Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/

Om Ari Behns nye bok

Bilde av Ari Behn fra Wikimedia Commons

En av mine beste venninner var så hyggelig å kjøpe meg Ari Behns nye bok "Talent for lykke" og ta den med til Estland da hun besøkte meg. Ja, det var i tillegg hyggelig å få et bokmerke med sitat fra Buddha og bilde fra Himalaya. Siden jeg har et eget talent for å skrive lange blogg-inlegg om konsentrerte temaer, men like ukonsentrerte digresjoner, skal jeg faktisk gjengi sitatet her: "There is no way to happiness, happiness is the way". Vel, dette har begrenset med Behns bok å gjøre, selv om vi alltids kan påpeke tittelen på boken.

Jeg fikk lyst til å lese boken etter å ha lest omtalene. Da tenker jeg ikke bare på gode anmeldelser og terningkast seks, men vel så mye på bokens tema(er). Hvis vi for eksempel leser hos Capris kan vi se at fortellingene "skildrer kjærlighet og død, familieliv og samlivseksperimenter, hjelpearbeidere, soldater i krig og savnet av en far som sender postkort fra Nilen". Som lesere som har fulgt bloggen nok forstår, er dette temaer som engasjerer meg mer enn "mystisk dødsfall" eller "ung jente på veien mot å bli kvinne". Jeg har tidligere kritisert eller irritert meg over norsk litteratur for å være overfladisk, spesielt i behandlingen av menn, eventuelt være for venstresidepreget. Samtidig er det lett å innrømme at jeg faktisk ikke har lest så mye norsk litteratur. De fleste navn på min leseliste er nok sentral- og øst-europeiske. Så for å komme til poenget; jeg håpet å like denne boken.

Jeg har på generelt grunnlag ikke vært en ivrig novelle- eller fortelling-leser. Jeg liker gjerne å fordype meg i en karakters hode, snarere enn å se handling, eller en snever skildring. Samtidig er det jeg skriver selv mest skildringer hvor jeg ønsker å få frem et bevisst poeng eller en bevisst følelse. Derfor var det ikke helt overraskende at jeg likevel likte Ari Behns bok. Fortellingene er veldig korte, og så er det presist til fingerspissene da. Ikke mange hundreordssetninger her.

Først og fremst er det lite provinsielt over dette. Følelser og psyke kan sjelden bli det, men i tillegg er det verden som er scenen her, og ingen klam norsk bygd. Dette er klart befriende. Det er nok også klart lettere å skrive slik for en som har vært mye på reise, noe som absolutt må ha hjulpet til å skrive en bok som er slik jeg synes den bør være anno 2011.

Kanskje merkeligst av alt er boken spennende på en måte. Ihvertfall fungerer hver enkelt novelle eller fortelling så godt at du vil lese neste. Dette er muligens også en ikke fullt så god måte å lese fortellinger på, fordi man da ikke får tid til å reflektere nok over hver enkelt. På den annen side har fortellingene her likhetstrekk både i tema og i stil, så de passer godt sammen i en enhet.

På sett og vis er det fristende å sammenligne novellesamlinger med album. Det er vanskelig å trekke ut favorittkapitler fra romaner, men når det gjelder denne boken er det lett for meg å nevne en favorittfortelling. "Heksene" er klart fortellingen jeg likte best. Det var den fortellingen som satt best etter å ha lest gjennom alle. Jeg tror det er fordi den to sider lange teksten støtter seg på mangfoldige opplevelser, erfaringer og tema. Handlingen begynner i Ghana i Afrika, og forflytter seg senere til Norge. Vi ser her kultursjokk, vi ser politisk overbevisning (feminisme), vi ser samlivsproblemer, vi ser en dyp avhengighet, vi ser overreaksjon, vi ser det vi lett ville kalle grusomhet. Ja - og ironi. Teksten er ganske enkelt utrolig mangefasettert til å være så kort. Jeg vil ikke gjenfortelle den konkrete handlingen her. Den kan du få med deg om du leser boken.

Fristelsen og skrivingen

Fra Budapest, Ungarn. 

