Karikaturstriden har visstnok blusset opp igjen. Det norske tidsskriftet Minerva har publisert den mest omstridte av karikaturene. Denne portretterer visstnok profeten med en bombe på hodet.
Nils August Andresen har skrevet en nokså velskrevet begrunnelse for hvorfor de velger å vise karikaturen. Minerva omtales som et konservativt tidsskrift.
På VGs nettsider kan man svare på spørsmålet "Er det riktig at VG Nett og andre norske medier unnlater å trykke bildene?". I skrivende øyeblikk har 75,02% svart "Nei, lenge leve ytringsfriheten". 1157 mennesker har svart. Du kan se boksen og tilhørende artikkel her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581368
Jeg tilhørte, som alltid, minoriteten.
Ytringsfrihet er et gode. Ikke minst er det et gode folk flest vil ha, ikke bare i Vesten, som folk tror, men ifølge en stor undersøkelse ser også folk flest i Midt-Østen ut til å ønske ytringsfrihet. Det krever ikke mer enn enkel tenkning før man skjønner at en gjerne skulle ha hatt muligheten til å si det en føler for. Det krever ingen stor filosof, ingen stor politiker eller tenker å komme frem til det. Det forstår vi når vi er barn, og foreldrene ber oss være stille når det er andre voksne til stede og de prater seg imellom, om noe ubegripelig.
Det ser ut til å være lett å mobilisere folk med å appellere til idealet om ytringsfrihet. Det burde kanskje være overraskende (om man ser historisk på ting) at høyrepopulistiske bevegelser slenger rundt seg med begrepet for tiden (jeg anklager ikke Minerva for å være det, jeg har ikke kjennskap til tidsskriftet, og deres begrunnelse for publiseringen var velskrevet). Partier som FrP og deres like, vil gjerne gi inntrykk av å være for folk flest, og ytringsfrihet forstår folk faktisk, og engasjerer, i motsetning til saker som kommunereform o.l.
Det er fint å ha rettigheter, å føle at en som individ har noe å si, og at alle som vil si noe, i teorien har en mulighet til å gjøre det. Men med frihet følger ansvar. De færreste menn er villige til å gå i blomstrete kjole bare fordi de har rettigheter til det. De vet de vil bli ledd av, og at folk vil synes de er merkelige. Forskjellen her er at det dreier seg om en majoritet. Når det er en minoritet som tar anstøt bryr man seg ikke like mye. Det er om å gjøre å være med på vinnerlaget.
Da en del sterkt provoserte mennesker tente fyr på det danske flagget etter den opprinnelige publiseringen av karikaturene, er det mulig de hadde forstått noe vesentlig. I Vesten er mange utrolig opptatt av nasjonene sine, flaggene sine og i videre forstand det mange kaller den vestlige kulturkrets. Dette fremstår utenfra, for en som ikke deler ideologien og ikke plasserer seg på innsiden, som irrasjonelt og litt pussig. Slik fremstår kanskje også islam og andre religioner for en del folk i Vesten, fordi de ser det utenfra.
Å karikere profeten var en umoralsk handling. Å trykke karikaturene er i mange tilfeller også det. En vet det provoserer, og det er strengt tatt unødvendig. Hva i all verden skal det tjene til? Hva er opplysningsverdien i å se en tegning som vekker slik anstøt? Jeg mener vi må møte våre medmennesker med forståelse. Jeg prøver la være å banne om jeg er sammen med en kristen person. Skal jeg legge inn et par ekstra helveter når jeg prater fordi jeg kan? Om personen blir provosert, skal jeg si et "helvete" til, bare for å lære opp personen?
Jeg er for ytringsfrihet, men man trenger ikke si noe bare fordi man kan si det, om det ikke har noen konstruktiv virkning. Jeg tror ikke trykking av disse karikaturene fører noe godt med seg. Vi har sett hva det fører til nå som Kurt Westergaard ble forsøkt angrepet i leiligheten sin.
