"Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin - fascinerende diktsamling

Vi blir advart i bokomslaget. Diktene vi skal lese "vil befinne seg langt fra tradisjonell sentrallyrikk". Jeg gir forfatteren rett, disse diktene er annerledes. Ambisjonen er et nytt uttrykk hvor "sakprosa og lyrikk kan gi en felles struktur". Dette burde pirre interessen, om ikke annet trigge en "jaha?"-reaksjon. Hvordan vil dette uttrykket se ut? 

Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall. 

Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken. 

Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel: 

silisum føder dioksyder

silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir

tausheten forurenset av støy noen legger puter

mot ørene andre bygger skjermer langs

kroppen, klimaforskerne studerer

lengdegradenes kobling

mot polene

de beregner sperreretningenes støydempende effekt

lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor

plukket jeg ikke blomstene

Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen: 

alt noteres ned

jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ... 

alt blir ingenting

Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok. 

Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.   

Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre. 

______

Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med. 

Omtale av eurovision-sanger del 3

Fortsetter mine anmeldelser av årets sanger. 


Kypros gjør i år noe interessant. Christos Mylordos synger "San Aggelos S' Agapisa" som er en fin ballade, brutt opp av gitar og litt røffere deler, som igjen berges fra å bli for grovt av det armenske instrumentet duduk! Instrumentet er kanskje ukjent for mange nordmenn, men har ikke gått ubemerket hen i verden for øvrig. Blant annet er dette instrumentet som har hovedæren for den vakre musikken til Titanic. Instrumentet brukes også i soundtracket til filmen Gladiatoren, og i 2005 erklærte Unesco at duduk var en "Masterpiece of the Intangible Heritage of Humanity". Men tilbake til Christos Mylordos: sangen er kanskje ikke sterk nok likevel til å utmerke seg for mye, men låten vil få ganske mange stemmer, spesielt fra Kaukasuslandene. Hvis dere trenger en Titanic-oppfriskning kan dere høre på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=52C71z1ICLY Kypros har videre tatt seg anledning til å lage musikkvideo, også, som dere kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=Vi_SV5yuud4. Terningkast 4.

Makedonia har ikke akkurat gjort det strålende i melodi grand prix de seneste årene, og det gjør de ikke i år heller, med mindre det har skjedd noe underlig med europeisk musikksmak. Sangen, som forøvrig heter "Rusinka" og fremføres av Vlatko Ilievski, er rotete og lite pen. Forsøket på noen etniske toner, som imidlertid ikke kommer opp før på slutten av låten, kommer ikke til å virke etter oppskriften, da hentydningene til østslaviske toner ikke når opp til hva det virkelig kan låte som, og dessuten har vært gjort bedre av andre artister i Eurovision før. "Rusinka" betyr forøvrig "russisk jente" og teksten som forøvrig fremføres på makedonsk, men som såklart har en engelsk oversettelse, er stereotyp og fordomsfull. Den handler om en makedoner som forelsker seg i en vakker russisk jente, og de forstår visst ikke hverandre helt, språkmessig. Men! Det finnes en løsning: "Give her vodka, give me brandy, music, music that I don´t understand". Greit. Vi forstår ikke dette heller, Vlatko. At mannen ikke kan synge gjør ikke saken noe bedre. Det kunne vært kult med en sånn uslepen mannestemme, men ikke når det også er andre i samme kategori i årets Eurovision. Nei, og nei. Dette er ganske enkelt veldig dårlig. Terningkast 1.

Malta. Minus den halvJacksonske vokalen kunne Glen Vellas "One Life" feid seg inn i Sveriges gamle Eurovision-gjentagelser og selvplagieringer på 90-tallet. Det er en høy risiko for at årets plagiatanklage vil rette seg mot Vella og denne sangen. Det betyr ikke at sangen ikke vil høste begeistring - eller rettere sagt sangeren. Glen Vella kunne like gjerne sunget under regnbueflagget som det maltesisk rød-og-hvite. Homofaktoren er høy her, noe den jo er på mange av Eurovision-bidragene, men da er det kulere med en gigantisk selvironi og humor, eventuelt virkelig å gjøre det til en del av pakken. Dette blir for alvorlig. Riktignok er det denne typen bidrag det er vanlig at de konservative mgp-titterne i Vest-Europa ikke forstår ikke går videre til finalen. For mitt eget vedkommende symboliserer Malta den delen av melodi grand prix jeg ikke liker: den evig gjentagende, kjedelige personlighetsløse og overglitrede. Nei, dette er kjedelig. Tenk det dere, Malta med sine 413.000 innbyggere var for noen år siden mgps David mot resten av Europa-Goliat. Dette er det slutt på nå, da de aller siste årene har vært preget av gjesp. Terningkast 1.

Moldova, Europas fattigste land, har i de senere år også vært et av de flinke landene, som har bokset høyt for sin størrelse. Også her skjærer det seg i år. Zdob si Zdub fremfører den rocka "So Lucky". Du kommer ikke til å glemme at låten heter "So Lucky" for dette gjentas gjennom sangen. Alt i alt er det ikke sikkert sangen flopper helt. Det er noe allment over dette som kan appellere. Det er heller ikke stillstand i sangen, selv om den heller ikke kan påberope seg den største fremdriften eller mekanikken. Sangen gir assosiasjoner til røyk i ungdommenes musikk-kjeller, selv om Zdob si Zdub overhodet ikke er ungdommer. Det er også noe NRKsk over dette, og kunne også vært å finne i en norsk delfinale, på godt og vondt. Dette kan være en typisk sang som får ett poeng eller to fra forskjellige europeiske land, og neste år hører vi at Moldova fikk en respektabel plass, men vi la ikke merke til det i øyeblikket, fordi poengene kom inn så gradvis. Vel. Skuffelse til Moldova å være, og heller ikke noen stor sang. Imidlertid er den ikke like på trynet som Makedonia eller Malta. Terningkast 3.


