Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/

Narnia igjen og fantastiske C.S. Lewis

Jeg så den tredje Narnia-filmen på kino i går, og jubler over anledningen til å hylle Narnia-bøkene skrevet av C.S. Lewis. Filmen bevarte på ganske god måte tema, budskap og stemning fra boken, selv om filmmakerne har tatt seg store friheter i å tolke handlingen og å stokke om på den. Dette gjorde ikke så mye, da selve boken er veldig oppstykket, og er den Narnia-boken som kanskje mest mangler koherens og indre tråd. Likevel duger den veldig for det unge kinopublikum anno 2010, som kanskje er mer opptatt av at noe skjer enn at de lærer noe.

Narnia-bøkenes styrke, slik jeg ser det, sammenlignet med de andre tungvekterne innen mainstream-fantasyen er deres mange lag med budskap og allegorier. Deler av Narnia-historien er nærmest omskrivinger av historier fra Bibelen, og dette er veldig morsomt å lete etter for folk som også har lest noe i Bibelen. Dette har blitt kritisert, blant annet av forfatteren C.S. Lewis` nære venn J.R.R. Tolkien, som stilte seg skeptisk til skjulte budskap i bøkene. Imidlertid tar Lewis grep fra eventyrene som er velkjente; gjennom historien legger han opp til at leserne (gjerne barn) skal lære noe.

Som barn, ungdom og egentlig også som voksen, har jeg elsket Narnia-bøkene, og mye mer enn Harry Potter eller Tolkiens bøker. Grunnen er nettopp at jeg etterhvert som jeg ble eldre har sett mer og mer symbolikk i Narnia-bøkene som har vært interessant å oppdage. Ikke minst er det noe ufattelig estetisk tilfredsstillende i Narnia-universet. Jeg assosierer gjerne serien med jul, ettersom BBC-serien gjerne ble sendt på NRKs Julemorgen før. Derfor er det neppe uten grunn at både "Løven, heksa og klesskapet" og "Reisen til det ytterste hav" i ny filmatisering begge hadde premiere i romjulen.

C.S. Lewis som altså er forfatteren av Narnia-bøkene har preget meg utrolig mye, sammen med de to andre forfatterne jeg har skrevet om i desember; Margit Sandemo og Lev Tolstoj. C.S. Lewis har mange flotte bøker, som ofte omhandler kristendom og kristen tenkning, eksempler er romtrilogien som omfatter "Reisen til Malacandra", "Perelandra" og "That hideous strength" (ikke oversatt til norsk). En trenger ikke være enig i alt han skriver, men måten han aktualiserer temaene på er eksemplarisk og spennende. Ikke minst har Lewis en sans for estetikk som virkelig treffer meg. Lewis` bøker er rett og slett ganske enkelt vakre. Alt fra maten som blir spist, til de søte snakkende dyrene, de tøffe heksene (både den hvite og den grønne) og fantastiske Aslan. Som mye annen fantastisk litteratur innebærer bøkene alltid reising. Man reiser fra en verden til en annen, eller i boken "Hesten og hans gutt" fra et land til et annet.

"Hesten og hans gutt" bærer i likhet med noen andre av bøkene på en potensiell kontrovers i dag. I "Hesten og hans gutt" er hovedpersonene to barn fra landet Calormen som forsøker å flykte nordover til Narnia. Shasta er en delvis mishandlet fattiggutt og Aravis er en rik jente som faren ønsker tvangsgiftet. De ønsker da å rømme nordover til friheten. I Calormen har de en annen religion hvor de dyrker en gud som i den siste boken, "Den siste striden" fremstilles som en slags Satan-figur. Ettersom Calormen er et slags ørkenland er det lett å hyle opp om islamkritikk, og det er derfor meget usikkert om boken noensinne vil bli filmatisert, noe som er synd, da boken tar opp moralske tema og budskap som faktisk danner basisen for et fritt og godt samfunn, pluss at det er en meget vakker bok, og min personlige favoritt i serien.

