Identitetstyranniet

”Navn og ætt er betegnelser som menneskene har laget.
De har blitt til gjennom sedvane og på forskjellige måter.”

Et klistremerke vies gjerne mer oppmerksomhet enn papiret det er festet på, naturlig nok. Papiret er gjerne tomt, blankt, hvitt, kjedelig. Få vil kalle papiret et klistremerke. De vil beskrive det som et papir med et klistremerke på, men gjerne snakke kun om klistremerket – fordi papiret ikke er interessant.

Likeledes vies et livssyn mer oppmerksomhet enn personen som tilslutter seg det. Personen glemmes og blir synonymt med livssynet. Dette er veldig synlig i politikken, spesielt når vi snakker om noen som står for motsatt politisk syn. Om du mener liberalisering av økonomi, personlig ansvar og lite statlig innblanding er et gode, og du er veldig opptatt av dette, kan en med motsatt syn bli en kommunist. Han er ikke lenger en person – han er en kommunist. Redusert til det. Denne reduksjonen av mennesker er potensielt skadelig, og er delårsak til at man så lett går til krig. Talibankrigerne er ikke lenger personer – personene bak er glemt, de er gjort til Talibankrigere. De er ikke mennesker lenger i den svorne motstanders øyne. Dette er det selvfølgelig ingen som åpent tilkjennegjør seg, men det er den ene merkelappen som skiller – den ene merkelappen som legitimerer fiendskapen.

Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av, når det kommer til ideologi og oppfatning. Ideene tilegnes gjennom samfunnet, gjennom oppdragelse. De kan læres og avlæres. En usunn oppfatning må felles på sin egen dumhet. Det holder ikke å avfeie de andre, for ingen politisk ideologi, religiøst syn eller lignende ligger i et menneskes natur, det ligger i kulturen, i tradisjonen og i bevisstheten. Alt dette er gjenstand for forandring, og dersom en ønsker at en forandring bør finne sted er det mest rasjonelle å søke mest mulig effektive midler for det. Ofte oppnår man bedre læringseffekt ved å vise sine egne ideers fortrinn ved å vise deres positive følger i praksis. Det gjør en ikke ved fiendtlighet eller krig. En reduserer seg selv til den andre.

Av og til depersonifiserer en seg selv. En setter likhetstegn mellom personen, mellom livet en har, og en idè. Dette kalles identitet. I presentasjoner av seg selv (og det blir verre jo kortere en presenterer seg) setter man merkelapper på seg selv. Det kan være greit så lenge en husker at dette er redskaper for forenkling av virkeligheten. Når man hever det opp til å bli virkelighet, setter man seg selv i fengsel. Kollektivt skjer dette gjennom tradisjonen og samfunnsnormene. En setter stopper for nye tendenser kun med å argumentere med at en allerede har sin identitet, at samfunnet har sin tradisjon. Dette setter grenser for egen handlefrihet. Det stenger nytt ute, og det stenger en selv inne, med at man setter uhensiktsmessige grenser for egen utfoldelse og samfunnet nyskapning. Ikke minst setter det grenser for kreativiteten, for nyskapningen, for geniet. I et samfunn der det innbilt evig bestående er forestilt fortsatt å skulle bestå for alltid, vil det ikke være noen plass for geniet, eller for nyskapning. Denne tankegangen brøt Kopernikus med, som Galileo Galilei, som Lev Tolstoj, som Ayn Rand, og som Buddha, som bestemte seg for ikke å bli prins til tross for at det var ventet av ham.

Konklusjonen her blir at en må være ytterst forsiktig med å redusere seg selv og andre til ideer, til identiter. En må ikke skape et identitetstyranni, der alle settes i båser der båsene er viktigere enn personen i båsen. En bør være mindre opptatt av tradisjon, og ihvertfall ikke la den stille seg i veien for nye ideer, om de er gode. Ikke minst bør en tenke mer på hva man gjør, og mindre på hva man er.

”Opp gjennom tiden har uvitende laget seg en forestilling
Om at man er brahman i kraft av sin fødsel.

Men man er verken brahman eller noe annet enn brahman
i kraft av sin fødsel.”

- Sitater fra Vasetthasutta, Majjhima Nikaya 98, som ”Menneskene er ikke forskjellige fra fødselen av” i ”Buddhas budskap”.
Brahman = prest/filosof i det gamle, indiske samfunnet

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10033826

Fred og propaganda

Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.

Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.

8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.

Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/obama-i-norge/artikkel.php?artid=596540

Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.

Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.

Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.

HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.

Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.

Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?

I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.

Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.

Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.

Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.

Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:

"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.

Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".

Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.

Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.

Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg