I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.
Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.
Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.
Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.
Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.
Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.
Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.
Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.
På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.
Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).
På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.
Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.
Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.
Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.
Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.
Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.
Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.
Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.
Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.
Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.
Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.
Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.
Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?
Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.
Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.
Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.
Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.
Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.
2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.
Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.
søndag 27. desember 2009
torsdag 10. desember 2009
Fred og propaganda
Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.
Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.
8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.
Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.
Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.
Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.
Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.
HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.
Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.
Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp 
ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?
ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da? I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.
Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.
Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.
Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.
Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:
"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.
Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".
Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.
Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.
Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg
onsdag 2. desember 2009
Om religionsfrihet, toleranse og direkte demokrati
Det høyrepopulistiske Schweizerische Volkspartei har klart å få gjennomført en folkeavstemming i Sveits angående bygging av minareter. Folket stemte for en grunnlovsendring som vil gjøre det forbudt å bygge nye minareter. 57,5 prosent stemte for forbudet.
Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.
På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.
Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.
Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.
Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?
Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.
Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.
Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.
Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.
Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.
Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).
Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.
"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?
Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.
Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.
Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.
Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.
I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.
Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.
Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.
JA til religionsfrihet.
La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.
"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542
Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.
På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.
Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.
Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.
Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?
Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.
Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.
Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.
Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.
Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.
Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).
Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.
"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?
Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.
Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.
Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.
Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.
I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.
Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.
Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.
JA til religionsfrihet.
La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.
"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542
torsdag 26. november 2009
Om fyll, alkohol og avgifter
Helgefyll er altså årsaken til ca. syv av ti voldsdommer i Stavanger tingrett, i følge vg.no. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=590270
Dette kom ikke som noen overraskelse, men det er greit å få kjøtt på beina i form av statistikk, når jeg argumenterer mot alkohol og rusmidler. Jeg påstår ikke at jeg skal gi en vitenskapelig forklaring på hvorfor alkohol fører til vold.
Det er mer eller mindre felles kunnskap at man mister noen sperrer i beruset tilstand. Dette er ofte også argumentet for å ruse seg. Folk ønsker å miste litt kontroll, ettersom hverdagen er gjennomkontrollert og en ikke føler en kan være seg selv, og at det er mye en ikke kan gjøre. Denne felles kunnskapen tjener også til å legitimere det gale som blir gjort i beruset tilstand. "Fylla har skylda", er et ganske kjent utsagn. Jasså - det var ikke deg, det var alkoholen?
I artikkelen er Bengt Jacob Rode sitert med følgende utsagn: "Mange av disse er oppegående mennesker som jobber eller studerer. Til vanlig klarer de seg fint, men problemene oppstår gjerne når de drikker mye i helgene, ikke minst når de drikker sprit."
Om disse menneskene altså er oppegående og velfungerende i dagliglivet, må det altså være rimelig å kunne trekke konklusjonen at de aktuelle menneskene og alkohol ikke går sammen. Det er videre et diskusjonstema om dette kan gjelde for alle. Har alle et større potensiale til å bli voldelige i beruset tilstand, eller gjelder det enkelte, som kanskje bærer på psykiske problemer, eller er stressede, eller noe? Og - kan MAN vite helt sikkert at ikke rusen vil gjøre en mer voldelig før en begynner å drikke? Hvis svaret på dette er nei, er den naturlige konsekvensen at man videre kan tenke seg at folk ville være tryggere om andre ikke drakk.
Jeg tror argumentasjonen som baserer seg på ønsket om å miste sperrer, og å kunne være "fri" i beruset tilstand, viser at den som bruker argumentet har følelser og ting han/hun har lyst å gjøre som han/hun ikke føler man kan gjøre i edru tilstand. Kanskje er aggresjon en av disse følelsene.
Så: Om dette er et problem, hva skal gjøres?
Jeg ser de vanlige tre mulige hovedveiene i alkoholpolitikken fremover. Det ene er ikke å gjøre noe som helst. Det andre er å øke avgiftene, og generelt sett bli mer restriktive. En kan diskutere om fyll og rus bør være en formildende eller en forverrende omstendighet i voldssaker. Spesielt om (dette er det tredje) man ønsker et mer liberalt samfunn, og slik vil kutte avgiftene og la staten blande seg mindre inn i saker og ting.
Norge har allerede et ganske høyt avgiftsnivå på alkohol. Slik drikkekulturen er (generelt, og spesielt blant ungdom) i Norge, i tillegg til at nordmenn har utrolig god økonomi, er det mye som tilsier at dette er berettiget. Ihvertfall i et samfunn som baserer seg sterkt på statlig kontroll både av økonomi og hva en kan gjøre/ikke gjøre. Vi ser hvordan en del vestlige totalt mister kontroll i land der det er billig alkohol, til irritasjon for landets innbyggere. Her er en (nokså slem, riktignok) skrekkvideo om britiske turister i Baltikum: http://www.youtube.com/watch?v=iiqR06xZwh0 Jeg ville protestert mot denne videoen i en annen kontekst, ettersom jeg mener den har nasjonalistiske toner og er litt ekstrem, men den viser ihvertfall at "usivilisert" drikkekultur provoserer. Poenget er: Når det er billig alkohol, er det mange som går bananas i vill glede. Det kan derfor se ut til at det er nødvendig med restriksjoner for å beskytte disse menneskene, og ikke minst, oss rundt dem mot potensiell vold (sett i forbindelse med vg-artikkelen).
Imidlertid kan dette være å stryke alle over en kam. Kanskje bør folk få en sjanse? Kanskje er det ikke alle som blir voldelige og sanseløse av alkohol? Noen vil jo bare nyte vin til maten, eller et glass eller to ellers, uten å drikke for fyllas del. Skal disse da rammes av at noen andre ikke klarer å kontrollere seg? Det kan man si er feil.
I så fall kunne det diskuteres om en løsning var strengere straff for vold i beruset tilstand, for å unngå dette. En burde så måle skadevirkningene opp mot hverandre. Det er i alles egeninteresse å bli skånet fra vold. Hva ville da føre til minst vold? Å sørge for at folk har dårligere råd til å drikke (avgiftspolitikk) og slik gjør det sjeldnere, eventuelt til og med lar være (en av grunnene til at jeg ikke drikker/drikker lite er at jeg heller vil bruke pengene mine på andre ting) eller å true med straff om de utfører voldelige handlinger i beruset tilstand?
Videre, fra et økonomisk perspektiv, hva er mest lønnsomt for samfunnet? Rettssaker koster. Avrusning koster. Erstatningssaker koster. Fengselsopphold koster. Avgifter gir penger til staten, som i teorien, kunne vært brukt til gode formål. Utfra en liberalistisk tankegang, ville mange ønske å la staten holde seg langt unna. Problemene vil da, i et liberalistisk system, sies å kunne løses med strengere straffer.
Imidlertid føres det ikke det jeg vil kalle økonomisk liberalistisk politikk i dag. Jeg ser det da som rett at avgifter kan legges på det som er skadelig, og slik både få en preventiv effekt, og skaffe penger til staten, fremfor andre ting. Ihvertfall ser jeg det som selvfølgelig at vi ikke kan ha lave avgifter på alkohol, i et samfunn hvor straffene er relativt milde, og ikke avskrekkende nok til å holde folk unna vold i beruset tilstand. Skulle folk få frihet (mindre avgifter) til å kunne ruse seg, ville de også måtte ta konsekvensene langt hardere om rusen fikk dem til å gjøre gale ting. En må slik velge mellom to alternativer. Vi ønsker å bli skånet for vold, og derfor kan vi ikke late som ingenting. Utfra medfølelse kan det også være grunn til å tenke at vi vil beskytte dem som ikke klarer å kontrollere sitt eget alkoholforbruk også, slik at de ikke ødelegger livet sitt. En slik holdning provoserer mange, som vil omtale den som arrogant. Imidlertid føler jeg at det også er en fin holdning å ønske at sine medmennesker holder seg oppe, og er bevisste og klare, gode individer, som skal slippe å slite med skyldfølelse for hva de gjør i beruset tilstand.
Det er altså ikke lett problematikk, men jeg vil ihvertfall anbefale enkeltmennesket å ha et bevisst forhold til alkohol, og rus generelt. Om flere tok ansvar for seg selv, og det ikke var noe problem med fyll og vold i beruset tilstand, samt avhengighet, ville ikke andre se det nødvendig å regulere. Enkeltmennesket har således et ansvar, et moralsk et (ihvertfall der alkohol har ført til vold) og må derfor være bevisst.
Dette kom ikke som noen overraskelse, men det er greit å få kjøtt på beina i form av statistikk, når jeg argumenterer mot alkohol og rusmidler. Jeg påstår ikke at jeg skal gi en vitenskapelig forklaring på hvorfor alkohol fører til vold.
Det er mer eller mindre felles kunnskap at man mister noen sperrer i beruset tilstand. Dette er ofte også argumentet for å ruse seg. Folk ønsker å miste litt kontroll, ettersom hverdagen er gjennomkontrollert og en ikke føler en kan være seg selv, og at det er mye en ikke kan gjøre. Denne felles kunnskapen tjener også til å legitimere det gale som blir gjort i beruset tilstand. "Fylla har skylda", er et ganske kjent utsagn. Jasså - det var ikke deg, det var alkoholen?
I artikkelen er Bengt Jacob Rode sitert med følgende utsagn: "Mange av disse er oppegående mennesker som jobber eller studerer. Til vanlig klarer de seg fint, men problemene oppstår gjerne når de drikker mye i helgene, ikke minst når de drikker sprit."
Om disse menneskene altså er oppegående og velfungerende i dagliglivet, må det altså være rimelig å kunne trekke konklusjonen at de aktuelle menneskene og alkohol ikke går sammen. Det er videre et diskusjonstema om dette kan gjelde for alle. Har alle et større potensiale til å bli voldelige i beruset tilstand, eller gjelder det enkelte, som kanskje bærer på psykiske problemer, eller er stressede, eller noe? Og - kan MAN vite helt sikkert at ikke rusen vil gjøre en mer voldelig før en begynner å drikke? Hvis svaret på dette er nei, er den naturlige konsekvensen at man videre kan tenke seg at folk ville være tryggere om andre ikke drakk.
Jeg tror argumentasjonen som baserer seg på ønsket om å miste sperrer, og å kunne være "fri" i beruset tilstand, viser at den som bruker argumentet har følelser og ting han/hun har lyst å gjøre som han/hun ikke føler man kan gjøre i edru tilstand. Kanskje er aggresjon en av disse følelsene.
Så: Om dette er et problem, hva skal gjøres?
Jeg ser de vanlige tre mulige hovedveiene i alkoholpolitikken fremover. Det ene er ikke å gjøre noe som helst. Det andre er å øke avgiftene, og generelt sett bli mer restriktive. En kan diskutere om fyll og rus bør være en formildende eller en forverrende omstendighet i voldssaker. Spesielt om (dette er det tredje) man ønsker et mer liberalt samfunn, og slik vil kutte avgiftene og la staten blande seg mindre inn i saker og ting.
Norge har allerede et ganske høyt avgiftsnivå på alkohol. Slik drikkekulturen er (generelt, og spesielt blant ungdom) i Norge, i tillegg til at nordmenn har utrolig god økonomi, er det mye som tilsier at dette er berettiget. Ihvertfall i et samfunn som baserer seg sterkt på statlig kontroll både av økonomi og hva en kan gjøre/ikke gjøre. Vi ser hvordan en del vestlige totalt mister kontroll i land der det er billig alkohol, til irritasjon for landets innbyggere. Her er en (nokså slem, riktignok) skrekkvideo om britiske turister i Baltikum: http://www.youtube.com/watch?v=iiqR06xZwh0 Jeg ville protestert mot denne videoen i en annen kontekst, ettersom jeg mener den har nasjonalistiske toner og er litt ekstrem, men den viser ihvertfall at "usivilisert" drikkekultur provoserer. Poenget er: Når det er billig alkohol, er det mange som går bananas i vill glede. Det kan derfor se ut til at det er nødvendig med restriksjoner for å beskytte disse menneskene, og ikke minst, oss rundt dem mot potensiell vold (sett i forbindelse med vg-artikkelen).
Imidlertid kan dette være å stryke alle over en kam. Kanskje bør folk få en sjanse? Kanskje er det ikke alle som blir voldelige og sanseløse av alkohol? Noen vil jo bare nyte vin til maten, eller et glass eller to ellers, uten å drikke for fyllas del. Skal disse da rammes av at noen andre ikke klarer å kontrollere seg? Det kan man si er feil.
I så fall kunne det diskuteres om en løsning var strengere straff for vold i beruset tilstand, for å unngå dette. En burde så måle skadevirkningene opp mot hverandre. Det er i alles egeninteresse å bli skånet fra vold. Hva ville da føre til minst vold? Å sørge for at folk har dårligere råd til å drikke (avgiftspolitikk) og slik gjør det sjeldnere, eventuelt til og med lar være (en av grunnene til at jeg ikke drikker/drikker lite er at jeg heller vil bruke pengene mine på andre ting) eller å true med straff om de utfører voldelige handlinger i beruset tilstand?
Videre, fra et økonomisk perspektiv, hva er mest lønnsomt for samfunnet? Rettssaker koster. Avrusning koster. Erstatningssaker koster. Fengselsopphold koster. Avgifter gir penger til staten, som i teorien, kunne vært brukt til gode formål. Utfra en liberalistisk tankegang, ville mange ønske å la staten holde seg langt unna. Problemene vil da, i et liberalistisk system, sies å kunne løses med strengere straffer.
Imidlertid føres det ikke det jeg vil kalle økonomisk liberalistisk politikk i dag. Jeg ser det da som rett at avgifter kan legges på det som er skadelig, og slik både få en preventiv effekt, og skaffe penger til staten, fremfor andre ting. Ihvertfall ser jeg det som selvfølgelig at vi ikke kan ha lave avgifter på alkohol, i et samfunn hvor straffene er relativt milde, og ikke avskrekkende nok til å holde folk unna vold i beruset tilstand. Skulle folk få frihet (mindre avgifter) til å kunne ruse seg, ville de også måtte ta konsekvensene langt hardere om rusen fikk dem til å gjøre gale ting. En må slik velge mellom to alternativer. Vi ønsker å bli skånet for vold, og derfor kan vi ikke late som ingenting. Utfra medfølelse kan det også være grunn til å tenke at vi vil beskytte dem som ikke klarer å kontrollere sitt eget alkoholforbruk også, slik at de ikke ødelegger livet sitt. En slik holdning provoserer mange, som vil omtale den som arrogant. Imidlertid føler jeg at det også er en fin holdning å ønske at sine medmennesker holder seg oppe, og er bevisste og klare, gode individer, som skal slippe å slite med skyldfølelse for hva de gjør i beruset tilstand.
