Sanity is international and interreligious

I have received messages from my friends outside Norway having heard about the tragedy happening on Friday 22nd of July, when a Norwegian nationalist extremist killed at least 76 people. The people sending me messages of concern are people who care, and people who have not dehumanised me because of having different passports, mother tongues or religion. These people are doing the opposite of Anders Breivik, the assassin behind the massacre at Utøya and the bomb attack in Oslo centre. My friends see me, other citizens of Oslo, the victims and their families, relatives and friends as individuals worthy of respect. The assasin did not. His ideology - extreme nationalism - cherish lines in the sand and mythological history, not extending far enough back in time, as the most important in life. This ideology, along with certain other political ideologies, threatens with wiping out what healthy religious practice and good ethical philosophy have tried to develop: compassion for all human beings and equality, maybe not of material possessions, but of personal worth.

Extreme nationalism manifests itself in violence everywhere in the world. However, as all educated people know, nationalism is a quite new ideology, which has its origins in the 19th century. Its dire concequences could be seen in the politics of Nazi Germany, and the nazi protectorates, and other right-wing authoritarian regimes. It could also be seen in the hidden Russian chauvinism of the Soviet Union, where national minorities were in a higher risk of repression than ethnic Russians. It can be seen in the actions of Hindu nationalist groupings in India, like Shiv Sena. It has been seen in tribal strife in Africa. It has been seen in the violent actions of IRA, or Palestinian activists and Israeli reactions. Less violent manifestations have been seen in the immoral treatment of certain asylum seekers in Norway, like the Ethiopian group having worked in Norway for years, paid taxes, learnt Norwegian and had children in Norway, whom the politicans have punished by taking their jobs and threatening with throwing them out of the country. These are the very people having paid parts of the politicians´ wages. In this case we have seen apathy from most of the Norwegian titulars. It shows us one thing: citizenship, modernity and political ideology have let people accept different moral treatment of certain groups than others. In certain discussions regarding this topic I have been met with the answer "... but it is OUR country". Differences in my criteria and these people´s criteria have their roots in the following: whereas I emphasize action, the fact that the Ethiopian group has contributed and done something for the rest and also has the same value because they are human beings and actually present, the others emphasize some imagined implisit quality or trait lying in people. This is manifest in their passport. 

Nationalism has been growing in Europe recently, and while most of the people are either apathic or against it, those who are not have been let do what they want. They have been posting their hatred on internet communities, online newspapers and the likes of it, without a proper response. The reason why is that lots of us are disgusted by the extreme nationalists´ dehumanisation of people, and lots of people feel that it is impossible to talk with these people. However - this situation has been there before. This was also the reactions of lots of Europeans when they saw the rise of Nazism. Apathy and passsivity don´t solve anything.

On the other hand - violent nationalism thrives in a climate of dualism. Where it is common and considered natural to draw lines in the sand between you and me, whether in terms of nationality, political view, religion, sexual orientation or anything similar, and considering these absolute - this mentality will more seldom be questioned. Computer games where the good guy has to shoot the evil zombies might not be so innocent as we think. For me - morality has to do with actions and not with qualities. 

Because speaking deeply - there are no inherent qualities. We are all human. This means we have a potential for change. This might be in a good direction or a bad direction. However, forgetting this - that the actions are what counts, might lead to dehumanisation. For the assassin killing so many people, these people were no people. They were manifestations of his enemy ideology, and just like a computer hero he went around shooting them. This mentality is utterly dangerous. 

Although we need to protest against wicked opinions, ideology and mentality, what we need most strongly to condemn is bad actions. Some actions are illegal. If the law is fair, it condemns certain actions, not imagined qualities. This means murder and violence are horrible actions. Furthermore, this means there should be no death penalty for any crime. This only carries on the mental dualism. No person is static. There is always a potential for change. Even the hardest stone is softened by the sea. 

One of my most cherished Buddhist tales is about the murderer Angulimala who collected fingers, but later in life he became a Buddhist and a pacifist. There is always hope for change in a positive direction. Seeing a person as lost in something you don´t like, and judging that person as undeserving of life, already contains the seed of dehumanisation - the start point of all totalitarian ideologies and mindsets. 

Tilbake fra India og Nepal

Endelig kom jeg meg til India, og Nepal for den saks skyld. Endelig. Endelig fordi jeg vel har hatt lyst til å reise til India fra jeg hørte ordet. At jeg ble buddhist har ikke minket interessen for India. Endelig, også fordi India vel har den mest spektakulære historien i hele verden, og ikke minst er India den flotteste stormakten vi har. Endelig, på grunn av indisk natur, kultur, arkitektur og mat. At folk var så utrolig hyggelige, vennlige og hjelpsomme var jeg imidlertid ikke forberedt på, men det var en høyst gledelig overraskelse.

Sakte har jeg beveget meg sørøstover på kartet. Litauen, Ukraina, Armenia, India. Jeg nevner disse fire, fordi disse nok er de landene jeg har vært i som jeg hadde aller mest lyst til å reise til før jeg dro, og også fordi alle fire kan anbefales på det hjerteligste.

Jeg har vært borte i to uker, og disse to ukene har vært så innholdsrike at jeg rett og slett ikke makter å skrive et enkelt blogg-innlegg om hva vi gjorde fra begynnelse til slutt. Det ville ta veldig lang tid å skrive, det ville bli oppramsende, og for hvert ord ville færre lese det. Jeg vil derfor, muligens usystematisk, komme med noen historier og fortelle om inntrykk jeg finner nevneverdig.

Først og fremst må jeg si at jeg virkelig elsker India. Jeg koste meg fra første til siste dag. Det eneste jeg var litt ukomfortabel med var en togtur fra Lucknow til Agra, da det var åpen vogn og ikke kupeer, folk satte seg overalt selv om det ikke var deres seter, og setet mitt, eller sengen min var meget hard. Tiggerne og de ivrige selgerne kan også bli irriterende, og vi betalte tips nesten hele tiden. Bortsett fra disse faktorene var alt bra. Det ville neppe vært like bra om det ikke var for at jeg reiste sammen med et veldig bra reisefølge, og vi hadde det utrolig morsomt. I tillegg til godt samhold i gruppen var vi også kjempeheldig med guider, sjåfører og andre ansvarspersoner i India og Nepal.

Hovedmålet med reisen var å besøke viktige steder i Buddhas liv, deriblant de fire store stedene. Det vil si der han ble født (Lumbini i Nepal), der han fikk oppvåkning (Bodh Gaya i Bihar, India), der han holdt sin første tale som Buddha (Sarnath, i Uttar Pradesh, India) og der han døde, eller oppnådde parinirvana (Kushinagar, i Uttar Pradesh, India).

Min mest intense åndelige opplevelse under reisen var under meditasjon i Lumbini, Nepal, på et trinn ned mot en kunstig dam hvor det var store mallefisker og små skilpadder. Solen stekte aggressivt, og mens andre hadde funnet skygge under de vakre trærne rundt dammen satt jeg ned mot vannet. Den røde velsignelsen i pannen min rant nedover ansiktet med svetten, mens jeg konsentrerte meg om pusten, hvordan den gikk inn og ut. Fokus. Riktig dypt kom jeg ikke, da jeg etterhvert gav etter for heten, som sikkert ikke ble mindre intens av at jeg hadde på meg en mørk, relativt tykk bukse kjøpt i Nepal, og flyttet meg under et tre, jeg også. Imidlertid kunne jeg føle en tilstand uten frykt, men total velvære. Og det er vel ikke så langt fra målet - om man bare kunne holdt følelsen hele tiden. Det var minutter uten hat og begjær. Og - hva har man da? En følelse av å være fornøyd. Hva kommer til viten og kunnskap, synes det tydelig at alle kunnskap ikke kan være aktiv på en og samme tid, da en i et øyeblikk ikke fanger alt, hvilket igjen betyr at en kan ha øyeblikk uten dumhet. Så - hva skjer om en ikke har noen dumme tanker, intet begjær og intet hat - jo: man er i øyeblikket lykkelig. Da jeg åpnet øynene igjen kunne jeg se på dammen jeg hadde sett før jeg lukket øynene. De store mallefiskene holdt seg som regel i dypet, men kom av og til opp, slik at en kunne gispe av beundring. Men etter å ha sett dem noen ganger er også de normale. De er og de eksisterer og de svømmer rundt. For meg var dette et av høydepunktene. Trist nok var batteriet på kameraet mitt i streik da vi var i Nepal.

Delhi er en merkelig by. Den er stor, men bygningene er ikke alltid så høye. Den er fylt med grønne lunger her og der, og den er underlig fargeløs. Det er en del flott arkitektur, så klart, men for min del var Lotustemplet høydepunktet. Lotustemplet er et hvitt, stort og vakkert tempel, formet som en lotus. Initiativet til tempelet er tatt av bahai-troende, og tempelet er åpent for religiøse av alle konfesjoner, og der kan en be, meditere eller gjøre det som er passende den aktuelle religion. Utenfor her er det også dammer, hvor en kan vaske føttene, og ikke minst glødende veier en helst skal gå på - barbent.

Bodh Gaya, stedet hvor Siddharta Gautama ble Buddha - opplyst - stedet hvor den buddhistiske filosofi ble til, er et nydelig sted, med det flotte Mahabodhi-tempelet, og et gigantisk bodhi-tre som visstnok  stammer fra det samme bodhi-treet Siddharta ble opplyst under. Bodh Gaya har flere templer og er et stille og rolig sted i vakre omgivelser. Imidlertid slapp en heller ikke her unna fattigdommen, og det var ikke fritt for at folk ville profittere på religiøses følelser og stemning ved å løpe etter en med buddhistiske effekter som de absolutt skulle selge. Vi ble også vist to skoler som ble drevet av donasjoner, og der de ansvarlige gjerne ville ha nettopp dét. Om det finnes et godt formål er det vel det, men samtidig kunne en bli noe overrasket over hvor direkte folk kunne be om penger.

Varanasi er en viktig by for hinduer, og her renner den hellige Ganges gjennom. Ved noen ghater ned mot Ganges er det kremering av døde, andre steder bader man, eller ofrer man, eller tar båt. Vi ble med på en Aarti-seremoni ved elven, og interessant nok kom også lederen for BJP, et av Indias største partier, til seremonien. Varanasi var et sant sammensurium av alt. Selgere, religiøse, lukten av røkelse, tidvis av urin, og ikke minst: utrolig mange kuer. Duften av røkelse satt fortsatt igjen i klærne etter jeg kom tilbake til Norge. Vi kunne også nyte fantastisk masala-te fra leirkopper, og vi besøkte en utrolig spennende silkebutikk, hvor alt var håndlaget, og vi kunne sitte og slappe av mens selgerne presenterte varene. Noe annet fantastisk var å se solen stå opp over Ganges, og alle de gigantiske fuglene som fløy over elven.

Av profane steder så vi ved siden av Delhi, også Lucknow og Agra, hvor berømte Taj Mahal ligger. Av disse stedene ble jeg mest imponert over Chota Imambara i Lucknow, som er bygd som mausoleum. Inne er det fantastiske grønne vegger, og i etasjene over hovedrommene er det labyrinter som er utrolig fascinerende. Lucknow er også en av Indias vakreste byer, selv om byen har blitt forandret av tiden, både på grunn av slitasje og på grunn av modernisering. Imidlertid ser byen ut til å blomstre igjen nå, og helhetlig sett mener jeg dette er den vakreste byen vi så i India, det vil si jeg mener det var vakrere enn Delhi, Agra, Varanasi, Patna (som vi bare kjørte gjennom, så og si), og småstedene. Litt fordi Lucknow har et helhetlig preg, den er ren, og har ikke så mange supermoderne bygninger som Delhi. Under Mayawati, lederen for partiet BSP, har det blitt bygd en fantastisk vakker park i Lucknow, som for tiden var stengt, men som kunne ses utenfra. Den er rett og slett fantastisk, med gigantiske stein-elefanter og en Ambedkar-stupa. Bhimrao Ambedkar var hovedarkitekten bak Indias sekulære grunnlov, og han var også buddhist, og kritisk til kastevesenet, noe også Mayawati og BSP er. Parken heter nå "Bhimrao Ambedkar memorial".

