Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732

Fantastisk god og rask oppskrift på litauiske bokhvetepannekaker (grikainiai)

Som ledd i min kamp mot masseproduserte ferdigprodukter på den ene siden og fislete gress-salater på den andre, lanserer jeg nå oppskriftsbomben. Denne fantastiske oppskriften er enkel å lage, utrolig god, næringsrik og høy på kalorier. Til kjøkkenet!

Det eneste litt ukjente du trenger til denne litauiske oppskriften er bokhvetemel. Oi, tenker du. Hva er det? Jo - det er mel laget av bokhvete. Bokhvete er noe riktig godt noe, sunt og bra, som også kan kokes (ikke i sin melvariant) og brukes som tilbehør til mat. Det er meget vanlig i Øst- og Sentral-Europa, og kommer nok også til å bli mer vanlig i Norge fremover, rett og slett fordi det er sunnere enn potet og ris. Så hvor finne man denne legendariske bokhveten i Norge, da? Jo - det kan tenkes at du må til helsekostbutikken og sløse penger, eller, du kan finne det på Meny, og kanskje noen andre kolonialvarebutikker. Ikke forvent å finne det på en Brustadbu en mørk søndagsaften.

Du trenger: 
Bokhvetemel, to bokser rømme (du kan nok også bruke soya-variant om du ønsker, jeg bruker en blanding og det fungerer fint), melk, ett egg, salt, og olje for steking.

Du gjør slik:
Deiser to kopper rømme i en bolle. Følger på med to kopper bokhvetemel, men ai! Ikke så fort! Hell litt og litt i rømmen og rør ut underveis. Dette blir tykke saker, og det blir ganske uhåndterlig mot slutten her, men bare hold tempoet gående. Når du har rørt ut melet og du har en liten sementblanding foran deg, er det på tide å knuse egget. Rør det ut, og følg opp med to spiseskjeer melk. Ingen overdrivelser her. Ha i salt etter smak. Varm stekepanne, ha i olje. Stek pannekakene. Ikke tenk at du skal fylle pannen. Pannekakene bør være i lappestørrelse, og om du har en stekepanne i vanlig størrelse bør du kunne få plass til tre pannekaker om gangen. Snu dem når du ser det har blitt noen bobler i dem og det kjennes som om du kan løfte dem. Det skulle ikke ta spesielt lang tid. Fordelen med at det er rømme i er at de vanskelig svir seg. Av denne oppskriften burde det bli et sted mellom 12 og 20 små pannekaker. Nam!

Disse kan serveres med hva du måtte ønske. Min litauiske kokebok anbefaler sukker, rømme (surprise?) eller frukt, men jeg vil hevde at det blir vel så bra med bacon, sopp eller røkt laks (som du gjerne kan få på blinier, små, russiske pannekaker, lenger øst). Etter en halvtime burde retten kunne stå på bordet med eventuelt tilbehør. Dette er raskt å lage. Noe fet mat, men kos deg med ektheten, og at det er næringsrikt. Du laget noe selv fra grunnen, uten å sløse masse tid, og uten å helle i deg masse rare stoffer. Hurra!

Estetiske Estland og Bastøy

Har nå sett "Kongen av Bastøy" på kino, omsider. Den var faktisk i forrige uke fortsatt på toppen av kinolisten i Oslo, selv om den har gått på kino i en måned nå. Det er faktisk høyst fortjent.

Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.

Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.


Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).


Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.

En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/). 


Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)

Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.

Estland og de baltiske landene har en del vakker natur å by på. Estland har mange øyer, som riktignok gjerne er paddeflate, men mange har rik vegetasjon, og øyen Saaremaa (hvor jeg har vært) sammenlignes gjerne med Gotland.

En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.


Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks. 
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547

Har vi glemt matlagingens verdi?