Skal vi si alt vi kan, og vise alt, bare fordi vi får lov, blir det ikke hyggelig å være utenfor husets fire vegger. Det blir ikke hyggelig å åpne en avis. Det finnes ting som kan såre oss alle, men vi velger å vise takt og tone. Tar vi ikke vare på ansvaret vi har, vil folk etterhvert ta til orde for å ta det fra oss. Fungerer ikke noe, så fungerer det ikke. Misbruker vi rettighetene og frihetene våre, da vil enkelte ønske å ta dem bort, og det er fullt forståelig.
"Vi ønsker å trå varsomt og vil ikke bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist." sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Jeg kan ikke annet enn å applaudere for det utsagnet.
2 kommentarer:
Jeg forstår synspunktet ditt, men må si meg litt uenig med deg på bakgrunn av de erfaringer jeg har høstet av å vokse opp i en drabantby med høy andel av innvandrere. I utgangspunktet synes jeg også det er unødvendig, og nesten litt barnslig, å skulle henge ut en religiøs skikkelse - i dette tilfellet Mohammed. Men, det konfliktene om hijaber og karikaturer egentlig handler om er kontroll over massene. I det vestlige samfunn er det jo vokst frem tradisjon for både kritikk og latterliggjøring av religion. At kristendommen ikke er uangripelig lenger tror jeg de fleste av oss er glade for, selv om mange kristne nok tar anstøt av f.eks South Parks fremstilling av Jesus.
I våre medier er dessverre innvandringsdebatten dominert av ytterpunkter. På den ene siden står anklagere fra Frp & co, og på den andre finner man som regel konservative muslimer. Tilhengerne til begge disse partene finner man, etter min erfaring, i størst grad blant henholdsvis nordmenn og innvandrere av den forholdsvis ressurssvake sorten.
De siste to dagene har Aftenposten skrevet om hvordan mange innvandrere bedriver moralkontroll overfor sin egen etniske gruppe. Her har Aftenposten virkelig kommet inn på kjernepunktet i integreringsproblematikken. Hijab -og karikaturkonfliktene er mer forgreininger av denne problematikken. Jeg har selv opplevd hykleriet i hvordan tilsynelatende religiøst fromme pakistanske gutter kontrollerte de pakistanske jentene på skolen ved å skjelle dem ut hvis de viste tegn til å oppføre seg som norske jenter. Samtidig som mange av disse gutta prøvde å komme i trusa på norske jenter.
En konservativ forståelse av Islam danner basisen for denne moralkontrollen. En latterliggjøring av Mohammed rokker ved selve fundamentet som skaper en følelse av trygghet og tilhørighet blant ressurssvake, tradisjonsbundne muslimer. Disse karikaturtegningene er på sett og vis en enorm trussel mot fundamentet til disse konservative muslimene, men kan også være en gavepakke for dem i den forstand at det kan utnyttes til å skape splid og polarisering mellom muslimer og nordmenn. Legg merke til at ingen muslimer protesterer høylydt over karikaturer av Jesus eller kristendommens/jødedommens Gud, til tross for at Jesus er en betydelig skikkelse også innenfor Islam og muslimene er av den oppfatning at deres Gud er den samme som vår. Årsaken er, etter min oppfatning, at det er deres tradisjoner de kjemper for, og Mohammed er deres tradisjonelle symbol som skiller dem fra oss - ikke Jesus og bibelens Gud.
Jeg ser nå at kommentaren begynner å bli litt lang og jeg kunne utvilsomt skrevet veldig mye lenger om dette. Men, poenget er at det pågår en kamp blant mange av våre innvandrere om kontroll.
Mange innvandrere ønsker å bli mest mulig som oss nordmenn, mens mange andre ser på assimilering som en styggedom som må unngås for en hver pris. Den sistnevnte gruppen er de som skriker om ærekrenkelse ved publisering av Mohammedkarikaturer, og forsøker å kontrollere og gjøre seg til talsmenn også for førstnevnte gruppe. Nordmenn flest bryr seg ikke fordi det ikke angår dem selv. Anbefaler å lese følgende artikler fra Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456643.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3457289.ece
Jeg har registrert noe av det Aftenposten har skrevet om emnet, og det ville i høy grad være naivt å lukke igjen øynene for det. Den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden, som i går mottok Zola-prisen, opplevde å bli truet samme dag, nettopp av "moralpolitiet". Hun har satt søkelys på en god del problemer i det norsksomaliske miljøet spesielt, og innvandrermiljøene generelt. Dette vekker anstøt hos enkelte, og istedet for å sette seg ned med en kopp te og ta en samtale om emnet, utsettes hun for trusler for sine uttalelser.