Indisk mat og herlige krydder fulgte med overalt. Jeg ble litt lei av kylling og geit, da det stort sett var det det gikk i, da biff og ku-kjøtt ikke spises av hinduer, og svin ikke spises av muslimer, og forøvrig er store deler av befolkningen vegetarianere. Heldigvis kunne man av og til avveksle med fisk, og den var stort sett veldig god.

Etter å ha kommet tilbake fra India har jeg fortsatt igjen en god følelse. Åpne mennesker, smilende mennesker, hyggelige mennesker, en føler en kan snakke om alt med, gjør at jeg til og med kan tenke meg å flytte til India. Flott land.

Janet Jackson med fantastisk konsert

Light skin, dark skin, my Asian persuasion
I got them all, that´s why these girls out here hatin´,
cause I´m sexy
- Janet Jackson: Feedback

Jeg har vært Janet Jackson-fan i mange år. Det er noe med både å ha variert musikk, se trent ut, komme med politiske meninger jeg er enig i, virke smartere enn alle de andre syngedamene, samt ha mange kjempegode sanger, og ikke minst klare å kombinere alt. Janet Jackson har tidvis sett ut til å svinge mellom ytterpunkter, og snakker også om dette, ikke minst i den nye boken, "True you", som er en bok ment å hjelpe med å akseptere en selv som en er. Janet Jackson, en av verdens vakreste kvinner, har mislikt sitt eget utseende.

I kveld kom hun til Oslo - den artisten jeg aller mest har ønsket å se live. Hvorfor ønsket jeg så sterkt å se nettopp henne live? Fordi Janet Jackson faktisk synger live. Fordi hun synger bra, fordi hun danser bra, fordi hun representerer verdier jeg står for, fordi hun er vanvittig pen, fordi hun har bra musikk.

Konserten var en del av Janet Jackson største turné noensinne, "Number Ones: Up Close and Personal". Janet Jackson leverte. I løpet av cirka halvannen time gikk hun gjennom flere av sine største hits. Selvfølgelig: med en slik katalog av gode sanger kan en alltid ønske mer. Personlig skulle jeg gjerne hørt også "All Nite (Don´t Stop)", "Make Me", "Rock With U" og "Got Til It´s Gone", men hun sang de fleste av signatur-hitsene sine, og vakre "Nothing", som kom ut i 2010, og som jeg fryktet hun ikke kom til å synge.

Stemmen holdt ypperlig, og mange av låtene var bedre live enn på CD, til og med. Et slikt kunststykke er det få som presterer. Jeg har sett andre steder folk som mener at Janets stemme er bedre enn noensinne, og det kan jeg muligens slutte meg til, selv om jeg kun har DVD-er med tidligere konserter, samt platespor som sammenligningsgrunnlag.

Stemningen var vanvittig god. Den steg utover kvelden, og det var tydelig at de få plassene på Folketeateret, hvor konserten ble holdt, gjorde det slik at hovedsakelig de største tilhengerne kom til. På "Together again" på slutten var det allsang.

Ellers kunne Janet Jackson by på hits som "The Pleasure Principle", "Control", "What Have You Done For Me Lately", "Feedback", "You Want This", "Alright", "Miss You Much", "Nasty", "Nothing", "Come Back To Me", "Let´s Wait Awhile", "Again", "Doesn´t Really Matter", "Escapade", "Love Will Never Do (Without You)", "When I Think Of You", "All For You", "That´s The Way Love Goes", "If", "Scream", "Rhythm Nation" og "Together Again".

Personlig reagerte jeg særlig positivt da jeg la merke til hun tok i med "Feedback" fra 2008, "Nothing" fra 2010, "Again" fra 1993, som forøvrig var dedisert til Oslo og hvis musikkvideo startet hele showet, "Doesn´t really matter", "All for you", "That´s the way love goes", "If", "Rhythm nation", og "Together again". Under "Together again" kunne vi også se bilder av Janet og broren Michael som unge.

Hendene var i været og stolene ble lite brukt. Janet klarte ikke få med seg publikum på alle låtene, som for eksempel "Let´s Wait Awhile", men låter som "Rhythm Nation", hvor publikum ble med på å rope "We are a part of the rhythm nation", og ikke minst "Together Again" fenget. Stemninger var likevel generelt sett høy, og Janet Jackson var i toppform, med supertrent kropp, gode vokaler, og gode dansere. Trinnene satt, og vi kunne kjenne igjen koreografien fra videoer som "All for you" og "Rhythm Nation".

Vi var heldige som satt på femte rad, og at konserten var på Folketeateret, hvilket gjorde at vi virkelig fikk sett denne fantastiske artisten, og ikke bare på skjerm.

Dette har definitivt vært en av de beste kveldene i livet mitt, og Janet leverte. Enda mer enn forventet. Superbra. Det føltes ikke kunstig å danse, rope, synge med. Stemningen var fantastisk, og jeg er glad min favorittartist har bekreftet at hun fortjener å være nettopp det - favoritt. Terningkast SYV.

Er vi skjebnen?

Den store synagogen

Budapest er en storslagen by. Grandeur, klasse, kultur og ideer synes meislet inn i kupler, linjer og massive byggverk på hver sin side av Donau, forbundet med ikke mindre stilfulle og grandiose broer. Da jeg var i Budapest i desember i fjor var det iskaldt, og isflak fløt på elven. Byggverk som det store palasset, parlamentsbygningen, St. Istvan-katedralen og verdens andre største synagoge gjorde inntrykk under månelys akkompagnert av klassiske toner fra strykeinstrumenter, spilt av kyndige musikanthender. I denne byen ble Imre Kertész født i 1929.