"Music makes the people come together, music mix the bourgeosie and the rebel", synger Madonna i "Music". Hva så med litteratur?

Det er min mening at lesing utøves best alene, og ofte også skriving, men det betyr ikke at det ikke er interaksjon. Budskapet er ikke oppfattet uten at det er lest, hørt eller registrert på annen måte og deretter prosessert i hjernen. Beskjeden sendt av en annen er for en tid i hodet ditt, og så får det større eller mindre virkninger avhengig av viktighet; både den faktiske viktigheten og den du tillegger beskjeden. Som vi skjønner tjener kommunikasjon til - for en stakket stund - å binde folk sammen. Likevel varierer kvaliteten, som vi vet. Det vi sier, det vi skriver, det vi kommuniserer fører til endringer. Som regel er de små, men de kan også være store. Personlig liker jeg best de bøkene som har ført til store endringer i hvordan jeg har tenkt, i og med at de har tjent som eye-openers. Det vi alle vil er å ha et så godt liv som mulig, og det går ofte hånd i hånd med å ønske det samme for andre. Fordi de fleste av oss har empati kan vi ikke skille totalt mellom egen velvære og våre næres velvære. Derfor er de ordene som bringer oss nærmere dette viktigere enn de ordene som ikke gjør det, eller til og med de ordene som får oss bort fra det. Kort sagt handler det om forståelse. Vi kan alle øke generell forståelse, om ikke med annet, så ved å by på oss selv, helt ærlig. Da gir vi andre mer klar kunnskap i hvordan et medmenneske fungerer, og dette er kunnskap som kan tas med videre.

Forståelse og ideer er viktigere enn alt annet, da dette er noe av det mest primære vi kan finne. Dhammapada, et av buddhismens aller viktigste verk åpner med mitt favorittsitat: "Tanken går forut for alle ting, tanken styrer dem, tanken skaper dem". Derfor er det viktig at tankene er så gode som mulig. Det er imidlertid, reelt sett, tåkete avstand mellom å høre og å tenke. Hvis jeg er helt fokusert på det du sier, har jeg ordene dine og stemmen din i hodet mitt, og hvis det gjør inntrykk, positivt eller negativt, kommer jeg nok til å huske det. Dette er selvfølgelig også grunnen til at folk som opplever mobbing ofte blir deprimerte. Ordene ble internalisert. Dette betyr også at vi har et ansvar for hva vi sier, men kanskje viktigst av alt sier det noe om ordets kraft. Det vil si at å skrive og å samtale er viktig.

Samtidig virker de reduserende samfunnskreftene på oss. Jeg skrev i et blogginnlegg i mai om reduseringen av det moderne menneske. Kort sagt går det på at vi i dag har et samfunn kjennetegnet ved spesialisering. Dette fører til et heterogent og variert samfunn som gir en god dynamikk. På den annen side gjør den stadige spesialiseringen at vi blir nødt til å velge bort ting vi vil gjøre, og heller velge én, to eller kanskje til og med tre av dem. Når vi får impulser til å gjøre noe utenfor dette, kan vi se på oss selv som ufornuftige, udisiplinerte og rotete. Vi dytter det bort, og undertrykker disse impulsene. Dette kan tolkes som selvkontroll, men dessverre er den ofte blind. Det er en destruktiv undertrykking av sider av oss selv vi vil uttrykke. Mange er enige i dette når det kommer til seksualitet, men når det kommer til andre impulser og ideer er det lite bevissthet rundt det.

Soloppgang i Varanasi, India

Hva har dette med skriving å gjøre? Jo, noe av det jeg liker aller best er å skrive. Dessverre skyver jeg det ofte bort, fordi jeg ser på det som en forstyrrelse. Kanskje skal jeg egentlig lese om Imre Lakatos´ "research programmes" eller så må jeg absolutt repetere den boken om integrasjonsteori eller kommunismens historie eller hva det nå måtte være. Jeg har lyst til å meditere, skrive eller gå på fisketur, men jeg velger å tvinge meg gjennom integrasjonsteorien. Dette er bra, men ikke når man går inn i sin niende time med flinkhetsregime i løpet av dagen. Av og til kan det føles nødvendig. Man må få gode karakterer, slik at man kan få den jobben man drømmer om. Eller, på den annen side kan man føle at man skal gjøre en ekstra innsats i jobben fordi det er seriøst og bra i seg selv. Noe det også kan være. Igjen er problemet hvor lett det er å nekte seg selv å gjøre det man virkelig vil, fordi man stempler det som mindre viktig, eller til og med mindre seriøst.

