Om å skrive

Bilde jeg har tatt i Budapest desember 2010

Senere i år kommer min første roman, som kretser rundt temaer som homofobi, religion og innvandring. Dette er med andre ord en høyaktuell bok på flere måter, noe blant annet mine to forrige blogg-innlegg i år illustrerer, se "Bør religion være et fag i skolen?" og "Dehumaniseringen".

Jeg har siden jeg var liten gutt likt å skrive og drømt om å bli forfatter. Jeg har også en stor tro på litteraturens og kunstens påvirkningskraft i samfunnet, noe som kanskje kommer av at jeg har lest mye øst-europeisk litteratur. Der har skjønnlitteraturen nærmest fungert som debatt-arena i perioder med mye sensur.

I årenes løp har jeg skrevet en del om selve det å skrive. I min upubliserte novelle sist redigert i 2007, "Stanislaw" skriver jeg: "Med ønske om ikke å søle blekk på sine egne, bleke lår, skyver han blekkhuset og fjærpennen til side. Den ene hånden, den høyre, har utallige blekkflekker. Taust registrerer han at trebordet på enkelte steder helt har gitt opp trefargen.  En tynn bok med liten skrift, viser stolt frem sine fuktskader."


Ideen til boken som kommer ut senere i år fikk jeg allerede i mars 2009 da jeg bodde i Litauen. I blogg-innlegget med den enkle tittelen "Bok" av 27. mars 2009 skriver jeg ekstatisk at "jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.". Jeg ble imidlertid ikke fornøyd med stilen i det utkastet og begynte senere helt på nytt med hovedsakelig samme idé men noe annen form. 


I innlegget "Poetica" av 9. februar 2011 skriver jeg: "Det er tomhet i hodet mitt og tørke med fuktig overlag bak øyelokkene mine etter å ha vært dypt inne i en bølge av ekstrem kreativitet de siste ukene. Kreativiteten, ideen, historien som må frem, linjene i en fortelling og symbolene i helheten, hva sier man - et skrikende barn som må føs."


Jeg skrev i "Fristelsen og skrivingen", mens jeg var i Estland i fjor, at "Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre."


Blir glad for interessen som er for skrivingen min, og om du er interessert i å høre mer om boken som kommer ut senere i år, har noen spørsmål eller ønsker å forhåndsbestille, kan du ta kontakt på e-post-adresse kolja1988@gmail.com

Dehumaniseringen

Berlinmuren - bilde hentet fra Wikimedia Commons

Hvis vi skuet ned på jorden fra verdensrommet, ville vi ikke sett demarkasjonslinjer eller landegrenser. Vi ville bare sett én liten planet, bare én. Når vi trekker en linje i sanden, får vi øyeblikkelig en følelse av "oss" og "dem". - Dalai Lama, sitat hentet fra boken "Et åpent hjerte". 

Til venstre ser du Berlinmuren, selve symbolet på delingen av Europa i en såkalt fri og en ufri del. Den ufri delen var ufri på flere måter, ikke bare hadde den et undertrykkende system, folket der hadde stort sett ikke valgt det selv en gang. Flere av landene hvor det var langt mindre oppslutning om kommunismen enn i flere vest-europeiske land ble kommunistiske etter andre verdenskrig. Dette skyldtes i hovedsak tikktakkeri fra kommunistenes side og berodde ikke på noe bredt mandat fra folket. Statene i den ufrie delen av Europa fikk ikke Marshallhjelp etter andre verdenskrig, og hadde dårlige vilkår for å bygge seg opp. Det kommunistiske systemet fungerte ikke, verken i det fra begynnelsen av primært agrare Romania eller det industrialiserte Tsjekkoslovakia. De kommunistiske statene var særs lukkede også seg i mellom. Comecon, den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for den kommunistiske blokken, kunne aldri fungere slik EU gjorde, da statene var kjernene i økonomien. En kan alltids sette hermetikkbokser ved siden av hverandre på en hylle uten at det får så mye effekt. 

