Forsvar for kjøttfri mandag i offentlige kantiner

Mange reagerer på innføring av kjøttfri mandag i offentlige kantiner i Oslo. For eksempel i et debatt-innlegg på Aftenposten av Melsom, 2. nestformann i FpU. Han mener vi bør si nei til kjøttfri mandag av hensyn til enkeltmenneskets valgfrihet. Jeg mener dette er en urimelig kritikk. Det er ikke total valgfrihet i dag, og vi kan heller aldri forvente det på offentlige kantiner.

I dag er det som regel motsatt. Det er stort sett bare kjøtt eller animalia som serveres, til tross for at det verken er sunt, etisk eller miljøvennlig. 

Vi har allerede en ensidighet og bytter den ut med en annen. Hvor høyt ropte folk om valgfrihet når det var vegetarianere som ikke hadde noe valg?

I valgfrihetens navn kan man tenke at det burde være både og. Men hvor stor skal en offentlig meny være og hvor mange skattekroner skal pøses inn i denne? Om hver og en skal ha akkurat sin rett, så blir det fort en dyr kantine. Hva gjelder offentlige kantiner i storbyene, er som regel andre spisesteder innen kort avstand. Vegetarianere, folk med allergier, spesielt helsebevisste og folk med dårlig råd, vil ofte måtte ta med seg matpakke. Hvorfor skal det alltid være disse gruppene som skal måtte det?

Hvorfor er det mangel på valgfrihet når den oppsatte retten er kjøttfri, men ikke mangel på valgfrihet når den er med kjøtt? Hvis kantinen ikke serverer det man har lyst på, så gjør den ikke det, og det er klart det kan være frustrerende, men skal man forvente at kantinen har en endeløs meny og serverer alt folk kan ha lyst på? Problemet oppstår ikke når menyen er begrenset i seg selv. Problemet oppstår når den ene, eller de få, retten(e) som tilbys er kjøttfri. Da kommer klagene om mangel på valgfrihet. Jeg leser dette til ideologisk innpakning av at man har lyst på kjøtt. Man vil spise kjøtt. Til hvert eneste måltid. På den samme kantinen. Hver dag. Dette er ikke en kamp for valgfrihet. Det er en kamp for status quo og for egne matpreferanser. Det forkler også en motstand mot vegetarmat som sådan. Hva den bunner i, kan man lure på, men jeg vil tippe det er forestillinger som at vegetarmat ikke metter eller at man egentlig må ha kjøtt. Til hvert måltid. Hver dag. I den samme kantinen. 

Noe av motstanden mot kjøttfri mandag kommer kanskje av at dette kommer etter flere grep fra MDG og Byfyrstedømmet, Byregjeringen eller Bystyret, Byrådet eller hva det nå var det het, som griper inn i folks hverdag og oppleves som overformynderi. Isolert sett er imidlertid ikke den kjøttfri mandagen i offentlige kantiner noe stort eller radikalt grep, og ikke et stort brudd med valgfrihet. 

Motstanden mot den kjøttfri mandagen - på offentlige kantiner i Oslo - er ikke et utslag av liberalisme, men av et sakte krympende flertalls (de som vil spise kjøtt hver bidige dag) insistering på å beholde status quo. Dette er kulturkonservatisme parret med subjektive matpreferanser og som politisk ytring er den dårlig gjennomtenkt. 

____

Innlegget mitt her er en bearbeidet variant av en kommentar jeg hadde på FpUs Facebook-sider. For redelighetens skyld vil jeg opplyse at jeg selv har vært medlem av FpU, om enn ikke den mest aktive. Jeg har i utgangspunktet stor sans for FpU. Jeg er ideologisk liberalist og vegetarianer. 

Det franske flaggfilteret

Jeg ser flere problematiserer de franske flaggfiltrene mange, inkludert meg selv, har lagt over profilbildene sine på Facebook. Jeg skal forklare kort hva dette handler om for meg.

Det skuffer meg at mennesker tyr til vold som den vi så i Paris. Det gjør meg trist at enkelte ikke respekterer andres ønske om å leve. Men for meg er dette så grunnleggende at jeg ofte føler det er unødvendig å si.

Drap gjør meg trist. Terror gjør meg trist. Det gjør meg trist at folk som kunne levd gode liv, dør helt unødvendig.

Jeg ønsker ofte å kommentere tragedier av denne typen, men jeg lar være, ganske enkelt fordi jeg føler jeg ikke har noe å si. Det kan som regel reduseres til at jeg synes det er trist. Fordi det er det. Det er like selvfølgelig som at vann er vått.

Flaggfilteret er en enkel måte å vise min sympati på, og si det åpenbare; det som har skjedd er grusomt. Og jeg er glad såpass mange ser ut til å være enige i at dette selvfølgelig er nettopp dét.

Det ER betenkelig at tragedier som dette får så stor oppmerksomhet først når de skjer i Europa eller Vesten. Like fullt er det som har skjedd i Paris grusomt, og det blir mer og mer tydelig at vi i dagens verden kanskje må markere det selvfølgelige:

Å drepe - annet enn i forsvar - er galt. 

Dessverre er det også nødvendig å understreke at dette verken er en subjektiv mening eller kulturelt betinget. Så og si alle har overlevelsesinstinkt, og ønsker med det å leve. Å trosse dette er å fjerne en persons mulighet til å ivareta noen annen av sine interesser. Et samfunn uten respekt for liv, er ikke et godt samfunn å leve i. Det er et samfunn hvor fokus blir flyttet fra alle andre interesser til å opprettholde sin primære; sitt liv. Det er et samfunn i angst. Å relativisere livets verdi setter alles liv og velvære på spill. 

Forbud mot å ta liv er åpenbart verken en spesielt kristen verdi eller utelukkende humanistisk. Den springer ut av menneskets, ja faktisk dyrets, faktiske natur. De fleste forstår dette nærmest automatisk, trolig derfor er forbud mot drap og vold noe som går igjen i de fleste kulturer, dog tidvis med unntaksregler. Jeg avslutter derfor med å sitere den buddhistiske teksten Dhammapada v. 129-130:

Alle skjelver for voldsbruk,

alle er redd for å dø.

Sett deg derfor i andres sted

og la være å slå eller drepe.

Alle skjelver for voldsbruk,

alle har livet kjært.

Sett deg derfor i andres sted

og la være å slå eller drepe. 

Sitatet er ikke primært religiøst. Det konstaterer det vi ved observasjon kan fastslå og se i oss selv; at vi ønsker å leve. Å sette seg selv i en annens sted er empati. Empatien er en egenskap vi har, og som trolig er nødvendig for å leve i samfunn. Et samfunns regler kan diskuteres, men skal det være et godt samfunn må i hvert fall den primære interesse til alle innbyggere respekteres. Uten liv blir alle andre rettigheter meningsløse. 

Kampen mot pels er personlig

Har du noensinne følt deg som et dyr i bur?

Har du noensinne tenkt over hvorfor vi har dette uttrykket?

Har du lyst til å føle deg som et dyr i bur?

Jeg har følt meg som et dyr i bur.

Og nå har jeg innsett at kampen for et pelsfritt Norge ikke lenger bare er prinsipiell. Jeg går ikke i fakkeltog utelukkende fordi det er galt å holde dyr i bur i seg selv. Jeg protesterer ikke mot pels bare fordi det er et av de aller minst nødvendige produktene dyr må dø for.

Jeg har innsett at kampen mot pels – for meg – er personlig.

Tenk over spørsmålet jeg åpnet med. Har du noensinne følt deg som et dyr i bur? Har du noensinne følt deg fanget? Har du noensinne vært sikker på at du var på feil sted og at du ikke ville føle deg bra igjen før du kom deg vekk?

