Et personlig innlegg om religion og politikk i 2009

I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.

Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.

Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.

Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.

Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.

Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.

Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.

Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.

På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.

Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).

På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.

Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.

Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.

Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.

Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.

Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.

Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.

Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.

Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.

Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.

Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.

Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.

Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?

Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.

Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.

Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.

Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.

Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.

2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.

Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.