Det er altså ikke lett problematikk, men jeg vil ihvertfall anbefale enkeltmennesket å ha et bevisst forhold til alkohol, og rus generelt. Om flere tok ansvar for seg selv, og det ikke var noe problem med fyll og vold i beruset tilstand, samt avhengighet, ville ikke andre se det nødvendig å regulere. Enkeltmennesket har således et ansvar, et moralsk et (ihvertfall der alkohol har ført til vold) og må derfor være bevisst.
lørdag 14. november 2009
Gårsdagens høyeste høye
Facebook, Twitter og før dem mailen, telefonen og telegrafen, har bundet verden sterkere sammen enn den noen gang før har vært. Det er ikke lenger slik at vi trenger cirka ett år for å få informasjon fra (sør-) Europa til Asia, som det var for over tusen år siden. Over store deler av verden hører man på samme musikk. Riktignok har det vært, og er, en viss ubalanse i og med at mesteparten av informasjonen går fra vest til øst, men dette er i dag litt mer nyansert. Her kan asiatisk-inspirert mat, Bollywood-filmer og ikke minst en del teknologi, samt de ytterst populære manga-tegneseriene og anime-seriene hovedsakelig fra Øst-Asia vise at også andre deler av verden har begynt å få en viss innflytelse. At en del politikk i denne delen av verden har likhetstrekk med det rådende i Nord-Amerika og Europa, går jeg ikke inn på her.
Til tross for dette står nasjonalismen fortsatt sterkt. Vi har sett et visst oppsving i nynazisme i en del europeiske land, som for eksempel Tyskland og Ungarn. I Norge kan man også støte på en god del nasjonalistiske uttalelser. Mange bærer på masse nasjonalistisk tankegods, som de ikke nødvendigvis har reflektert over. Dette kommer ofte opp når det er snakk om innvandring, eller generelt sett utenrikspolitikk. Videre er det, slik jeg ser det, symptomatisk, at utenrikspolitikk så og si ikke var nevnt i det hele tatt under høstens valgkamp. Det finnes en verden utenfor grensene på kartet.
Jeg mener at det generelle syn på verden (og staten) ikke følger den teknologiske og den reelle utviklingen, og at dette henger sammen med selvforsterkende ritualer og gammelt tankegods ofte forkledd i vakre ord. Jeg skal her forsøke å vise hvorfor jeg mener nasjonalisme i det hele tatt er galt og en tom ideologi.
Det har ikke alltid vært stater. Det har ikke alltid vært en oppfatning om noen nasjon, eller folkegruppe heller. Det har vært, og finnes fortsatt, nomadefolk og akefale samfunn uten noen forestilling om stat. Samlingen av Norge gikk gradvis, og det var ingen automatikk i at grensene ble som de ble. De har jo også forandret seg en del opp gjennom årene. Man regner ikke med at noen egentlig nasjonalisme eller oppfatning av seg selv som ett folk fantes før i tiden like før unionsoppløsningen med Danmark. Hvorfor? Ideen om stat var noe for elitegruppene. Hva betydde det vel for bonden hva landet het eller hvor grensene gikk, så lenge han fikk dyrke jorden sin som han hadde gjort i alle år? Politikken kunne endre seg og staten kunne kreve høyere skatter (noe som sjelden kan ha vært populært) men dette skjer i forskjellige land og samfunn uansett om de heter Norge eller Ukraina. I perioder med krig krevde også de dansk-norske regentene inn økte skatter. En delårsak til krig er, og var, som regel nasjonalisme.
Ideen om at man tilhører et nasjonalt fellesskap er altså historisk skapt, og ikke en naturgitt enhet. Et nasjonalt fellesskap er ikke det samme som stat, selv om man i Europa gjerne har ønsket å bygge statene nettopp på det, noe som også har vist seg å få katastrofale konsekvenser (da tenker jeg spesielt på de to verdenskrigene og nazismen som ideologi).
Hva er så Norge, egentlig, eller hvilket som helst land?
Er Norge det som befinner seg bak noen streker på kartet? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da ikke noe særegent.
Er Norge en administrativ enhet, altså et område som ligger under en bestemt jurisdiksjon, og som bestemmes over av bestemte personer, eller politiske organer? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da heller ikke noe særegent.
Er det da den aktuelle politikken som er Norge? Dette er i så fall høyst foranderlig siden regjeringene kommer og går ganske hyppig i et demokrati, og er derfor ikke en varig størrelse. Derfor er det vanskelig å definere, og til tider vil man se at politikken som føres er overraskende lik politikken i et annet land.
Er det demokrati som er Norge? Det finnes flere demokratier, og disse er av forskjellig art. Styringsfomer endrer seg også i ulike land til ulike tider.
Er det innbyggerne som er Norge? Innbyggerne fødes og dør. Innbyggerne flytter inn og ut, og er nå av forskjellig etnisk opphav.
Kanskje er det det typisk norske som er Norge? Hva er det typisk norske?
Det typisk norske vil det alltid være diskusjoner om. Det vi generelt kan si er at det man oppfatter som typisk norsk, er den til enhver tid herskende stereotypi om nordmenn flest. Ofte er det også en stereotypi som ikke har fulgt utviklingen, men som kanskje er basert på de nasjonalt dannende bøkene man får servert som en del av skolegangen.
Eksempler på det man oppfatter som typisk norsk viser seg ofte å være importvarer, eller tradisjoner og begreper som man egentlig deler med resten av verden. Ski, regnes ofte for meget norsk. Noen hevder også at det ble oppfunnet her. Skigåing ble også oppfunnet i Slovenia. Juletreet ble visstnok også oppfunnet i Latvia, eller det vil si, tradisjonen med å pynte trær til jul. Selv den tradisjonelle maten finner man gjerne også andre steder. De svært karakteristiske raspeballene for eksempel, er så og si identiske med Litauens nasjonalrett, cepelinai, som er potetballer, riktignok formet som luftskip, fylt med kjøtt eller annet.
Man kan også peke på språket, som en særegenhet. Vel, språk er ofte nettopp kjennetegnet på en nasjon, og det finnes flere tusen språk i verden. Det språket som kalles norsk, er svært nært beslektet med svensk og dansk, så likt at enkelte vil påstå det er dialekter av det samme. Dette er selvfølgelig diskutabelt. Imidlertid kan jeg for egen del si at jeg forstår svensk bedre enn enkelte norske dialekter. Det er (naturlig nok, siden jeg skriver og leser bokmål) lettere å lese dansk enn nynorsk, og ikke stort verre å lese svensk enn nynorsk. Språket er dessuten også i stadig utvikling. Det språket som kalles norsk i dag, er ikke det samme språket som ble snakket innefor det samme geografisk avgrensede arealet for tusen år siden.
Vel, poenget er altså at stykkevis kan man se på hver av delenhetene som bygger opp om forståelsen av at Norge eksisterer, og komme med innvendinger.
Mitt poeng nå er at Norge, akkurat som Frankrike eller Litauen, er en abstraksjon. Du kan ikke se det. Kan ikke observere det. Kan ikke måle det. Det kan snakkes om geografisk avgrensede områder, ja. Men det er ikke det man tenker på når man synger om fedreland. Statsledere som går til krig ser heller ikke for seg noen kvadratkilometer. De tenker abstrakt, og gjerne på et sett av kvaliteter og verdier de tenker seg henger sammen med nasjonens navn.
Først trenger man grenser og en forestilling om stat. Selv forestillingen om stat er til syvende og sist abstrakt. Så til syvende og sist er det bare grensene på kartet som er konkret, samt ordlyden på statens bestemmelser og nedskrevne dokumenter og regler, samt de aktuelle institusjonene det er sammensatt av. Staten er altså ikke noe naturgitt, men en idè. Det er ingenting galt med det i seg selv.
Det at folk har evnen til å føle seg som del av et større fellesskap er vel og bra. Det tyder på at folk kan se at det finnes noe utenfor en selv i det hele tatt.
Imidlertid finnes det mange fellesskaper man kan definere seg inn i. Ofte er forestillingen om et land en paraply av fellesskap; skigåing, brunostspising og så videre. Det er ingenting galt med å regne seg som skigåer. Det er ingenting galt med å regne seg som brunostspiser. Men det er galt, når man tenker at dette er manifestasjoner av den øverste guddom, Norge, og så sluker alt annet som tillegges dette ordet uten å vurdere enkeltdelene hver for seg. Dette ser man kanskje bedre om man ser på et annet land. USA, for eksempel. Mange innbyggere i USA synes det er et flott politisk system, de er kanskje fornøyd med sin levestandard. Dette, tenker de, abstrakt på, som USA. Problemet her er at denne forestillingen gjør, at når den først er etablert, kan man godta at USA går til krig og lignende, fordi man allerede har definert seg inn i et fellesskap ved å se at man omfattes av andre enkeltdeler som er mer eller mindre representativt eller stereotypt for den store abstraksjonen, som er statens eller landets navn. Dette er en illusjon, og problemet viser seg når det kommer til krig.
Ethvert gruppemedlemskap innebærer inkludering og ekskludering. En gruppe vil alltid være definert i forhold til dem som er utenfor. Vi har vanskelig for ikke å være medlemmer av grupper, og vi definerer ofte vår identitet på gruppetilhørighet. Problemet er når man velger grupper som også kontrollerer våpen. Dette forstår folk når det er snakk om gerilja eller terror-organisasjoner, men så fort det er snakk om stat er det med en gang noe annet. Problemet med å definere seg som nordmann er at gruppens potensiale for ødeleggelse er så mye større enn for eksempel skigåernes gruppe sitt, eller en skiforenings. Dette gjelder også større abstraksjoner og enheter som kan knyttes til vold, som Vesten f.eks. (med NATO). Militæret er direkte knyttet til Norge, USA, NATO og (bare for å ta et annet tilfeldig eksempel) Mongolia eller Moldova.
En annen sak er at ideen om nasjoner, eller folk, som er annerledes fra andre, delvis er gal. Det er klart at man tar preg av å leve under et felles lovverk, og om det er strenge grensekontroller, og begrenset informasjon utenfra som kommer inn i et land, er det klar at det utvikler seg en særegenhet. Imidlertid er disse tidligere skapte særegenhetene i ferd med å gå tapt (i større eller mindre grad, enkelte land står jo i en særstilling, som f.eks. Nord-Korea). Dessuten er det enkelte trekk som er grunnleggende menneskelige og som henger direkte sammen med vår biologiske art. Tenkning i folk, og folkeslag skaper en illusjon om forskjeller som er større enn de er. I samtlige tidligere sivilisasjoner kunne man enkelt skille templer og slott fra vanlige folks hus, selv om disse sivilisasjonene ikke nødvendigvis hadde hatt noen kontakt med hverandre. Dette forteller oss at det finnes spor som vi lett faller inn i fordi vi er mennesker. Jeg tror også personlig at alle mennesker ønsker å bli lykkelige. Derfor må vi legge til rette for det. Nasjonalisme har ofte ført til det motsatte. Det er skyld i en rekke kriger. Det bruker jeg ikke plassen til å argumentere for her, ettersom det er noe som folk flest vil skjønne av å lese et vanlig historieverk i nyere verdenshistorie.
Vi har nå sett at stater er historisk konstruerte, akkurat som ideen om å tilhøre en nasjon, at nasjonens støttepunkter og symboler kan problematiseres, at delenhetene man bruker for å definere fellesskap kan utgjøre egne enheter og slik løsrives fra en nasjonal kontekst (f.eks. skigåing), at gruppetilhørighet også skaper noen som er utenfor, men at dette er farligere når det er snakk om stater, siden de sitter på våpenmakt og kan gå til krig mot de ekskluderte.
Jeg foreslår at vi begynner å se hele verden som et fellesskap av mennesker, og heller definerer oss selv etter andre kriterier enn hvilke grenser vi slumpet til å bli født innenfor. Om man da liker å gjøre ting som tilfeldigvis har blitt assosiert med stedet man bor på, så la gå, man da definerer man seg etter de enkelte aktivitetene man driver med, ikke etter paraplypakken som landet, eller nasjonen for den saks skyld, gir. Det er på tide å føle seg som verdensborgere. Gårsdagens høyeste høye, den store Nasjonen, har krympet med alderdommen, og det er på tide at dette får konsekvenser – at det ikke lenger brukes for å stenge folk ute, som legitimering for krig, som grunnstein i propaganda eller som gjenstand for rituell dyrkelse.
Til tross for dette står nasjonalismen fortsatt sterkt. Vi har sett et visst oppsving i nynazisme i en del europeiske land, som for eksempel Tyskland og Ungarn. I Norge kan man også støte på en god del nasjonalistiske uttalelser. Mange bærer på masse nasjonalistisk tankegods, som de ikke nødvendigvis har reflektert over. Dette kommer ofte opp når det er snakk om innvandring, eller generelt sett utenrikspolitikk. Videre er det, slik jeg ser det, symptomatisk, at utenrikspolitikk så og si ikke var nevnt i det hele tatt under høstens valgkamp. Det finnes en verden utenfor grensene på kartet.
Jeg mener at det generelle syn på verden (og staten) ikke følger den teknologiske og den reelle utviklingen, og at dette henger sammen med selvforsterkende ritualer og gammelt tankegods ofte forkledd i vakre ord. Jeg skal her forsøke å vise hvorfor jeg mener nasjonalisme i det hele tatt er galt og en tom ideologi.