Vi freser den evige kjøttdeigen nok en gang og heller over litt ferdig-saus og sukker tungt over at vi må lide oss gjennom dette etter nok en slitsom hverdag. Neste gang skal vi så sannelig fikse oss skikkelig take-away og slappe av med et TV-program. Da sparer vi tid, og dessuten så slipper vi å kjede oss gjennom det her. Grøss og gru, er ikke den dumme kjøttdeigen ferdigstekt snart? Boil-in-bag-risen er sannelig utspekulert forresten. De påståtte 12 minuttene er nå en ting, en annen ting er treg kokeplate og å ha i for mye vann så det tar lang tid å koke opp. Vi glemte å bruke vannkokeren igjen, slik at det går raskere å koke opp vannet. Neste gang blir det mikrobølgeovnpoteter. Æsjameg, og se på alt det rotet, da. Det må jo forøvrig kildesorteres, så den som sier vi overdriver i vår klaging nå, den har virkelig ikke skjønt alvoret! Nå hører vi forresten noe fra stuen om terrorhandlinger igjen. Skulle satt på TV-en høyere. Så mye enklere alt kunne vært....

Jada, alt kunne vært så mye enklere om vi hadde hatt noen nye tekniske finesser og enda flottere ferdigprodukter enn den ferdigmalte kjøttdeigen, ferdig-sausen, take-awayen, TV-programmet, boil-in-bag-risen, mikrobølgeovnpotetene, vannkokeren og søppelposene vi alt har tenkt på. Men ville vi hatt det bedre... egentlig?

Ville det ikke egentlig vært morsommere om vi hadde bladd litt i en kokebok, og tenkt "hm, er det sånn det er?", tatt oss tid til å gjøre det vi gjør, kose oss med matlagingen og prøve ut noe nytt? Er det ikke morsommere å kunne rose seg med at nå har vi vært kreative, og dessuten var jo dette mye bedre enn ferdigversjonen? Videre ble det visst sunnere, fordi det hadde noen færre konserveringsstoffer (enkelte, som natriumnitritt f.eks. er visst kreftfarlige), mindre sukker, ikke noe transfett og kanskje til og med noen økologiske ingredienser?

"Skynde seg" har blitt en verdi som har sneket seg inn overalt, ikke minst på kjøkkenet. Men hva skynder man seg til? Hva er målet? Rent intuitivt ønsker vel de fleste å ha det gøy, så da er det kanskje om å gjøre å få det daglige til å bli spennende. Av den slutningen kan man forstå at det kanskje kan ha sin verdi å lage masalaen fra grunnen av, heller enn å kjøpe den ferdig. Videre er det så utrolig mye du ikke finner på verken Rema-ene eller Meny-ene, Ultra-ene eller noe annet for den saks skyld. For en som er så sterk tilhenger av det øst-europeiske kjøkken som jeg er, er det ikke noe annet valg enn å hengi seg til kjøkkenet med egne redskaper, ganske enkelt fordi pose-borsjtsjen (takk og lov, egentlig) glimrer med sitt fravær, i likhet med ferdig-variantene av Kiev-kylling, potetpannekaker, skikkelige blinier, soljanka, vareniki, pelmeni, pampusjki også videre. Riktignok finner du gulasj fra tid til annen, men som det meste av ferdigvarianter er det rene forbrytelsen, noe en finner ut så fort man har smakt hjemmelaget.

Når man dropper sin avhengighet av Remas ferdigvarer får man også mye mer valgfrihet. Den såkalte valgfriheten som vårt økonomiske system fører med seg er overfladisk. Vi har blitt late uten å forstå hvorfor. Det er riktig så gøy å lage skikkelig mat istedetfor ferdigmølet. Ikke minst er det en spenning i å prøve ut nye matretter, og å lage selv, som gjør at det hele blir veldig gøy. Det er ikke alltid man får det til, men det kan sammenlignes med å gå på fisketur og å handle frossenfisk på kolonialen. Når du går på fisketur risikerer du å komme hjem tomhendt, men du kan også få fantastisk ferskvare i mengder verdt tusenlapper helt gratis. Når du kjøper frossenfisken vet du hva du får, det er sant, men det er det ingen spenning i. Dessuten vet den erfarne fisker at den som regel ikke er like god som den nyfiskede ørret eller makrell. Likeså vet den drevne kokk at han kan lage bedre mat selv enn han får på Rema, om han bare bruker en halvtime ekstra og våger ta sjansen.