Det kan være fristende å ensrette seg selv. Da er det lettere å få anerkjennelse, fordi en gjør det bra innenfor ett felt, og det er tydelig for andre. Dessuten kan de tingene du vil gjøre være lavstatus-aktiviteter som ikke møter mye anerkjennelse hos de du omgås, eller du får ikke tilbakemelding før langt inn i fremtiden. Du kan også være hovedsakelig engasjert i én ting en stund, men når det da begynner å melde seg andre interesser, passer ikke dette med det bildet de du kjenner har av deg. Da er spørsmålet hvordan en forholder seg til det.

Tydeligvis er prestasjonspresset innenfor mer generelt verdsatte og lett målbare aktiviteter så sterkt at jeg ofte gir etter for det, selv om jeg er overbevist om skrivingens potensiale viktighet. Det sier muligens noe om pressets styrke, men også om hvor fristende det tidvis er å gi etter for det, fordi det byr på sine gulrøtter. Løsningen er nok å finne en personlig balansegang, men kanskje er det også noen kollektivt mentale endringer som ville være ønskelige. Kanskje går veien gjennom mer bevissthet rundt verdier. Jeg er personlig derfor tilhenger av et sterkt livssynsfag i skolen som legger opp til diskusjon og tenkning. Det er vel minst like så viktig å lære hvordan en selv vil leve som å lære hvordan Hamsun eller Bjørnstjerne Bjørnson gjorde det?

Miljøpartiet De Grønnes innmarsj

Prognosene og gallupene har sett bra ut for Miljøpartiet de grønne i oppmarsjen mot lokalvalget 12. september, og det har sett ut til at de kommer inn både i Oslo, Bergen og Trondheim.

MDG er nå (oppdatering, 13. september) i femten kommunestyrer, deriblant Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Trondheim har de to mandater.

Norge har i dette henseendet ligget etter resten av Europa, da mange europeiske land har hatt sterke miljøpartier. Forklaringen på dette kan selvfølgelig være at spesielt partiene Venstre og SV har klart å få et slags eierskap til miljøsaken, og i tillegg har man sett fremstøt fra KrF og Senterpartiet.


I Sverige, hvor miljøpartiet kom inn i Riksdagen allerede i 1988, samme år som norske Miljøpartiet de grønne ble stiftet, er miljøpartiet veldig sterkt sammenlignet med i Norge. Det svenske partiet fikk 5,2 prosent av stemmene i valget i 2006, og vokste til hele 7,2 prosent ifølge electoralgeography.com i 2010 (eller 7,34 prosent ifølge Wikipedia).

I parlamentsvalget i Estland i år gikk De estiske grønne ganske mye tilbake, men partiet er likevel det femte største i Estland. Partiet gikk ned fra 7,1 prosent fra 2007 til 3,8 prosent i årets valg. Uten altfor god kjennskap til estisk politikk, kan en plausibel forklaring være finanskrisen i 2008 som traff Estland hardt, og at Reformpartiets økonomiske politikk kanskje virker tryggere enn fokus på miljøet etter en slik krise.

Fra Peipsi-sjøen, Estland.

Lyspunktet etter det alarmerende parlamentsvalget i Ungarn i fjor, hvor ytterliggående Jobbik fikk hele 16,67 prosent, og konservative (i ordets rette betydning, ikke som norske Høyre som er ganske liberalt etter europeisk standard) Fidesz fikk 52,73 prosent av stemmene, var at man tilsynelatende plutselig (følge Wikipedia stiftet i 2009) hadde et grønn-liberalt parti som fikk 7,48 prosent, altså LMP. Noe av årsaken til at grønne partier kan stå såpass godt i for eksempel Estland og Ungarn kan være at dette er mer plausible alternativ til høyre-partiene enn rent sosialdemokratiske eller sosialistiske partier, som landene har hatt dårlige erfaringer med, i nyere eller litt mindre ny tid.