Gruppeinndeling, merketildeling og adskillelse er tilbakevendende trekk i menneskehetens historie. Flere av de politiske kampene som har vært utkjempet de siste hundre årene har vært kamper mot dehumanisering, eller umenneskeliggjøring. Jeg forstår dehumanisering som at en henger seg fast i trekk, innbilte eller reelle, ved en definert gruppe (som ikke nødvendigvis har definert seg selv) som en anser å gjøre medlemmene mindre verdifulle enn seg selv. Dette kan være en billig måte å gi seg selv innbilt verdighet på. Flere vet de gjør gale ting og det er fristende å peke på en annen og puste ut mens en sier: "jeg er ihvertfall ikke sånn". Det enkleste er da selvfølgelig å henge seg opp i trekk en vet en ikke har eller kommer til å få, som hudfarge, kjønn, innbilt etnisitet, seksuell legning eller livssyn. Et annet alternativ er å smykke seg med synlig adferd som en ser på som bedre enn andres. 

Flere store politiske ideologier tillater overgrep overfor andre innbilte eller reelle grupper. Marxismen tillater revolusjon mot borgerskapet. Nasjonalismen tillater undertrykking av andre nasjoner for å berike sin egen. Sistnevnte er det nokså lite refleksjon rundt. 

Det er for eksempel noe merkverdig når noen på venstresiden argumenterer mot EØS-avtalen med at den koster, da med tanke på at mye av denne prisen går til sosial og økonomisk utjevning i EU-landene. I følge artikkelen Norges økonomiske bidrag til EØS-samarbeidet på www.eu-norge.org er denne prisen på om lag 2,8 milliarder kroner årlig, noe som blir, om jeg har regnet riktig, cirka 0,2 prosent av det foreslåtte statsbudsjettet for 2012 som ifølge artikkelen Mer enn én tredjedel av statsbudsjettet går til trygd som kom på TV2s nettsider 6. oktober 2011 lå på hele 1006 milliarder kroner. Problemet sett med moralske øyne, det være seg fra de fleste store religioners perspektiv, eller kanskje til og med med et sosialistisk perspektiv, er at akkurat dette nei-argumentet er grådig og usolidarisk. Det illustrerer veldig godt hvordan selv "mild" nasjonalisme blinder og er i sitt vesen anti-humanistisk. Målt i BNP per capita (PPP) hadde Norge i følge CIAs The World Factbook $54,600 i 2010 mens Latvia hadde $14,700 og Romania bare hadde $11,600. Flere vil til tross for at EU er Norges viktigste handelspartner og at norsk næringsliv kan tjene på å ha åpen tilgang til området og da også det østlige som åpnet seg, omtale det som "snillistisk" å betale den lille "kontingenten". Det må legges til at dette uttrykket ikke er noe jeg har hørt fra venstresiden, men at jeg nå tenker mer på en annen gruppe debattanter. 

Bistandsmål på rundt én prosent av budsjettet er det også motstand mot blant enkelte. De fleste anerkjenner stort sett at noe penger skal redistribueres i Norge, men mange synes å mene det ikke skal deles med ikke-nordmenn, de er jo ikke nordmenn. En annen sak, som blir mye alvorligere, er at det kan se ut som om flere synes det er greit å føre handelspolitikk som går utover fattige deler av verden, så lenge det gjør Norge rikere. Nasjonstroen eller den nasjonale identitet har da i de tilfellene gjort at det anses som legitimt at andre nordmenn får av ressursene en skaper, men ikke mennesker utenfor de historisk konstruerte landegrensene. Siden jeg ser spor av denne troen og tankemåten langs hele det politiske spekteret i norsk politikk, burde enkelte gå i seg selv. Det er mye som strider mot dette tankesettet både i sosialistisk, kommunistisk, grønn og liberalistisk ideologi. 

Antihumanistisk tankesett har vi også sett i hatkriminelle handlinger utført i Norge nylig. Natt til søndag 11. desember i fjor ble Jessica Kiil angrepet utenfor Grand Hotel av et par. Hun ble slått bevisstløs og det siste hun husker er ifølge NRK at kvinnen ropte til mannen "Ta henne, drep henne, slå henne" før han virkelig slo henne - i magen. I Trondheim på selveste nyttårsnatten ble Stian Fikseaunet og en kompis slått til blods fordi de var homofile. Bak disse voldshandlingene ligger det nettopp en dehumanisering av henholdsvis mennesker med annen hudfarge og homofile. Fordi ofrene havnet i de kategoriene kunne de utsettes for det de ble utsatt for. 