Jeg var over lenger tid i et usunt sosialt klima hvor selvtilliten min ble raspet ned som en gulrot i kvern. Den raske nedbrytningen – mobbingen og jantelovmaskineriet på en praktfull norsk grunnskole – ble ikke tatt på alvor. Min natur – min seksuelle legning, min nerdete side, mine gode karakterer – gjorde meg til noe annet. Til en som stod utenfor. Til en som ikke kunne si noe uten at det ble fordreid og gjort om til noe annet. Jeg kunne like godt breket, gryntet eller avslørt hva reven virkelig sier. For jeg var ikke lenger menneskelig. Jeg var ikke en i flokken. Og til slutt ville jeg heller ikke være det. Jeg ville bare bort, ut fra buret som var det streite konformitetstyranniet. Men jeg hadde ikke nøkkelen til mitt eget bur. Den lå i andres forståelse, en forståelse som ikke var i sikte. Til jeg ble eldre og fikk bestemme mer over eget liv.

Men revene og minkene er fortsatt i bur. Og de finner aldri noen nøkler. Når de blir gamle nok, blir de slaktet og flådd, for så å bli statussymboler på fangevokternes krager. Før det er livet nettinggulv og undertrykte impulser; impulser som ikke kan følges eller få uttrykk i bur, uansett størrelse. Naturlig trang får ikke utløp i fangenskap. Ingen rosenrød fremtid eller kommende lykke kan tjene som trøst. Livet er nåtiden, og nåtiden er et bur.

Det er ikke greit.

Dyrene ses som redskaper og ikke mål i seg selv, til tross for at de har overlevelsesinstinkt, evne til å lide og individuelle behov. Og den samme disrespekten har også rammet mennesker – har den ikke? Jo, for vi har en fabelaktig evne til å unngå blikket til dyret foran oss, har vi ikke?

Jeg vil rive av bindet du har for øynene dine.

Men vi skal ikke trenge møte blikk gjennom netting. 

Jeg vil ha tomme bur.

Jeg oppfordrer derfor til å delta i NOAHs fakkeltog mot pels lørdag 14. november klokken 17:30. Fakkeltoget går i hele 24 byer. Fullstendig liste over oppmøtesteder finner du på NOAHs nettsider: 

http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/mot-opp-i-noahs-fakkeltog-mot-pels-2015/

Med motet som nøkkel - en omtale av Frances Burnetts "Den hemmelige hagen"

Kast sikkerhetsnettet

Sinnets skinneganger kan være enkle å følge. Nå som fargelegging for voksne er i tiden og jeg selv har forvillet meg inn i fargeleggingsboken "Den hemmelige hagen" av kunstneren Johanna Basford (som jeg har skrevet om før), kom jeg til å tenke på filmen "Den hemmelige hagen" (1993) som jeg så på som barn (og voksen). Dette er en filmatisering av Frances H. Burnetts barneroman fra 1911 med samme navn. Dessverre - med utropstegn - hadde jeg aldri lest boken som barn! Jeg husket filmen som særdeles vakker, og jeg husket at den hadde et meget godt budskap jeg nå har lært er sant. Derfor følte jeg nå det var på tide å lese boken. Det var ikke et minutt for tidlig. "Den hemmelige hagen" er en dyp bok vår samtid burde holde som grunntekst. Den formidler vakkert og poetisk et budskap mange har glemt. Boken løfter motet som dyd, og fremmer en barneoppdragelse uten overbeskyttelse og hysteri. Den bærer en oppfordring om å kaste sikkerhetsnettet og låse opp en forbudt dør til en vakker hage. Og den viser deg hva som er på innsiden. Jeg advarer om at denne bokomtalen inneholder spoilers, og at jeg gjengir viktige trekk fra bokens handling. Dette gjelder også bokens siste halvdel.  

Kolera

Rent konkret handler boken om Mary Lennox, som vokser opp i India som barn av rike briter, men mister foreldrene sine i en kolera-epidemi. Det gråter hun ikke noe over, for Mary har ikke lært å gråte. Dessuten har hun ikke noe nært forhold til foreldrene sine i alle fall. Det kan høres brutalt ut, men på dette tidspunktet driter Mary langt i hva du syns om det, og forøvrig er det akkurat slik det er. Hun er et grettent og stygt barn som ingen virkelig bryr seg om, selv om hun har en indisk barnepike som kan fortelle fine historier. Faktisk bryr folk seg så lite om henne at hun blir glemt for en stund mens hele huset forøvrig er døde i kolera.