Når man ser på partistrukturen i enkelte øst- og sentral-europeiske land, ser vi at den er mer fluktuerende enn i Vest-Europa. Dette kan forklares med at demokratiene er relativt nye, og at verdier er mindre fastsatte og det er en større dynamikk enn i det gamle Vest-Europa, både på godt og ondt. Samtidig har sammenligningen med dynamikken f.eks. i Baltikum gjort at jeg har stilt meg spørsmål om hvordan i alle dager syv partier i Norge kan sitte på Stortinget i år etter år, uten at nye kommer inn og befester sin posisjon. Vi har nå hatt lokalvalg, men det er ikke noen hemmelighet at det kan være en god base for Stortingsvalget i 2013. Under dette lokalvalget har vi sett at ting har begynt å bevege seg, og mediene har i større grad tatt med Miljøpartiet De Grønne i betraktningene sine, og partiet er muligens på vei ut av "Andre"-blokken. Det har tidvis sett ut til at norske medier har tatt de mektige syv som gitte, og at norsk politikk har blitt redusert til balansen mellom Frp, Høyre, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV.

I Sverige og Norge har vi hatt et problem med supersolide politiske blokker, og håpet er at MDG kan transcendere disse. Hanna E. Marcussen skriver i et notat på sin Facebook-side:

Verken miljø, fredspolitikk eller en positiv innstilling til mangfold er eksklusive verdier for venstresiden. De som deler disse verdiene burde samarbeide mer, ikke mistenkeliggjøre hverandre fordi man forsøker å presse disse verdiene inn i blokkpolitikk.


Jeg er selvfølgelig helt enig med henne, og noe av det som kommer frem her er også årsaken til at jeg stemte på MDG til fylkestinget i år.

I tillegg tror jeg vi trenger en debatt om hva som faktisk skal styre samfunnsutviklingen, og den debatten får vi ikke på politisk plan på den måten vi burde uten nye impulser. Det bør være åpenbart for alle som har fulgt bloggen min at jeg ikke mener disse impulsene bør komme fra den nye høyre-ekstreme bølgen. Det ser ut til at MDG er det politiske partiet som best kan trigge en vitalisering av norsk politikk.

Hjort i Nepal

Jeg tror også at tiden har kommet for å snakke om dyrs verdi. Dette er en debatt som ikke har vært tatt grundig nok, selv om vi har hatt et folkelig engasjement mot pelsdyrdrift. I buddhistisk tenkning er lidelse, evnen til å lide og føle angst, og også potensialet for det motsatte, viktig. Det samme finner vi trekk av i andre religioner, hvilket også viser at grønne verdier ikke tilhører venstresiden eksklusivt.

Faktisk vil jeg hevde at høyre-venstre-aksen er nok en manifestasjon av Vestens dualistiske tenkning, som har skapt nok problemer. Dualismen er selve fundamentet for dehumanisering av den "andre", som vi har sett i ekstreme ideologier som kommunisme og nasjonalisme kulminert i nazisme, holocaust og - under kommunisme; utrenskninger under Stalin, Mao og Pol Pot.

Det er veldig mange positive trekk i MDGs "Hovedprinsipper for grønn politikk". Ved siden av en tydelig pasifisme, legger MDG også til grunn at "ingen samfunn eller kulturer er statiske og entydige, og at alle har potensiale for positiv utvikling". Dette er åpenbart riktig, men har ikke alltid styrt vestlig politikk, som tidvis har hatt et schizofrent forhold til endring: Samtidig som politikerne har trodd de kan forandre saker og ting, har ofte synet på motpartene vært statisk. Dette gjelder blant annet Vestens krigføring i Midtøsten og USAs intervensjoner i Latin-Amerika. Tidvis har dette båret preg av dataspill-mentalitet. Du har ti motstandere, og hvis du fjerner dem har du vunnet. Slik er ikke virkeligheten. Dreper du ett menneske, har du fått mange flere mot deg. Du får ikke noen til å lytte som du har stjålet noen fra! Dette er også noe spesielt høyresiden ofte har hatt problemer med å forstå. Samtidig har venstresiden hatt en tendens til å hermetisere staten med murer og reguleringer, noe som i voldsom grad er anakronistisk i 2011.