C.S. Lewis blir som nærmest alle mannlige forfattere også anklaget for å diskriminere kvinner. Årsaken er blant annet at det tidvis finnes kjønnsroller i bøkene som ble skrevet på 50-tallet, og at den eneste Narnia-vennen som ikke får returnere til Narnia på slutten av serien er Susan, som har blitt for opptatt av å være voksen, og ikke vil tro på barneting. Dette blir av enkelte tolket som fiendtlighet mot den kvinnelige seksualitet (SUKK!). Imidlertid har det blitt påpekt at kvinner kommer best ut i Narnia. Kjønnene er relativt jevnt fordelt på god og ond side i kampene, og den som oppdager Narnia er Lucy. Aravis er den tøffeste jenten i serien, og bryter klart med typiske kjønnsroller. Jeg håper at alle filmene kan bli filmatisert denne gangen, og at man kan hylle kulturarven vår uten å være så livredd for å tråkke noen på tærne. Narnia er jevnt over en god innføring i moral.

Et trekk ved Narnia-serien jeg kanskje vil kritisere er den typisk vestlige dualismen mellom det gode og det onde, der grensene er absolutte, og sort-hvite. Dette er en skadelig mentalitet som verden lider under i dag, og det er trist at ellers så flotte bøker som Narnia bærer sterkt preg av dette. Narnia-bøkene viser imidlertid at det er potensial for forandring. Eustace blir i "Reisen til det ytterste hav" snillere etterhvert, og Edmund går over fra Heksa Hvits side til sine søsken igjen i "Løven, heksa og klesskapet".

Filmene har jevnt over vært bedre enn filmatiseringen av Harry Potter og Ringens herre. Årsaken er nok at Narnia-bøkene er relativt korte, og mer avgrensede. De er rett og slett mer aksentuerte og "to-the-point" enn de andre, der trådene spriker i flere retninger. Likevel har Narnia en dybde som de to andre ikke her, eller et særpreg, i de kristne allegoriene. I tillegg har de nye Narnia-filmene fantastisk filmmusikk, akkurat som BBC-versjonene hadde før dem. "Reisen til det ytterste hav" har også noen stilige effekter og ikke minst overbevisende drage og sjøorm. Jeg vil anbefale folk å se den nye Narnia-filmen, men enda mer å lese bøkene, og andre bøker av C.S. Lewis.

http://www.vg.no/film/film.php?id=11638

Modernisèr gjerne, Høybråten

Den kjente bekjennelsesparagrafen til Krf kan bli historie. Dette var et av momentene Inger Lise Hansen trakk opp i intervju med Aftenposten ved dette årets begynnelse - et intervju som vakte stor oppstandelse, og da hovedsakelig innad i partiet. Nå ser det ut til at resten av sentralstyret har blitt med på notene. Jeg applauderer dette, men oppfordrer partiet til å gå enda lenger.

Verdier. Krf er, ved siden av å være et "kristent" parti, et verdiparti. Krf har vært mer opptatt av verdier forbundet med kristendom, og kristent livssyn, enn av økonomisk ideologi, selv om man vet hvor de står i økonomiske spørsmål. Dette gjør på mange måter Krf mer spennende enn de forutsigbare økonomi-partiene som man av og til kan ha mistenkt for å tro at paradis kan nås enten ved privatisering eller nasjonalisering, alt etter. Historisk sett har det vært naturlig at et slikt verdiorientert parti har vært utpreget kristent, men det er nye tider, og de byr på en del konkrete fakta.

For det første deler oppriktig kristne en del verdier med andre oppriktig religiøse, og disse religiøse har omsider kommet til det ganske land. Noen bringer med seg sin religion og tradisjon utenfra, noen vokser opp med denne troen i landet, og andre finner sannhet og mening i en religion og bestemmer seg for å konvertere til denne. Mange av disse tror kanskje ikke på skattefritaksparadis eller at privatisering er det verste som kan hende, men de deler kanskje Krfs syn på alkohol, bistand, kontantstøtte og miljø. Disse potensielle velgerne mangler i dag et parti å stemme på fordi Krf er stengt, og de andre ikke markerer seg på verdisakene Krf fronter.

For det andre har sekulariseringen kommet langt, og dersom Krf har lyst til å være et kristent folkeparti, må det være tilgjengelig for større deler av folket enn en ørliten minoritet som er minkende (ganske konservativt kristne). Det betyr ikke at alle partiene bør henvende seg til folket generelt sett, det er Frp og Arbeiderpartiet allerede travelt opptatt med, men Krf bør fange opp de verdibevisste, og tillate en viss grad av sprikende meninger innad i partiet. Det finnes mange verdibevisste mennesker i dette landet, men ikke mange store mektige verdigrupper som man eksklusivt kan vende seg til i 2010.