Hvordan er det så når noen som i utgangspunktet er utenfor et fellesskap, for eksempel nasjonen, skal komme inn i den? En del av motstanden mot innvandring skyldes kanskje nettopp at det kan være vanskelig for mennesker som allerede ser på sin nasjon som av større verdi enn andre, å ta nye inn i denne. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å finne kriterier som alle er enige i på hva som konstituerer nasjonen, nettopp fordi den er en idé, og det er ulike syn på hva som er den viktigste komponenten. For å øke aksepten for andre mennesker trenger man en ideologi hvor alle har plass, med det alle verdens beboere. Folk bør gå på sin egen mentale sandstrand og begynne å viske bort de linjene de har tegnet opp selv om det kan virke vanskelig. Vi må også sørge for at vi har bedre kjennskap til hverandre. 

Sann åndelighet bør bygge på en forståelse av verden som fellesskap og våre plasser som individer i den, og hvordan handlingene våre og tankene vi har får konsekvenser for oss selv og andre. 

_______________________________________________

I min roman som kommer ut senere i år er blant annet homofobi et tema og vi ser hvordan diskriminering av homofile er med på å trigge "arbeidsutvandring" fra øst-europeiske land. Hvordan er det å gå fra først å være Den andre som homofil, for så å bli Den andre som arbeidsinnvandrer i Norge? Dersom du er interessert i romanen min kan du forhåndsbestille eller få mer informasjon ved å sende mail til meg på kolja1988@gmail.com

Bør religion være et fag i skolen?

Espen Andersen har skrevet en kronikk som kom på trykk hos Aftenposten 8. januar. Kronikken bærer tittelen "Religion bør bli historie" og har skapt en del debatt. Innlegget er ikke like mye et ateistisk kunststykke i å skrive med mange ord at "religion er teit" som tittelen kan få en til å mistenke. Innlegget tar nemlig til orde for at religion ikke bør være eget fag, men heller bør kuttes opp i biter som kan kastes til samfunnsfaget og historiefaget.

Innlegget gir inntrykk av at religion stort sett er eventyr eller overtro som står i kontrast til en opplyst vitenskap. Når en lærer om vitenskapelig metode skal en ikke holde på lenge før en finner ut at vitenskapen som alt annet er i forandring (vissheten om forgjengeligheten er noe av grunnkunnskapen i buddhismen, blant annet).

Vi har Kuhns paradigmeskifter for eksempel, der utviklingen går i paradigmer, der det til enhver tid er et rådende syn, som så byttes ut med et annet paradigme. Disse paradigmene kan også forstås som lite annet enn tvangstrøyer, som monstre som styrer hvordan du skal skrive, hva du skal tenke og hvordan du skal angripe et problem. Nå om dagen skal vi ikke være gudfryktige, men vi skal holde oss til de vitenskapelige normene. I historiefaget for eksempel er et av budene på en imaginær steintavle at du ikke skal bruke såkalt historisk presens. Det er altså å skrive om ting i fortiden i grammatisk nåtid. Det er uvitenskapelig og må ikke bedrives.

Religionsfaget i dag, ihvertfall slik det fungerer i videregående skole i "Religion og etikk", er et av de bedre fagene. Dette nettopp fordi det er et mangfold av tenkemåter og problemstillinger som kan hjelpe en til å bli kritisk og tenke selv. En blir presentert for ulike religioner og livssyn, riktignok noe grunt, og noen vil kanskje til og med kjøre sammenligninger på hva forskjellige livssyn vil mene om en bestemt etisk problemstilling. Jeg mener også det er viktig å ha kjennskap til de største religionene for å forstå religiøse menneskers bakgrunn for eksempel i en debatt. Religionene har også vært viktige pådrivere nettopp for historisk forandring og utvikling (eventuelt stagnasjon, men også det er viktig å forstå).