Det har ikke alltid vært stater. Det har ikke alltid vært en oppfatning om noen nasjon, eller folkegruppe heller. Det har vært, og finnes fortsatt, nomadefolk og akefale samfunn uten noen forestilling om stat. Samlingen av Norge gikk gradvis, og det var ingen automatikk i at grensene ble som de ble. De har jo også forandret seg en del opp gjennom årene. Man regner ikke med at noen egentlig nasjonalisme eller oppfatning av seg selv som ett folk fantes før i tiden like før unionsoppløsningen med Danmark. Hvorfor? Ideen om stat var noe for elitegruppene. Hva betydde det vel for bonden hva landet het eller hvor grensene gikk, så lenge han fikk dyrke jorden sin som han hadde gjort i alle år? Politikken kunne endre seg og staten kunne kreve høyere skatter (noe som sjelden kan ha vært populært) men dette skjer i forskjellige land og samfunn uansett om de heter Norge eller Ukraina. I perioder med krig krevde også de dansk-norske regentene inn økte skatter. En delårsak til krig er, og var, som regel nasjonalisme.
Ideen om at man tilhører et nasjonalt fellesskap er altså historisk skapt, og ikke en naturgitt enhet. Et nasjonalt fellesskap er ikke det samme som stat, selv om man i Europa gjerne har ønsket å bygge statene nettopp på det, noe som også har vist seg å få katastrofale konsekvenser (da tenker jeg spesielt på de to verdenskrigene og nazismen som ideologi).
Hva er så Norge, egentlig, eller hvilket som helst land?
Er Norge det som befinner seg bak noen streker på kartet? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da ikke noe særegent.
Er Norge en administrativ enhet, altså et område som ligger under en bestemt jurisdiksjon, og som bestemmes over av bestemte personer, eller politiske organer? I så fall deler det dette med de om lag 200 andre statene i verden, og det er da heller ikke noe særegent.
Er det da den aktuelle politikken som er Norge? Dette er i så fall høyst foranderlig siden regjeringene kommer og går ganske hyppig i et demokrati, og er derfor ikke en varig størrelse. Derfor er det vanskelig å definere, og til tider vil man se at politikken som føres er overraskende lik politikken i et annet land.
Er det demokrati som er Norge? Det finnes flere demokratier, og disse er av forskjellig art. Styringsfomer endrer seg også i ulike land til ulike tider.
Er det innbyggerne som er Norge? Innbyggerne fødes og dør. Innbyggerne flytter inn og ut, og er nå av forskjellig etnisk opphav.
Kanskje er det det typisk norske som er Norge? Hva er det typisk norske?
Det typisk norske vil det alltid være diskusjoner om. Det vi generelt kan si er at det man oppfatter som typisk norsk, er den til enhver tid herskende stereotypi om nordmenn flest. Ofte er det også en stereotypi som ikke har fulgt utviklingen, men som kanskje er basert på de nasjonalt dannende bøkene man får servert som en del av skolegangen.
Eksempler på det man oppfatter som typisk norsk viser seg ofte å være importvarer, eller tradisjoner og begreper som man egentlig deler med resten av verden. Ski, regnes ofte for meget norsk. Noen hevder også at det ble oppfunnet her. Skigåing ble også oppfunnet i Slovenia. Juletreet ble visstnok også oppfunnet i Latvia, eller det vil si, tradisjonen med å pynte trær til jul. Selv den tradisjonelle maten finner man gjerne også andre steder. De svært karakteristiske raspeballene for eksempel, er så og si identiske med Litauens nasjonalrett, cepelinai, som er potetballer, riktignok formet som luftskip, fylt med kjøtt eller annet.
Man kan også peke på språket, som en særegenhet. Vel, språk er ofte nettopp kjennetegnet på en nasjon, og det finnes flere tusen språk i verden. Det språket som kalles norsk, er svært nært beslektet med svensk og dansk, så likt at enkelte vil påstå det er dialekter av det samme. Dette er selvfølgelig diskutabelt. Imidlertid kan jeg for egen del si at jeg forstår svensk bedre enn enkelte norske dialekter. Det er (naturlig nok, siden jeg skriver og leser bokmål) lettere å lese dansk enn nynorsk, og ikke stort verre å lese svensk enn nynorsk. Språket er dessuten også i stadig utvikling. Det språket som kalles norsk i dag, er ikke det samme språket som ble snakket innefor det samme geografisk avgrensede arealet for tusen år siden.
Vel, poenget er altså at stykkevis kan man se på hver av delenhetene som bygger opp om forståelsen av at Norge eksisterer, og komme med innvendinger.
Mitt poeng nå er at Norge, akkurat som Frankrike eller Litauen, er en abstraksjon. Du kan ikke se det. Kan ikke observere det. Kan ikke måle det. Det kan snakkes om geografisk avgrensede områder, ja. Men det er ikke det man tenker på når man synger om fedreland. Statsledere som går til krig ser heller ikke for seg noen kvadratkilometer. De tenker abstrakt, og gjerne på et sett av kvaliteter og verdier de tenker seg henger sammen med nasjonens navn.
Først trenger man grenser og en forestilling om stat. Selv forestillingen om stat er til syvende og sist abstrakt. Så til syvende og sist er det bare grensene på kartet som er konkret, samt ordlyden på statens bestemmelser og nedskrevne dokumenter og regler, samt de aktuelle institusjonene det er sammensatt av. Staten er altså ikke noe naturgitt, men en idè. Det er ingenting galt med det i seg selv.
Det at folk har evnen til å føle seg som del av et større fellesskap er vel og bra. Det tyder på at folk kan se at det finnes noe utenfor en selv i det hele tatt.
Imidlertid finnes det mange fellesskaper man kan definere seg inn i. Ofte er forestillingen om et land en paraply av fellesskap; skigåing, brunostspising og så videre. Det er ingenting galt med å regne seg som skigåer. Det er ingenting galt med å regne seg som brunostspiser. Men det er galt, når man tenker at dette er manifestasjoner av den øverste guddom, Norge, og så sluker alt annet som tillegges dette ordet uten å vurdere enkeltdelene hver for seg. Dette ser man kanskje bedre om man ser på et annet land. USA, for eksempel. Mange innbyggere i USA synes det er et flott politisk system, de er kanskje fornøyd med sin levestandard. Dette, tenker de, abstrakt på, som USA. Problemet her er at denne forestillingen gjør, at når den først er etablert, kan man godta at USA går til krig og lignende, fordi man allerede har definert seg inn i et fellesskap ved å se at man omfattes av andre enkeltdeler som er mer eller mindre representativt eller stereotypt for den store abstraksjonen, som er statens eller landets navn. Dette er en illusjon, og problemet viser seg når det kommer til krig.
Ethvert gruppemedlemskap innebærer inkludering og ekskludering. En gruppe vil alltid være definert i forhold til dem som er utenfor. Vi har vanskelig for ikke å være medlemmer av grupper, og vi definerer ofte vår identitet på gruppetilhørighet. Problemet er når man velger grupper som også kontrollerer våpen. Dette forstår folk når det er snakk om gerilja eller terror-organisasjoner, men så fort det er snakk om stat er det med en gang noe annet. Problemet med å definere seg som nordmann er at gruppens potensiale for ødeleggelse er så mye større enn for eksempel skigåernes gruppe sitt, eller en skiforenings. Dette gjelder også større abstraksjoner og enheter som kan knyttes til vold, som Vesten f.eks. (med NATO). Militæret er direkte knyttet til Norge, USA, NATO og (bare for å ta et annet tilfeldig eksempel) Mongolia eller Moldova.
En annen sak er at ideen om nasjoner, eller folk, som er annerledes fra andre, delvis er gal. Det er klart at man tar preg av å leve under et felles lovverk, og om det er strenge grensekontroller, og begrenset informasjon utenfra som kommer inn i et land, er det klar at det utvikler seg en særegenhet. Imidlertid er disse tidligere skapte særegenhetene i ferd med å gå tapt (i større eller mindre grad, enkelte land står jo i en særstilling, som f.eks. Nord-Korea). Dessuten er det enkelte trekk som er grunnleggende menneskelige og som henger direkte sammen med vår biologiske art. Tenkning i folk, og folkeslag skaper en illusjon om forskjeller som er større enn de er. I samtlige tidligere sivilisasjoner kunne man enkelt skille templer og slott fra vanlige folks hus, selv om disse sivilisasjonene ikke nødvendigvis hadde hatt noen kontakt med hverandre. Dette forteller oss at det finnes spor som vi lett faller inn i fordi vi er mennesker. Jeg tror også personlig at alle mennesker ønsker å bli lykkelige. Derfor må vi legge til rette for det. Nasjonalisme har ofte ført til det motsatte. Det er skyld i en rekke kriger. Det bruker jeg ikke plassen til å argumentere for her, ettersom det er noe som folk flest vil skjønne av å lese et vanlig historieverk i nyere verdenshistorie.
Vi har nå sett at stater er historisk konstruerte, akkurat som ideen om å tilhøre en nasjon, at nasjonens støttepunkter og symboler kan problematiseres, at delenhetene man bruker for å definere fellesskap kan utgjøre egne enheter og slik løsrives fra en nasjonal kontekst (f.eks. skigåing), at gruppetilhørighet også skaper noen som er utenfor, men at dette er farligere når det er snakk om stater, siden de sitter på våpenmakt og kan gå til krig mot de ekskluderte.
Jeg foreslår at vi begynner å se hele verden som et fellesskap av mennesker, og heller definerer oss selv etter andre kriterier enn hvilke grenser vi slumpet til å bli født innenfor. Om man da liker å gjøre ting som tilfeldigvis har blitt assosiert med stedet man bor på, så la gå, man da definerer man seg etter de enkelte aktivitetene man driver med, ikke etter paraplypakken som landet, eller nasjonen for den saks skyld, gir. Det er på tide å føle seg som verdensborgere. Gårsdagens høyeste høye, den store Nasjonen, har krympet med alderdommen, og det er på tide at dette får konsekvenser – at det ikke lenger brukes for å stenge folk ute, som legitimering for krig, som grunnstein i propaganda eller som gjenstand for rituell dyrkelse.
torsdag 15. oktober 2009
Våre livs postkort
Forskjellige motiver faller i smak hos forskjellige mennesker, men de fleste dras mot noen, mot postkort, eller bilder, som skaper assosiasjoner, drømmer og lengsler.
Jeg tenker her postkort i overført betydning. Når jeg tenker over hva jeg drømmer om, hva jeg ønsker, gjerne skulle gjort og lignende, får jeg ofte bilder i hodet. Eller kanskje kommer bildene først og lengslene etterpå? Rekkefølgen er kanskje ikke så viktig, så lenge det er en sammenheng. Likevel - dette rører meg kanskje mer enn store ord, stillinger og ambisjoner. Dette fordi, disse store greiene - det være seg frihet, opplysning, ønsket om å bli forfatter, drømmen om å stifte familie - gir seg uttrykk i små bilder i hodet, motiver som nesten kunne vært nettopp bilder, malerier eller en form for kunst. Det kunne vært uttrykt i særdeles korte dikt, i en utmalende beskrivelse eller lignende. Likevel. Jeg prøver meg på en påstand om at håp og ønsker som regel er knyttet til bilder.
Når jeg tenker på kjærlighet - et begrep de fleste har gjort seg i det minste noen tanker om - ser jeg for meg en bestemt scene. Det finnes flere scener, og flere motiv, men dette har kommet opp gjentatte ganger opp gjennom de siste årene. Jeg har kanskje ikke brukt ordet "kjærlighet" på det - det kan også ha vært assosiert med andre merkelapper, som "ro", "glede", "tilfredsstillelse" og kanskje andre. Uansett - det er jul, mest sannsynlig snø utenfor vinduene. Jeg sitter foran juletreet - i pyjamas. Juletreet, som er en gran, slik jeg er vant til - ekte, ikke i plast - lukter nettopp dèt; gran. En lukt jeg synes er spesielt god. Under treet ligger det gaver, innpakket i forskjellig slags papir. Ved siden av meg sitter en gutt, eller mann, også i pyjamas. Ingenting blir sagt. Det er tidlig på morgenen, for det er riktig mørkt ute - ihvertfall er lysene på juletreet stort sett eneste lyskilde. Det er varmt og godt.
Dette ble mange ord, men i alt beskriver de bare ett sekund. Det tar mer enn et sekund å uttrykke alt dette i ord, men scenarioet du ser, kan utspille seg i løpet av et særdeles kort tidsrom. I skildringen er det ting jeg forbinder med noe godt og koselig. Gutten, eller mannen, ville mest sannsynlig være en form for kjæreste, eller god venn. Han er kanskje den som forandrer seg mest for hver gang jeg tenker dette. Logisk, siden jeg tror jeg har hatt bildet i hodet siden jeg var ganske ung. Det er nok ikke rart, siden jul og slikt gjerne fascinerer unge mer enn voksne. Granen lukter som sagt godt, og den er grønn, min favorittfarge. Pyjamas bruker jeg jo aldri, men det er noe varmt og egentlig koselig. Det er noe litt ynkelig over det, på en måte, og det at man sitter sammen slik, inne, mens det truende mørket er utenfor, gir en følelse av samhold og fellesskap.
Ja - det gjøres på kort tid - ett sekund. Jeg kunne kanskje lagt til flere elementer, og det kunne fortsatt ha vært gjort på ett sekund.
Man ville bare ha sittet foran treet en kort stund. Kanskje ville man bare se på pakkene? Kanskje ble vi engasjerte i ivrig samtale, og ble sittende en stund til? Før eller senere ville uansett stemningen bli brutt. Man ville sette i gang med dagens aktiviteter. Med jul hører også mange oppgaver og gjerne stress. Det er gjerne en familietid og man har folk å besøke. Kanskje skal man ha gjester selv, kanskje har man barn en skal stelle til for. Da skal ribben i ovnen, eller lignende. Det er mye som skal gjøres. Det er stress, og en fokuserer på arbeidsoppgavene som blir gjort. Kanskje har man litt dårlig samvittighet fordi en nettopp ikke har tid til dem rundt seg akkurat da, men er nødt til å bli ferdig med de huslige syslene før en kan vie seg til familien, kjæreste eller gjester, eller seg selv?
Selv stress kan fanges på et fotografi, ihvertfall om man har et gammelt kamera. Et mislykket bilde - fordi personen ikke står i ro. Kanskje mange farger. Utålmodig blikk.
Om man nå velger å spille inn en film, eller skrive en bok om hele dagen istedet for å knipse bilder, hva skjer da? Jo, da kommer både sittingen foran treet, stresset og kanskje middagen etter matlaging med. Kanskje blir det vekslet noen bitre ord i løpet av dagen, på grunn av alt stresset.
Det ser ut til at jo lenger tidsrommet for noe er, jo større sjanse er det for at det går galt. Det er også en større sjanse for at det vil skje noe positivt. Uansett, jo lenger tidsrom, jo lenger og mer detaljert filmen eller boken er - jo mer nyansert. Jo gråere blir det. Det gode og det dårlige kokes på en måte sammen til en grå grøt, som til tross for at vi på en måte har hatt julen som tema, er mer eller mindre hverdagsliv. Kjedelig, uinspirerende. Imidlertid - postkortene, bildene, de kan portrettere nettopp et øyeblikks glede.
Jeg tror flere har slike postkort. De kan være fiktive, eller de kan være reelle minner. Uansett - disse gir oss ønsker og lengsler. Vi ønsker å realisere det, vi ønsker å gjenta det. De fleste vil være enige i at det kan vi ikke. Det vil ikke bli akkurat slik. Postkortet er vakkert nettopp på grunn av sin unikhet.
Sitter man lenge nok foran det juletreet blir man lei. Magien vil før eller senere forsvinne. Sitter man der en uke blir man helt sprø. Men, så fint som man hadde det i det lille øyeblikket, vil det meste som kommer etter bli en nedtur. Det er trist, men slik er det. Vi kan bli tilsendt, eller sende, eller se på, nye postkort opp gjennom livet. Men - de er nettopp det; vakre postkort. Vakre øyeblikk, drømmer eller slikt. Når man begynner å ville overføre det vakre øyeblikkets egenskaper til abstrakte begreper som "kjærlighet", "parforhold", "familie", "lykke", eller lignende, og disse baserer seg på postkortenes - eller de indre bildenes - motiv, vil man bli skuffet. Et parforhold er ikke kun å sitte foran juletreet i pyjamas og være avslappet og kjenne den gode duften av gran. Det er også mest sannsynlig krangling, skuffelse og frustrasjon også - i tillegg til nye gleder, da selvfølgelig. Problemet er at, ihvertfall jeg, mer eller mindre ubevisst, har ønsket å skaffe meg glede ved å skaffe meg disse tingene, med de STORE MERKELAPPENE, for å se på postkortene. Det har ikke funket. Som sagt; en kan velge å spille inn en film istedet, men blir filmen for lang blir man lei. Ingen orker å se en ti timer lang film der hverdagslivet, og det traurige, unektelig også vil spille en viktig rolle.
Så: Jo kortere en definerer en periode i tid, jo større er sjansen for at den kan defineres som utelukkende god. Jo lenger den blir, jo mer nøytral eller kjedelig vil den mest sannsynlig bli. De fleste vil mest sannsynlig ønske å realisere motivene (i dobbel forstand), og la dem dure avgårde. Problemet er at når de opphører å være bilder, da vil også gleden synke.
Denne tankerekken er nok litt preget av buddhismen, men det er også tanker jeg har vært inne på tidligere, selv om jeg kanskje ikke så det slik. Ideen med postkortene er min egen, da det faktisk er slik jeg observerer mine egne ønsker og lengsler.
Ut fra dette kan man gjøre videre slutninger alt etter som en føler for. Selv setter jeg det jo inn i et visst system, men det kan også tolkes nettopp som at man kan være flinkere til å sette pris på nettopp de små, hellige, øyeblikkene - postkortene, og være glade for dem, og ikke forvente å få evig lykke med å gå etter de store greiene. De vil ikke nødvendigvis gi deg et foto-album fullt av nydelige bilder. Bildene knipses gjerne ganske spontant. Ofte skjønner man ikke at man kommer til å få et fantastisk øyeblikk før man er i det, og siden er det kanskje vanskelig å forklare hvorfor nettopp dèt var så fint.
Jeg tenker her postkort i overført betydning. Når jeg tenker over hva jeg drømmer om, hva jeg ønsker, gjerne skulle gjort og lignende, får jeg ofte bilder i hodet. Eller kanskje kommer bildene først og lengslene etterpå? Rekkefølgen er kanskje ikke så viktig, så lenge det er en sammenheng. Likevel - dette rører meg kanskje mer enn store ord, stillinger og ambisjoner. Dette fordi, disse store greiene - det være seg frihet, opplysning, ønsket om å bli forfatter, drømmen om å stifte familie - gir seg uttrykk i små bilder i hodet, motiver som nesten kunne vært nettopp bilder, malerier eller en form for kunst. Det kunne vært uttrykt i særdeles korte dikt, i en utmalende beskrivelse eller lignende. Likevel. Jeg prøver meg på en påstand om at håp og ønsker som regel er knyttet til bilder.
Når jeg tenker på kjærlighet - et begrep de fleste har gjort seg i det minste noen tanker om - ser jeg for meg en bestemt scene. Det finnes flere scener, og flere motiv, men dette har kommet opp gjentatte ganger opp gjennom de siste årene. Jeg har kanskje ikke brukt ordet "kjærlighet" på det - det kan også ha vært assosiert med andre merkelapper, som "ro", "glede", "tilfredsstillelse" og kanskje andre. Uansett - det er jul, mest sannsynlig snø utenfor vinduene. Jeg sitter foran juletreet - i pyjamas. Juletreet, som er en gran, slik jeg er vant til - ekte, ikke i plast - lukter nettopp dèt; gran. En lukt jeg synes er spesielt god. Under treet ligger det gaver, innpakket i forskjellig slags papir. Ved siden av meg sitter en gutt, eller mann, også i pyjamas. Ingenting blir sagt. Det er tidlig på morgenen, for det er riktig mørkt ute - ihvertfall er lysene på juletreet stort sett eneste lyskilde. Det er varmt og godt.
Dette ble mange ord, men i alt beskriver de bare ett sekund. Det tar mer enn et sekund å uttrykke alt dette i ord, men scenarioet du ser, kan utspille seg i løpet av et særdeles kort tidsrom. I skildringen er det ting jeg forbinder med noe godt og koselig. Gutten, eller mannen, ville mest sannsynlig være en form for kjæreste, eller god venn. Han er kanskje den som forandrer seg mest for hver gang jeg tenker dette. Logisk, siden jeg tror jeg har hatt bildet i hodet siden jeg var ganske ung. Det er nok ikke rart, siden jul og slikt gjerne fascinerer unge mer enn voksne. Granen lukter som sagt godt, og den er grønn, min favorittfarge. Pyjamas bruker jeg jo aldri, men det er noe varmt og egentlig koselig. Det er noe litt ynkelig over det, på en måte, og det at man sitter sammen slik, inne, mens det truende mørket er utenfor, gir en følelse av samhold og fellesskap.
Ja - det gjøres på kort tid - ett sekund. Jeg kunne kanskje lagt til flere elementer, og det kunne fortsatt ha vært gjort på ett sekund.
Man ville bare ha sittet foran treet en kort stund. Kanskje ville man bare se på pakkene? Kanskje ble vi engasjerte i ivrig samtale, og ble sittende en stund til? Før eller senere ville uansett stemningen bli brutt. Man ville sette i gang med dagens aktiviteter. Med jul hører også mange oppgaver og gjerne stress. Det er gjerne en familietid og man har folk å besøke. Kanskje skal man ha gjester selv, kanskje har man barn en skal stelle til for. Da skal ribben i ovnen, eller lignende. Det er mye som skal gjøres. Det er stress, og en fokuserer på arbeidsoppgavene som blir gjort. Kanskje har man litt dårlig samvittighet fordi en nettopp ikke har tid til dem rundt seg akkurat da, men er nødt til å bli ferdig med de huslige syslene før en kan vie seg til familien, kjæreste eller gjester, eller seg selv?
Selv stress kan fanges på et fotografi, ihvertfall om man har et gammelt kamera. Et mislykket bilde - fordi personen ikke står i ro. Kanskje mange farger. Utålmodig blikk.
Om man nå velger å spille inn en film, eller skrive en bok om hele dagen istedet for å knipse bilder, hva skjer da? Jo, da kommer både sittingen foran treet, stresset og kanskje middagen etter matlaging med. Kanskje blir det vekslet noen bitre ord i løpet av dagen, på grunn av alt stresset.
Det ser ut til at jo lenger tidsrommet for noe er, jo større sjanse er det for at det går galt. Det er også en større sjanse for at det vil skje noe positivt. Uansett, jo lenger tidsrom, jo lenger og mer detaljert filmen eller boken er - jo mer nyansert. Jo gråere blir det. Det gode og det dårlige kokes på en måte sammen til en grå grøt, som til tross for at vi på en måte har hatt julen som tema, er mer eller mindre hverdagsliv. Kjedelig, uinspirerende. Imidlertid - postkortene, bildene, de kan portrettere nettopp et øyeblikks glede.
Jeg tror flere har slike postkort. De kan være fiktive, eller de kan være reelle minner. Uansett - disse gir oss ønsker og lengsler. Vi ønsker å realisere det, vi ønsker å gjenta det. De fleste vil være enige i at det kan vi ikke. Det vil ikke bli akkurat slik. Postkortet er vakkert nettopp på grunn av sin unikhet.
Sitter man lenge nok foran det juletreet blir man lei. Magien vil før eller senere forsvinne. Sitter man der en uke blir man helt sprø. Men, så fint som man hadde det i det lille øyeblikket, vil det meste som kommer etter bli en nedtur. Det er trist, men slik er det. Vi kan bli tilsendt, eller sende, eller se på, nye postkort opp gjennom livet. Men - de er nettopp det; vakre postkort. Vakre øyeblikk, drømmer eller slikt. Når man begynner å ville overføre det vakre øyeblikkets egenskaper til abstrakte begreper som "kjærlighet", "parforhold", "familie", "lykke", eller lignende, og disse baserer seg på postkortenes - eller de indre bildenes - motiv, vil man bli skuffet. Et parforhold er ikke kun å sitte foran juletreet i pyjamas og være avslappet og kjenne den gode duften av gran. Det er også mest sannsynlig krangling, skuffelse og frustrasjon også - i tillegg til nye gleder, da selvfølgelig. Problemet er at, ihvertfall jeg, mer eller mindre ubevisst, har ønsket å skaffe meg glede ved å skaffe meg disse tingene, med de STORE MERKELAPPENE, for å se på postkortene. Det har ikke funket. Som sagt; en kan velge å spille inn en film istedet, men blir filmen for lang blir man lei. Ingen orker å se en ti timer lang film der hverdagslivet, og det traurige, unektelig også vil spille en viktig rolle.
Så: Jo kortere en definerer en periode i tid, jo større er sjansen for at den kan defineres som utelukkende god. Jo lenger den blir, jo mer nøytral eller kjedelig vil den mest sannsynlig bli. De fleste vil mest sannsynlig ønske å realisere motivene (i dobbel forstand), og la dem dure avgårde. Problemet er at når de opphører å være bilder, da vil også gleden synke.
Denne tankerekken er nok litt preget av buddhismen, men det er også tanker jeg har vært inne på tidligere, selv om jeg kanskje ikke så det slik. Ideen med postkortene er min egen, da det faktisk er slik jeg observerer mine egne ønsker og lengsler.
Ut fra dette kan man gjøre videre slutninger alt etter som en føler for. Selv setter jeg det jo inn i et visst system, men det kan også tolkes nettopp som at man kan være flinkere til å sette pris på nettopp de små, hellige, øyeblikkene - postkortene, og være glade for dem, og ikke forvente å få evig lykke med å gå etter de store greiene. De vil ikke nødvendigvis gi deg et foto-album fullt av nydelige bilder. Bildene knipses gjerne ganske spontant. Ofte skjønner man ikke at man kommer til å få et fantastisk øyeblikk før man er i det, og siden er det kanskje vanskelig å forklare hvorfor nettopp dèt var så fint.
mandag 3. august 2009
Om rotet som flyr over gjerdet, og togene som suser avgårde
Jeg tror at din personlige frihet er det viktigste innenfor politikk, at god politikk vil gi deg rettigheter fremfor å innskrenke dem. Med et slikt utgangspunkt er det lett å trekke konklusjonen at miljøtiltak er en direkte trussel. Det koster, og begrenser folks rett til å søle, noe som igjen kan gå utover økonomien.
Men...
For en tid siden overhørte jeg en dame si noe til noen tenåringer, som jeg bet meg merke i. Damen klagde over rot utenfor noens hus. Tenåringsjenten sa noe jeg anså som særdeles fornuftig: "De må ha rett til å rote utenfor sitt eget hus". "Nei", sa damen.
Jeg reagerte selvfølgelig på damens angrep mot roternes rett til å bedrive sin ønskede aktivitet på egen eiendom. Hun fortsatte med å si at naboens bakgård var hennes utsikt. Dette er et magert eksempel på hvordan en annens frihet kan gå utover DIN.
Imidlertid holder jeg fortsatt på at man bør ha rett til å rote på egen eiendom, så lenge rotet holder seg der.
Vi har imidlertid tilfeller der rotet flyr over gjerdet. Vi har, i større skala, forurensning. Vi har utslipp av både det ene og det andre som påvirker miljøet rundt oss. Dette er ikke bundet til privat eiendom. Den som kan låse luften til sitt eget område og hindre vinden i å føre den videre til naboen ville blitt geni-erklært.
Din frihet til å forurense, kan gå utover min valgmulighet til å velge om jeg skal leve et sunt liv eller ikke. Menneskelige aktiviteter påvirker uten tvil miljøet rundt oss. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på global oppvarming. Det er klare tegn på at mennesker i byer har mer kreft enn mennesker på landet, i hvert fall når det kommer til enkelte typer kreft. Dette er neppe uten grunn.
Som ikke-røyker irriterer jeg meg ofte over å bli blåst røyk i ansiktet. Jeg tenker at ai, den røykinhalingen var ikke sunn. Her gikk en annens frihet til å blåse røyk på meg utover min rett til å puste inn frisk luft. Dette er imidlertid en liten sak. En større sak er utslipp som får varige effekter på naturen rundt oss, og kanskje enda verre: vår egen helse!
