Jeg bestemte meg for å gå for en klar men riktignok ikke så altfor kreativ tittel på dette blogg-innlegget. Jeg har altså nettopp lest en bok jeg regner med kommer til å ligge under en del juletrær i år, og det med rette.
Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.
Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?
Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.
Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.
Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"
Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.
Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/
Som en potensielt meget trofast leser av bloggen min nok har fått med seg er ikke norsk litteratur noe jeg generelt sett er interessert i, da jeg egentlig har ganske dårlig inntrykk av flere norske forfattere og verken titler eller beskrivelser av norske romaner bruker å appellere til meg. Her har vi omsider et unntak. Jeg leste en bokanmeldelse av "Samtale ventar" i Aftenpostens kulturdel og tenkte at dette høres jo faktisk interessant ut. Jeg undersøkte litt mer om Marit Eikemo og hennes forfatterskap og fant ut at dette kan være verdt å lese. Før jeg leste den ferske boken "Samtale ventar" leste jeg faktisk "Arbeid pågår" fra 2009, av samme forfatter. Begge bøkene slet jeg med å legge fra meg og holdt på å få nettene mine til å flyte like mye ut som livene til Harald Strand og Elisabeth Brenner, som er hovedpersonene i disse to romanene.
Marit Eikemo sier selv om Elisabeth Brenner (i et intervju hos NRK) at etter å ha blitt arbeidsledig er det som er igjen å følge med på andre på sosiale medier og skrive om hvor bra det går, men uten egentlig å være fungerende. Dette er noe jeg nærmest får lyst til å utbryte mens jeg leser boken. "Herregud, mennesket fungerer faktisk ikke!", tenker jeg. Romanen er utrolig morsom. Har også sett dette påpekt andre steder. Det morsomme er nettopp at Elisabeth Brenner gjør mange ting som ikke er sosialt akseptabelt i utkant-Norge, dit hun er kommet fra byen for å samle dialektprøver, men uten egentlig å forstå det. Men tenk så fint om verden kunne forstått henne?
Dialektprøvene som skal tas under en mest mulig naturlig samtale fremprovoserer ofte betroelser og samtaler av svært personlig art i en bygd eller småby som sliter med depresjoner, rusmisbruk og selvmord. Gjennom intervjuene og dialektprøvene får vi også innsyn i de mørke sidene i småby-Norge, som visstnok flere i småbyen Einvik ikke kjenner seg igjen i. Likevel virker det som om de fleste er karakterer som ikke egentlig intuitivt vil bli plassert i kategorien normal.
Selv fatter jeg lett sympati med Elisabeth Brenner som på sett og vis nok er passe intelligent, men surrete og med stadig sviktende sosial intelligens. Hun er en person med overraskende lav selvinnsikt, og forfatteren fremstiller dette på særs fornøyelig måte.
Romanen tegner et fint og spennende portrett av en merkelig person som ofte er irritert på verden rundt seg. Gjennom dette får vi også sett verden gjennom andre brilleglass. Det er egentlig et trist bakteppe vi finner, men humoren i boken avliver det som kunne vært deprimerende lesning. Samtidig fester det seg en god beskrivelse av et relativt trasig utkant-samfunn med karakterer en også kan kjenne igjen fra andre samfunn i Norge, selv om Einvik er et ekstremtilfelle. Romanen er også relativt rå og ærlig. En får virkeligheten slengt i fjeset, for det er tross alt en realistisk roman som skildrer problemer som faktisk eksisterer. Marit Eikemo evner å skildre og formidle utfordringer som vi ikke like lett kan forstå gjennom andre formidlingsmåter. Både i "Samtale ventar" og "Arbeid pågår" ligger ensomheten og lurer, og det midt i fellesskapet. Det ligger på en måte en uuttalt tanke eller setning i korrelasjonen mellom meg som leser og Elisabeth Brenner som sier "om folk bare kunne forstått, da!"
Følelsen i "Samtale ventar" er noe jeg kan relatere til, og dette er definitivt en av mine beste leseopplevelser. Jeg har lest utrolig mange bøker, selv om det er lite norsk litteratur på leselisten ellers.
Kort klipp fra NRK: http://www.nrk.no/video/marit_eikemo_om_ensomhet_og_sosiale_medier/B25DBBEF93928345/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar