Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen i Iran

Shirin Ebadi, vinner av Nobels fredspris, kritiker av regimet i Iran, og forfatter av boken "Iran våkner", er i Norge.

Jeg mottok med lettere gledesutbrudd nyheten om at hun skulle til Oslo. Jeg er altså en ganske stor fan av henne. Jeg kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Obama i fjor, og kontrasterte ham med med nettopp Shirin Ebadi.

I dag leste jeg i Universitas at studenter kunne komme og høre Shirin Ebadi fortelle om menneskerettighetsbrudd i Iran. Jeg kunne selvfølgelig ikke la muligheten gå fra meg.

Det relativt lille lokalet, frokostkjelleren ved det juridiske fakultetet, ble rimelig fullt.

Ebadi hadde på seg mørk jakke og skinnende grønn skjorte, antagelig for å vise sine sympatier til den grønne bevegelsen i Iran. Noen kom også med et grønt banner hvor det stod noe sånt som "Støtt den grønne bevegelsen i Iran". Shirin brukte en del tid på å fortelle nettopp om dette. Den grønne bevegelsen beskrev hun som en motstandsbevegelse for demokrati, og mot regimet, som ifølge Bondevik mer og mer beveger seg mot å bli et militærdiktatur. Bevegelsen skal ha en bred sammensetning, og ingen klar ledelse. Dette har blitt brukt mot bevegelsen, men Shirin Ebadi mener at det ikke trenger være noe problem, og at bevegelsen kan seire likevel. Hun understreket spesielt feministbevegelsen som inspirasjon, og kvinnenes rolle (i Iran er det f.eks. langt flere kvinner enn menn med utdannelse, men likevel blir mennene sterkt favoriserte på arbeidsmarkedet, og kvinner blir i lovverket ofte regnet som verdt halvparten av en mann).

Menneskerettigheter gikk som en rød tråd gjennom Ebadis tale/foredrag. Hun oppfordret også sterkt mediene og andre til å ha fokus nettopp på menneskerettighetsbrudd i Iran, og ikke bare på Irans atomprogram.

Hun avviste økonomiske sanksjoner som metode for å bekjempe regimet. Det vil gå utover folket. Men å selge våpen og lignende som havner i regimets hender, burde ikke finne sted.

Shirin Ebadi tror at regimet vil gå under - iranerne er lei, og det er bare et spørsmål om tid. Journalister blir undertrykket i Iran, men - sier hun - til gjengjeld har alle unge iranere blitt journalister. Ny teknologi som moderne mobiltelefoner med kamera fører til at overtramp og grusomheter har kort vei fra gaten til youtube.

Hun fremhevet også at demokrati burde være Irans fremtid, men - presiserte hun - demokratiet burde ha en ny definisjon. Den tradisjonelle har vært rent folkestyre. Dette kan føre galt av sted. Det har historien vist. Hun trakk frem det tyske folks støtte til Hitler som eksempel. Enkelte ting kan ikke et flertall ta vekk - og det er grunnleggende menneskerettigheter. De skal ikke stemmes over. Dette har med beskyttelse av mindretallet å gjøre. Disse rettighetene mener hun er universelle. Kultur kan ikke settes over dem.

Etterhvert kom en del folk inn med demonstrasjonsplakater. Noen av disse var rettet mot Shirin Ebadi og den grønne bevegelsen. Noen konfronterte Shirin Ebadi, når det ble åpnet opp for spørsmål på slutten, med islams rolle i politikken. Shirin Ebadi er selv muslim, og mener at islam kan tolkes i samsvar med demokrati. En av plakatene rettet seg også mot dette. Hun repliserte at om folk sier islam ikke er i tråd med demokrati, så legitimerer de autoritære regimer i Midt-Østen.

Hun kom også med det spennende utsagnet: "Not only religion, but also ideology must be separate from politics". Tror det er ganske ordrett gjengitt, ihvertfall det tolken oversatte det som. Jeg tror ikke dette menes absolutt, men hun viste til kommunismen i Sovjetunionen og hvor galt det kan gå. Det kan bli noe religiøst over ideologier - om hele verden skal forstås som klassekamp og alt skal tolkes ut fra det, så blir ikke bestandig de politiske virkemidlene trukket fra det, de som best passer i et tilfelle, eller som best passer et folk.

Hun pekte også på en del urimeligheter i en del vestlige lands politikk. Ledere i Iran reiser fritt rundtomkring i verden, men for en vanlig iraner å få et visum er ikke så lett. Om vestlige politikere virkelig ønsker å støtte opp om demokrati i Iran, burde det kanskje være omvendt? Offentlige iranske prosjekter burde ikke automatisk få støtte, men folket burde få reise friere.

Jeg er selvfølgelig helt enig med Shirin Ebadi i det. Jeg mener jo generelt sett at å reise og å flytte på seg burde være sett på som noe ganske naturlig, men at å nekte forbrytere å krysse grensen kan være fornuftig. Av og til er staten en forbryter, noe det ser ut til at det er ganske bred enighet om i Vesten når det kommer til tilfellet Iran.

Kjell Magne Bondevik var også tilstede, og sa også utrolig mye fornuftig, etter min mening. Han søttet også Ebadi i at man må ha fokus på menneskerettighetsbruddene i Iran, heller enn bare å snakke om atomvåpentrusselen.

Det var flere bølger av voldsom applaus, både for Bondevik og Ebadi, selv om det var tydelig at det også var motstandere av Shirin Ebadi i salen.

Litt før klokken åtte, var det ferdig, etter å ha vart i to timer. Shirin Ebadi stemte i med en sang (på farsi, om jeg forstod det rett) og mange sang med, så det var tydelig mange i salen, før hun vinket og forlot.

Fantastisk å høre på en person som faktisk fronter synspunkter det ser ut til at hun selv tror på (i motsetning til hva jeg føler angående mange partipolitikere både i Norge og andre land). Utrolig morsomt å se en av mine store forbilder på ordentlig, og ikke minst forfatteren av en av de flotteste bøkene jeg har lest: "Iran våkner". Boken handler om Iran, men mye av det Shirin Ebadi sier om Iran, og i dette tilfellet, mener jeg også kan brukes i andre kontekster. Jeg jubler for Shirin Ebadi!