Da Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986 havnet det også en god del radioaktivt avfall i Norge. I Hviterussland er etter sigende kreft et kjempestort problem i deler av landet. Tsjernobyl befant seg i Ukraina, ikke langt unna den hviterussiske grensen. Mange mener Hviterussland ble hardere rammet enn Ukraina. Ukrainas bakgård var Hviterusslands utsikt. På det tidspunktet var riktignok begge land sovjetrepublikker og sammen i Sovjetunionen, men ikke desto mindre ser vi hvordan utslipp ett sted kan føre til problemer andre steder.
Derfor ser jeg på en effektiv og rasjonell miljøpolitikk som liberal. En miljøpolitikk som sikrer best mulig luft til folk gir oss frihet - frihet til å kunne leve sunne liv, ikke minst.
Jeg kan kanskje leve med å puste inn litt røyk fra en ubetenksom røyker en sjelden gang, men jeg vil ikke leve i en tett eksoståke på permanent basis.
Noe miljøpolitikk vil være upopulær. Når industri må ta hensyn til miljø blir det flere utgifter for bedriftene til dèt. Om forurenseren skal betale, og det er avgifter på utslipp av sprøytegifter og klimagasser, kan det gjør vilkårene noe vanskeligere - for forurenseren. Helst skulle alt ha vært lett for oss alle. Imidlertid - vi skal trekke frisk luft, folkens!
Dette kan høres ut som en romantisk forestilling om skoger, fjell og indianere. Nei. Tvert imot. Klimafokuset kan også tillate oss endelig å modernisere en god del infrastruktur! Helt ærlig: Vil du egentlig kjøre bil i mangfoldige timer, om du kan ta hurtigtog, der du kan bruke tiden til noe annet? Du kan studere, lese, løse kryssord, sudoku... Venstre ønsker hurtigtog på strekningen Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. Hurtigtog vil ha mye mer å si enn folk aner. Alt i alt, hvis det tar fire timer på disse strekningene, vil det ikke ta stort mer tid enn å fly - du vil slippe å vente på bagasje, sjekke inn og kanskje også sikkerhetskontroll - og å vente i en halvtime etter boarding.
Ikke minst kan slike hurtigstrekninger bringe folk sammen på en ny måte. En tenker annerledes. Om Trondheim bare er et par kapitler i en spennende bok avgårde fra Oslo, blir Norge bundet sammen på en annen måte enn før. Hurtigtog i Europa er også med på å binde sammen verdensdelen vår, akkurat som internett hjelper oss å dele ideer.
Dette er moderne, og det er en fremtid jeg ønsker. En god del miljøpolitikk vil også kunne gi økonomiske gevinster, som for eksempel nettopp satsing på hurtigtog. For de fleste vil dette oppleves som et fremskritt.
Begge bildene har jeg tatt i Litauen. Bildet av fuglen er fra nord i landet, tatt fra turist-tog mellom den pittelille bygden Rubikiai og småbyen Anykščiai. Atomkraftverket er Ignalina-kraftverket i byen Visaginas. Dette regnes imidlertid som ganske ufarlig, selv om reaktorene er så og si de samme som var brukt i Tjsernobyl-kraftverket. En hel del penger er blitt brukt for å sikre atomkraftverket. Har tidligere skrevet et innlegg om dette, men har skiftet noe syn på saken med å stenge kraftverket i slutten av året grunnet ny kunnskap jeg fikk da jeg selv var på atomkraftverkets informasjonssenter i mai.
Venstre om miljø: http://www.youtube.com/watch?v=ibuJ-YQsvW8
Men...
For en tid siden overhørte jeg en dame si noe til noen tenåringer, som jeg bet meg merke i. Damen klagde over rot utenfor noens hus. Tenåringsjenten sa noe jeg anså som særdeles fornuftig: "De må ha rett til å rote utenfor sitt eget hus". "Nei", sa damen.
Jeg reagerte selvfølgelig på damens angrep mot roternes rett til å bedrive sin ønskede aktivitet på egen eiendom. Hun fortsatte med å si at naboens bakgård var hennes utsikt. Dette er et magert eksempel på hvordan en annens frihet kan gå utover DIN.
Imidlertid holder jeg fortsatt på at man bør ha rett til å rote på egen eiendom, så lenge rotet holder seg der.
Vi har imidlertid tilfeller der rotet flyr over gjerdet. Vi har, i større skala, forurensning. Vi har utslipp av både det ene og det andre som påvirker miljøet rundt oss. Dette er ikke bundet til privat eiendom. Den som kan låse luften til sitt eget område og hindre vinden i å føre den videre til naboen ville blitt geni-erklært.
Din frihet til å forurense, kan gå utover min valgmulighet til å velge om jeg skal leve et sunt liv eller ikke. Menneskelige aktiviteter påvirker uten tvil miljøet rundt oss. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på global oppvarming. Det er klare tegn på at mennesker i byer har mer kreft enn mennesker på landet, i hvert fall når det kommer til enkelte typer kreft. Dette er neppe uten grunn.
Som ikke-røyker irriterer jeg meg ofte over å bli blåst røyk i ansiktet. Jeg tenker at ai, den røykinhalingen var ikke sunn. Her gikk en annens frihet til å blåse røyk på meg utover min rett til å puste inn frisk luft. Dette er imidlertid en liten sak. En større sak er utslipp som får varige effekter på naturen rundt oss, og kanskje enda verre: vår egen helse!
Da Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986 havnet det også en god del radioaktivt avfall i Norge. I Hviterussland er etter sigende kreft et kjempestort problem i deler av landet. Tsjernobyl befant seg i Ukraina, ikke langt unna den hviterussiske grensen. Mange mener Hviterussland ble hardere rammet enn Ukraina. Ukrainas bakgård var Hviterusslands utsikt. På det tidspunktet var riktignok begge land sovjetrepublikker og sammen i Sovjetunionen, men ikke desto mindre ser vi hvordan utslipp ett sted kan føre til problemer andre steder.
Derfor ser jeg på en effektiv og rasjonell miljøpolitikk som liberal. En miljøpolitikk som sikrer best mulig luft til folk gir oss frihet - frihet til å kunne leve sunne liv, ikke minst.
Jeg kan kanskje leve med å puste inn litt røyk fra en ubetenksom røyker en sjelden gang, men jeg vil ikke leve i en tett eksoståke på permanent basis.
Noe miljøpolitikk vil være upopulær. Når industri må ta hensyn til miljø blir det flere utgifter for bedriftene til dèt. Om forurenseren skal betale, og det er avgifter på utslipp av sprøytegifter og klimagasser, kan det gjør vilkårene noe vanskeligere - for forurenseren. Helst skulle alt ha vært lett for oss alle. Imidlertid - vi skal trekke frisk luft, folkens!
Dette kan høres ut som en romantisk forestilling om skoger, fjell og indianere. Nei. Tvert imot. Klimafokuset kan også tillate oss endelig å modernisere en god del infrastruktur! Helt ærlig: Vil du egentlig kjøre bil i mangfoldige timer, om du kan ta hurtigtog, der du kan bruke tiden til noe annet? Du kan studere, lese, løse kryssord, sudoku... Venstre ønsker hurtigtog på strekningen Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. Hurtigtog vil ha mye mer å si enn folk aner. Alt i alt, hvis det tar fire timer på disse strekningene, vil det ikke ta stort mer tid enn å fly - du vil slippe å vente på bagasje, sjekke inn og kanskje også sikkerhetskontroll - og å vente i en halvtime etter boarding.
Ikke minst kan slike hurtigstrekninger bringe folk sammen på en ny måte. En tenker annerledes. Om Trondheim bare er et par kapitler i en spennende bok avgårde fra Oslo, blir Norge bundet sammen på en annen måte enn før. Hurtigtog i Europa er også med på å binde sammen verdensdelen vår, akkurat som internett hjelper oss å dele ideer.
Dette er moderne, og det er en fremtid jeg ønsker. En god del miljøpolitikk vil også kunne gi økonomiske gevinster, som for eksempel nettopp satsing på hurtigtog. For de fleste vil dette oppleves som et fremskritt.
Begge bildene har jeg tatt i Litauen. Bildet av fuglen er fra nord i landet, tatt fra turist-tog mellom den pittelille bygden Rubikiai og småbyen Anykščiai. Atomkraftverket er Ignalina-kraftverket i byen Visaginas. Dette regnes imidlertid som ganske ufarlig, selv om reaktorene er så og si de samme som var brukt i Tjsernobyl-kraftverket. En hel del penger er blitt brukt for å sikre atomkraftverket. Har tidligere skrevet et innlegg om dette, men har skiftet noe syn på saken med å stenge kraftverket i slutten av året grunnet ny kunnskap jeg fikk da jeg selv var på atomkraftverkets informasjonssenter i mai.
Venstre om miljø: http://www.youtube.com/watch?v=ibuJ-YQsvW8
onsdag 29. juli 2009
Det tvangsbaptistiske 29.juli-innlegget
Heisann, godtfolk - i dag skal jeg ikke prate om snikislamisering, men om vår alles statskirke. Det er i dette år også et kirkevalg. Kanskje har du fått noe i posten om det? I min lokalavis kom jeg tilfeldigvis over noe som antydet at det kunne bli masseutmelding av den norske kirke, fordi folk nå kunne bli bevisst at de er medlemmer.
I underkant av 83% nordmenn er medlemmer av kirken. På wikipedia, der det var referert til en viss "Eurobarometer Poll 2005" tror 32% norske statsborgere på en gud. Som man ser er det ganske sterke uoverensstemmelser mellom disse tallene.
Jeg synes at automatisk medlemskap av trossamfunn ikke hører hjemme i et demokrati. Det er derfor statskirken har så mange medlemmer. Hadde folk aktivt måtte melde seg inn, ville det klart ikke vært så mange.
Nå har jeg aktivt fylt inn skjema for utmelding av statskirken, aktivt lagt det i en konvolutt, satt på frimerke. Videre har jeg postet det.
Har det noe å si?
Staten betaler ganske så mye for de religiøse samfunnene, og da aller mest til statskirken. Andre religiøse samfunn får betalt etter medlemstall målt opp mot medlemstallet til nettopp statskirken. Jeg vil ikke betale for noe jeg ikke tror på, og ikke vil jeg at du skal gjøre det heller. Jeg vil heller ikke være kristen på papiret (altså stå skrevet opp i en kristen organisasjon, noe statskirken er), når jeg ikke er det i praksis.
Jeg synes det er på tide å skille stat og kirke. Tro er en privatsak, noe helt individuelt. Derfor skal ikke jeg være nødt til å betale for din tro, og ikke skal du trenge å betale for min, eller mangelen på den.
En del partier, deriblant partiet Venstre (som er et meget bra parti), er for skille av stat og kirke. Det er bra. Samtidig vil det gi mer dekning for et slikt skille om færre er medlem av statskirken.
Så - revurder din status som medlem i statskirken. Det tar bare noen få minutter å få fylt inn skjema og sendt av gårde.
Skjema for utmelding finner du blant annet her:
http://www.human.no/templates/Page____168.aspx
Ja til demokrati, og personlig tro, eller ikke-tro, som man selv betaler eller ikke betaler for. Slikt skal ikke gjøres over skatteseddel.
I underkant av 83% nordmenn er medlemmer av kirken. På wikipedia, der det var referert til en viss "Eurobarometer Poll 2005" tror 32% norske statsborgere på en gud. Som man ser er det ganske sterke uoverensstemmelser mellom disse tallene.
Jeg synes at automatisk medlemskap av trossamfunn ikke hører hjemme i et demokrati. Det er derfor statskirken har så mange medlemmer. Hadde folk aktivt måtte melde seg inn, ville det klart ikke vært så mange.
Nå har jeg aktivt fylt inn skjema for utmelding av statskirken, aktivt lagt det i en konvolutt, satt på frimerke. Videre har jeg postet det.
Har det noe å si?
Staten betaler ganske så mye for de religiøse samfunnene, og da aller mest til statskirken. Andre religiøse samfunn får betalt etter medlemstall målt opp mot medlemstallet til nettopp statskirken. Jeg vil ikke betale for noe jeg ikke tror på, og ikke vil jeg at du skal gjøre det heller. Jeg vil heller ikke være kristen på papiret (altså stå skrevet opp i en kristen organisasjon, noe statskirken er), når jeg ikke er det i praksis.
Jeg synes det er på tide å skille stat og kirke. Tro er en privatsak, noe helt individuelt. Derfor skal ikke jeg være nødt til å betale for din tro, og ikke skal du trenge å betale for min, eller mangelen på den.
En del partier, deriblant partiet Venstre (som er et meget bra parti), er for skille av stat og kirke. Det er bra. Samtidig vil det gi mer dekning for et slikt skille om færre er medlem av statskirken.
Så - revurder din status som medlem i statskirken. Det tar bare noen få minutter å få fylt inn skjema og sendt av gårde.
Skjema for utmelding finner du blant annet her:
http://www.human.no/templates/Page____168.aspx
Ja til demokrati, og personlig tro, eller ikke-tro, som man selv betaler eller ikke betaler for. Slikt skal ikke gjøres over skatteseddel.
tirsdag 14. juli 2009
Kampinnlegget der Nikolai fjerner bladet fra munnen
I dette blogg-innlegget tenker jeg å gjøre rede for et problem av noe personlig art, og noe som folk kanskje ikke forventet jeg kom til å fortelle om: mine egne hudproblemer, rettere sagt akne-problemer.
Dette har vært et tema jeg ikke har likt å snakke med folk om, og selv om jeg lenge har tenkt på å legge ut et innlegg om det her, har jeg utsatt det i det lengste. Årsaken er at jeg ikke bare skjemmes over kvisene, men at jeg også skjemmes over å skjemmes. Å bry seg om slike ting, vil gjerne bli omtalt som barnslig, umodent eller pubertalt. Det er kanskje ikke så merkelig, siden kviser og lignende hudproblemer gjerne ligger til tenårene. Likevel tror jeg en 50-åring ville vært frustrert OM han hadde fått 20 kviser på en uke. En annen årsak til at jeg ikke har villet skrive om temaet er at jeg er redd for å bli stemplet som overfladisk, spesielt siden det er en egenskap jeg selv ikke liker i andre. Imidlertid prøver jeg å gjøre folk obs på forskjellige ting, gjennom denne bloggen, og gjerne lære folk noe eller bare få argumentert for meningene mine.