Jeg har lest enda en fantastisk bok av Imre Kertész og jeg kan stadfeste at han står høyt på min liste over favorittforfattere. Boken "Uten skjebne", som forøvrig er hans debutroman fra 1975, er mer en klassisk roman enn "Kaddisj for et ikke født barn" som jeg leste tidligere i år. Boken handler om konsentrasjonsleirene under nazitiden. Den er også spennende. Et alvorlig tema, som er skrekkinngytende nok til å banke ihjel den verste grøsserfortelling oppfunnet av den mest fantasifulle sadist og ikke minst; hentet fra virkeligheten, driver leseren gjennom boken. Forfatteren oppfant ikke dette, men skildrer det. Man går fra detalj til detalj, fra handling til handling, fra smerte til smerte, og selv om det er ekkelt og ubehagelig vil man lese mer. Hvorfor? Fordi dette må få en forklaring. Det må ta slutt, og noe må skje. Og det gjør det.

På baksiden av den norske utgaven av 2002 står det at "boken anvender det fremmedgjørende grepet å betrakte leirens virkelighet som helt selvsagt". Dette stemmer, etter hva jeg kan skjønne. Selv om Imre Kertész selv er jødisk og har opplevd mye av det som står i boken bærer den preg av en rystende objektivitet. Handlingen er en stram tråd som trekkes og trekkes og man håper den vil briste et sted. Men det er nettopp dette: det brister ikke. Selv om hovedpersonen, Köves, merkes av oppholdet i konsenstrasjonsleirene, er han inni en prosess, som gradvis skrider frem. Ydmykelsen, svekkelsen - alt handler om dagen, og øyeblikket en er i. I øyeblikket eksisterer bare øyeblikket selv, om det så er fylt med et konkret minne, vil øyeblikket i seg selv være for kort til å omfatte hele hukommelsens leksikon i flere bind. Øynene er fokusert på én ting av gangen. Minnet eksisterer. Håp kan også eksistere, men tanker om fremtiden er det ikke mye av under øyeblikkene som fordeles på en stram streng gjennom konsentrasjonsleirene.

Jeg advarer om at jeg her kan røpe deler av bokens innhold og således ødelegge noe av leselysten for dem som verdsetter å lese en bok fra begynnelse til slutt, med total tilstedeværelse på den aktuelle side hvor de kunne ha blikket festet.

Gass. Kjemikalier. Bein. Feber. Lus. Røyk. Lukt. Snitt. Arbeid. Søvn. Oppstilling.

Vann. Mat - noen ganger med litt ekstra til. Lyspunkt, litt bedre for et sultent hull av en mage. Orden og regelmessighet, planer og hierarki.


De lange dagene. De begynte svært tidlig, allerede like etter midtsommerens soloppgang. Da fikk jeg vite hvor kalde morgenene i Auschwitz er: vi gutter krøp sammen på den siden av brakken som vendte mot piggtrådgjerdet, tett inntil hverandre for å varme hverandre, rett overfor den røde, skrå solen.

Imre Kertész

Imre Kertész avslutter boken med en eksplosjon av en refleksjon, og det er kanskje her spenningen forløses, i en slags oppsummering på hvordan det var, men ikke bare hvordan det var, men hvordan alt er. alt er reaksjon - alt er skritt, man tar skritt. Man tilpasser seg, man reagerer. Man er i øyeblikket, og hvert øyeblikk avløser det neste og kan bringe noe nytt, men mest av alt tar man skritt ut fra der man er, man venter ikke bare på en bølge som skyller over en, mens en ligger fastlåst i et vakuum utenfor tid og rom, en er med i bildet, som subjekt og objekt. En fyller bildet med handling, og man deltar i tilværelsen. Dette er min tolkning og oppsummering av Imre Kertész´ konklusjoner. Hovedpersonen, Köves, trekker paralleller mellom hans liv i konsentrasjonsleir til hva slektningene i Budapest gjorde under krigen. De levde, og de tok skritt. Skritt for skritt. Således kan heller ikke konsentrasjonsleirene bli bare en abnorm hendelse, et grusomt fenomen, utenfor tiden, men en del av den samme kausale tidsrekkefølge. En fase i historien, som nettopp ikke kan skrives ut derfra på grunn av sin tilhørighet i denne. Nazi-regimene var ikke utenfor historien, men i den.

