Kampen mot pels er personlig

Har du noensinne følt deg som et dyr i bur?

Har du noensinne tenkt over hvorfor vi har dette uttrykket?

Har du lyst til å føle deg som et dyr i bur?

Jeg har følt meg som et dyr i bur.

Og nå har jeg innsett at kampen for et pelsfritt Norge ikke lenger bare er prinsipiell. Jeg går ikke i fakkeltog utelukkende fordi det er galt å holde dyr i bur i seg selv. Jeg protesterer ikke mot pels bare fordi det er et av de aller minst nødvendige produktene dyr må dø for.

Jeg har innsett at kampen mot pels – for meg – er personlig.

Tenk over spørsmålet jeg åpnet med. Har du noensinne følt deg som et dyr i bur? Har du noensinne følt deg fanget? Har du noensinne vært sikker på at du var på feil sted og at du ikke ville føle deg bra igjen før du kom deg vekk?

Jeg var over lenger tid i et usunt sosialt klima hvor selvtilliten min ble raspet ned som en gulrot i kvern. Den raske nedbrytningen – mobbingen og jantelovmaskineriet på en praktfull norsk grunnskole – ble ikke tatt på alvor. Min natur – min seksuelle legning, min nerdete side, mine gode karakterer – gjorde meg til noe annet. Til en som stod utenfor. Til en som ikke kunne si noe uten at det ble fordreid og gjort om til noe annet. Jeg kunne like godt breket, gryntet eller avslørt hva reven virkelig sier. For jeg var ikke lenger menneskelig. Jeg var ikke en i flokken. Og til slutt ville jeg heller ikke være det. Jeg ville bare bort, ut fra buret som var det streite konformitetstyranniet. Men jeg hadde ikke nøkkelen til mitt eget bur. Den lå i andres forståelse, en forståelse som ikke var i sikte. Til jeg ble eldre og fikk bestemme mer over eget liv.

Men revene og minkene er fortsatt i bur. Og de finner aldri noen nøkler. Når de blir gamle nok, blir de slaktet og flådd, for så å bli statussymboler på fangevokternes krager. Før det er livet nettinggulv og undertrykte impulser; impulser som ikke kan følges eller få uttrykk i bur, uansett størrelse. Naturlig trang får ikke utløp i fangenskap. Ingen rosenrød fremtid eller kommende lykke kan tjene som trøst. Livet er nåtiden, og nåtiden er et bur.

Det er ikke greit.

Dyrene ses som redskaper og ikke mål i seg selv, til tross for at de har overlevelsesinstinkt, evne til å lide og individuelle behov. Og den samme disrespekten har også rammet mennesker – har den ikke? Jo, for vi har en fabelaktig evne til å unngå blikket til dyret foran oss, har vi ikke?

Jeg vil rive av bindet du har for øynene dine.

Men vi skal ikke trenge møte blikk gjennom netting. 

Jeg vil ha tomme bur.

Jeg oppfordrer derfor til å delta i NOAHs fakkeltog mot pels lørdag 14. november klokken 17:30. Fakkeltoget går i hele 24 byer. Fullstendig liste over oppmøtesteder finner du på NOAHs nettsider: 

http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/mot-opp-i-noahs-fakkeltog-mot-pels-2015/