Mummidalens visdom

Merkelige ting skjer i Mummidalen. En finner også mye merkelig når man som 22-åring leser Tove Janssons klassikere igjen, eller ser film om Mummitrollet.


Veien tilbake til Mummidalen gikk faktisk mystisk nok gjennom en tur på den - riktignok spennende - dypt seriøse bokhandelen Akademika. Aktuelle butikk lå faktisk godt plassert i snøen og kulden på Blindern (Universitetet i Oslo) i november. Den ligger der forøvrig den dag i dag, men det er et annet tema. Etter ganske troskyldig å ha kjøpt Margit Sandemos selvbiografi, en russisk roman, eller noe annet spennende, ble jeg møtt av Mummi-effekter ved kassen. Det ble til og med kjøpt en refleks med Lille My-motiv. Lille My er denne lille jenten med rødt hår som alle vil være, ettersom hun har det med replikker. Uansett - i det øyeblikk husket jeg hvor spennende det var i Mummidalen. Nå har jeg altså da, i tillegg til å ha sett noen episoder med Mummidalen og filmen "Kometen kommer" med venner i julen (ikke den nye kinofilmen, men den eldre tegnefilmen), lest en Tove Jansson-bok igjen (og er i gang med enda en). Den mymlete leser vil kanskje sitte med det frekke spørsmål: hvorfor en tilsynelatende i hvert fall halvvoksen student skal lese barnebøker? Fordi det er gøy, vel!


Sannheten er rett og slett at bøkene er godt skrevet, og at det, som med Narnia, er mulig å se mange allegorier og symboler. Det er også morsomt å se igjen sine barndomsforbilder. Jeg kan også godt forstå seksåringen som beundrer Snusmumrikken som rett som det er er på eventyr og reiser sørover, eller frekke Lille My som er kjempetøff. Men det aller flotteste er kanskje å se alle de sunne idealene og ideene som man får fra Mummidalen. Èn ting jeg vil si med en gang er at det ikke er den vanlige dualismen her. Det er ingen egentlig onde. De er bare mindre snille eller vi forstår dem ikke. Noe av det skumleste Mummidalen har å by på er Hufsa, som gjør alt til is. Hun kan likevel ikke noe for det, og er egentlig veldig ensom. Jeg tror dette - medfølelse med den skumle - er noe som er bra å ta med seg.


Karma virker også her. Når noen gjør noe dumt får de det gjerne tilbake. Sniff er gjerne grådig, materialistisk, men likevel feig. Da han i "Kometen kommer" går berserk med å samle granater (her en type edelsten) mister han disse da han må løpe fra et monster. Dette sørger han veldig over, men får dette svaret fra Snusmumrikken: "Jeg forstår. Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter". Her forteller Snusmumrikken en viktig buddhistisk sannhet, i praksis. At eietrang eller begjær bare fører til ulemper. Noen sider før i boken spør Sniff Snusmumrikken om han eier alle granatene. "Så lenge jeg bor her. Jeg eier alt jeg ser og er glad i. Hele jorden, om du vil."


Medfølelsen og gjestfriheten råder også i Mummidalen og Mummihuset, der Mummimamma er den perfekte mor, som vet alt, lager god og sunn mat og ønsker alle velkommen. Dersom noen sliter synes hun synd på dem. Mummiene synes til og med synd på dem som er ute etter dem, som for eksempel en tiger som vil spise dem i episoden "Mummidalen blir en jungel".