Videre reformer. Dersom partiet skal våge å miste velgere for å få nye, som Inger Lise Hansen vil, er det viktig at det tar skrittet fullt ut. Dersom man skal tjene på reformer er det viktig at de trekker flere nye enn det er gamle som faller av. Dersom bekjennelsesparagrafen virker sterkt støtende på dypt troende velgere, og mange av disse faller bort, er det da viktig at nye velgere fanges opp så raskt som mulig. Dette vil ikke kunne gjøres dersom partiet befinner seg i en mellomstilling. Krf er for eksempel mindre attraktivt for verdibevisste muslimer, dersom ikke partiet står for et nyansert syn på Israelsproblematikken. Krf bør også droppe motstanden mot homofile ekteskap. Det vil bli vanskelig for partiet å få reversert den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, og moderne velgere (overraskende mange er positiv til homofiles rett til å gifte seg) gremmer seg nok heller over Krfs ønske om å fjerne den. Det avskrekker mange fra å stemme på partiet. Dessuten tror jeg mange kristne er enig med meg i de positive effektene ekteskapet som ramme kan ha på et parforhold, og å frata noen muligheten til dèt, er å frata noen muligheten til å ha gode rammer om kjærlighetslivet. Dèt er ikke den beste måten å fronte moral på.

Jeg er stadig vekk mer positiv til Krf. Stå på, Inger Lise, så stemmer en tidligere Venstre-velger på Krf.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10018017

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-aapner-for-aa-fjerne-kristenkravet-3274352.html¨
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frykter-splittelse-av-krf-3274431.html
http://www.vl.no/samfunn/article92964.zrm
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/imam-vurderer-krfmedlemskap-3275287.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/tror-kristne-vil-bryte-med-krf-3275395.html
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/hoeybraaten-oensker-imam-velkommen-i-krf-3276129.html

Om fyll, alkohol og avgifter

Helgefyll er altså årsaken til ca. syv av ti voldsdommer i Stavanger tingrett, i følge vg.no. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=590270

Dette kom ikke som noen overraskelse, men det er greit å få kjøtt på beina i form av statistikk, når jeg argumenterer mot alkohol og rusmidler. Jeg påstår ikke at jeg skal gi en vitenskapelig forklaring på hvorfor alkohol fører til vold.

Det er mer eller mindre felles kunnskap at man mister noen sperrer i beruset tilstand. Dette er ofte også argumentet for å ruse seg. Folk ønsker å miste litt kontroll, ettersom hverdagen er gjennomkontrollert og en ikke føler en kan være seg selv, og at det er mye en ikke kan gjøre. Denne felles kunnskapen tjener også til å legitimere det gale som blir gjort i beruset tilstand. "Fylla har skylda", er et ganske kjent utsagn. Jasså - det var ikke deg, det var alkoholen?

I artikkelen er Bengt Jacob Rode sitert med følgende utsagn: "Mange av disse er oppegående mennesker som jobber eller studerer. Til vanlig klarer de seg fint, men problemene oppstår gjerne når de drikker mye i helgene, ikke minst når de drikker sprit."

Om disse menneskene altså er oppegående og velfungerende i dagliglivet, må det altså være rimelig å kunne trekke konklusjonen at de aktuelle menneskene og alkohol ikke går sammen. Det er videre et diskusjonstema om dette kan gjelde for alle. Har alle et større potensiale til å bli voldelige i beruset tilstand, eller gjelder det enkelte, som kanskje bærer på psykiske problemer, eller er stressede, eller noe? Og - kan MAN vite helt sikkert at ikke rusen vil gjøre en mer voldelig før en begynner å drikke? Hvis svaret på dette er nei, er den naturlige konsekvensen at man videre kan tenke seg at folk ville være tryggere om andre ikke drakk.

Jeg tror argumentasjonen som baserer seg på ønsket om å miste sperrer, og å kunne være "fri" i beruset tilstand, viser at den som bruker argumentet har følelser og ting han/hun har lyst å gjøre som han/hun ikke føler man kan gjøre i edru tilstand. Kanskje er aggresjon en av disse følelsene.

Så: Om dette er et problem, hva skal gjøres?

Jeg ser de vanlige tre mulige hovedveiene i alkoholpolitikken fremover. Det ene er ikke å gjøre noe som helst. Det andre er å øke avgiftene, og generelt sett bli mer restriktive. En kan diskutere om fyll og rus bør være en formildende eller en forverrende omstendighet i voldssaker. Spesielt om (dette er det tredje) man ønsker et mer liberalt samfunn, og slik vil kutte avgiftene og la staten blande seg mindre inn i saker og ting.