Dette er altså et håp om at debatten i Norge fra nå av kan bli annerledes, og at mediene skal ta til seg de nye tendensene, og at vi nå kan få en del nye debatter. Det finnes andre verdier enn kristne, sosialistiske og økonomiske. 

Kilder, blant annet
www.electoralgeography.com
www.mdg.no
Wikipedia
www.nrk.no
http://politisk.tv2.no/nyheter/de-gronne-jubler-for-gjennombrudd/

Ellers om valget:
http://www.vl.no/samfunn/article143980.zrm

Godt blogg-innlegg om MDGs suksessvalg:
http://tinesundal.blogspot.com/2011/09/nar-salaten-marsjerer-inn.html

On September and chai-ification

It´s September again. September is one of my favourite months. It tends to be a month when things are settled but still exciting. A new semester has started, and summer is over, but you´re not caught up in the darkness of November yet, and waiting for you are colors in abundity.

I am still not in the total mood of September. Moving to another country takes more than staying in the same place. There are contracts to sign, offices to visit, information to gather and things to buy, if you couldn´t bring everything. Having lived in  Tartu, Estonia for one month already, I can say I´m starting to know the place, so in that case September works. The lovely smell of September air can be enjoyed in the evenings and mornings some days.

Writing about things I like about Oslo, early in August, I mentioned, anecdotely, drinking chai latte with soy milk on a bench in front of one of the nicest mosques. Reflecting on globalization, which is a process also exemplified by my own transfer from Norway to Estonia, it definitely makes it easier when one can enjoy the products one is familiar with already. I have to confess I was surprised to find the chai latte, potentially with soy milk, in many places here.

To a Russian or Indian, the word "chai" means simply tea. To a Western person today it has come to be synonymous with Indian chai masala, consisting of black tea, spices (frequently including cardamom) and milk. It is definitely worth noting that in Estonia, a country with so many Russian-speakers, "chai" means "chai masala" in coffee bars. That shows how effective internationalization and standardized marketing work. It can also be seen when one can find a shop selling mostly Indian imports on the third floor of the biggest mall in town, and where one can also buy one´s organic chai masala, produced in India. Globalization today is different than twenty years ago, in that more and more Asian culture is exported to the West, giving American cultural exports some competition. Here, I speak about culture in the high culture and entertainment kind of way, and not mentality. Even though globalization might make the world a more boring place in the long run, because things become more the same, I have to admit it is pleasing to be able to buy the same organic tea here as in other places, or even Norwegian brown cheese - brunost.

Yes, September is starting to work, and things are calming down, but are still interesting. Still - I have to say that doesn´t mean there aren´t lots of things to do. Things are just becoming more clear.

Bølger av noe 5-6-7

Kun skjønnlitterær tekst.

De seks-syv sekundene med bølgene av noe 5-6-7 ble umerkelig borte blant andre bølger, som oppstod der 5-6-7 forsvant. Seks-syv sekunder harde som betongen han tidligere hadde revet opp buksen sin på.