I Mummidalen holder det egentlig å være snill, men ellers er det en mangel på respekt for autoriteter og regler, som kommer frem da Snusmumrikken og Lille My kaster en masse skilt med påbud og forbud om ditt og datt på vannet. Så fort skiltene er borte er alt lov. Dette henger kanskje sammen med Tove Janssons eget liv. Hun bodde sammen med sin kvinnelige samboer og kjæreste på en tid da homofili fremdeles var forbudt, og hun var åpen om sin legning og var tilsynelatende uanfektet. Selvstendighet og mot er idealer som fremheves i bøkene om Mummitrollet. Disse idealene er spesielt eksemplifisert av Snusmumrikken og Lille My. I boken "Det usynlige barnet" i novellen "Vårvisen" sier Snusmumrikken: "Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for mye".

Det er mye å lære fra Mummidalen. I tillegg er det virkelig imponerende hvordan Tove Jansson har skapt en helt original verden og sine egne skikkelser uten å bruke det vanlige overnaturlig-galleriet som basis. Det er rett og slett ganske genialt. Selvfølgelig er ikke bøkene like interessante å lese i betydningen underholdende for en voksen som for et barn, men det er likevel fint å kunne verdsette geniet og noe som virkelig er bra.

Boksider fra venstre til høyre - 2010

Som vanlig er det bøker som fyller rommet mellom venstre og høyre side av hyllen. Som dypt engasjert student som er så privilegert å kunne studere noe jeg virkelig er interessert i, går boksidene i hundretall gjennom ukene. Etter alle timene på lesesalen (og mangfoldige spisepauser, riktignok) er det hjem for gjerne å fordype meg i noe skjønnlitteratur, eventuelt en bok om buddhisme eller religion. 

Jeg har vært skogspiser siden før jeg ble født, da bøkene nærmest lå klare ventende på meg. Julen ble målt etter hvor mange bøker jeg fikk (og CD-plater). Da jeg begynte å lese skikkelige bøker selv gikk det hovedsakelig i J.R.R. Tolkien (jeg brukte riktignok ett helt år på å komme meg gjennom "Ringenes herre" da jeg var ti år gammel), C.S. Lewis og etterhvert J.K. Rowling, og serielitteraturen til Margit Sandemo. Det var magien som trakk - eventyret, det som var annerledes enn den grå hverdagen. Jeg oppdaget også tidlig Lev Tolstoj (se innlegg i desember 2010), som var spennende på grunn av hans personlighet og ikke minst at han var russisk, og mye av spenningen som jeg fant hos fantasy-forfatterne kunne finnes også i andre faktiske land. Jeg har så og si alltid hatt en bok jeg har holdt på med å lese. Så også i 2010. Bøkene setter også mye av agendaen for hva jeg er opptatt av. Jeg bruker litteraturen for å gi en gjennomgang av fjoråret i dette innlegget. Selvfølgelig er det bare en bitteliten brøkdel av det jeg har lest som blir omtalt. 

I januar leste jeg "No death, no fear" av Thich Nhat Hanh. Han er forfatter og buddhistmunk. I denne boken forteller han om sitt syn på døden og livet etter. Hovedideen er at døden som fenomen er feiltolket. Det finnes ingen slutt - det karmiske nettet spinnes videre - en dør ikke, en skifter form. Transformasjon er altså stikkordet. Det er ikke noen ortodoks reinkarnasjonstro som vises her, men hvordan alt henger sammen, hvordan man lever videre gjennom handlinger. Thich Nhat Hanh liker å bruke skyer som eksempler. Skyen blir til regn, og man ser ikke lenger skyen. Regnet stopper og man ser ikke lenger regnet. Men alt går i kretsløp, så det er overfladisk å avgrense alt mellom en begynnelse og en slutt. Selvfølgelig er det forskjeller mellom hva vi trenger som instrumenter for å samtale, og hva som er avgrenset i seg selv. Vi har jo, rent språklig, et skille mellom sky, regn og sølepytt f.eks, noe som absolutt er rasjonelt og tjenlig i det daglige. Imidlertid ligger det ingen essensiell sannhet i disse fenomenenes egeneksistens. De henger sammen, akkurat som alt annet henger sammen, og alt, absolutt alt, er i evig forandring. For mitt eget vedkommende har den buddhistiske tanken om uvarighet og forgjengelighet betydd mye for syn på livet. Jeg tror også at dette er noe av det spesielt mange politikere, men også andre trenger å forstå litt mer av. Å se på alt som avgrenset og besjelet er til syvende og sist en relativt grunn og til og med naiv virkelighetsforståelse. 