Espen Andersen skriver om religionsfaget: "Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati?" Jeg mener det er lite i denne holdningen som kan bidra til kulturell selvkritikk eller systemkritikk. Jeg leser dette som at man skal tro og mene noe bestemt for at systemet skal fungere. Jeg mener at etikke er noe langt mer enn dette. Vi har jo ikke bare et system å forholde oss til, men gjerne en venner, familie og naboer også. Videre går dette glipp av noe av det viktigste en kan lære: Hvordan skal vi leve for å bli lykkelige?

Innenfor et buddhistisk syn er det klart at alle mennesker først og fremst ønsker å være lykkelige. Dette mener jeg er viktig å reflektere over. Ethvert levende vesen bør ha som mål å bli lykkelig og at andre skal være lykkelige. Det hadde vært fint om veien til dette gikk gjennom å fungere innenfor et liberalt demokrati, men for meg er det noe som skurrer. Jeg har få problemer med det liberale demokratiet, men jeg kan ikke se at det er så vanskelig å lære å leve innenfor dette, og så viktig at vi ikke kan få en meny over innfallsvinkler til hvordan vi skal leve og hvordan vi skal se verden og virkeligheten. En annen sak er også at det tidligere nevnte liberale demokratiet nettopp fungerer best om det er meningsforskjeller og forskjellige synspunkter ute og går. Da må vi ha en skole som viser elevene at det er mulig å tenke selv og å velge noe annet enn et sekulært, politisert virkelighetssyn.

Religionskunnskap er dessuten uhyre viktig for å forstå den verden vi lever i. Selv om Norge er rimelig sekularisert ser vi at andre deler av verden opplever nærmest en resakralisering. Land som Russland, Litauen og Polen er preget av å bli mer religiøse snarere enn det motsatte. Vi ser at religion er et stort tema i dagens debatter, da spesielt islam. Likevel vil jeg kritisere noen av endringene som har skjedd med religionsfaget i videregående skole, med at det ikke er obligatorisk å kjenne til alle de store religionene. Det burde det være.

Det er viktig å ha kunnskap slik at ikke debattene blir redusert til en prosess der noen står anklaget for frafall fra Vitenskapen og Ateismen - at vi har en arrogant skare med ordentlige, sekulære og opplyste nordmenn som i Vitenskapens tjeneste peker på religiøse mennesker som roten til ondene i verden.

Jeg mener vi må ha mer og ikke mindre religion og livssyn i skolen. Skolen må legge opp til at elevene i større grad skal lære å leve og tenke selv. Jeg tror elevene gjør dette best med å ha kjennskap til ulike måter å se verden på og ulike måter å leve på. Denne kjennskapen får de mer av i religionsfaget enn i andre fag.

Reise til Bolivia

Pico Tunari like ved Cochabamba

Du har kanskje lest om kokaindømte norske jenter i Bolivia? Den såkalte Bolivia-saken har gitt materiale til en lengre, middelmådig bokserie for den som måtte være interessert i å skrive den. De involverte jentene ble visstnok pågrepne på flyplassen nettopp i Cochabamba, og det var ikke fritt for at jeg følte historiens sus der jeg stod ti på halv fem om morgenen en lørdag sent i november da jeg skulle forlate landet. Sannelig var nettopp narkokontrollen, da riktignok riktig intensiv først i Santa Cruz, som var flyplassen jeg forlot landet fra, et spennende kapittel. Den var riktig grundig, og var i følge flyselskapet jeg reiste med forklaringen på at vi ble noen timer forsinket.


Så, hvorfor reiste jeg til Bolivia? Bolivia er et hyggelig land hvor en kommer lett i kontakt med mennesker, får praktisert eller eventuelt lært spansk og får sett spektakulære fjell og vakker natur. Ikke minst er det et flott land å redde verden i, da det er flere muligheter for frivillig arbeid. For meg ble det med spanskkurs i noen uker før jeg forlot landet, da med en større hjemlengsel enn jeg noensinne har opplevd i utlandet. Ekstremtemperaturer tross en imponerende høyde over havet har blitt verre med den globale oppvarmingen som Bolivia har merket med at tidligere snødekkede fjelltopper nå er skamløst bare. Cochabamba-området opplevde også en liten tornado i tiden jeg var der - noe som overhodet ikke er vanlig for området.

Sentralt i Cochabamba

Som flere av mine andre reisemål har Bolivia imponerende fjell. Her kom jeg meg opp på den høyeste fjelltoppen jeg noensinne har vært på - 5030 moh. Den het Pico Tunari. For meg var dette høydepunktet med oppholdet, da Bolivia virkelig har vakre fjell og ellers spennende natur.

Egentlig hadde jeg planlagt å være i Bolivia noen måneder for også å jobbe som frivillig, men jeg valgte å reise tilbake til Norge tidligere enn planlagt på grunn av hjemlengsel og at jeg ville begynne å studere igjen fra januar.

Ellers gir Bolivia mange muligheter for en reisende. Det er flere vakre naturscener å få med seg. Dessverre fikk jeg ikke sett spektakulære Salar de Uyuni som er en gigantisk saltflate eller saltørken. Det som i praksis er landets hovedstad, La Paz, ligger i en høyde av cirka 3650 meter over havet. Høyden i byen er dessuten varierende da den ligger noe skrått. I tillegg byr Bolivia på regnskog og med den spennende dyreliv og eksotisk planteliv. At landet er meget åpent, i likhet med de andre sør-amerikanske landene er også et pluss. Det er også meget billig å oppholde seg i Bolivia, selv om landet er ganske vanskelig tilgjengelig og det er en lang reise for å komme seg dit. Jeg var stort sett bare i Cochabamba, men om folk der er representative for landet som sådan burde det være et trekkplaster i seg selv. Opplevde lite forskjellsbehandling på grunnlag av å komme utenfra, og opplevde også at folk var meget åpne uten at det ble for mye. Cochabamba er således en trivelig by da jeg opplever at folk er både er inkluderende og dessuten relativt tolerante.

Incallajta

For den som er interessert i Inka-riket finnes det også en del å se i Bolivia. Jeg var i Incallajta, en ruinby fra Inka-tiden. Se bilde til venstre. Har også lest en del bolivianske legender hvor noen antagelig stammer fra Inka-tiden. Var dessuten på museum hvor jeg så Inka-mumier som jo er ganske forskjellige fra de egyptiske.

Da jeg var i Cochabamba var jeg så heldig å få bo med en flott vertsfamilie, så jeg følte jeg fikk et godt innblikk i Bolivia. Jeg tror uansett det er et land det er lett å knytte kontakter i.

Det som slo meg mest var egentlig at til tross for at dette er det lengste jeg har vært bortefra (tidligere rekorder er vel Canada og India) slo Bolivia meg som sådan som direkte ueksotisk. Selv om maten var tilberedt på annerledes måte var det lite sære greier, til tross for at å servere ris, potet og muligens brød eller maniok (minner litt om potet, er også en rotfrukt) til samme måltid kan virke litt way over the top. Det ser ikke ut til å ha slått noen tandooribølge over Bolivia og jeg vil ikke beskrive maten som spesielt sterk, snarere tvert imot.

Bolivianske veier kan være en opplevelse, og infrastrukturen er neppe av slaget du vil kalle mest turistvennlig. Likevel burde nok flere reise til Bolivia da landet har mye å by på, og også regnes som et ganske trygt land å reise i.

Utsikt over Cochabamba fra fjellene

Mitt eneste blogg-innlegg i november handlet om hvordan jeg forbereder meg på reise. Det skrev jeg rett før jeg reiste til Bolivia.

Også fra Pico Tunari, fjell utenfor Cochabamba.

Bokomtale av Marit Eikemos "Samtale ventar"

Jeg bestemte meg for å gå for en klar men riktignok ikke så altfor kreativ tittel på dette blogg-innlegget. Jeg har altså nettopp lest en bok jeg regner med kommer til å ligge under en del juletrær i år, og det med rette.

Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.

Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?

Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.

Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.

Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"

Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.


Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/

Luciakrisa

Stakkars Sverige!

Det viser seg at likestillingen i Sverige kun har bidratt til å frigjøre kvinner, det vil si - latt dem stjele menns posisjon. Vi ser nå et fryktelig overtramp på menns integritet, da flere mener at Lucia fortsatt må være jente, og gutter ikke får lov til å være Lucia.

Vi er på vei mot et apartheid-samfunn hvor kun jenter skal få gå med lysekrone 13. desember! Vi må ikke gi etter for denne nye kjønnsdiskriminerende bølgen! Hva blir det neste? Kanskje gutter ikke skal få lov til å gå i hvitt en gang? Eller kanskje menn ikke skal få lov til å kle seg ut som julenisse?

Hvilken gutt husker ikke tilbake på tiden da han drømte om å gå med adventslys på hodet og gå inn i våre mørke hus, stige med tente lys???

I en NTB-artikkel på Vårt Land sine nettsider kan vi lese den forskrekkelige historien om en gutt som ble stemt opp av sine klassekamerater til endelig å bli Lucia kun for å bli møtt av nei fra ledelsen! Nordmenn klager over smørkø og sovjetiske tilstander, men det er fortsatt langt fra det gjennomregulerte, Luciatotalitære Sverige!

Til tross for dette må jeg legge til at også Norge har Luciakrise! Dette er etterskjelv, eller parallellskjelv av smørkrisa! For det første er det ikke nok smør til å dekke lussekattebehovene i landet! For det andre var det ikke safran på butikken i går! Tenke seg å være utsolgt for safran på selveste Luciadagen, dere!

Tenk den som kunne ha klatret på EUs smørberg nå (men ikke vært i Sverige), stått i safranregn med lysekrone på hodet og hvit frakk! Men neida...

http://www.vl.no/verden/svensker-sier-nei-til-gutter-som-lucia/

Og du kan ta en klatt smør på at jeg mener dette forferdelig alvorlig.

Hvordan jeg forbereder meg på reise

Språk, historie, huskeliste, reiseguide.

Noen vil hevde at jeg reiser mye. Det kan være. Men jeg reiser da ikke bare. Jeg bor også. I korte perioder på forskjellige steder. Reiser jeg mye? Ja, jeg gjør vel det, men alderen min gjør fortsatt at jeg ikke kan konkurrere med mine eldre likesinnede som har hatt flere år på å se verden og mer penger.

Jeg ville stilt bedre på arbeidsmarkedet om det jeg hadde lært på reiser og forberedelser hadde like mye verdi i den norske papirkulten som et emne i "Ibsen's oeuvre in a biographical, aesthetic and historical perspective" eller "Erkjennelsesteori II med lite essay med lite essay" (essay to ganger, ja) fra Universitetet i Oslo.

Hvordan forbereder jeg meg så på å reise eller på å bo?

Da jeg reiste til Ukraina, for eksempel, i 2008 frisket jeg opp mine kunnskaper i det kyrilliske alfabetet. Jeg kjøpte reiseguide fra Lonely Planet og spill for å lære meg ukrainske fraser.

Da jeg reiste til Ukraina igjen i 2010 var det ny reiseguide (fra Bradt denne gang) i tillegg til den forrige, men i mellomtiden hadde jeg jo tatt flere fag om Øst-Europa og lest enda mer litteratur derfra enn jeg hadde før den første turen, så det var allerede som å reise hjem. Bokstavene var da heller ikke glemt.

Før jeg reiste til Armenia i april i år gikk jeg selvfølgelig til anskaffelse av en guidebok og printet ut sider  om det armenske alfabetet for å lære meg så mye som mulig av det. Jeg fant til min store overraskelse riktignok ut at det meste var godt merket på engelsk og russisk i tillegg til armensk så mine ervervede ferdigheter i armensk alfabet fikk fort gå i glemmeboken dessverre. På dette tidspunktet hadde jeg også oppdaget reise-commercials på Youtube og diverse videoer. Søk på landet du skal til eller er interessert i og legg til "tourism". Mye fint å se. Hva gjelder Armenia forelsket jeg meg også i duduk-musikk, for å sette meg i skikkelig armensk stemning. Duduken har blant annet vært brukt i en del eurovision-sanger, men også i den meget kjente "My heart will go on" med Celine Dion. Jeg har hørt en del på en av Armenias mest kjente dudukspillere, Djivan Gasparian. Sjekk for eksempel ut Alagiaz på Youtube. 


