torsdag 10. desember 2009

Fred og propaganda


Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.
Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.

8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.


Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.



Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.

Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.
Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.

HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.

Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.

Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?


I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.




Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.
Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.

Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.

Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:
"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.

Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".

Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.
Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.
Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg




1 kommentar:

Ilja sa...

Jeg husker at holdt håndene jeg også i 1989. Vi kommet med gammel buss på vei til Riga neste til 20 km fra Vilnius og ståd også hos menneske. Det var både jeg, mine mamma, og andre arbeidene fra mammas jobb. Vi ståd, og alle biler stopp på veien. Kun militære helikoptre fløy over oss hådene. Etterpå kommet vi tilbake hjem og sa det på TV. Etter ett år hadde vi uavhengighet fra Sovjetunion. I 13. januar 1991 hadde vi tanks nære TV tower. Det var sovjetiske hæren. 13 persøner dør i dette natt...