Men ingen kom, og der hun lå og ventet, var det som om det bare ble stillere og stillere. Hun hørte noe som raslet på gulvmatten, og da hun så ned, var det en liten slange som gled bortover og så på henne med øyne som edelsteiner. Hun ble ikke redd, for det var et harmløst lite vesen som ikke kunne gjøre henne noe, og forresten virket det som den hadde det travelt med å komme seg ut. Mens hun så på, smøg den ut under døren. 
"Så rart og stille det er," sa hun. "Det låter som det ikke er andre i huset enn meg og slangen." 

Pukkelrygg

Men Mary blir omsider sendt til England for å bo hos onkelen sin på et stort gods, Misselthwaite. Imidlertid er onkelen nesten aldri hjemme og vil i utgangspunktet ikke se henne. Hun blir overlatt til husholdersken Medlock og stuepiken Martha. Medlock er en striks dame som heller ikke vil se for mye til jentungen og forøvrig følger sjefens ordre. Martha er en enkel kvinne fra distriktet, som riktignok mener jenten Mary bør kunne kle seg selv og være mer selvstendig, men ellers er veldig hyggelig mot henne. Selv om Mary i begynnelsen misliker Martha, finner hun gradvis ut at hun begynner å like henne. Mary finner ut at det ikke er stort annet å gjøre enn å leke ute og utforske alle hagene utendørs. Men en hage er forbudt. Den er låst inne og ingen vet hvor nøkkelen er. Faktisk er Misselthwaite hovedgård full av hemmeligheter. Hagen er hemmelig, men også en merkelig, ulende lyd som selv Martha ikke vil fortelle sannheten om. Mary blir fortalt at det er vinden, men hun hører den også når det er vindstille. Den er fryktelig å høre på. Og en dag Mary ikke kan leke ute, bestemmer hun seg for å ta rede på hva det er. Det viser seg å være en gutt. En gutt som skal dø. Colin heter han, og han er onkel Archibalds sønn og Marys fetter. Han er syk hele tiden og svak og blek. Han ligger i sengen sin og ser på billedbøker, når han ikke skriker. Om han lever lenge nok, kommer han til å få pukkelrygg som sin far. Mary finner imidlertid ut at verken Archibald eller Colin har noen pukkelrygg. Faktisk ser det ikke ut til å feile Colin noe som helst, annet enn at han alltid er sengeliggende og svak på grunn av det.

Mary bryter regler

Mary bryter regler. Hun finner også nøkkelen til den hemmelige hagen, med hjelp fra en rødstrupe, og går inn i den. Hun finner begeistring for verden i å stelle der, og hjelpe plantene med å vokse til. Hun blir også kjent med Dickon, Marthas bror, som nesten alltid er ute og rir eller prater med dyrene. Han er en sterk og sympatisk gutt Mary lett får tillit til. Faktisk oppdager Mary at hun for første gang i livet liker noen. Hun liker faktisk flere. Hun liker rødstrupen, hun liker gartneren, hun liker Martha, hun liker Dickon, og hun liker moren deres, som hun først bare blir fortalt om. Etterhvert liker hun Colin også. Og i hvert fall liker rødstrupen henne, og Dickon liker henne, så da er det noen som liker henne også. Det er en helt ny situasjon, og hun finner ut at hun trives med den. Mary kvitter seg gradvis med "prinsessenykkene" fra en materielt sett bortskjemt oppvekst i India og er så mye ute som mulig. Hennes fortellinger om Den hemmelige hagen inspirerer også Colin, og han bestemmer seg etterhvert for at han vil se den. Han klarer det fint, og det viser seg også at han med litt trening fint kan gå og er så frisk som hvilken som helst annen gutt. Han virket svakelig ved fødselen, og ettersom hans mor døde omkring de tider, har omgivelsene både en forventning om at han skal være syk og en slags avstandstagen på grunn av det fryktelige som skjedde på den tiden.  Faktisk er det også på grunn av morens dødsfall at hagen ble stengt. Det var hennes hage, som hun elsket høyt, og der døde hun. Hun satt på en gren som knakk, og tok sin død av fallet. Hovedpersonene skjønner imidlertid at hun nok aldri ville ønsket hagen stengt.