Noe av det første en gjør er selvfølgelig å sjekke om en trenger visum, hvordan dette visumet er, hvor man må henvende seg for å få det og hva som kreves. Noen land har så omstendelige visumkrav at en ender opp med ikke å reise dit og heller velge noe annet. Om man vil for eksempel til Kaukasuslandene for å se på gigantiske fjell velger man fort Armenia eller Georgia fremfor Aserbajdsjan når en ser at sistnevnte krever visum, og du ikke kan få det på flyplassen eller nettet som med Armenia. 


Før jeg først flyttet til Litauen i 2008, hvor jeg bodde ett år, begynte jeg allerede å lære meg små fraser på litauisk og lese om Litauens historie og samfunn. Forøvrig hadde jeg jo allerede vært der før, i 2007, før jeg dro dit på sommerkurs i 2008 og bestemte meg for å ta en hel årsenhet i språket. 


Videre er det greit å plassere stedene en reiser til i ens mentale kart. Mye nyttig statistikk kan en finne for eksempel på CIA World Factbook sine nettsider. 


Mye kan anes av kultur og forhold i skjønnlitteraturen. Ofte har store land mer litteratur å skilte med, om ikke annet fordi små språk sjelden blir oversatt, spesielt når det er så vanskelig å bli oversetter som i Norge. Helst skal en jo være med i Oversetterforeningen for å få oversatt noe, men for å bli medlem der må en ha oversatt en hel del allerede. Før India i sommer leste jeg reiseskildringen "I Kalis tid" av William Dalrymple, samt "India - stevnemøte med skjebnen" av Torbjørn Færøvik. I India kjøpte jeg også den berømte "The white tiger" av Aravind Adiga (veldig bra bok - anbefales) og like etter jeg kom tilbake leste jeg også "Dyrets folk" av Indra Sinha. Indisk mat og Bollywood var allerede meget kjent, for å si det slik. Hva spiser folk om de ikke spiser indisk mat? 


En kan gjerne også prøve ut oppskrifter fra landene en skal til før en reiser dit. Jeg lagde blant annet ørret på armensk vis før jeg reiste til Armenia. 


Nå, før jeg flytter til Bolivia for tre måneder, etter å ha bodd i Estland noen måneder med studier som jeg bestemte meg for ikke å gå videre med (les Songen om mitt liv), har jeg frisket opp litt spansk ved å lese (snart ferdig) "El amor en los tiempos de cólera" av Gabriel García Márquez på originalspråket. Jeg prøver å bøte på at jeg kan femhundreogsekstisju ganger mindre om Sør-Amerika enn Øst-Europa med å lese litt latin-amerikansk historie, og jeg har selvfølgelig kjøpt reiseguide-bøker, og lest informasjon fra hjelpeorganisasjonen jeg skal jobbe for. 


Så er det listene. Denne gang har jeg brukt en ny taktikk med å lage en rotete skrableliste der jeg blander det jeg må huske å ta med og det jeg må gjøre like før jeg reiser. Fordelen med dette er at jeg ikke velger bort å skrive noe på listen slik jeg kunne gjort om jeg hadde bestemt meg for at den kun skulle være for ting som skal med, eller kun for gjøremål. Faren ved ikke å skrive noe er at det glemmes, så klart. Da er det kanskje bedre å være rotete og skrible ned alt en kommer på. 


Vaksiner, dere. Vaksiner. Hepatitt A og B burde vel vært gratis og gitt til alle da dette er sykdommer vi ikke er garantert frihet fra heller i Norge. Disse vaksinene anbefales ofte selv for reiser i Europa. Når en skal lenger bort kommer gulfeber-, tyfoid-, tetanus-, og andre vaksiner. Ja, også malariatablettene, muligens. 


Jeg tror nøye forberedelser er veldig viktig, både for egen sikkerhet og for i det hele tatt å forstå hva en har rundt seg når en kommer til reisemålet en skal til. 


Viktigst av alt er pass, penger, kort, mobiler, ladere, flyreservasjoner, passende klær og muligens forsikring. Alt som er sør for Norge er ikke varmt. Det var bitende kaldt da jeg var i Budapest i desember i fjor. 


... og du vet ikke hvordan reisen, eller noen annen bit av fremtiden vil bli før du har foretatt den.