Jeg vil videre påpeke dettes relevans for historieskrivningen. Jeg har reagert sterkt på historikere som tror på "brudd og kontinuitet". Selv om enkelte perioder kjennetegnes av trekk som er så spesielle at de nettopp derfor kan omtales som perioder, blir de ikke til ved tilfeldigheter, de blir ikke skapt ut av et vakuum. Det er ingen Big Bangs etter The Big Bang. I den grad det er noen skapelse etter start, er det en skapelse fra øyeblikk til øyeblikk, forårsaket av frø sådd tidligere. Historie er vitenskapen om fortiden, om forandring i denne, forandring i tid. Dette får videre implikasjoner. Troen på revolusjon, troen på den totale omkalfatring, blir således en myte. Historien går i skritt og ikke i eksplosjoner. Således fulgte mange av trekkene fra Tsar-Russland etter Den russiske revolusjon. Troen på en revolusjon er i så måte naiv. Den finnes på visse måter ikke. Selv om det etter denne vil kunne forekomme nye trekk i samfunnet, vil folk flest se verden på samme måte som tidligere, selv om de reagerer på hendelsene som har inntruffet. Dette mønsteret, som i alt er et mønster i en kontinuerlig skapelse, nemlig: handling, mothandling, som i og for seg er en handling, fører igjen til en reaksjon, eller en mothandling, om du så vil. Ingenting er forklarende i seg selv, men forklares ut fra sin sammenheng til annet, eller i sammenligning. Hvis det ikke er noen luft å puste har ikke lunger noen mening. Tanken om Den store omkalfatring er derfor destruktiv, selv om det er et godt bilde nettopp på når skrittene som ble tatt førte til en såpass epokegjørende ny tilstand at den fortjente en merkelapp. Den store omkalfatring fritar nemlig historikeren og mennesket i sitt privatliv fra ansvaret for å grave dypere. I Imre Kertész´ bok irriterer Köves seg over at alt "kommer" til eller for slektningene. Det ser ut til at han også kunne brukt ordet "inntreffer". Dette ser ut til å være en verdensforståelse som kan sammenlignes med en amputert ligning. Det er frøet uten veksten, det er treet uten frøet det vokste ut fra. Hvor kommer nazismen fra? Hvor kommer blodige revolusjoner fra? Dette er spørsmål vi kan stille oss, og som ikke fortjener enkle svar. Imidlertid er det spørsmål som kan være lett å unnvike. Snarere enn å gå til verks med det, og grave i dybden, kan det være fristende å ty til myten om tilfellet, eller det fundamentalt nye. Innsiktene vi eventuelt ville få ved ærlige svar på disse spørsmålene, ville kunne føre til krav om handling. Vi må grave dypt og grave opp en del giftige røtter. Disse kan være forankret dypt i vår kultur, i vår tradisjon, i vårt selvbilde på personlig nivå, eller i vår politikk. Var derfor andre verdenskrig, nazismen, og for den saks skyld; kommunismen, abnorme fryktfaser vi kan slå en strek over og utdefinere som uhyrlige monster som kom, nærmest tilfeldig? Dette synes å være en unnlatelsessynd, og dens konsekvenser, og moralske implikasjoner, burde være klart for enhver. Dette betyr ikke at vi ikke skal felle noen dom, men det betyr at en forståelsesmåte og forståelseshorisont rett og slett er gal. Sannheten på den andre side er at alt er forbundet. Årsak og virkning er forbundet i tid, og dette gjelder for samfunn og enkeltmennesker og hele verden, og til syvende og sist er alt forbundet. En fravikelse fra dette prinsipp er uopplyst og destruktivt. Dette er tanker man finner i buddhismen, men de er, selv om de ikke er nye, ikke desto mindre sanne.

Vi kan ikke isolere hendelser annet enn for rent deskriptive skildringer. Selv om vi forstår verden nettopp i det vi ser, og nettopp i det punktet øynene våre oppfatter, betyr ikke dette at verden er slik. Vi vet at vi også kan rette øynene våre høyere og se et nytt punkt. På blikkets vei dit kan det også være at vi ser disse er forbundet. Om det faktisk er knuter på en tråd, er de forbundet med den samme tråden som de er laget av, og nettopp dette er det som konstituerer vår tilværelse. Vi er alle sammen i samsara, og vi opplever alle lidelse, selv om noen opplever denne sterkere, og mer av dem enn andre. Vi har, som mennesker stort sett samme følelsesregister. Dette får oss til å reagere, og våre reaksjoner skaper nye følelser, nye situasjoner, for oss selv og for andre. Selv om vi i øyeblikket ser én bestemt sak, og selv om enkelte tilfeller får mer fokus enn andre, betyr ikke dette at dette er alt som eksisterer, eller at vi ser hele bildet. Utsagnet "dette er helt spesielt" kan uttrykke en opplevelse, men det uttrykker ikke hele sannheten. Det er som å si at verden er i stuen din, fordi verden utenfor er skjult for ditt blikk av en vegg. Det er en grunn forståelse, og den er feilaktig. Den er også farlig, spesielt for vitenskapsmenn, da den er løgnaktig, og fritar for ansvar. Og dette - det kommer tilbake til deg, det også. Det er ikke irrelevant.

- Forresten, la jeg til, - la jeg ikke merke til at det var redsler, og da så jeg at de ble svært overraskede. Hvordan skulle de forstå at jeg "ikke la merke til det?" ville de vite. Da spurte jeg dem: og hva gjorde egentlig de i de såkalte "tunge tidene"? - Tja... Vi levde, grunnet den ene. - Vi prøvde å overleve, tilføyde den andre. Det vil altså si: de tok også alltid et skritt, bemerket jeg. Hva skulle det bety at de "tok et skritt"? spurte de utenforstående, og da fortalte jeg hvordan dette foregikk for eksempel i Auschwitz. [...] I midten der også jeg sto, måtte vi altså regne med ti-tjue minutters ventetid, før vi kom til det punkt hvor det ble avgjort: ble det straks gass, eller hadde vi foreløpig en sjanse? I mellomtiden er rekken stadig i bevegelse, rykker stadig frem, og alle skritter et stykke frem, mindre eller større, alt etter hvilken hastighet operasjonen krever. 


Mest av alt ser det ut til at virkeligheten koordineres i samspill mellom handlinger, og reaksjoner på disse. Gjennom årsak og virkning. Kausale forbindelser. Sammenheng i tid.

Hvorfor ville de ikke innse: hvis skjebnen fantes, var ikke friheten mulig; hvis derimot - fortsatte jeg, stadig mer overrasket over meg selv, stadig ivrigere - friheten finnes, da finnes det ingen skjebne, det vil si, stanset jeg, men bare for å trekke pusten, - det vil si at da er det vi selv som er skjebnen, kom jeg med ett på, men så klart i dette øyeblikk som hittil aldri før. 




Imre Kertész´ bøker er rent ut utrolige. Ikke bare på grunn av hans utrolige forfattertalenter, men også på grunn av dybden og konsekvensene av det han skriver. Tiden jeg brukte på å lese denne romanen, og det faktum at den overvant vanen og pliktfølelsen i det at jeg ikke la meg så tidlig jeg burde i går, men leste til jeg hadde lest boken ferdig klokken tre i natt, for så å reflektere over bokens budskap, var vel anvendt.