Helseangst

Mary Lennox våger å trosse voksnes forbud, og vinner på det. Hagen skader henne ikke. Tvert imot er interessen for hagen med på å trigge en livsglede i henne hun tidligere har manglet. Dessuten blir den tidsfordriv og ice breaker når det kommer til å bli kjent med Dickon, Marthas bror. Dickon har en spesiell nærhet til natur og dyr og både Mary og Colin fascineres av det. Colin drar ut til tross for sin egen dødsfrykt og helseangst, og at voksenpersonene (pleierske, hushjelp og lege) rundt også er usikre. Det viser seg likevel at han har godt av det.

Det krever mot å skulle våge noe man frykter kan volde ens død. Om man tror man kan dø av farlige sporer utendørs, og likevel går ut, er det neppe mindre spenningsfylt enn å utsette seg for reell fare. Følelsen er den samme om det er en fiktiv fare eller om det er krig eller reell sykdom.

Overbeskyttelse og frykt

Marys og Colins problemer viser seg i stor grad å være forårsaket av overbeskyttelse og skadde (ikke-eksisterende) relasjoner til foreldre. Foreldrene er imidlertid ikke viktig for lykken, så lenge de får utforske verden og være selvstendige. Når Mary og Colin trosser frykt og forbud finner de en verden som er helt deres egen (og Dickons og rødstrupens). Den er vakrere enn resten, og den bringer dem sammen. Colin, som før kun har tenkt på å dø, tenker nå det motsatte. Han skal leve, og leve, og aldri, aldri dø.

Noe av det rare ved å leve i denne verden er at det er bare en sjelden gang man er helt sikker på at man skal leve, og leve, og aldri, aldri dø. Det hender man vet det når man står opp akkurat idet det gryr av dag, skjørt og høytidelig, og går ut og står der alene og legger hodet langt bakover og ser opp og opp og ser den bleke himmelen sakte rødme og forvandles og ukjente og utrolige ting skje, til østhimmelen nesten får en til å skrike og hjertet til å stanse, bare for soloppgangens underlige, uforanderlige majestet - og dette har skjedd hver eneste morgen i tusener på tusener på tusener av år. Akkurat da vet man det, et øyeblikk eller to. Og det hender man vet det når man står alene for seg selv i en skog ved solnedgang, og det er som om den hemmelighetsfulle, gylne stillheten som skråner ned gjennom og under grenene sier noe, sakte, om og om igjen, noe man aldri helt kan høre, samme hvor hardt man prøver. Og iblant blir man sikker av nattens veldige, mørkeblå stillhet, når millioner av stjerner venter og vokter, og iblant er det lyden av fjern musikk som gjør det sant, og iblant er det bare et blikk i noens øyne. 
Og slik var det for Colin da han for første gang så og hørte og følte våren mellom de fire murene rundt en hemmelig hage. 

Hvis du trosser frykten, hvis du trosser tåpelige forbud og stoler på ditt eget håp og din egen overbevisning, kan du finne og vinne en hemmelig hage. For Colin var alternativet en fortsatt miserabel eksistens på sitt sykeværelse, med innbilt sykdom og frykt for forekommende død, som kanskje til slutt ville kommet på grunn av mangel på stimuli, bevegelse og kjærlighet. Han trosset sin frykt og vant. Han fant venner og ny mening med livet, som han til slutt våget tro på.

Hvert århundre siden verdens begynnelse har budt på vidunderlige oppdagelser. I forrige århundre ble det oppdaget flere fantastiske ting enn i noe tidligere. I dette nye århundret vil hundrevis av enda mer forbløffende ting se dagens lys. I førstningen vil folk avvise blankt at noe nytt og uvant lar seg gjøre; så ser de at det kan gjøres - og plutselig er det gjort, og all verden lurer på hvorfor det ikke ble gjort for århundrer siden. En av de nye tingene folk begynte å finne ut i forrige århundre, var at en tanke - bare en tanke - har like stor kraft som et elektrisk batteri, og kan være like sunt for en som solskinn, eller like skadelig som gift. Å la en trist eller stygg tanke slippe inn i sinnet er like farlig som å slippe en skarlagensfeber-basill inn i kroppen. Hvis du lar den  bli der når den først er sluppet inn, er det ikke sikkert du kommer over det så lenge du lever. 

[...]

Så lenge Colin stengte seg inne på rommet sitt og aldri tenkte på annet enn sine engstelser og svakheter og sin avsky for folk som så på ham og grunnet i timevis over pukler og for tidlig død, så lenge fortsatte han å være en hysterisk, halvgal liten hypokonder som ikke ante et fnugg om solskinnet og våren, og heller ikke at han kunne bli frisk og stå på egne ben så sant han bare ville. Da nye, vakre tanker begynte å ta plassen fra de gamle, fæle, begynte det å komme liv i ham igjen; blodet rant friskt i årene, og ny kraft fylte ham i en flom. Det vitenskapelige eksperimentet hans var meget enkelt og praktisk, og det var overhodet ingenting merkelig ved det. Langt mer overraskende ting kan skje hvem som helst, bare de har vett nok til å tenke seg om i tide, når en guffen eller motløs tanke sniker seg på, og presse den ut igjen ved å erstatte den med en hyggelig og modig en. De to tingene får ikke plass samtidig. 

Der du dyrker en rose gutt,
kan ingen tistel gro. 

Motets og fryktens krefter

"Den hemmelige hagen" er en nydelig bok med et godt budskap. Jeg tror like mange voksne som barn i angstridde Norge kan ha utbytte av å lese denne boken. Om vi anerkjenner motets og fryktens krefter, bør vi stille oss en hel del spørsmål om måten vi oppdrar barn på. Har vi ikke en tendens til å overbeskytte dem? Og i så fall - er ikke dette noe som kan bidra til angst? Hvis vi viser barnet med all tydelighet at vi selv tror verden er farlig, vil ikke barnet trolig holde på dette bildet? Kaller du det ansvarlighet, eller kaller du det frykt eller angst? Dette kunne vært tema for en hel debattbok, men har vi ikke et fryktdyrkende samfunn? Vi har regler i haugevis som skal beskytte oss mot både det ene og det andre, og vi mates med nyhetsstoff om alt som er farlig, selv om forsøk viser at det bare gir en liten, marginal risiko. Risikerer vi at putene vi polstrer oss selv med, drukner oss med fjær?  

Dragen som kalles Angst

Jeg tror at vi i møte med oppfattet eller innbilt risiko er nødt til å stoppe opp og vurdere risikoen ordentlig, eventuelt bare hoppe i det (hvis vi faktisk har lyst). Hvor mye farligere er dette enn bare det å gå ut døren? Hvor mye farligere er dette enn å sette seg i en bil? Og ikke minst - hva kan jeg vinne om det går bra? Ikke bare si nei av hensyn til sikkerheten, for sikkerheten er oftest en illusjon, og om du mater den for mye, vokser den til en drage som kalles Angst.

Les Den hemmelige hagen.

Kom du hit for å lese om fargeleggingsboken Den hemmelige hagen? Les om den i mitt forrige blogginnlegg. 

Er det greit med dyretesting?