Jeg har hatt kviser i veldig mange år, og er nå 20. Stikk i strid med det som er vanlig har ikke antallet minket med årene. Problemet var aller verst i november/desember i fjor. Jeg hadde veldig store komplekser. Jeg så selv at jeg hadde ekstremt mange av dem, at de var spesielt store. Som om ikke det var nok, gjorde de vondt fysisk. De var hovne og særdeles irriterende. Mer enn en gutt hadde bedt meg om i det minste å klemme dem ut. På den annen side har jeg fått beskjed fra lege om ikke å klemme dem, for da kan jeg få flere arr. Dette hadde jeg også lest andre steder, i tillegg til å ha lest at å skvise dem ut kunne føre til enda flere. Imidlertid følte jeg at jeg "burde" klemme dem ut, siden det var så ekkelt ikke å gjøre det, men da fikk jeg jo enda flere! Å føle seg ekkel, er ikke en god følelse. På den ene side vil man tilfredsstille partneren sin best mulig og gjøre som han sier, og se best mulig ut i øyeblikket. På den annen side ønsker man å se bedre ut dagen etter.
Jeg fikk også en melding over nettet fra noen som hadde sett meg, sånn tilfeldig. Kommentaren jeg fikk var: "Du må gjøre noe med de røde flekkene du har i ansiktet. Det er grusomt". Det var jeg jo klar over. Svært få vil påstå at kviser er pent. Jeg er enig med flertallet i at det ikke er det, så jeg var allerede klar over at "de røde flekkene" ikke ville bringe meg til Playgirl-forsiden.
Imidlertid hadde jeg tidligere prøvd fem eller flere forskjellige salver/kremer for kvisene. Ikke noe hjalp.
Jeg har flere ganger tidligere spurt lege eller helsesøster om problemet. Løsningen de har presentert har vært: spis mindre sukker og sjokolade.
Jeg unngår så og si totalt sukker, og gjorde det enda mer tidligere. Jeg tror det er noe i dette, for om jeg spiser mye sukker våkner jeg opp og føler meg som Grandiosa Pepperoni dagen etter.
Imidlertid, har jeg fra andre i tillegg fått råd om å unngå:
- Alkohol (fornuftig, dette er det faktisk noe sant i)
- Fet mat
- Kjøtt
- Stekt mat
- Melkeprodukter (melk, ost, yoghurt, rømme, etc)
- Sjokolade (uten nærmere spesifisering)
- Kaffe
- Fint mel
... og sikkert mye mer.
Legg merke til at det ikke er så veldig mye igjen å spise. Hvis sukker er ille, vil nok også annen høyglykemisk mat være det, så det er bare å kaste banan og drue og juice, generelt sett, også. Ergo har man en strengere diett enn de aller fleste. Kan man unngå alt det her? Kan man gå gjennom en normal norsk dag, uten å få i seg ihvertfall noe av dette? Det finnes riktignok mye god, alternativ mat, men det har gjerne en mindre god prislapp på, spesielt for en student.
Man skal ikke stresse, for det skaper også kviser. Men hvordan skal man unngå å stresse forbi en gjeng med tenåringsjenter som står og fniser, når man føler seg så ekkel? Hvordan skal man unngå å gå raskere forbi den pene damen på 30, som skuler i øyekroken? Hvordan skal man unngå å sukke fortvilet når man skal til å klemme ut en kvise bare for å høre på noen som ikke tror at det vil forverre situasjonen?
Så det evige maset om å "gjøre noe med det". Som tidligere nevnt har jeg tatt tak i problemet før. I Vilnius gikk jeg også til hudlege (i Vesterålen er hudleger like mye mangelvare som sukkerfri sjokolade er i Litauen - det finnes èn type, og i Vesterålen er det så vidt meg bekjent èn hudlege, av og til). Å komme inn til legen på hudlegesenteret i Vilnius var en forferdelig affære, som jeg tror jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Først ble jeg bedt om å gå fordi jeg ikke var EU-borger (at jeg hadde med EUs helsekort hjalp ikke). Jeg gikk tilbake igjen (merk at jeg på denne tiden hadde veldig dårlig selvtillit og det kostet meg ganske mye å gå tilbake og være sta ovenfor den sovjetiske kjerringen i skranken) og sa at jeg skulle betale hva det skulle være for å få den legetimen. Jeg fikk det, og skulle bare gå med en gang. Da jeg kom til rommet der jeg skulle, gikk jeg inn etter å ha banket på. Da sa en stemme fra siden at det var kø. Så der ventet jeg. Da jeg endelig var kommet inn til legen, gikk en annen sur dame inn og ut og kjeftet på meg fordi jeg ikke var fra EU, og ikke hadde dokumenter på at jeg hadde oppholdstillatelse i Litauen med meg, med litauisk personnummer.
Legen gav meg en del resepter. Blant annet fikk jeg noen antibiotika-tabletter, en krem, og en annen krem som skulle hjelpe mot uttørking fra den andre. Det hjalp - litt. Til tablettene var brukt opp. Imidlertid sa legen at det fantes noe bedre, men det var såpass dyrt at det hadde jeg virkelig ikke råd til.
I morgen skal jeg nok en gang til lege, men vanlig lege kan visst ikke skrive ut resept på det eneste middelet som visstnok virkelig hjelper. Da må man til hudlege.
Problemet kommer og går, og jeg har vært litt bedre det siste året, men ikke så bra som jeg var for noen år siden, da jeg hadde en god hud-periode. Det er dager, eller uker, der jeg nesten ikke har kviser (selv om arrene etter de gamle vises), men så kommer de plutselig frem igjen.
Alt i alt fører det til at man har ganske dårlig selvtillit i perioder. Det nytter ikke å være idealvektig, hvis den idealvektige kroppen skjemmes av kviser, for eksempel. Jeg føler virkelig jeg har prøvd det aller meste, og jeg ønsker heller ikke flere råd om hva jeg skal kutte ut, eller hva jeg skal smøre på. Legene sier ofte at "påsmøring" tetter porene, noe som IGJEN kan føre til flere kviser. Uansett hva man gjør, ser det ut til at det nesten ikke går an å komme unna faenskapet.
Man kan kalle det et luksusproblem, og kanskje er det også det, men likevel er det et problem. Spesielt når man tenker på det såpass mye som man gjør av og til. Det kan ødelegge så mye. Ofte unngår jeg å se på folk, fordi jeg ikke vil ha et stygt blikk tilbake. Jeg kan få innskytelsen at jeg ikke vil møte noen, fordi jeg ikke vil vise meg. Ellers tenker jeg over om noe kan gjøre det verre. Skal jeg vaske gulvet eller vaske opp, lurer jeg på om dampen fra vannet (med litt såpe i) vil føre til at huden blir verre eller bedre. Når jeg går forbi noen som røyker, kan jeg formelig føle hvordan kvisene brøyter seg frem.
Man blir utsatt for en del kommentarer, som kanskje andre finner humoristiske, eller som ikke var vondt ment, men som sårer.
Noen tror at kviser kommer av urenhet. Jeg dusjer stort sett hver dag. I perioder har jeg dusjet annenhver dag. Jeg vasker hendene mine flere ganger for dag. I perioder har jeg ikke vasket ansiktet om morgenen - fordi jeg skulle se om dèt hjalp. Andre perioder gjør jeg det. Nå prøver jeg å vaske ansiktet i varmt vann, i stedet for kaldt. Men uansett hva jeg gjør, tenker jeg at kanskje forverrer det situasjonen istedet for å hjelpe.
Jeg så en gang en reklame på TV, mens jeg satt sammen med noen andre. Reklamen viste et diskotek, og en jente innhyllet som en mumie kom inn og danset. "Det er deg", fikk jeg som kommentar. Reklamen var for et kvisemiddel. Brukte man det, skulle vi med kviseproblemer kunne slippe å dekke oss til. Jeg prøvde det kvisemiddelet. Det hjalp ikke, det heller.
I tillegg til å ville skrive om et personlig problem, ville jeg også la folk få innsyn i hvordan det er å ha et hvilket som helst kompleks. Jeg tror det er viktig å uttale seg varsomt om andre folks utseende. Enkelte kommentarer er helt unødvendige. "Det er deg"-kommentaren, var for eksempel lite konstruktiv. Kanskje er man for hårsåre, og nærtagende, men man er gjerne det på områder der man ikke føler seg helt vel i utgangspunktet.
Jeg håper ihvertfall at folk blir forsiktigere med å anta at personer som har et eller annet problem med utseendet "ikke gjør noe" med problemet. Det er kanskje den verste fornærmelsen. Og husk; hva en person velger å gjøre, eller ikke gjøre, burde være opp til ham/henne selv.
Dette har vært et tema jeg ikke har likt å snakke med folk om, og selv om jeg lenge har tenkt på å legge ut et innlegg om det her, har jeg utsatt det i det lengste. Årsaken er at jeg ikke bare skjemmes over kvisene, men at jeg også skjemmes over å skjemmes. Å bry seg om slike ting, vil gjerne bli omtalt som barnslig, umodent eller pubertalt. Det er kanskje ikke så merkelig, siden kviser og lignende hudproblemer gjerne ligger til tenårene. Likevel tror jeg en 50-åring ville vært frustrert OM han hadde fått 20 kviser på en uke. En annen årsak til at jeg ikke har villet skrive om temaet er at jeg er redd for å bli stemplet som overfladisk, spesielt siden det er en egenskap jeg selv ikke liker i andre. Imidlertid prøver jeg å gjøre folk obs på forskjellige ting, gjennom denne bloggen, og gjerne lære folk noe eller bare få argumentert for meningene mine.
Jeg har hatt kviser i veldig mange år, og er nå 20. Stikk i strid med det som er vanlig har ikke antallet minket med årene. Problemet var aller verst i november/desember i fjor. Jeg hadde veldig store komplekser. Jeg så selv at jeg hadde ekstremt mange av dem, at de var spesielt store. Som om ikke det var nok, gjorde de vondt fysisk. De var hovne og særdeles irriterende. Mer enn en gutt hadde bedt meg om i det minste å klemme dem ut. På den annen side har jeg fått beskjed fra lege om ikke å klemme dem, for da kan jeg få flere arr. Dette hadde jeg også lest andre steder, i tillegg til å ha lest at å skvise dem ut kunne føre til enda flere. Imidlertid følte jeg at jeg "burde" klemme dem ut, siden det var så ekkelt ikke å gjøre det, men da fikk jeg jo enda flere! Å føle seg ekkel, er ikke en god følelse. På den ene side vil man tilfredsstille partneren sin best mulig og gjøre som han sier, og se best mulig ut i øyeblikket. På den annen side ønsker man å se bedre ut dagen etter.
Jeg fikk også en melding over nettet fra noen som hadde sett meg, sånn tilfeldig. Kommentaren jeg fikk var: "Du må gjøre noe med de røde flekkene du har i ansiktet. Det er grusomt". Det var jeg jo klar over. Svært få vil påstå at kviser er pent. Jeg er enig med flertallet i at det ikke er det, så jeg var allerede klar over at "de røde flekkene" ikke ville bringe meg til Playgirl-forsiden.
Imidlertid hadde jeg tidligere prøvd fem eller flere forskjellige salver/kremer for kvisene. Ikke noe hjalp.
Jeg har flere ganger tidligere spurt lege eller helsesøster om problemet. Løsningen de har presentert har vært: spis mindre sukker og sjokolade.
Jeg unngår så og si totalt sukker, og gjorde det enda mer tidligere. Jeg tror det er noe i dette, for om jeg spiser mye sukker våkner jeg opp og føler meg som Grandiosa Pepperoni dagen etter.
Imidlertid, har jeg fra andre i tillegg fått råd om å unngå:
- Alkohol (fornuftig, dette er det faktisk noe sant i)
- Fet mat
- Kjøtt
- Stekt mat
- Melkeprodukter (melk, ost, yoghurt, rømme, etc)
- Sjokolade (uten nærmere spesifisering)
- Kaffe
- Fint mel
... og sikkert mye mer.
Legg merke til at det ikke er så veldig mye igjen å spise. Hvis sukker er ille, vil nok også annen høyglykemisk mat være det, så det er bare å kaste banan og drue og juice, generelt sett, også. Ergo har man en strengere diett enn de aller fleste. Kan man unngå alt det her? Kan man gå gjennom en normal norsk dag, uten å få i seg ihvertfall noe av dette? Det finnes riktignok mye god, alternativ mat, men det har gjerne en mindre god prislapp på, spesielt for en student.
Man skal ikke stresse, for det skaper også kviser. Men hvordan skal man unngå å stresse forbi en gjeng med tenåringsjenter som står og fniser, når man føler seg så ekkel? Hvordan skal man unngå å gå raskere forbi den pene damen på 30, som skuler i øyekroken? Hvordan skal man unngå å sukke fortvilet når man skal til å klemme ut en kvise bare for å høre på noen som ikke tror at det vil forverre situasjonen?
Så det evige maset om å "gjøre noe med det". Som tidligere nevnt har jeg tatt tak i problemet før. I Vilnius gikk jeg også til hudlege (i Vesterålen er hudleger like mye mangelvare som sukkerfri sjokolade er i Litauen - det finnes èn type, og i Vesterålen er det så vidt meg bekjent èn hudlege, av og til). Å komme inn til legen på hudlegesenteret i Vilnius var en forferdelig affære, som jeg tror jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Først ble jeg bedt om å gå fordi jeg ikke var EU-borger (at jeg hadde med EUs helsekort hjalp ikke). Jeg gikk tilbake igjen (merk at jeg på denne tiden hadde veldig dårlig selvtillit og det kostet meg ganske mye å gå tilbake og være sta ovenfor den sovjetiske kjerringen i skranken) og sa at jeg skulle betale hva det skulle være for å få den legetimen. Jeg fikk det, og skulle bare gå med en gang. Da jeg kom til rommet der jeg skulle, gikk jeg inn etter å ha banket på. Da sa en stemme fra siden at det var kø. Så der ventet jeg. Da jeg endelig var kommet inn til legen, gikk en annen sur dame inn og ut og kjeftet på meg fordi jeg ikke var fra EU, og ikke hadde dokumenter på at jeg hadde oppholdstillatelse i Litauen med meg, med litauisk personnummer.