Det synes meg klart at vi konstituerer og skaper virkeligheten. Vi responderer til en situasjon gitt utenfra eller skapt av oss selv - i alle tilfeller forårsaket av noen eller noe - og således fortsetter verden og historien. Forklaringer utenfor dette system er vrangforestillinger.

http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8253025009

Et apoplektisk innlegg om Weiners underliv

"Come take a lookie, come take a lookie here, cause what you see is what you just might get" - Stella Mwangi: Lookie, lookie

I dag har jeg sett min egen penis. Sett bort fra i dag, er jeg heller ikke den eneste, så jeg har ingen grunn til å føle meg spesiell av den grunn.

Noen kan finne på å nevne at jeg ikke er den eneste som har en penis, at noe rundt halvparten av verdens befolkning har det. Små variasjoner mellom land kan forekomme. Noen steder forekommer krig og da dør ofte menn, da de blir utkalt til pliktutøvelse, eller vil bevise sin mandighet. Egentlig kan derfor ikke penisen i seg selv forklare at menn dør før kvinner. Av og til hender det også at kvinner ser peniser - dette kan skje i det kvinnen føder et guttebarn, eller det kan ha skjedd noen måneder før. Noen blir også disponert for mannlige kjønnsorgan via bildeforsendelser på internett!

Slike omstendigheter råket en 26-årig alenemor i USA da hun fikk sexrelaterte bilder og meldinger fra Anthony Weiner, som sitter i selveste America (with a C, bitches) sitt House of Representatives. Han er til og med eldre enn henne. Offeret snakket ut på Fox News, som visstnok har en patriotisk og konservativ linje i følge den høyt anerkjente faktakilden Wikipedia og ellers ymse greier som folk sier. Anthony Weiner kommer fra Demokratene, selv om han har en penis.

Selv om bildene som det først var snakk om omhandlet Weiners overkropp og bul i underbukse, har jeg latt meg lede av et annet blogginnlegg til å ta en "lookie, lookie" on da real thang, som visstnok har lekket. Selv om Weiner ser ut til å ha en helt frisk penis, må dette ses som irrelevant da han ofrer kvinner i USA med intime bilder. Hovedsaken er at hans politiske karriere er over. Takk og lov. Hadde det nå inderlig vært bruk av narkotika det var snakk om, eller drikking, så kunne han kanskje vært kapabel til å fortsette i sin stilling, men da Weiner i politiske posisjoner fortsatt har en sexdrift, og at moderne teknologi har tillatt ham å vise sitt kjønnsorgan i tillegg til resten av kroppen i - ja, hva kan man si; digital - form, er dette utelukket! Ordførerplaner kan han nok se langt etter om vi skal tro Doug Muzzio, sitert hos VG.

Da folk flest har sett kjønnsorganer LIVE - laiv - liksom, eller på film - porno er visstnok in for tiden - kan det kanskje virke litt oppsiktsvekkende at Weiners mannlige organ har vakt slik bestyrtelse. Likevel har det det. Når rett skal være rett skal det sies at han har en kone, noe som kan forpurre hevnen han kunne tatt etter muligens å miste ordførermulighetene: nemlig blotte penisen på et Super Bowl-show og gjøre store deler av verden til offer! Rightbackatcha, liksom! Nesten merkelig at ikke offeret Meagan Broussaurd tok hevn med å vise en pupp eller to. Hva skjedde med øye for øye, tann for tann, da?

____
For ordens skyld: Offerbetegnelsen henspeiler på en overskrift hos www.vg.no: Weiner-"offer": Skjønte jeg ikke var den eneste http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10086993

Jeg legger ikke ut visse bilder som kunne hatt interesse for selvoppofrende individer, da disse muligens er opphavsrettbeskyttet, og da de ville kunne medføre at bloggen min for 18 års grense. Dette er ikke fordi jeg bryr meg nok om dere til å ville skjerme dere fra å se en penis.

I forbindelse med Super Bowl sikter jeg til Janet Jacksons puppeskandale i 2004, da hennes høyre pupp ble åpenbart.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10087118
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095014
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095193
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10095214

Statsgrenseparadokset

Det kan virke merkelig hvordan vi tar for gitt at det er naturlig for fugler og dyr å krysse statsgrensene, mens det for mennesket - som oppfant flyet, toget, båten og bilen - skal kreves et papir for å gjøre det samme.

Globaliseringen er et faktum. Og den skremmer. Sammen med teknologiske fremskritt og stadig lettere tilgjengelige kulturprodukter, i form av musikk, litteratur, film, mat og annet, er dette et element i en tilsynelatende raskere snurrende verden.

Mens noen jubler over utviklingen - at vi endelig kan reise lett til steder i verden andre drømte om for hundre år siden og aldri fikk se og at vi kan høre på den musikken vi vil med et enkelt tasteklikk - ønsker noen å skru klokken tilbake. Det er fristende å trekke paralleller til Opplysningstiden da religionen mistet sitt grep. Noen utvikler en ny verdensforståelse, men andre vil gjerne trykke seg hardere til sitt gamle verdensbilde.

Nasjoner er historisk konstruerte. Dette er ikke et syn. Det er et faktum. Alle nasjonskjennetegn er underlagt historisk forandring. Dette gjelder språk, kultur, mentalitet, klesdrakt, politikk, religion, geografiske grenser og til og med utseende. For dem som tror på etniske nasjoner, vil jeg si at selv DNA er foranderlig.

Meg i Khor Virap, Kaukasus

Nasjonalisme er i all hovedsak en ideologi som oppstod på 1800-tallet. Dette er en ideologi som gjerne understreker nasjonens egenart og setter nasjonen foran andre verdier, men den forutsetter også tro på nasjon som fenomen. Det finnes da også flere måter å forstå nasjon på - noen betoner politikk, andre kultur og en del også etnisitet. Historisk sett kan nasjonalisme se ut som en pussig bastard. I tidligere tider ville det være mer naturlig å operere med tre-fire planforståelser av gruppe: jeg-et, familien, lokalsamfunnet med de ansiktene man hadde sett, samt verden som helhet. Nasjon er i stor grad en tro. Selvfølgelig kan vi finne fellesnevnere nordmenn imellom som skiller denne gruppen fra kinesere, for eksempel, men det er samtidig et faktum at det er unntak - og stadig mer i dag, som deler av kulturen er global. Men, mer viktig er det at selv språket og kulturen er flytende mellom norske landsdeler og dialekter og tilsvarende svenske, og at det er vanskelig å argumentere godt for at likhetene mellom en sørlending og en nordlending er større enn mellom en nordlending 1 km fra svenskegrensen og en mann på andre siden av grensen, uten å trekke inn statsgrensene, som er historisk skapte.