Mange reagerer på dyretesting. Er det riktig å teste produkter på dyr for å skaffe fordeler for mennesker? Mange vil mene at å teste unødvendige luksusprodukter som kosmetikk på dyr, er forkastelig. Mange av ingrediensene i kosmetikk går igjen og det er ofte lite variasjoner mellom produktene. Mye av verdien fra forsøkene vil man kunne få gjennom å teste kosmetikken på laboratoriedyrket vev i stedet. Men hva med medisiner? Medisiner har ofte virkning på en hel kropp, og er gjerne regnet for å være mer viktig enn sminke. Vi har en ebola-epidemi på gang og vi mangler effektive medisiner, selv om den eksperimentelle medisinen Zmapp virker lovende. De ferske nobelprisvinnerne i medisin; Edvard og May-Britt Moser samt John O'Keefe kritiseres av Dyrevernalliansen for å ha benyttet seg av inngripende dyreforsøk som har forårsaket stress. Noen få ser ut til å mene at det alltid er galt å utsette dyr for skade og død for menneskets fortjeneste. Ganske mange flere vil mene det er galt å torturere eller drepe et menneske for et annet menneskes fortjeneste. Noen mener det er et essensielt skille mellom dyr og mennesker, at mennesket har en spesiell status og at det er greit å gjøre med ikke-menneskelige dyr som vi vil. Noen har en mellomposisjon hvor de mener at viktige ting, som livreddende medisiner er ok å teste på dyr mens unødvendige ting som kosmetikk ikke er det.

Jeg gjorde meg noen betraktninger rundt temaet i en diskusjon på Facebook i dag. Her kommer essensen av det i noe redigert form.

Mennesket ikke nødvendigvis mer verdt

Jeg mener ikke at mennesker kollektivt sett nødvendigvis er mer verdt enn andre dyrearter. Jeg tenker det er viktig å se på hva vi mener er viktige kriterier for moralsk hensyn.

Alle dyr, med noen defekte unntak, har overlevelsesinstinkt. Ergo har vi en interesse av å holde oss levende og ikke dø. Alle dyr (med noen defekte unntak) har evne til å føle lidelse og smerte. Ergo har vi en interesse i å oppleve nytelse og unngå det som gjør vondt.

Tre måter å forholde seg til andre som vil leve på

Du kan inkorporere dette i minst tre ulike hovedmåter å forholde oss til andre individer på. Du kan:
a) Innse at livet ditt har verdi og at du ønsker å søke lykken og oppleve nytelse. Men du tar ikke på deg noen forpliktelse for andre. Du lar rå makt komme i førersetet. Den fysisk sterkeste vinner. Makt gir rett, og du kan overkjøre andres fundamentale interesser totalt.
b) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for din egen lykke og overlevelse og respekterer andres rett til det samme. Du vil ikke aktivt drepe noen eller volde noen fysisk skade. Du krever at andre respekterer din rettighet til det samme.
c) Innse at livet ditt har verdi og at andre også finner sine liv verdifulle. Du tar ansvar for andres lykke og velger aktivt å forlenge deres liv og hjelpe dem fra lidelse og til å gi dem nytelse.

De fleste som er for testing på dyr støtter seg på en uprinsipiell miks av av a og c. De mener vi har en rett (og muligens en plikt) til å sørge for andre menneskers ve og vel ved å utvikle medisiner som skal forlenge livene deres eller gjøre dem mindre smertefulle (c). Imidlertid kan vi fysisk påføre andre dyr smerte og død på veien dit (a). Mennesker er mennesker og dyr er dyr. Tanken bak dette kan være et diffust spøkelse fra skapelsesmyten i første Mosebok hvor Gud setter mennesket over dyrene og skaper mennesket i sitt bilde. Mennesket har en gudegitt rett til å stå over dyrene. Det kan være en biologisk programmert tendens til å føle mer empati med individer fra egen art. Det kan være en vektlegging av intelligens som moralsk kriterium (merk at om individer skal graderes etter intelligens, vil noen dyr havne over noen mennesker, f.eks. er særs smarte aper, delfiner og kråker smartere enn enkelte barn, mentalt tilbakestående eller bevisstløse mennesker). Det kan være vektlegging av den frie vilje og den feilaktige idé om at mennesket har fri vilje mens dyr ikke har det. Etisk sett er det lite holdbart å komme med et navn på en gruppe og si at fordi et individ kan plasseres i denne gruppen skal det ha særbehandling. Det er blind gruppetenkning. Tidligere eksempler er forskjellsbehandling av ulike menneskeraser, kjønn eller seksuelle legninger (rasisme, sexisme, homofobi). Skal man gi mennesket spesiell etisk status må det kunne begrunnes hvorfor.

