Syklubbskolen uten en tråd

Selv om det i all hovedsak var en interessant affære å komme seg gjennom allmennfag på videregående skole, var det en rekke irritasjonsmomenter og grove mangler, som var tydelig for mange elever, og kanskje også for lærerne.

Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.

Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.

Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.

I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."

Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.

Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.

Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.

Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.

Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.

Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.

Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.

Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.

Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.

Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.

Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.

Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.

Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.

Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.

Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.

Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.