Det var da jenta satt på samme betongmur som han hadde revet opp buksen sin på tidligere – eller snarere; der han hadde fått en rift i buksebaken, ikke altfor langt unna det som ville vært skrittet, hvis han var kvinne. Og det var kanskje akkurat det han ville tenkt på – altså, skrittet – i de seks-syv sekundene, hvis han hadde tenkt. Heller enn det var det bølgene – men her snarere radiobølger – som skylte bort det som kunne vært av en menneskelig innside. Et egg tømt for innhold gjennom små hull, men endog med en bevissthet; et usynlig, skjelvende bløtdyr, livredd for at de hullene skulle bli tettet, redd for at tomrommet ikke skulle bli sett. Tomrommet; dyret ville bli sett. Han kunne ikke se dyret, men han kunne merke dets ønsker på innsiden av en tynn hud, en hud som var tynn nok til å avsløre at det likevel var blod under den. Huden – en krevende parasitt som strakte seg etter jenta, men likevel lå stille over bløtdyret; tomrommet. Jenta satt der, med bena lett spredt, det ene benet pekende utover til siden, det andre mer direkte pekende mot ham, og mellom bena; det stedet. Modellen – som ikke var noen modell, hevet hånden engasjert, og tomheten skalv litt, mens noe begynte å vokse i den; små lysende kuler, stigende oppover, og ut gjennom hullet, opp gjennom årer og tunneler før de tømte seg i det som normalt er en hjerne, men da var en absorberende svamp, klar for å ta imot kulene fra intet, parasitter fra bløtdyret. Han skalv, ristet litt, og kjente lysten etter å holde rundt jenta. Hun senket armen som hun hadde holdt opp mens hun hadde snakket, og først da kjente han at dette 5-6-7 hadde samlet seg i lemmet, og at han ville mye, men han sa ingenting, og de seks-syv sekundene passerte, og gikk ubemerket inn i tiden. Bølgene sank ned i havet, og havet fødte nye.

Samtalen kunne fortsette. 

Those black, feathery greetings

It was there again, not really making a sound. Just walking around on the snow and ice, appearently unaffected by the conditions which were scaring the upcloaked pupils, which - lucky for them - could lighten the fear with swearing words. The crows, anyways, were just walking around, slowly, or just standing there, observing, or contemplating the existence of those strange pupils.

The fear was also felt by a 16-year-old girl. She had seen the way the crows were staring, she had heard about talking crows, she had heard about scientific experiments showing that crows are not only able to use tools, but also to make simple ones.

I did not feel fear, I felt relief that day I have in mind, described in the first paragraph. Relief, for the same reason that all animals are a welcome presence. They are perceived as natural just by their existence, and even though we could say that everything which exists is natural - because its existence, obviously, is situated in our world, and cannot really be explained out of it, or out from time - we think that animals or birds have not internalized history. Therefore, we can feel relief. We are not faced by the historically created prejudices which we are faced with when dealing with human beings.

Again, I´ve felt relief later in life, when I´ve seen the crows. Why? They are like porridge - they are universal. They are worldwide. At least almost. They are not supposed to be in South America or Antarctica, but except from that, they can be found in the whole world. When I came to Estonia, I was happy to see my friends here, too. Nicely, I can probably also see them in winter. If you say hi to a certain crow enough times, it might even start greeting you. In a Norwegian kindergarden the workers were worried when they heard childish voices screaming "hello" from a tree. Still, there were no children there. It was just the crows.

I used to see crows in the village where I grew up, along with the seagulls. Still, the crows were better, because they never made noise like the seagulls did. I saw them outside secondary school, even on icy, cold days. They were in Lithuania. They were in Oslo. And they are here in Estonia. They´ve also been meeting me when I´ve travelled in different countries. Almost everyone can recognise that bird. It has also featured in many of the world´s myths and folk beliefs, either in the form of the common crow, or in the form of ravens. Quite frequently, their roles have also been positive. That means the crow is a good international symbol, and a being which - at least for my part - actually eases the feeling of being lost in foreign places, quite simply because the crow is not foreign. Still - that is a truth with modifications: crows in different places might have different knowledge. One example is the way they in Japan have learnt to break things by throwing them on the road, so that the cars can drive over the objects. Dropping them on roadcrossings is convenient, because as soon as the light turns green, the crow can pick up its object again, lets say nut.

Today I saw a crow stretching out its leg. All of a sudden it seemed so long, and so crooked that I understood why crooked things might be named after crow´s legs. In Norwegian it is common to call bad handwriting for crow´s toes, and a certain plant or heather is also named after it. Well - the crow all of a sudden appeared to be standing on something, being taller than usual, like it had put on the high heels for the occasion. It was quite soon standing in its common position again, and laying its head a little bit to the side, seeming to make some conclusion.

It´s easy to understand why crows are perceived to be intelligent. Some research also shows that corvids, crow birds, outperform cats and dogs.

 I don´t know where I´ll move after Tartu, Estonia, but I´m quite sure there will be crows.