Karikaturstriden fortsetter.
VG skildrer noen av den siste tidens hendelser, og dramatikken rundt Dagbladet her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584014
Dagbladet trykket altså for en stund siden en særdeles provoserende Muhammad-karikatur på forsiden.
Jeg har tidligere, blant annet i innlegget mitt 5. januar, uttrykt min mening om denne debatten. Det er imidlertid stadig mer fristende rett og slett å resignere. Enkelte aktører virker uten evne til å sette seg inn i andres situasjon, og uten lyst eller interesse til å forstå. At dette i bunn og grunn er irrelevant for en avis i krise, som Dagbladet, er klart. Målet er å tjene penger og å berge opplaget. Imidlertid virker det altfor selvsagt, banalt og ja - direkte patetisk.
Det hele kan unnskyldes i ytringsfrihetens navn. Imidlertid er det ganske åpenbart, slik jeg ser det, at ytringsfriheten egentlig ikke er det det handler om for de fleste av aktørene. Det handler om oppmerksomhet og salgstall. Det er greit at en aktør ønsker å selge og å tjene penger, men med å bruke det jeg vil kalle skitne triks, bør de også være klar over at det slår tilbake på en selv.
Ikke minst tilsmusser de ytringsfriheten som begrep. Uansett hva man sier så står man klar - så fort det kommer noen innvending - med ett ord: "... ytringsfriheten".
"Dette er ikke ytringsfrihet, det er ren mobbing", sier Amal Aden i VG-artikkelen.
Det er begrenset hvor mye mobbing en kan bedrive, hvor mye tull man kan komme med, og unnskylde det med ytringsfriheten, uten at det vokser seg motstand nettopp mot det begrepet. Om man bruker en ren, fin klut til å tørke kjøkkenbenken med går det greit i begynnelsen, men til slutt blir den så skitten og uren og tynnslitt at den må kastes.
_____
Jeg er for debatt. Jeg er for dialog. Jeg er for konstruktiv kritikk. Jeg mener også at man må kunne diskutere islam og andre religioner. Men jeg er imot karikaturer som den Dagbladet hadde på sin forside. Fornærmelsesorgien har gått altfor langt. Jeg leser ikke Dagbladet, men om jeg hadde gjort det ville jeg nok sluttet nå.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584025
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584149
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=584175
4 kommentarer:
Du tar feil på flere punkter. Du er ikke for debatt når du ikke er for ytringsfrihet.
Dessuten - hva annet skal en avis sitt mål være enn å tjene penger?
Videre: Dagbladet-forsiden var ikke *av* en karikatur, men av en dataskjerm på en nettside som viste en karikatur. Det er en liten forskjell der. Bildet var relevant til saken, så det var "journalistisk riktig" å publisere bildet.
I karikaturdebatten er det to spørsmål som blandes sammen:
1) Burde det være forbudt å trykke karikaturerene?
2) Var det upassende av Dagbladet å trykke karikaturene?
Dette er derimot to ulike spørsmål, og man kan svare "ja" på spm. 2) uten å svare "ja" på spm 1). I mange parallelle tilfeller er dette åpenbart. Eksempelvis: Dersom Dagbladet hadde skrevet "Dansker er ekle", hadde de sagt noe upassende. Få ville derimot mene at de som driver Dagbladet burde kastes i fengsel av den grunn.
Siden mange upassende ytringer altså bør være tillatt, er ikke det faktum at en ytring bør være tillatt en tilstrekkelig grunn til at ytringen er passende. Derfor er jeg enig med Nikolai i at det er galt å fremholde ytringsfrihet som et påskudd for å ha moralsk rett til å ytre hva som helst. Ytringsfrihet gir ingen moralsk blankofullmakt, og man er ansvarlig for det man sier og må kunne forvente å bli kritisert.
Spørsmålet blir derfor om Dagbladet har gjort noe kritikkverdig. Jeg mener at de ikke har det. Tvert imot mener jeg at de gjorde rett i å trykke karikaturene. Dette er mine fire hovedgrunner:
I) I motsetning til hva Amal Aden hevder, er det ingen som ble mobbet av Dagbladets trykking. Muslimer er en godt etablert og sterk folkegruppe på nærmere 1,5 mrd. mennesker. Å si at en norsk avis "mobbet" disse er å uthule mobbebegrepet. (Til sammenlikning: Objektivister, som er en mye mindre og mer uglesett gruppe enn muslimer, blir ofte utsatt for minst like grove krenkelser i media)
II) Karikaturene er en del av karikaturstriden, og karikaturstriden er en del av nyhetsbildet. Aviser bør trykke det som er relevant for å forstå nyhetsbildet.