Hanne Nabintu Herland skapte debatt med boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" som jeg nevnte i et innlegg her allerede før den kom ut (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/02/tanken-gar-forut-for-alle-ting-derfor.html). Dette er en bok som har betydd mye, ikke fordi den er et stort litterært mesterverk, eller fordi jeg er enig med henne i alt, men fordi Hanne Nabintu Herland har klart å gi den politiske debatten en vitalitetsinjeksjon den absolutt trenger. Hennes innfallsvinkel er dessuten meget interessant, og jeg deler mange av hennes grunntanker, om enn ikke alle enkeltmeninger. Noen av hennes hovedtanker er at vi må anerkjenne religionens rolle i samfunnet, og at mangelen på åndelige verdier er årsaken til mange av de sosiale problemene vi ser i det materielt velstående Norge og Europa i dag. Det er fint at en partipolitisk uavhengig og kritisk innstilt debattant får medieomtale og at boken hennes har solgt så godt som den har gjort. Hun mener utrolig mye om utrolig mye, og man kan være enig og uenig fra den ene saken til den neste, og det er noe av det som er så fint - det er ikke alltid lett å gjette seg til hva hun mener om enhver sak, noe som trolig henger sammen med hennes høye utdannelse og afrikanske oppvekst. Boken hennes leste jeg i mars, men har referert til den litt sporadisk gjennom året. 

Sofi Oksanen vant høyst fortjent Nordisk Råds litteraturpris i mars 2010 for boken "Utrenskning", som faktisk er en av de beste bøkene jeg har lest. Jeg har viet denne boken et eget innlegg. http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/03/hard-og-brutal-sofi-oksanens-bok.html Boken markerte seg med å være spennende, kreativt fortalt, rå og hard pluss med å sette søkelys på alvorlige tema uten å være misjonerende i så henseende. Dette kjennetegner også den andre boken Sofi Oksanen er kjent for, "Stalins kyr" som likevel ikke når helt opp til nivået hun har kommet til i "Utrenskning" som er den nyeste romanen. 

I mai leste jeg Mikhail Sjisjkins hyllede "Venushår" som er en av disse bøkene man kan snakke anpustent om hvor fantastisk er, uten helt å kunne referere noen handling. Boken er pussig fra begynnelse til slutt, merkelig, nærmest usammenhengende, men vakker, humoristisk og poetisk. Et lite utdrag: "Spørsmål: Kanskje halve menneskeheten har en føflekk under skulderbladet. Bare at ingen har sett etter. Svar: Men si meg, du har vel i det minste èn gang i ditt liv hatt følelsen av at du er din egen far? Spørsmål: Aldri. Eller, jo, en gang, så. Like etter at han var død. Jeg satt på toget, husker ikke hvor jeg skulle, det var om vinteren, det var sent på kvelden, natt, egentlig. Jeg fikk ikke sove i den kvelende luften, og så gikk jeg ut i gangen for å stå der litt og trekke frisk luft. Jeg var i en fellesvogn og bante meg vei til den ene enden av vogna, overalt stakk det ut føtter og hender, det var snorking og stønn i søvne, luften var tung og luktet vondt. Passasjen var smal, og vogna krenget, jeg grep fatt i noen håndtak, de var kalde og kjentes svette."