En friere verden der forståelsen av menneskeheten som helhet blir mer utbredt er mulig, men trues i dag, som i de siste 200 årene, av nasjonalisme. Men den trues også av selve statssystemet. Selv om venstresiden ofte har vært flinkere til å se verdens folk som helhet og betone solidaritet med mennesker i andre stater, er det også denne siden som ønsker å bygge staten opp. Alle reguleringene og statsoppgavene er også med på å skape lojalitet til staten snarere enn menneskeheten, og gjør ideen om nasjon og gitte stater stadig sterkere. Derfor er det paradoksalt at den nasjonalistiske høyresiden klager over sosialistene som har ødelagt den norske stat og nasjon, mens det uten sosialistisk statsoppbygging mest sannsynlig ville vært færre nasjonalister i det hele tatt.

Det er en utbredt forestilling at mennesket trenger noe å tro på, og det trenger et fellesskap. I en tid der familien er svekket og mindre enn før, og religionen har mindre rolle enn før, tyr folk til politiske ideologier. Eller nasjonen. Som er en politisk ideologi. Men den er så innlært og så lite stilt spørsmål ved at folk ikke ser at det er en tro mer enn en objektiv enhet. Kristendommen, og da spesielt den katolske, har en fordel som nasjonalismen og de politiske ideologiene ikke kan matche i 2011, og det er at den ser menneskeheten som lik under Gud. Derfor synes på mange måter kristendommen som mindre antimoderne enn nasjonalismen og statssosialismen.

Selv er jeg buddhist. Og har studert historie. En av buddhismens hovedsetninger er at verden er foranderlig, den er impermanent. Historien bekrefter dette. I buddhismen er det ofte to nivåer av forståelse: individnivå og verdensnivå, eller systemnivå. Slik ser jeg også verden. Jeg kan velge hvordan jeg vil handle, og så påvirker mine handlinger verden rundt meg, og verden rundt meg påvirker meg, og alt er forbundet med alt. Derfor er det for meg også unaturlig å sette unødvendige grenser for ferdsel og kommunikasjon - i teorien. I praksis innser jeg at det ville være vanskelig å krølle sammen alle statsgrenser og kaste dem i en papirkurv over natten. En sakte liberaliseringsprosess har allerede startet, og den bør fortsette som den gjør, ikke reverseres. Spesielt i Europa, denne lille verdensdel med så mange små stater, er det viktig at nasjonalismen ikke vokser seg for sterk, og dette gjøres nettopp ved å utfordre den. Det er allerede mange som har utviklet en europeisk eller global identitet, og disse vil stille seg imot krig mot sine naboland og andre land de føler fellesskap med. Samtidig er det naturlig at utviklingen tas i trinn.

Verden uten statsgrenser

Jeg definerer ikke meg selv ut fra nasjon. Ganske enkelt fordi jeg ofte har mer til felles med folk som ikke bor eller er født i Norge. Jeg har mange venner i andre land, og derfor er det personlig når Per Sandberg truer med å melde Norge ut av Schengen. Da griper han inn i mitt liv på en måte jeg ikke finner ønskelig. Han utfordrer mine friheter. Og andres. Ingenting engasjerer meg mer. Da denne debatten raste for noen uker siden følte jeg meg så dårlig at jeg rett og slett måtte gå og legge meg i forbitrelse. Også på grunn av fordomsfulle ytringer mot øst-europeere. Jeg tok dette personlig. Ganske enkelt fordi mye av litteraturen jeg har lest kommer fra Øst-Europa, fordi jeg har bodd der, fordi mange av vennene mine er derfra, og fordi jeg vet at den jeg er har mye å takke dem for.

http://www.vl.no/verden/article132237.zrm
http://www.vl.no/kristenliv/article132238.zrm

Litterært lørdagsinnlegg

Et par dager før jeg reiste til Armenia gikk jeg en tur på bokhandelen. Dette for å finne noe litteratur jeg kunne lese, mens jeg ventet i mangfoldige timer på flyplassen i Moskva på min connecting flight. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle unngå mine vanlige (i hovedsak øst-europeiske) favorittforfattere. Imidlertid gav jeg opp etter en times leting i bokhyllene. Hvorfor?

I hovedsak er Norge og Skandinavia inne i en, etter mitt syn, mangelfull litterær periode. Litteraturen som skrives passer for kvinner, eller er enkel underholdningslitteratur som menn kan få lese, der mannen finner et lik og skal oppklare et mysterium, mens han reduseres til en kalkuleringsmaskin for mysterieløsning. Jeg savner ganske enkelt en bok som fokuserer på menns mentalitet og følelsesliv, ført i pennen her til lands. Da med unntak av skandalepregede "Min kamp" av Karl Ove Knausgård, takk. Jeg sier ikke at mannen ikke en gang også var noe annet enn en bølle- og kløne-karikatur i norsk litteratur - Hamsun eksisterte jo (ups!) - men ærlig litteratur som setter menn i fokus anno 2011 ville selvfølgelig være noe helt annerledes. Skjevbalansen i tilgangen på slike bøker om menn i forhold til kvinner, er symptomatisk for en tid der selvmord er tre ganger vanligere for menn enn kvinner.