Legen gav meg en del resepter. Blant annet fikk jeg noen antibiotika-tabletter, en krem, og en annen krem som skulle hjelpe mot uttørking fra den andre. Det hjalp - litt. Til tablettene var brukt opp. Imidlertid sa legen at det fantes noe bedre, men det var såpass dyrt at det hadde jeg virkelig ikke råd til.
I morgen skal jeg nok en gang til lege, men vanlig lege kan visst ikke skrive ut resept på det eneste middelet som visstnok virkelig hjelper. Da må man til hudlege.
Problemet kommer og går, og jeg har vært litt bedre det siste året, men ikke så bra som jeg var for noen år siden, da jeg hadde en god hud-periode. Det er dager, eller uker, der jeg nesten ikke har kviser (selv om arrene etter de gamle vises), men så kommer de plutselig frem igjen.
Alt i alt fører det til at man har ganske dårlig selvtillit i perioder. Det nytter ikke å være idealvektig, hvis den idealvektige kroppen skjemmes av kviser, for eksempel. Jeg føler virkelig jeg har prøvd det aller meste, og jeg ønsker heller ikke flere råd om hva jeg skal kutte ut, eller hva jeg skal smøre på. Legene sier ofte at "påsmøring" tetter porene, noe som IGJEN kan føre til flere kviser. Uansett hva man gjør, ser det ut til at det nesten ikke går an å komme unna faenskapet.
Man kan kalle det et luksusproblem, og kanskje er det også det, men likevel er det et problem. Spesielt når man tenker på det såpass mye som man gjør av og til. Det kan ødelegge så mye. Ofte unngår jeg å se på folk, fordi jeg ikke vil ha et stygt blikk tilbake. Jeg kan få innskytelsen at jeg ikke vil møte noen, fordi jeg ikke vil vise meg. Ellers tenker jeg over om noe kan gjøre det verre. Skal jeg vaske gulvet eller vaske opp, lurer jeg på om dampen fra vannet (med litt såpe i) vil føre til at huden blir verre eller bedre. Når jeg går forbi noen som røyker, kan jeg formelig føle hvordan kvisene brøyter seg frem.
Man blir utsatt for en del kommentarer, som kanskje andre finner humoristiske, eller som ikke var vondt ment, men som sårer.
Noen tror at kviser kommer av urenhet. Jeg dusjer stort sett hver dag. I perioder har jeg dusjet annenhver dag. Jeg vasker hendene mine flere ganger for dag. I perioder har jeg ikke vasket ansiktet om morgenen - fordi jeg skulle se om dèt hjalp. Andre perioder gjør jeg det. Nå prøver jeg å vaske ansiktet i varmt vann, i stedet for kaldt. Men uansett hva jeg gjør, tenker jeg at kanskje forverrer det situasjonen istedet for å hjelpe.
Jeg så en gang en reklame på TV, mens jeg satt sammen med noen andre. Reklamen viste et diskotek, og en jente innhyllet som en mumie kom inn og danset. "Det er deg", fikk jeg som kommentar. Reklamen var for et kvisemiddel. Brukte man det, skulle vi med kviseproblemer kunne slippe å dekke oss til. Jeg prøvde det kvisemiddelet. Det hjalp ikke, det heller.
I tillegg til å ville skrive om et personlig problem, ville jeg også la folk få innsyn i hvordan det er å ha et hvilket som helst kompleks. Jeg tror det er viktig å uttale seg varsomt om andre folks utseende. Enkelte kommentarer er helt unødvendige. "Det er deg"-kommentaren, var for eksempel lite konstruktiv. Kanskje er man for hårsåre, og nærtagende, men man er gjerne det på områder der man ikke føler seg helt vel i utgangspunktet.
Jeg håper ihvertfall at folk blir forsiktigere med å anta at personer som har et eller annet problem med utseendet "ikke gjør noe" med problemet. Det er kanskje den verste fornærmelsen. Og husk; hva en person velger å gjøre, eller ikke gjøre, burde være opp til ham/henne selv.
onsdag 8. juli 2009
I det siste/Idealgaten
Omsider føler jeg meg sånn passe normal - eller rettere sagt; i en normal situasjon. Nå har jeg sommerjobb i Nord-Norge, øvelseskjører, leser, og har ikke så veldig store bekymringer. Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at det er gjerne når det er slik at man drømmer. Livet er rolig, og man tenker over de tingene man gjerne skulle ha hatt i tillegg. Man har rett og slett tid til å tenke ut hva man drømmer om og vil realisere. Det er jo veldig mye alt i alt, så jeg gleder meg til å komme enda litt videre, og få gjort mer.
Det er greit å ha noe å klage over også. Nå har jeg jo et land å sammenligne med. Enkelte ting fra Litauen henger fortsatt igjen. Jeg synes det er merkelig ikke å ta folk i hånden når man går hvert til sitt etter å ha pratet. Jeg savner litauisk mat. Sist søndag da jeg skulle på jobb, følte jeg at jeg hadde litt lite matpakke med, så jeg tenkte å gå på ICA for å kjøpe litt ekstra. Jeg forbannet i mitt stille sinn de late arbeiderne. Hva var det nå da? Hvorfor var ikke butikken åpen? Klokken var jo halv ti om morgenen. Hva i alle dager... Så, sakte går det opp for meg at det er søndag. I Norge er butikkene stengt om søndagene. Jeg klager også over kvaliteten på maten her. Jeg synes ikke noen oster er like gode som de litauiske, og norsk kjøtt er heller ikke noe særlig. Jeg blir glad når jeg ser litauisk-registrerte biler. I går falt jeg for fristelse, og spiste litt litauisk sjokolade. Jeg liker ikke å spise sukker, og jeg prøver å unngå det mest mulig, men den litauiske sjokoladen er fantastisk.
Ellers har bloggskriveren vært en del på fjelltur. Bloggskriveren, som er veldig glad i naturen, synes det er flott å kunne gå rett ut i den. Samtidig må han innrømme at tanken på skyskrapere, høyhastighetstog, metroer og slikt er lokkende. Jeg har utrolig mange steder jeg vil reise. Kunne godt tenke meg en utveksling til USA eller Canada. Kunne gjerne tenke meg spennende ferieturer til Mongolia, Kazakhstan eller annensteds.
Andenes er et merkelig lite tettsted. Det er det fineste i Vesterålen, men samtidig det mest værharde. Vinden ser aldri ut til å stilne. Går jeg noen få hundre meter kan jeg stå på stranden. Den er overraskende lang, og folketom (på grunn av temperaturene). Jeg har en sommerjobb jeg trives med.
Selv om jeg er tilbake i Norge, føler jeg fortsatt at jeg savner mye fra tiden før jeg dro til Vilnius. For det første gjør et utenlandsopphold noe med deg som person, og for det andre så er ikke ting her som de var. Det er noe annet å gå på videregående, og bo på et sted er nesten alle i kameratflokken er samlet, og å ha sommerferie, når noen venner er i andre land, andre er på forskjellige steder i landet, også videre. Det er mange tråder som må samles for å finne ut nøyaktig hvor jeg er nå, sånn mentalt sett. Det er mye som må vurderes, for ikke å si revurderes. Jeg har savnet tiden fra videregående veldig mye, og kanskje mer enn mange andre har gjort, og mer enn hva som er vanlig. På den annen side vil jeg ikke sette meg tilbake i klasserommet på videregående - man skal da videre. Men til hva, egentlig?
Å lengte hjem, og å fokusere på en hjemlengsel, kan gjerne også overskygge andre savn og behov som man tror "å komme hjem" vil dekke. Videre lengter man alltid etter noe, og man lengter videre, og fremover. Å si at folk burde være fornøyd med det de har nå, tror jeg ikke alltid er rett. En burde jo også se fremover. Jeg tror de mest levende menneskene ser videre. Om en ikke planlegger morgendagen, og drømmer om neste år, tror jeg man har resignert på en måte. For å leve hundre prosent i nuet, må det skje så mye at det ikke er tid til å tenke fremover. Dersom livet er så kaotisk, er det da kanskje ikke helt sunt. En skal heller ikke fortelle en person som sitter og ser ut i luften klokken åtte en vanlig, stille kveld, at han skal tenke på nuet. Hva ville vel være mer tåpelig? Det tar ikke mange sekundene å registrere hva man gjør og eventuelt å tenke "nå er det jo egentlig ganske greit". Etter det må man fylle tiden med noe. Jeg tror at den tiden burde brukes nettopp til å finne ut hva man vil, og hvordan man skal realisere det.
Skribenten vår har på mange måter mistet tråden i å gi oppdateringer som kan gi inngløtt i livet skribenten lever. På den ene side har han følt at han ikke hadde så veldig mye å skrive om. På den andre side er det såpass lenge siden at han har skrevet om sine egne opplevelser, at det virker helt unaturlig å gjøre det. Han har ihvertfall gitt et lite innblikk nå. Så skal han lekse opp om noe han synes er viktig, og som er en slags indirekte fortsettelse på det forrige innlegget, om Litauens skamfulle lov.
Jeg skal nå beskrive hvordan det burde være, slik jeg ser det, i husene, langs en gate, i et land der det føres ideell politikk.
I det grønne, rare, lille huset sitter en gammel dame foran TV-en og drikker te. Ved siden av seg har hun to aviser, begge dagens.
Naboen hennes flyttet til en annen by i fjor. Der hadde han fått seg drømmejobben.
Nabohuset, som forsåvidt var rødt, grenser igjen til en tomt med nydelig plen og hage. Der bor barnefamilien Johnsen. Pappa har kjøpt seg ny bil, og sitter nå og gløtter ut vinduet på den. Mamma er fortsatt på jobb og barna er på trening.
Ved siden av huset med den pene hagen, er det gule huset. Der bor Dan og Torleif, som ble gift i fjor. De sitter nå og prater om alle slags verdensproblemer.
Huset ved siden av har ikke fått et malingsstrøk på en stund. Der bor Veronika, som har to jobber og ikke prioriterer husarbeidet. Derimot har hun er selsom hobby; hun samler på gamle sigar-esker.
Veronika ser rett over gaten til Andrea. Andrea er prostituert, og får ofte mannebesøk hjem til seg. Det hender hun besøker Veronika om helgene.
Ved siden av Veronika bor det et nyinnflyttet eldre par, som ingen vet så mye om enda. Imidlertid kan jeg avsløre at konen er prest, og mannen er revisor.
Nabohuset deres er hvitt, og har en koselig, gammeldags stil. Der bor en innvandrerfamilie, der samtlige praktiserer islam. De kjøpte huset for noen år siden, og de holder god kontakt med barnefamilien like ved, som etter å ha blitt spurt sier at de ikke tror på noen religion.
I denne gaten bor det en rekke individer. En del av disse gjør ting som en del mennesker vil forby.
Noe av det mest umoralske jeg kan tenke meg, er å bruke lovverket, for å innskrenke en annen persons frihet, på et felt, der din egen ikke frarøves som en direkte konsekvens av handlingen. Jeg mener at alt som ikke direkte skader en annen person, skal kunne utøves, og ihvertfall på din egen eiendom. Imidlertid skal en annens eiendom respekteres. Dan og Torleif trenger ikke gå uanmeldt inn i hagen til presten og kline, men heller ikke burde presten eller innvandrerfamilien prøve å nekte Dan og Torleif å leve sammen.
Videre mener jeg man ikke skal nekte myndige personer å bruke hvilket som helst religiøst symbol, eller klesplagg. Jeg leste at 2/3 nordmenn er imot burkha i Norge. Dersom en voksen kvinne, eller for den saks skyld mann, vil ikle seg burkha, må det være den personens avgjørelse. At du mener burkha er frihetsinnskrenkende er din sak. Da lar du være å gå med burkha. Om en annen kvinne sier imot, at burkha gir henne frihet, er det hennes. Da skal hun få gå med den. Om noen tvinger DEG eller HENNE til å gå med den derimot, skal den som tvinger straffes.
Jeg mener at å fremstille ønske om forbud, fordi du personlig ikke liker noe, av en eller annen årsak - det være seg av religiøse overbevisninger eller livsinnstilling - ikke hører hjemme i politikken. Man kan beskytte folks helse, man kan beskytte folk for overgrep, men man skal ikke bestemme over hva en annen person gjør med seg selv på egen eiendom. Dette er umoralsk uansett. Det hjelper ikke om prostitusjon kan innebære at det er bakmenn som kan utnytte den prostituerte. Det finnes prostituerte som selv velger å være det. Å tvinge noen til hvilket som helst yrke burde straffes, for da har man gjort et overgrep mot et annet menneske. Men å tvinge en person fra et yrke er også et overgrep.
Å ville forby homofili, fordi man selv ikke liker det, er like tåpelig som å forby en farge eller et tall fordi en ikke liker det.
Å ville forby prostitusjon, fordi noen kan være utnyttet, er like dumt som å forby peanøtter fordi noen kan spise det og bli syk, fordi de ikke visste at de hadde en allergi.
"Jeg liker ikke", eller "fordi... kan.../kanskje..." er ikke holdbar grunn til noe som helst forbud. All tvang av andre mennesker skal være forbudt, men all handling som bygger på klart bifall fra det voksne mennesket handlingen rettes mot, bør være tillatt. Kort sagt mener jeg at enhver burde ha bestemmelsesrett over seg selv, men kun over det, og sine egne eiendeler.
Bildene har jeg selv tatt i Andøy kommune.
lørdag 20. juni 2009
Litauens skamfulle, nye lov
En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.
Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?
Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?
Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.
Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.
Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.
Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?
Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no
Det er bra.
Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.
Linker:
torsdag 21. mai 2009
Det åpenhjertige innlegget om kamp og seier
Denne dagen har jeg gledet meg lenge til - siste eksamen er unnagjort.
Jeg var aldri sikker på om jeg skulle komme meg helt frem hit, det har vært mange ganger da jeg har vurdert å dra hjem og droppe studiet, men folk oppmuntret meg til å holde ut, og jeg ville selv vise styrke. Litauen er et spennende og vakkert land, og studiet var morsomt, selv om jeg kunne ønske jeg hadde lært enda mer, og kanskje også hatt mer om historie.