Jeg har lest mye buddhistisk litteratur i 2010, men noe av det jeg likte best var theravadanonnen Ayya Khemas selvbiografi, som jeg skriver om i et innlegg i november med tittelen "Heltinnen": http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/heltinnen.html Boken er fascinerende fordi Ayya Khema gjorde utrolig mye interessant i livet sitt. Hun bodde i utallige land og opplevde også mye fælt i sin barndom og ungdom ettersom hun hadde jødisk bakgrunn og ble født i Tyskland. Hun så selv Adolf Hitler. Det mest fascinerende for en buddhist er imidlertid at det skinner klart gjennom at hun nådde langt på den åndelige vei og sannsynligvis nådde nirvana, oppvåkningen. Boken, som forøvrig heter "I give you my life", kan absolutt anbefales, spesielt til buddhister, men også andre som er interessert i religion eller åndelig utvikling, eller bare ønsker noen de virkelig kan se opp til. 

Mine to mest leste innlegg i år handler faktisk om bøker. Det aller mest leste, noe overraskende, var det siste jeg skrev i 2010 (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/12/narnia-igjen-og-fantastiske-cs-lewis.html), nemlig om Narnia, som er et verk som har betydd mye for meg. Også gjennom Narnia-bøkene tror jeg jeg fikk noe av interessen for det åndelige og religiøse, som går som en rød tråd gjennom de syv fantastiske bøkene i denne serien. "Løven, heksa og klesskapet" (den andre boken om man leser dem i anbefalt rekkefølge) for eksempel har jeg lest minst åtte ganger, da også på engelsk og spansk. Jeg ser det ellers som et sunnhetstegn at flere har klikket seg inn på blogg-innlegget mitt om Narnia enn mange politiske temaer. Narnia-bøkene har pedagogisk karakter, og jeg mener at bortsett fra en viss overdrevet dualisme, har de budskap som barnene har godt av å få med seg, og voksne for den saks skyld også. Årets andreplass over mest leste innlegg er innlegget jeg skrev om Einar Gelius` bok "Sex i Bibelen" i november (http://nikolaissuperpop.blogspot.com/2010/11/for-de-hadde-lem-som-esler-gjengir.html). Boken var svært kontroversiell, og var direkte eller indirekte, skyld i at Gelius ble innkalt til alvorlige samtaler med biskop Kvarme, og til sist leverte sin oppsigelse. Striden tangerer et tema jeg synes er viktig. Dersom religion og åndelighet skal spille en større rolle i tiden fremover, noe det definitivt bør av en rekke årsaker, må det være inkluderende. Man skaper kun stridigheter om man utdefinerer grupper. Jeg har gjentatte ganger skrevet om hvordan kristendommens og islams syn på homofili f.eks. mest sannsynlig fører til mer synding mot Guds bud enn det ville vært om man inntok mer inkluderende posisjoner. Et minstekrav burde være at religiøse innså at om en ikke føler at en del handlinger kan legitimeres utfra religiøse skrifter, er det ikke mye som skulle tilsi at dette skulle være mer enn menneskelige feil, som en tross alt innehar etter arvesynden. Også tror jeg det er viktig, som også Gelius satte fingeren på (sammen med mange andre i senere tid), å understreke at alle gjør feil. Derfor er det noe påtatt ved at noen skal gjøre seg til dommer over andre. Her har Lev Tolstoj mange interessante tanker, så for folk som er interessert i temaet om moralske dommer og dom generelt sett anbefales det å lese noen av Tolstojs filosofiske tekster. 

Sist, men overhodet ikke minst, skal vi ta opp "Hva må gjøres?" (1863) av Nikolai Tsjernysjevskij. Dette er boken jeg tenkte å skrive et blogg-innlegg om, men aldri gjorde. Denne boken har fått en enorm virkningshistorie i Russland. Boken er skjønnlitterær, og utrolig morsomt skrevet. Den har kvinnelig hovedperson, og slår også et slag for kvinnenes rettigheter (som ikke var som i dag på tiden den ble skrevet). Boken var en stor inspirasjon for Lenin blant annet, som gav ut en bok som kanskje er mer kjent, med akkurat samme tittel. Lev Tolstoj gjorde det samme. I Nikolai Tsjernysjevskijs bok blir vi introdusert til noen bedrifter der arbeiderne har deleie i produksjonen og alt går som det suser. Boken setter også samlivsformer under debatt og er meget vågal og interessant og kunne nærmest vært kontroversiell selv i dag. Det er interessant å se hvordan utallige andre forfattere har vært preget av denne boken, blant annet helt tydelig Ayn Rand, som jo var en sterkt antikommunistisk, liberalistisk filosof, med russisk bakgrunn. Den litterære stilen i "Atlas Shrugged" som er hennes mest kjente bok (forresten også meget god, jeg leste den i 2009) er utrolig lik "Hva må gjøres?" og de moralske sosialistiske karakterene i "Hva må gjøres?" kunne godt ha sameksistert med Ayn Rands objektivistiske i  "Atlas Shrugged". 