Tidligere i år så jeg den finske filmen "Fortellinger fra saunaen" på kino. Der fikk man servert en rekke mannshistorier, og det finske mannsbildet, og mannsrollen ble belyst. Et tilsvarende prosjekt er mangelvare i Norge. Enkelte vil hevde at den norske mannen er "frigjort" i større grad enn menn i andre land, da han i større grad tør å treffe valg, og også tidvis, i små porsjoner, kan gjøre feminine ting. Imidlertid betyr ikke dette at mannen kjenner seg selv. Det er trekk også utenfor litteraturen som tyder på at mannen som sådan er uinteressant. Jeg har tidligere argumentert på at kvinnefokuset i populærkulturen, selv halvnakne kvinner i musikkvideoer, ikke er kvinnediskriminerende, men tvert om mannsdiskriminerende. Kort sagt: jeg har ingenting imot å bli objektifisert, og det tror jeg få menn har. Men - bedre er det om man går ned på dypere nivå. Dette gjelder spesielt i dag hvor hverdagen er såpass hektisk som den tross alt er, og man mer og mer reduseres til yrker og beskjeftigelser. Hva med understrømmene? Følelsene som det aldri snakkes noe om? Følelsene som han ikke har satt ord på?

Verst av alt står det til med den mannlige seksualiteten. Man hører rett som det er at "hvis en mann har mange partnere er han en hingst, men hvis kvinnen har det er hun en hore". Jeg betviler denne setningens aktualitet for størstedelen av Norges og Europas befolkning i dag, men mest av alt ønsker jeg å poengtere at det er horen vi hører noe om. I kulturen. I litteraturen. Hingsten har ingen plass. Er det fordi ingen vil lese om det, eller fordi ingen tør skrive om det av redsel for rødstrømper?

Om vi skal våge oss på å generalisere snakker også menn i mindre grad enn kvinner om sine følelser. Nettopp derfor må det være greit å ha bøker eller andre kulturprodukter som setter dette i fokus. Tvert om ser bokhyllene ut til å bugne over av bøker for kvinner. Ta for eksempel serielitteraturen. Jeg har selv lest noe serielitteratur, og selv om det er mye dårlig kvalitet der, er det også noe som er lesbart. For eksempel en rekke av bøkene til Frid Ingulstad. Disse, og annen serielitteratur, har ofte en kvinne som hovedperson, og noen av dem er også gode til å gå inn på detaljer og skildre store deler av livsløpet. Hvor er tilsvarende for menn?

For meg har litteratur betydd mye. Forfattere som har skildret vanskelige situasjoner og tanker hos personer som gjennomgår det på en overbevisende måte, skaper forståelse hos leseren. Viktigst av alt er slike kulturprodukter livreddere. Ensomme mennesker, eller skamfulle mennesker, som har et problem de ikke vil snakke om, kan i litteraturen, eller i andre kulturprodukter, finne eksempler på andre som har opplevd det samme, og det rører en på en helt annen måte enn en akademisk artikkel om temaet gjorde. For mitt vedkommende var det fantastisk at jeg fant Lev Tolstoj i ung alder. Bedre enn noen andre skildrer han følelser og tanker, men samtidig ved å relatere det til omverdenen og gi det hele en filosofisk dimensjon. Imidlertid fortoner verden seg annerledes i dag enn den gjorde i Russland på 1800-tallet.

For å gå tilbake til starten på innlegget, gav jeg opp norsk litteratur og kjøpte "Kaddisj for et ikke født barn" av Imre Kertész, en ungarsk nobelprisvinner i litteratur. Med det fikk jeg en ny favorittforfatter. Enda en som forstod, som kan artikulere følelser på en ypperlig måte. I denne praktfulle boken får man et vanvittig troverdig og godt innblikk i hodet til en intellektuell mann som sliter med traumer. Jeg vil her sitere en passasje fra boken for å gi et eksempel på hva jeg ønsker å se mer av.

Ja, at jeg var så grusom, på et fortrolig vis grusom mot henne, syntes i mine øyne en gang for alle å gjøre henne uakseptabel, i en viss forstand, naturligvis er det enoverdrivelse, en stor overdrivelse, det jeg nå skal si, men i enviss forstand er det som om jeg drepte henne og hun var vitne til det, som om hun var vitne til at jeg tok livet av et menneske; og det syntes som om jeg aldri ville kunne tilgi henne det. Her har det ingen hensikt å fundere over tiden, for eksempel hvorlenge vi levde, hvor lenge vi kunne ha levd slik ved siden av hverandre, i taushet. Jeg var dypt nedstemt, ubehjelpelig ogforlatt, denne gang i en slik grad at det viste seg å være ukompenserbart, det vil si, det satte ikke fart på arbeidet mitt, som snarer tvert om ble fullstendig lammet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg ikke, mens jeg - naturligvis i mitt stille sinn - rettet anklager, kokte sammen et helt flettverk av anklager mot henne, i all hemmelighet likevel forventet hjelp av min hustru; og om det var slik, gav jeg henne ingen tydelige tegn på det. En dag, det var kveld, om jeg ikke tar feil, og det er jeg temmelig sikker på at jeg ikke gjør, og dét sent på kvelden, min hustru har nettopp kommet hjem, jeg vet ikke hvorfra, jeg forlangte heller ikke å få vite det, spurte ikke engang hvor hun hadde vært, hun var vakker, og flyktig, som lynglimt bak tette skyer, slo tanken ned i meg: "For en vakker jødepike!", naturligvis, forsmedelig og trist, slik hun kom og det virket som om hun krysset et blågrønt teppe som om hun kom over havet, og den kvelden brøt hun, min hustru, stillheten. At det var litt sent, sa min hustru, at hun hadde vært travelt opptatt, men atdet sannsynligvis ikke interesserte meg likevel. At jeg satt herog leste, leste eller skrev, leste og skrev, gikk ut på ett, sa min hustru. Ja, sa min hustru, det hadde vært meget lærerikt for henne, hele historien, det vil si ekteskapet vårt. 


Språket er som dette stort sett gjennom hele boken, og vil kanskje ikke appellere til alle. Men tematikken - menns følelser, og psykiske lidelser, er ikke tilstrekkelig dekket. Økt forståelse for mannen er en kamp ingen vil kjempe i Norge i dag.