Du skriver om at gutter og menn ser ut til å kreve en moralsk anstendig oppførsel av jenter, mens de selv forsøker å komme i trusa på norske jenter. Jeg kan kanskje virke provoserende når jeg sier at jeg tror dette er en fellesmenneskelig tendens. Vi har sett dette til alle tider, og i forskjellige miljøer. I dagens Norge prøver folk flest å unngå å virke formanende, men jeg tror mange instinktivt ønsker å holde andre under kontroll (spesielt seksuelt, da andres utroskap eller seksuelle løssluppenhet kan såre en selv, mens vi alle har seksuelle lyster, og man kan ønske å utleve sine egne, samtidig som man vet det sårer, men først og fremst ønsker en stabilitet for seg selv). Siden kvinnen tradisjonelt sett gjerne har representert stabiliteten i hjemmet, og lignende, har det vært viktig at denne stabiliteten ikke brytes. Vi lever i et annet samfunn i dag, men instinktene og følelsene som ligger til grunn for det mange opplever som strikte regler og urettferdig oppførsel og syn, lever også i dag, og slumrende kanskje i oss alle.
Jeg tror, utfra for eksempel det Amal Aden skildrer i sin bok "Se oss!", at en del gutter med innvandrerbakgrunn (merk: en del) har et slags hore/Madonna-syn på kvinner. Det er et ønske om å ha en høyt opphevet, kjærlig, dydig og eksemplarisk kvinne på den ene siden - og ha noen andre, "bruksgjenstander" på den andre. Ved å ta på seg hijab eller lignende, signaliserer man at man kan være en verdig kandidat til å bli plassert i den første gruppen, mens jenter med miniskjørt, bleket hår og brunkrem havner i gruppe to.
Jeg tror denne dikotomien er veldig universell blant mennesker, ihvertfall menn, og det er ikke nødvendigvis kvinnediskriminerende fra naturens side, ettersom den samme todelingen kan finnes i f.eks. homofile miljøer (ihvertfall i dag da det faktisk er mulig å være homofil familiemann eller kvinne).
Dette betyr ikke at jeg unnskylder dobbeltmoralen, men jeg mistenker at det ikke kun kan skrives på en kulturell konto, eller på religionens regning, eller noe slikt. Jeg tror religion (ikke bare islam, men også kristendom og andre) kan til dels misbrukes som legitimering av dette verdenssynet hos en del individer.
Men: Tilbake til selve karikaturene. Jeg tror at de forsterker frontene mellom de konservative muslimene, og de tilsvarende nordmennene. At det finnes et "vi" blant de konservative muslimene er helt klart, men dette vi-et vil forsterkes av ytre press.
Når folk og politikere bruker begrepene "nordmenn" og "islamister" lager de en enkel todeling av situasjonen, men i det karikerer de også "nordmenn". Slik er det, og denn kulturen må "de andre" underkaste seg om de skal være i Norge, ser enkelte ut til å mene. En slik retorikk kan da ikke føre til noe annet enn motstand?
Jeg mener også at både innvandrere og alle andre, må få gjøre sitt, og om så beholde sin kultur, så lenge det foregår på individuelt nivå og ikke medfører tvang mot noen andre, og ikke er i strid med lovverket. Veldig mange ser ut til å mene at så fort noen kommer til et land burde en kaste alt av tidligere erfaringer, og ta på seg en kulturell bunad. Men i den diskursen ser det ut til å være glemt at ikke alle her fra før er kledt i samme drakt. Men ja - at det er så ekstremt sterke reaksjoner på karikaturene og annet, er også symptomer på bakenforliggende tendenser.
Legg inn en kommentar