Dette bærer oss over til spørsmålet om politikk. Jeg har tidvis tatt opp politiske tema på bloggen min, og jeg har blitt kalt sosialist, nazist, liberalist, konservativ og liberal. Jeg føler meg ikke hjemme i noen av disse båsene. Jeg har jevnt over fint lite tillit til den litt avleggse norske partipolitikken, og i den grad jeg har nevnt noe om den i 2010, har det stort sett vært i forbindelse med KrFs veivalg. Årsaken der er at man har sett noen individer fra det partiet i fjor, og det er det partiet som har vist seg mest menneskelig, i og med at man har fått frem at det består av ja... individer og ikke bare vandrende partiprogrammer. Det kommer muligens til å endre seg, og det vil "stabilisere" seg, noe som kommer til å gjøre det langt mer kjedelig. Jeg føler meg overbevist om at vi snart vil se endring av politiske trender rundtomkring i verden. Teknologien og kunnskapsnivået vi har i dag, er rett og slett ikke kompatibelt med det politiske systemet som er nasjonal-orientert, kortsiktig og tidvis sirkusaktig. Det er vanskelig å komme opp med noe alternativ, men at det vil skje endringer er ganske åpenbart. Jeg tror tilliten til politikerne vil synke etterhvert som utdanningsnivået fortsetter å stige. Vi ser det også i andre land med høy utdannelse. Når politikerne befinner seg på et kunnskapsnivå under store deler av befolkningen mister folk troen på at de egentlig har noe i posisjoner å gjøre, og ettersom partilistene bestemmes sentralt i partiene er systemet slettes ikke så demokratisk som mange vil ha seg til å tro. Jeg tror ikke på noen av de ideologiene folk har beskyldt meg for å tro på. Jeg synes rett og slett at man må gå tilbake til tenkekammerset når det kommer til samfunnsorganisering, og reflektere litt over mulige endringer vi kan gjøre for å møte kommende utfordringer. Men - som med mye annet så starter alt dette i eget sinn. En kan ikke få et godt samfunn eller et godt system uten gode borgere. Noe av det jeg håper på fremover er mer debatt om rett og galt, på et dypt plan. Vi kunne hatt en langt mer vital debatt om dette i dagens Norge og dagens Eurasia enn vi har. 

Ellers har jeg nå endret undertittelen på bloggen. Jeg har lagt til litteratur som hovedemne, da jeg regner med jeg vil skrive mer om det fremover. De tre innleggene jeg skrev i desember 2010 handlet bare om litteratur og det er en god innfallsvinkel til å ta opp diverse temaer. Dette er god gammel russisk tradisjon. I Russland var det gjerne slik kritikken mot makten foretok seg. Man skrev lange litteraturanalyser og litteraturomtaler der man filosoferte videre fra det verket man omtalte. Dette er en fin ting som vi kan lære fra våre østlige naboers historie. 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10028912

Magiske advents-Budapest

Det er unektelig noe spesielt med snødekte gamle byer med kråker og duer som flyr rundt mellom tårnene og spirene. Det var unektelig også fint endelig å få sett Budapest. Budapest er en av de største byene i Sentral-Europa, og Ungarns hovedstad med cirka 2 millioner innbyggere.

