres smerte blir jeg også trist. Skillelinjene utviskes egentlig. Men handlingene har sitt utspring i vårt sinn, og handlingene får konsekvenser. Derfor er det viktig å ha god moral. Dessuten (igjen en relativt personlig tolkning, men med støtte i buddhismen, og som mange vil være enig med meg i) har vi et ansvar for, der vi kan, hjelpe andre i å få minst mulig lidelse. Det er jo også gradsnivåer, ikke sant? Det er ikke slik at alle lider like mye.

"jeg opplever faktisk at jeg har fred. Det er ikke en lykke som å danse på rosa skyer, men en tilfredshet, en indre ro, en trygghet, og denne indre freden har vært konstant i flere år". Jeg er overbevist om at du i hvert fall opplever en høyere grad av fred enn folk flest. Jeg synes du skriver bra, og jeg skjønner nok også delvis hvordan du tenker. Samtidig tror jeg at denne freden kan oppnås også av muslimer og buddhister. Jeg har også en mye større grad av indre fred nå enn før. Jeg har periodevis vært opptatt av buddhismen og kristendommen, men aldri så "religiøs" som jeg har vært den siste tiden. Dette gir meg større fred. Samtidig er det dager der ting kan føles tungt. Det er mørke dager. Jeg kan bli lei meg når jeg ser at det skjer gale ting. Jeg kan spesielt bli skuffet over folk.

Jeg har mange positive tanker om kristendommen. Jeg støtter ikke alt, men jeg er av den overbevisning at vi religiøse har noe til felles. Mye av etikken i kristendommen, buddhismen og islam er veldig lik. Handlingene til en troende kristen eller en troende muslim (som ønsker å leve et godt liv) vil i de fleste tilfellene kunne være bedre enn handlingene til ikke-troende mennesker (selv om mange av dem også kan ha en sterk etikk). Dette kan virke noe hardt ovenfor ateister, men ut fra mitt ståsted ser jeg det faktisk slik. =)