Nederland stiller i år opp med den perfekte radiosang. 3JS synger "Never Alone" som om noe føyer seg perfekt inn i den typiske rekken av helt greie sanger som fyker forbi til gitartoner på ymse radiokanaler under en lang biltur. Etter å ha hørt låten 10 ganger får du følelsen av kanskje å ha hørt den før en gang. Med andre ord: den utmerker seg ikke. Den er anonym. Samtidig er det i aller høyeste grad en skikkelig sang, og den er slettes ikke ubehagelig å høre på. Den store kompromiss-sangen som alle generasjoner i storfamilien kan enes om ikke var så ille under lørdagspizzaen. Terningkast 3. 

Norge tok sjansen på å sende den supermuntre "Haba Haba" til Düsseldorff, noe så klart har trigget debatter i det skandinaviske fjellandet angående den norske identitet og nasjon. Nordmenn har atter en gang vist at den norske nasjon som sådan er splittet da det ikke er enighet om Norge er summen av etniske nordmenn som ikke har sjekket stamtavlen sin lenger tilbake enn sine oldefedre, eller om man skal forstå Norge som summen av de i underkant fem millioner mennesker som faktisk bor i landet, eventuelt bare som en byråkratisk administrasjon. Dette skyldes på den ene siden Stella Mwangis kenyanske opprinnelse, på den andre at hun synger noen linjer på swahili. Dette har blitt møtt med skepsis blant segmenter i befolkningen, som mener at hun heller burde være litt mer nasjonal og synge på engelsk hele veien, og kanskje ikke nevnt bestemoren sin i Afrika når hun skal representere Norge. Til gjengjeld var ihvertfall de som stemte på Eidsvolljenten (ja, hun er oppvokst på Eidsvoll) enige om at dette var den beste sangen, og den slo erkenasjonale Blacksheeps (som forøvrig har bommet på rettskrivningen på kongerikets engelske nasjonalspråk, da sauer i flertall på engelsk fortsatt er sheep, det er uregelrett) med glans. I år kommer Norge fra konkurransen med stil. Ikke bare er "Haba Haba" et av årets definitivt beste bidrag, det er i tillegg unikt, har fått masse god respons på nettforum og fra andre europeiske land, men Stella Mwangi er muligens årets aller peneste. Sangen er unik på alle punkter, og selv om den rent musikalsk ikke er banebrytende - det er forøvrig få Eurovision-sanger, er det en meget god poplåt. Sterk 5. 


Polen har droppet balladen i år, og sender Magdalena Tul med "Jestem", en veldig god poplåt, på vakkert polsk. Den er meget rett frem, typisk oppbygd og i høy grad et typisk sentral- eller øst-europeisk bidrag, men uten kulturtriks. Sangen er fengende, sangerinnen vakker og det er store sjanser for at denne kan nå høyt opp, om det ender opp med å bli den sangen du får på hjernen, hvilket det høyst mulig kan bli. På den annen side er kanskje ikke dette låten du husker neste år, og den kommer ikke til å vinne. Terningkast 4. 


Portugal er som vanlig anonyme i sin musikalske fremtreden. Showet derimot kan bli morsomt. Homens da Luta kommer med "Luta é alegria", en munter sang som visstnok er sarkastisk og rettet mot landets politikere, og at Portugal liksom ikke kommer noen vei. Det gjør de ikke i Eurovision heller, selv om låten har en fengende melodi. Det er imidlertid ingenting utmerkende med den, og det er noe amatørmessig og revypreget over det hele. Terningkast 3. 


Romania er kanskje virkelig imponerende hva kommer til musikk. Landet har brutt angloforbannelsen hva gjelder norsk musikkmarked for eksempel, i og med at flere rumenske artister har blitt spilt på norsk radio og likt av norsk publikum. Eksempler er Akcent, Inna og Edward Maya. Landet har imidlertid ikke klart seg like godt i Eurovision som deres ellers ypperlige artister skulle antyde de kunne gjort. I år er det Hotel FM som kommer med "Change". Sangen har til en viss grad blitt applaudert på diverse nettsteder, hvilket for mitt vedkommende er forbausende. Det er virkelig intet iørefallende med dette, annet enn at sangen er konsistent, og på et vis klassisk, til tross for å være en enkel popsang. Dette er også en stor kompromiss-sang i og med at den kan appellere til forskjellige aldersgrupper, men dette blir neppe den aller største favoritten for så mange. Imidlertid fungerer den greit, og dette er også, som Nederlands bidrag, noe som kunne vært spilt på radio uten problem. Forskjellen er at du snarere synger med til dette, og derfor er dette hakket over, og noe bedre enn Nederlands bidrag. Terningkast 4.


Russland har kommet seg i Eurovision de senere årene, og følger opp i år med Alexej Vorobjov og "Get You". Sangen er perfekt i dette formatet, men klarer den seg utenfor Eurovision? Det er er ikke vanskelig å se for seg Vorobjov i konfettidryss, selv om det likevel ikke kommer så langt, ettersom han har sterkere konkurrenter i Stella Mwangi og Dana International for eksempel. Låten er pop, den er catchy, men kanskje viktigst av alt er Vorobjov en av de aller peneste mannlige artistene i årets melodi grand prix, og kan nok få litt ekstra stemmer bare på det. Terningkast 4. 


http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10091176
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085202
http://www.vg.no/musikk/grand-prix/artikkel.php?artid=10085520

Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732