På bildet ser du fiskerbastionen - som faktisk ble ferdigbygd i 1902. Den er faktisk ganske ny, men er utrolig vakker og ikke minst fascinerende da de syv tårnene skal representere de syv madjarske stammene som slo seg ned i Ungarn i 896. Imidlertid har det ikke tjent som noen forsvarsbastion, men er rett og slett bare et vakkert stykke arkitektur som gir god utsikt over Pest-siden av byen (Budapest består av Buda og Pest), og parlamentet som Budapest er mest kjent for.

Jeg var i Budapest mellom 16. desember og 20. desember. Utrolig gøy - og utrolig kaldt. Donau, elven som flyter gjennom byen var halvfrossen - det fløt isflak nedover elven. Jeg hadde virkelig håpet på slikt vær, ikke fordi det er så komfortabelt å være byturist i, men fordi det er så utrolig tilfredsstillende estetisk sett, spesielt i sammenligning med alternativet: sørpe og slaps, regn eller bare få varmegrader og korte dager med påfølgende mørke kvelder.

Likevel fikk jeg meg utendørs badetur! Szechenyi-badene har så varmt vann at man kan bade utendørs også om vinteren. Utrolig flott - spesielt da badeanleggene ligger i et barokt palass.

Ellers var høydepunkter å se parlamentet både utenfra og innenfra, labyrinten under gamlebyen på Buda-siden (denne er ikke så godt reklamert for, men den er utrolig spennende, og bør oppsøkes, spesielt om du har med barn eller ungdommer på turen), og nasjonalgalleriet, som er i det gamle, gedigne palasset som troner over byen. Også fint å se Europas største synagoge, som forøvrig også var veldig vakker.

Det snør lett, og jeg sitter på trappen utenfor St. Istvan-basilikaen i Pest sentrum. En musikant spiller melankolsk på sin fiolin, midt på den åpne plassen foran. Mennesker går forby fra julemarkedet, noen med varm vin i plastkopper. Noen få stopper litt opp for å høre på fiolinisten, gir noen slanter, går videre. En gammel, pukkeltrygget dame går rundt og tigger. Hun sleper seg over plassen. Det snør, og jeg ser på et maleri.

Ned en trapp. Gusten kjellerlukt. Fukt. Glatte trappetrinn. Turistoppsamling. Betale billett. Rabatt. Gå gjennom mørke ganger. Stemmene blir svakere og en er alene i en mørk gang. Åpner en dør. Går videre. Urørlige menn, statuer, står ved sidene. Dyster musikk lyder over det. Inn en ny gang. Stopp. En hest står der - en urørlig statue. Fortsetter. En vinfontene - lukt av vin. Ligner blod. Et kart på veggen forteller at en står i den forhistoriske delen. Videre til den historiske. Ganger fortsetter. Det som er av lys er begrenset, svakt. Og med ett står man i "slutten på historien". Dagligdagse gjenstander er utstilt i isblokker - egentlig glass.

Oppe på bakken. Mot det gamle palasset. Tett snø. Vanskelig å finne rett inngang. Iskaldt. Statuer rundtomkring, og over en inngangsport - relieff av engler med bok: "historia". Snakker om historie. Endelig finner en inngangen til palasset hvor nasjonalgalleriet er. Bakveien visstnok. En vakt tar oss med til billettkontoret og inngangspartiet hvor det er både butikk, folk og kafè. Marmor.

Ellers var jeg i Budapest for å handle julegaver, og endelig se en av Sentral-Europas mest kjente byer. Jeg vil absolutt anbefale folk å reise dit. Maten er selvfølgelig en sak for seg. Sentral- og Øst-Europa er jevnt over utrolig god på matfronten. Undervurdert. Ungarn er likevel kanskje det mest kjente landet på matfronten, selv om få klarer å komme opp med annet enn gulasj når de tenker seg om. Maten er imidlertid en opplevelse i seg selv. Lurt å reise hit på førjulstur.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=111603
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=74653
http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=2843642