Jeg tror spesielt det er to lekser jeg har lært dette året, som har slått meg som knyttnever i øyet. Først og fremst har jeg sluttet å tro at menneskers kvaliteter kan rangeres på en linje, som politiske partier fra venstre til høyre, men uten ytterpunktene. Ytterpunktene finnes. Videre har jeg også lært meg at man må være hard og bestemt på enkelte punkter.
I klassen min var det dessverre en meget lite sympatisk person, som fant sin glede i å komme med kommentarer om meg når jeg åpnet munnen i klasserommet. Det var meget ubehagelig, og pågikk fra november i fjor, og opp til dags dato. En liten bedring kom da jeg i slutten av mars direkte konfronterte ham og sa hva jeg mente om det, med stø og rolig stemme, uten å nedverdige meg til hans nivå med å komme med barnslige fornærmelser. Svaret jeg fikk tilbake viste tydelig hvorfor han behandlet meg slik: Fordi jeg var flink og tok skolen seriøst, noe de fleste andre ikke gjorde. Han sa noe slikt: "Fordi jeg ikke takler stemmen til vår flinke gutt". Jeg tror det er ganske klart hva som ligger bak en slik uttalelse. Et menneske som holder på slik, uten noen bedre grunn, kan ikke, etter mine standarder beskrives som godt.
"Det kan aldri bli moralsk riktig å ødelegge det beste". Nå er det på tide å ta et seriøst oppgjør med janteloven, og også med de onde menneskene som ikke tåler at folk er dyktige i noe. Jeg er flink i språk, og tar det lett som bare det. Jeg har god hukommelse og har et ekstremt talent for teoretiske ting. Det er det jeg er flink i. Jeg tror de fleste har noe de er flinke til, og det er dette de må gjøre. I vår klasse var det dessverre mange som tydeligvis ikke hadde stort der å gjøre. Det er ikke noe problem med ikke å få ting til, men man må da sannelig la de flinke være i fred. Dette er noe man gjerne ser i barneskolen og ungdomsskolen kanskje enda mer: Skolelysene blir mobbet eller dyttet ut av gjengen. Dette skjedde med meg på et universitet i en klasse der snittalderen antagelig var på like under 30.
I perioder har jeg vært på nippet til å få nærmest nazistiske ideer. Jeg har lurt på hvordan i alle dager voksne kan oppføre seg på det viset. Likevel har jeg klart å unngå å ta på meg slikt tankegods, og innsett at det er individer det er snakk om, og at jeg bare har vært uheldig som har kommet i en klasse med dårlige representanter. Det var også gode folk i klassen, det må tilføyes.
Det ble etterhvert en æressak for meg å konsentrere meg kun om studiene. Jeg kunne ikke la for mye tid gå til personlige greier, etter alt tullet som hadde hvert av forskjellig slag i forrige termin. Likevel har det gang på gang skjedd ting som har rokket ved min bestemmelse og balanse. Jeg er ekstremt stolt av at jeg har holdt ut til denne dagen. Jeg har også fått tilbakebetalt mye i form av erfaringer, også av det gode slaget.
Angående det berømmelige utsagnet jeg ofte har kommet med og som er ganske populært: "Man må være kulturrelativistisk". Jeg fikk en kommentar her for over et halvt år siden tror jeg: "Dette er feil". Det er det. Det er feil.
Man bør prøve å forstå andre kulturer. Spesielt om en har dem tett oppå seg. Men dersom en tvinger en person til å gjøre kompromisser med sine verdier, bare for å "gli inn" et sted, eller tilfredsstille en annen, av den grunn at personen har en annen kultur, har man gjort et overgrep. Det finnes ting i andre kulturer man kan oppfatte som galt, også i sin egen, om man blir plassert i bås. Man trenger ikke tilpasse seg dette. Et enkelt, og lite stort eksempel er: Min italienske venninne er et perfekt eksempel på en stereotyp italiener på et punkt: Hun kommer alltid for sent. Bortsett fra eksamen, har hun vært presis totalt to ganger på dette semesteret. Når vi hang mye sammen i begynnelsen og jeg ville på universitetet, sa hun gjerne: Det gjør ikke noe å være for sent. Men jeg så tydelig at det gjorde det: Et kvarter for sent, og de andre er halvveis gjennom en oppgave, eller læreren forklarer en ting. Mens læreren forklarer spør de som kommer for sent de som er der, hva det er snakk om, så må de be læreren gjenta det hun sa de siste fem minuttene, fordi de som kommer strøende inn forstyrret de som allerede var der. Det gjør noe. Det sinker undervisningen, og en går glipp av en del. Om man er et kvarter for sent hver dag hver uke utgjør det totalt fem klokketimer på en uke. Det sier seg selv at dette ikke er særlig fornuftig. Jeg føler ubehag ved å være for sen, og i begynnelsen prøvde jeg å gjøre alle til lags ved å følge deres standarder. Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke henge igjen hver dag og komme for sent, jeg måtte bare gå.
Dette er selvfølgelig fenomener som også kan skje med andre nordmenn eller litauere, men det er nok et faktum at folk i Sør-Europa er mindre presise. Det er det man alltid hører, og det har jeg fått bekreftet med egne erfaringer. Likevel skal det sies at den spanske jenten i klassen var svært presis, så det er unntak, som vanlig.
En annen ting som plaget meg var den ekstreme mangelen på disiplin. Folk tullet hele tiden, kom for sent, gjorde ikke leksene også videre. Dette sinket arbeidet voldsomt, og vi lærte mindre enn vi kunne ha gjort.
Spesielt den første terminen var ganske vanskelig på et personlig plan, men jeg kom meg gjennom begge. =D Det er jeg veldig fornøyd med, og stolt av.
Om en uke er jeg tilbake i Norge, og er helt ferdig her. Først må man gjøre leiligheten representabel, ta imot diplom/vitnemål, og så skal man reise litt rundt her. Den siste tour de Lietuva går blant annet til Anykščiai, Visaginas (tidligere omtalt), diverse småbyer, samt over grensen til Latvia, til Latvias neststørste by; Daugavpils.
onsdag 6. mai 2009
Også når vi drar dit, og da vi var der - om oss mobile
Jeg har flydd mye i det siste, og ellers har jeg vært flink til å reise rundt i Litauen mens jeg har bodd her.
Som mange av vennene mine har fått med seg er jeg ganske opptatt av transport, og at den må være best mulig.
Jeg føler meg mektig når jeg sitter i et fly, i et tog eller ellers: Jeg er på vei et sted og skal gjøre noe.
På flyet fra Vilnius til Oslo satt jeg sammen med en dame fra Kaunas, som var veldig hyggelig. Hun hadde leilighet i Kaunas (den neststørste byen i Litauen, som jeg sikkert har skrevet flere ganger), og i Norge og Spania. Vi snakket litauisk, og diskuterte transport og infrastruktur i Norge og Litauen. Men ikke bare det - samtalen vår var et tydelig bevis på dagens mobilitet. Jeg har perioder der jeg vil hoppe av hele dette med å være her og der, men jeg tror ikke jeg kan gi avkall på det, ikke i nær fremtid.
På flyplassen på Gardermoen da jeg skulle levere bagasjen, var det en litauisk dame fra Šiauliai, min yndlingsby i Litauen, som stod der, så vi snakket litauisk.
I Bergen, mens jeg satt sammen med en venninne på toppen av Fløyen, et fjell i Bergen, hørte jeg at damene som satt på benken like ved oss var litauiske.
På flyplassen: "Da vi var i Ukraina". "Da jeg var i Canada". "Når vi skal til... Kanskje vi kan... Kanskje det...", "Når jeg skal til...", "Da du var på besøk hos meg" - togturen, flyplassen, den flyplassen vi liker best, den der - også i Riga, og i...
Moren min er i Vilnius nå. Jeg spør henne: "Føler du deg ikke som en del av noe stort? En stor bevegelse nå, liksom?", jeg spør halvveis tullende. "Ja, NÅ føler jeg meg en del av bevegelsen", sier hun.
Kanskje tar vi tog til Kaunas på lørdag.
I Litauen har man forstått verdien av muligheten til å kunne bevege seg raskt og effektivt. Veiene er supergode, i motsetning til i Latvia. Mellom Vilnius og Kaunas er det snakk om hurtigtog, og mange av togene her er allerede ganske nyoppussede kan man si. De fleste togene går i sneglefart (60-80 km/t), men på enkelte strekninger og med enkelte tog går de i bortimot 120 km/t. Dette må imidlertid forbedres. Det er lettere for all mulig handel og møtevirksomhet om man lettere kan komme seg imellom, og for et land som Litauen der det er en rekke byer av en viss størrelse er det viktig å kunne komme seg lett mellom dem, og som sagt: Dèt har de skjønt. Jeg føler at den viktigste saken i dagens politikk i Norge må være å forbedre infrastrukturen. Det man må gjøre nå er å overse politiske partier som snakker tull: Som gjør det til noen sak å fjerne den kjønnsnøytrale ekteskapsloven (KrF og kanskje FrP?), eller snakker om snikislamisering (FrP) når vi har et land å bygge. Jeg er virkelig i tenkeboksen angående hvilket parti jeg kommer til å stemme til høsten. Hvis noen kan tilby jernbane og veier, uten mye tull på slep (som idiotisk skolepolitikk eller avskaffelse av ekteskapslov) ville det vært fint. Kanskje man kunne startet et "Moderniseringsparti" som skal legge gode veier og jernbane, samt innføre skikkelig skole igjen, og ikke tøv. Men kan dette også løses med å la private få komme til? Dèt er et spørsmål. Jeg tror jeg burde sette meg inn i hvordan ting har blitt gjort her i Litauen.
Ikke langt unna der jeg bor her i Vilnius, er det jernbanemuseum. Dit må man.
Jeg har imidlertid benyttet meg av mulighetene til mobilitet og vært i Bergen en tur, noe som her skal omtales, om ikke i detalj, ettersom jeg ikke har tid eller anledning til å skrive altfor detaljert om alt.
Bergen er virkelig en nydelig by. Det høres kanskje klisjè-aktig ut, men jeg føler at det er en by der det moderne og naturen går hånd i hånd. Det er en god del pene (!) broer der, men man ser naturen overalt, noe som gir en følelsen av å være på et relativt lite sted, men på samme tid, hvis man ser Bergen fra Fløyen f.eks. ser man jo at det er veldig vidstrakt og det er ganske stort likevel. Det ser ut som en by som er helt konstruert fra en opprinnelig plan - alt passer godt sammen føler jeg. Kanskje studerer jeg der til høsten.
Å høre sjøfuglene igjen, å se både havet og fjellene igjen - det er helt herlig! Byen kombinerer på fantastisk måte nettopp byfølelse og natur. Fantastisk! Jeg glorifiserer av og til enten naturen eller byen. Det er klart - da jeg bodde i "Fjorden" kjedet jeg meg ofte, men jeg innså etter å flyttet til Vilnius at det også her er ting jeg må gi avkall på: det at man kan gå rett ut i naturen. Det er av og til fint å gå tur i byen også, men det er ikke helt det samme. Noen går tur for å trimme, andre går tur for å slappe av. For min del er det en kombinasjon gjerne, men jeg ønsker virkelig å kunne slappe av: Dèt gjør jeg ikke i sentrum av Vilnius. Heldigvis er det en fin park ikke så altfor langt unna, men det er likevel et stykke å gå, og det er ofte veldig mange folk der, spesielt på søndager, så det er ikke så ekstremt avslappende likevel.
I byen kan man få tak i alt, selvfølgelig, og det er for enkelte mer å gjøre. Noe av det viktigste for meg er at det er et samlingspunkt som er lett tilgjengelig for alle. I vår globaliserte verden har jeg mange venner her og der. Det er klart at det er lettere for folk å besøke hverandre i byene enn i en bygd som ligger 2,5 timers kjøring fra flyplass i Nord-Norge!
Derfor hyller jeg Bergen, som ser ut til å kunne kombinere på god måte det man kan få fra begge steder. Likevel oppdager man gjerne minussider etter å ha bodd på et sted over en viss periode, så kanskje glorifiserer jeg nå med en typisk turists begeistring, slik moren min delvis gjør nå i Vilnius.
Jeg hadde det virkelig fantastisk i Bergen, og det var godt å kunne slappe av. Jeg tillot meg til og med å legge meg sent. Det er deilig å kunne gjøre visse unntak så lenge man vet man klarer å vende tilbake til rutinene igjen etterpå.
I Bergen fikk jeg også møtt to mennesker som er viktige for meg. I den anledning ønsker jeg å hylle mennesket. Hehe - dette innlegget har ganske sterke politiske undertoner. Jeg prøver å gi hvert innlegg et slags tema. Det flyter litt ut, likevel, men det er en viss tråd i det.
Jeg snakker om tog og transport. Hvem oppfant det? Det ville ikke vært noen grunn til å reise om det ikke var noen fornuftige mennesker å reise til. Det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan reise til et sted uten å møte noen - men for at et sted skal være verdt å besøke må noen ha vært fornuftige på et eller annet tidspunkt; eller gjort noe bra. En fin by har blitt reist av noen. Drar man til naturen er det noen som har vært fornuftige nok til å la naturen akkurat DER være i fred. Drar man på besøk til noen, er det fordi de menneskene er verdt å besøke, og har de bosatt seg et sted hadde de grunn til det igjen. Så alt i alt kan man si at mennesket er det som driver alt - et tog uten mennesker er ikke mulig. Men utvikling av transport leder oss inn i en god sirkel.
Det er èn ting jeg har endret mening om i løpet av tiden i Litauen. Hva som er ondt og godt. Det er kanskje sant at det er "noe ondt og noe godt i oss alle" men det er virkelig ikke likt fordelt! Jeg har møtt forferdelige mennesker, heldigvis ikke så mange. På den annen side vet jeg om mennesker jeg vil beskrive som bortimot perfekte - og jeg er utrolig glad for at de finnes, tross alt.
Bildene er alle fra Bergen. Jeg har en del bilder jeg kanskje synes er finere, men disse passer bedre til det jeg skriver om.
Abonner på:
Innlegg (Atom)