III) Når tegnere og forfattere blir utsatt for vold (og trusler om vold ) for en ytring -- noe som er totalt uakseptabelt i en liberal rettsstat -- er det viktig ikke å la disse menneskene stå alene. Man bør trykke det samme som de trykket, og derigjennom nekte å la volden vinne frem.
IV) Det er bra å utfordre religiøse tabuer. Dette er er en sentral del av religionskritikken som har formet moderne sekulære demokratier, og karikaturer er en enkel, kraftfull og ufarliggjørende måte å gjøre dette på.
Fredrik: Jeg er for saklig diskusjon angående ethvert punkt i enhver ideologi, religion, livssyn eller politisk program. Jeg mener imidlertid ikke fremstilling av Muhammad som en gris er en god introduksjon til en saklig debatt (vel, nå var det jo ikke en introduksjon heller). Tvertimot mener jeg, med god støtte i kunnskap om lignende konflikter (riktignok etter å ha eskalert ytterligere fra det nivået karikaturstriden kan sies å ligge på) i fortiden at slik fremferd kun radikaliserer motparten. Dette er et stygt eksempel på "othering". Minoriteten blir lett det man (gjerne feilaktig, men med en viss liten basis i virkeligheten) fremstiller den som i et slikt debattklima. Som jeg gjerne sier: Om en slår noen, er det en mye større sjanse for å bli slått selv enn om en ikke gjorde det. Om en er usaklig i en debatt øker risikoen for at motparten blir usaklig. Hat avler hat. Så kan man diskutere om hat er involvert. Muligens ikke direkte fra Dagbladets redaksjons side. Der er det nok kun desperasjon for å redde det sviktende opplaget til en avis som tidligere var en avis, men som mer og mer har blitt et daglig sladderblad. Imidlertid er det skepsis mot muslimer i befolkningen som gjør at Dagbladet har gått til det skritt å ha en slik sak på forsiden. Det er rett og slett et symptom på islamofobien i Norge, som Dagbladet og andre spiller på. Når de gjør det, kjører de opp konflikten ytterligere, og det er en grense for hvor langt de kan drive det uten at det får skadelige konsekvenser. En kan da ikke utelukkende skylde på den parten begeret først renner over for, for den andre har fylt opp med vann først. Jeg ønsker ikke at vi kommer dithen, og jeg synes allerede at debatten minner mer om syting på en barneskole, for mange av aktørenes del (les for eksempel enkelte leserinnlegg i Aftenposten, for ikke å snakke om kommentarfelter på islamsaker på nettavisene).
Ja, en avis ønsker å tjene penger. Det er fornuftig (kontekstuelt, selvfølgelig). Men hvilket produkt skal en avis være? Hva er det som skal selges? Alt som koster noe, eller 90% av det, koster fordi noen skal få en fortjeneste av det. Likevel er det noe som skiller de forskjellige produktene blant disse. De fleste vil nok mene at en avis skal opplyse, kritisere makten osv. Dette, pluss noe mer, er en avis` grunnleggende forretningsidè. Da burde enkelte prinsipper få råde. Hvis ikke - som naturlig i en markedsøkonomi - vil produktet miste markedet sitt. Det er overraskende at en avis som Dagbladet som, ihvertfall på folkemunne, går for å ha vært en venstrevridd avis, som er populær blant SV-velgere (visstnok), kommer med en forside som ellers ikke ville være populær i denne gruppen.
Saken - saken burde i utgangspunktet vært en liten notis på et par linjer langt bak i avisen, slik jeg ser det. Millioner mennesker er på flukt, det er borgerkrig, krig og konflikter hver dag. Ny Tid hadde på sin forside at den norske statens våpenproduksjon og salg av dette til stater i krig (også potensielt motparter ender opp med å ha disse våpnene i sine hender) har økt betraktelig de siste årene. Siden det er statsfinaniserte bedrifter det dreier seg om, betyr det at dine skattepenger delvis kan sies å finansiere våpenproduksjon. Dette er en reell nyhet, en kritikk av makten og noe som kan lede noe sted.