Norge har allerede et ganske høyt avgiftsnivå på alkohol. Slik drikkekulturen er (generelt, og spesielt blant ungdom) i Norge, i tillegg til at nordmenn har utrolig god økonomi, er det mye som tilsier at dette er berettiget. Ihvertfall i et samfunn som baserer seg sterkt på statlig kontroll både av økonomi og hva en kan gjøre/ikke gjøre. Vi ser hvordan en del vestlige totalt mister kontroll i land der det er billig alkohol, til irritasjon for landets innbyggere. Her er en (nokså slem, riktignok) skrekkvideo om britiske turister i Baltikum: http://www.youtube.com/watch?v=iiqR06xZwh0 Jeg ville protestert mot denne videoen i en annen kontekst, ettersom jeg mener den har nasjonalistiske toner og er litt ekstrem, men den viser ihvertfall at "usivilisert" drikkekultur provoserer. Poenget er: Når det er billig alkohol, er det mange som går bananas i vill glede. Det kan derfor se ut til at det er nødvendig med restriksjoner for å beskytte disse menneskene, og ikke minst, oss rundt dem mot potensiell vold (sett i forbindelse med vg-artikkelen).

Imidlertid kan dette være å stryke alle over en kam. Kanskje bør folk få en sjanse? Kanskje er det ikke alle som blir voldelige og sanseløse av alkohol? Noen vil jo bare nyte vin til maten, eller et glass eller to ellers, uten å drikke for fyllas del. Skal disse da rammes av at noen andre ikke klarer å kontrollere seg? Det kan man si er feil.

I så fall kunne det diskuteres om en løsning var strengere straff for vold i beruset tilstand, for å unngå dette. En burde så måle skadevirkningene opp mot hverandre. Det er i alles egeninteresse å bli skånet fra vold. Hva ville da føre til minst vold? Å sørge for at folk har dårligere råd til å drikke (avgiftspolitikk) og slik gjør det sjeldnere, eventuelt til og med lar være (en av grunnene til at jeg ikke drikker/drikker lite er at jeg heller vil bruke pengene mine på andre ting) eller å true med straff om de utfører voldelige handlinger i beruset tilstand?

Videre, fra et økonomisk perspektiv, hva er mest lønnsomt for samfunnet? Rettssaker koster. Avrusning koster. Erstatningssaker koster. Fengselsopphold koster. Avgifter gir penger til staten, som i teorien, kunne vært brukt til gode formål. Utfra en liberalistisk tankegang, ville mange ønske å la staten holde seg langt unna. Problemene vil da, i et liberalistisk system, sies å kunne løses med strengere straffer.

Imidlertid føres det ikke det jeg vil kalle økonomisk liberalistisk politikk i dag. Jeg ser det da som rett at avgifter kan legges på det som er skadelig, og slik både få en preventiv effekt, og skaffe penger til staten, fremfor andre ting. Ihvertfall ser jeg det som selvfølgelig at vi ikke kan ha lave avgifter på alkohol, i et samfunn hvor straffene er relativt milde, og ikke avskrekkende nok til å holde folk unna vold i beruset tilstand. Skulle folk få frihet (mindre avgifter) til å kunne ruse seg, ville de også måtte ta konsekvensene langt hardere om rusen fikk dem til å gjøre gale ting. En må slik velge mellom to alternativer. Vi ønsker å bli skånet for vold, og derfor kan vi ikke late som ingenting. Utfra medfølelse kan det også være grunn til å tenke at vi vil beskytte dem som ikke klarer å kontrollere sitt eget alkoholforbruk også, slik at de ikke ødelegger livet sitt. En slik holdning provoserer mange, som vil omtale den som arrogant. Imidlertid føler jeg at det også er en fin holdning å ønske at sine medmennesker holder seg oppe, og er bevisste og klare, gode individer, som skal slippe å slite med skyldfølelse for hva de gjør i beruset tilstand.

Det er altså ikke lett problematikk, men jeg vil ihvertfall anbefale enkeltmennesket å ha et bevisst forhold til alkohol, og rus generelt. Om flere tok ansvar for seg selv, og det ikke var noe problem med fyll og vold i beruset tilstand, samt avhengighet, ville ikke andre se det nødvendig å regulere. Enkeltmennesket har således et ansvar, et moralsk et (ihvertfall der alkohol har ført til vold) og må derfor være bevisst.