Kriterier for etisk særbehandling

Jeg har så langt til gode å se ett godt kriterium for etisk særbehandling som alle individer av menneskearten innehar og alle individer fra andre arter mangler. Intelligens. Empati. Evne til resonnering. Til å treffe valg. Til å snakke. Alle disse evnene eller karakteristikkene er det noen få tilfeller av mennesker som mangler, og noen tilfeller av andre dyr som har (spesielt innen arter som aper, delfiner og kråker). Kollektivt å gi særstatus til mennesket just because er ikke filosofisk holdbart.

Noe som imidlertid kan være det er om vi legger inn en mulighet
d) Innse at ditt liv har verdi, og andre individers liv også har det. Men at det er forskjell på hvor mye nytelse og lidelse dere kan forvente å oppleve. Det er forskjeller på hvor lenge dere vil leve. Det er forskjeller på grad av bevissthet. Det er forskjeller på evnen til et meningsfullt liv. Ulike liv har derfor ulik verdi.

Så kan vi tenke videre.

Hvor mye mister for eksempel mennesket Ole på å dø av ebola? Hvor mye mister rotte 5643 på å dø og lide i et forsøk? Ole hadde kanskje planlagt å reise litt, planlagt å lese i hvert fall tretti bøker til, kose seg med en flaske vin i kveld og forventet minst 30 år til med barna sine. Rotte 5643 har kanskje ingen konsepter om livsalder, har ikke så mange valgmuligheter til hva han/hun kan finne på. Han/hun vil nyte å spise, vil nyte sosialt samvære med andre rotter og kanskje noe lek og enkel problemløsning (rotter er blant de smarteste dyrene, det er blant annet derfor de ofte brukes i forskning). Rotte 5643 dør trolig om tre år uansett og vil samlet sett oppleve mindre nytelse og mening enn Ole. Antageligvis. Vi har fortsatt begrenset informasjon om hvordan det er å være rotte. Likevel ser det ut til at det er Ole som taper mest på å dø og lide. Så tenker vi konsekvensialistisk er det verre at Ole dør enn at rotte 5643 gjør det.

Tenke konsekvenser

Vi burde altså se på tilleggskriterier til ønske om å leve og til å unngå lidelse og søke nytelse. Jo mer du taper, jo dypere du faller, jo mer skade er gjort. Ønsker vi å begrense total skade må vi derfor velge det individet som taper minst. I tilfellet med Ole versus rotte 5643 er det rotte 5643. Men ettersom rotter har evne til relativt meningsfulle liv burde vi utsette rotter for minst mulig smerte og forsøk. Vi bør bruke enklere dyr når dette er mulig, og aller helst kunstig fremdyrket vev og ikke-bevisst materiale. Heldigvis finansierer en del dyrevernorganisasjoner forskning som skal finne gode alternativer til dyreforsøk. For det beste er om vi kan slippe. Vi har noen alternativer som virker i noen tilfeller, og der hvor det kan brukes bør vi gjøre det. Forsøkene på dyr må begrenses så mye som mulig og utføres på dyr som samlet sett har færre interesser enn andre. Dyrene bør der det er mulig uten å forringe forsøkene få smertestillende og andre medikamenter som kan lette situasjonen best mulig, såfremt det er økonomisk forsvarlig. Det beste ville være defekte dyr som ikke kan føle lidelse og nytelse i den grad de finnes.

Selv ville jeg være skeptisk til noe nasjonalt forbud eller begrensning mot dyretesting i alle tilfeller før gode alternativer er etablert i alle tilfeller. Det virker også merkelig å skulle forby dyretesting når andre former for forbruk av dyr foregår i større skala og gir mindre nytte (kjøttproduksjon, meieri-industri, pelsindustri for å nevne noen). Kjøtt er til og med skadelig for helsen vår. Medisin kan bedre helsen. 

Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/