Ole Martin: Som kort svar på hvert av spørsmålene, for å si så klart som mulig hva jeg personlig mener:
1. Tja. Liberale prinsipper på den ene, hensyn på den andre siden. I utgangspunktet heller jeg mot at det burde være lov å trykke karikaturer, men om dette eksploderer så kan man av sikkerhetshensyn og generelt hensyn til en gruppe, kunne avverge mye galt med en mild "blasfemiparagraf".
2. Ja, det var særdeles upassende av Dagbladet å trykke karikaturene.
Så over til punktene:
1. Muslimer har, slik mange ser det, blitt landets hakkekyllinger. Det er ganske vanlig at folk som frykter den nye, globale og urbane virkeligheten lar èn sak eller gruppe stå som symbol for dette. Gruppen har vekslet opp gjennom tiden. Kvener har måttet tåle spott og spe, svensker, jøder, og nå muslimer. Det foregår, ved siden av karikaturstriden, en seriøs debatt om islam. Denne debatten går for eksempel på kvinners stilling, islams forhold til andre religioner og lignende. Denne blir imidlertid overskygget av det mange vil hevde er en mindre konstruktiv "debatt". Imidlertid er muslimene den gruppen som står på tiltalebenken i begge tilfellene. Det kan bli litt mye. Meningsmålinger og lignende viser stadig vekk at majoriteten er imot denne gruppen på stadig flere spørsmål. Fordommene på den ene siden, bidrar til tilsvarende distansering og frykt på den andre siden. Det blir så mye at det oppleves overveldende. Muhammad er utrolig viktig innenfor islam, og kanskje et symbol på det muslimer holder kjært. Når provoserende karikaturer av ham (hvis ansikt ikke skal avbildes, uansett) blir publisert oppfattes dette som en stor ærekrenkelse. Dette kommer da på toppen av den noe mer seriøse debatten om islam, men der også muslimene er minoriteten som må svare for seg, på punkt etter punkt. At noen ser disse karikaturene som en mobbekampanje er intet mindre enn forventet. Jeg mener det ikke er konstruktivt. Det sårer, og får tidligere moderate muslimer til å bli mer radikale. Les f.eks. hva forskjellige muslimer svarer på diverse spørsmål om karikaturen og demonstrasjon i gårsdagens Aftenposten.
2. Nyhetsbildet er skapt av mediene, og det fortsetter å bli skapt av dem etter at prosessen er startet. Det oppstår ikke av seg selv. Hva som er en nyhet av verdi kommer an på avisenes, og de individuelle journalistenes vektlegging av hva de vil ha med. Det er ikke nødvendigvis det som har mest betydning for samfunn eller folk flest som faktisk blir valgt ut. En karikatur er ikke i SEG SELV en sak, men folks følelser knyttet til det gjør den til en. Dagbladet hadde altså ikke trengt å publisere dette.
3. Et fåtall av dem som føler seg krenket av karikaturene ville tatt til vold. Ytterligere publisering av karikaturer fører til flere krenkelser. Man angriper da disse uskyldiges æresfølelse og integritet, i støtte for noe annet. Samtidig forstår jeg argumentet om støtte til dem som er truet av potensiell vold.
4. Det er vel bedre å gi en rasjonell begrunnelser for hvorfor det aktuelle tabuet er galt, heller enn bevisst å provosere? Provokasjonen vil ikke være nødvendig om man først har overbevist folk om at saken egentlig ikke har noen betydning. Videre er det jo litt rart at det skulle være en sterk trangt til å bryte tabuer angående Muhammad selv. Jeg tror ikke at noen har et stort behov for å tegne profeten, rent egentlig. Man kan heller utfordre tabuer som mange muslimers syn på homofili, ekteskap over religioner og lignende, men det bør skje innenfra. Shirin Ebadi gir et ganske godt bilde av behovet for innenfra-utvikling (dog i en annen kontekst) i boken "Iran våkner". Anbefales.
Takk for lang og fin kommentar forresten. =D
Legg inn en kommentar