torsdag 21. mai 2009

Det åpenhjertige innlegget om kamp og seier



Denne dagen har jeg gledet meg lenge til - siste eksamen er unnagjort.

Jeg var aldri sikker på om jeg skulle komme meg helt frem hit, det har vært mange ganger da jeg har vurdert å dra hjem og droppe studiet, men folk oppmuntret meg til å holde ut, og jeg ville selv vise styrke. Litauen er et spennende og vakkert land, og studiet var morsomt, selv om jeg kunne ønske jeg hadde lært enda mer, og kanskje også hatt mer om historie.

Jeg tror spesielt det er to lekser jeg har lært dette året, som har slått meg som knyttnever i øyet. Først og fremst har jeg sluttet å tro at menneskers kvaliteter kan rangeres på en linje, som politiske partier fra venstre til høyre, men uten ytterpunktene. Ytterpunktene finnes. Videre har jeg også lært meg at man må være hard og bestemt på enkelte punkter.


I klassen min var det dessverre en meget lite sympatisk person, som fant sin glede i å komme med kommentarer om meg når jeg åpnet munnen i klasserommet. Det var meget ubehagelig, og pågikk fra november i fjor, og opp til dags dato. En liten bedring kom da jeg i slutten av mars direkte konfronterte ham og sa hva jeg mente om det, med stø og rolig stemme, uten å nedverdige meg til hans nivå med å komme med barnslige fornærmelser. Svaret jeg fikk tilbake viste tydelig hvorfor han behandlet meg slik: Fordi jeg var flink og tok skolen seriøst, noe de fleste andre ikke gjorde. Han sa noe slikt: "Fordi jeg ikke takler stemmen til vår flinke gutt". Jeg tror det er ganske klart hva som ligger bak en slik uttalelse. Et menneske som holder på slik, uten noen bedre grunn, kan ikke, etter mine standarder beskrives som godt.


"Det kan aldri bli moralsk riktig å ødelegge det beste". Nå er det på tide å ta et seriøst oppgjør med janteloven, og også med de onde menneskene som ikke tåler at folk er dyktige i noe. Jeg er flink i språk, og tar det lett som bare det. Jeg har god hukommelse og har et ekstremt talent for teoretiske ting. Det er det jeg er flink i. Jeg tror de fleste har noe de er flinke til, og det er dette de må gjøre. I vår klasse var det dessverre mange som tydeligvis ikke hadde stort der å gjøre. Det er ikke noe problem med ikke å få ting til, men man må da sannelig la de flinke være i fred. Dette er noe man gjerne ser i barneskolen og ungdomsskolen kanskje enda mer: Skolelysene blir mobbet eller dyttet ut av gjengen. Dette skjedde med meg på et universitet i en klasse der snittalderen antagelig var på like under 30.


I perioder har jeg vært på nippet til å få nærmest nazistiske ideer. Jeg har lurt på hvordan i alle dager voksne kan oppføre seg på det viset. Likevel har jeg klart å unngå å ta på meg slikt tankegods, og innsett at det er individer det er snakk om, og at jeg bare har vært uheldig som har kommet i en klasse med dårlige representanter. Det var også gode folk i klassen, det må tilføyes.

Det ble etterhvert en æressak for meg å konsentrere meg kun om studiene. Jeg kunne ikke la for mye tid gå til personlige greier, etter alt tullet som hadde hvert av forskjellig slag i forrige termin. Likevel har det gang på gang skjedd ting som har rokket ved min bestemmelse og balanse. Jeg er ekstremt stolt av at jeg har holdt ut til denne dagen. Jeg har også fått tilbakebetalt mye i form av erfaringer, også av det gode slaget.


Angående det berømmelige utsagnet jeg ofte har kommet med og som er ganske populært: "Man må være kulturrelativistisk". Jeg fikk en kommentar her for over et halvt år siden tror jeg: "Dette er feil". Det er det. Det er feil.

Man bør prøve å forstå andre kulturer. Spesielt om en har dem tett oppå seg. Men dersom en tvinger en person til å gjøre kompromisser med sine verdier, bare for å "gli inn" et sted, eller tilfredsstille en annen, av den grunn at personen har en annen kultur, har man gjort et overgrep. Det finnes ting i andre kulturer man kan oppfatte som galt, også i sin egen, om man blir plassert i bås. Man trenger ikke tilpasse seg dette. Et enkelt, og lite stort eksempel er: Min italienske venninne er et perfekt eksempel på en stereotyp italiener på et punkt: Hun kommer alltid for sent. Bortsett fra eksamen, har hun vært presis totalt to ganger på dette semesteret. Når vi hang mye sammen i begynnelsen og jeg ville på universitetet, sa hun gjerne: Det gjør ikke noe å være for sent. Men jeg så tydelig at det gjorde det: Et kvarter for sent, og de andre er halvveis gjennom en oppgave, eller læreren forklarer en ting. Mens læreren forklarer spør de som kommer for sent de som er der, hva det er snakk om, så må de be læreren gjenta det hun sa de siste fem minuttene, fordi de som kommer strøende inn forstyrret de som allerede var der. Det gjør noe. Det sinker undervisningen, og en går glipp av en del. Om man er et kvarter for sent hver dag hver uke utgjør det totalt fem klokketimer på en uke. Det sier seg selv at dette ikke er særlig fornuftig. Jeg føler ubehag ved å være for sen, og i begynnelsen prøvde jeg å gjøre alle til lags ved å følge deres standarder. Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke henge igjen hver dag og komme for sent, jeg måtte bare gå.


Dette er selvfølgelig fenomener som også kan skje med andre nordmenn eller litauere, men det er nok et faktum at folk i Sør-Europa er mindre presise. Det er det man alltid hører, og det har jeg fått bekreftet med egne erfaringer. Likevel skal det sies at den spanske jenten i klassen var svært presis, så det er unntak, som vanlig.

En annen ting som plaget meg var den ekstreme mangelen på disiplin. Folk tullet hele tiden, kom for sent, gjorde ikke leksene også videre. Dette sinket arbeidet voldsomt, og vi lærte mindre enn vi kunne ha gjort.


Spesielt den første terminen var ganske vanskelig på et personlig plan, men jeg kom meg gjennom begge. =D Det er jeg veldig fornøyd med, og stolt av.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og er helt ferdig her. Først må man gjøre leiligheten representabel, ta imot diplom/vitnemål, og så skal man reise litt rundt her. Den siste tour de Lietuva går blant annet til Anykščiai, Visaginas (tidligere omtalt), diverse småbyer, samt over grensen til Latvia, til Latvias neststørste by; Daugavpils.

Ingen kommentarer: