søndag 23. januar 2011

Jeg har sett saunafilmen

Enda et kulturbidrag har hoppet over fra Finland, og i dette tilfellet, lagt seg på lerretet på norske kinoer. Det er alt i alt ganske fornøyelig. Den allerede halvlegendariske saunafilmen - legendarisk fordi den faktisk har blitt godt promotert, alt i alt - handler om menn i sauna. De finske mennene åpner seg for hverandre og seerne, og forteller om sine bekymringer. Det er ofte samlivet det handler om, og det er dramatiske saker, noe av det. Det er nemlig ikke de ordinære historiene som kommer frem, selv om de nok er velkjente for noen, men de vonde. Imidlertid fremsies det i en setting som visstnok er svært så ordinær - badstuen.

Hvis vi smaker på ordet badstue, fremfor sauna, så er det morsomt at det hele ender med -stue, ettersom finnene i filmen ser ut til å kunne trives vel så godt i en telefonkiosk eller en campingvogn med damp som i en dampstue. Saunaene kan visstnok anlegges overalt. "Over hele Finland finner du mengder av slike odde saunakonstruksjoner. Det er et uttrykk for finnenes kreativitet, men sier også noe om vårt behov for sauna. Vi vil helt bokstavelig anlegge badstue hvor som helst", sier regissør Mika Hotakainen i et intervju i Ny Tid.

Vi får se mange forskjellige badstuer og mange forskjellige menn i løpet av filmen. Kvinner er mer eller mindre fraværende - vi ser en mann med sin kone tidlig i filmen, men derfra er kvinnene ganske fraværende, annet enn som samtaleemne. Hvordan prater så disse mennene om kvinner? Jo, selv om mennene her er alene, er det ikke nedsettende, selv om mange har vonde erfaringer. Filmen viser også at menn har følelser, vi også.

Hvordan fungerer egentlig filmen? Er det ikke noe pussig å ha en serie badstuescener med menn som utleverer seg selv?

Filmen glir ganske godt av gårde, og innimellom får vi lyst til å reise til Finland på grunn av de vakre og til tider mesterlig filmede/fotograferte naturbildene som tidvis tjener som avbrekk mellom to badstuescener. Filmmusikk i bakgrunnen som kan oppfattes forstyrrende. Filmen er ganske nedstrippet i seg selv, i og med at den har et relativt konkret tema, og lite variasjon i handling og location (bortsett fra at vi ser dette mangfoldet av saunaer). Ville den da vært tjent med å ta linjen helt ut og fjerne noe av bakgrunnsmusikken, også? Ville det fremhevet det såre litt mer, og latt mennene fremstå enda mer uten sikkerhetsnett?

En mann forteller om sin sorg da han mistet ett av sine tvillingbarn. Tallet to syntes for ham et ugunstig tall. Konens første graviditet hadde endt med abort, så da hun ble gravid for andre gang, var det første gang han talte to i forbindelse med barn. Hun fødte tvillinger, og ett av barnene døde etter to år. Var det meningen at de skulle ha to barn? Han fikk problemer med å se tvillinger. Det gjorde vondt. Etterhvert gikk det noe bedre, men fortsatt var det smertefullt å se små tvillingbarn. Det kunne synes som om mannen hadde en redsel som nærmest nærmet seg det fobiske. Dette er også den mannen som reflekterer mest i filmen og filosoferer videre. Han nevner at finske menn skulle drikke og holde kjeft, ikke gråte. I sin oppvekst hadde han, og andre med ham, ikke lært hvordan man skulle forholde seg til smerten. Men hvordan kan man sette ord på ting? Han hadde alltid vært en hjerne-person, som skulle kunne tenke seg til alt, rasjonalisere alt. Men hvordan rasjonaliserer man tapet av et barn? Det synes uforståelig, ubegripelig, meningsløst. Hva gjør man så?

Disse tankene vil jeg ta videre. Det er utrolig mye, spesielt psykisk, som er vanskelig å sette ord på. Det er mye vi ikke snakker om, mye som ikke har et ord. I dette tilfellet festet jeg meg veldig med at han var redd for å se tvillinger etter hendelsen. Jeg har selv opplevd lignende ting. Jeg har vært redd for noe så dumt som en stavelse. Antagelig i mindre grad enn denne mannen var for å se tvillinger, og min bakgrunnshistorie var mindre dramatisk. Imidlertid var det nærmest vondt når stavelsen skulle dukke opp i en setning, eller jeg måtte skrive ordet med stavelsen i. Tidvis har jeg vært nærmest redd for bestemte ord. Ord som ikke skal sies. Ikke spesielt dramatiske, ikke spesielt skumle ord. Helt, tilsynelatende, vanlige ord, som gir vonde assosiasjoner. Men dette er noe jeg ikke tenkte over. Hvorfor? Fordi det ikke var blitt sagt at noe slikt eksisterte. Det var ikke noe man skulle hefte seg med. Det er irrasjonelt, og rart. Det er forståelig å sørge over et barn, men er det forståelig å være redd for tvillinger om du ikke vet bakgrunnshistorien?

Mannen med tvillingene var den siste i filmen. Jeg vet ikke om det var lurt å sette den mest veltalende og dype mannen sist. Han oppsummerte mye på en god måte, og lot det være rom for refleksjon videre, noe som tjente sin hensikt. Samtidig følte jeg at jeg da fikk svar på hva det var jeg hadde savnet tidligere i filmen: nettopp den dybden som han la for dagen. Samtidig er det begrenset hvor fortjenstlig det er å rasjonalisere og filosofere ihjel en tilståelse og en vond beretning. Holder det ikke å fortelle det som det var, wie es eigentlich gewesen?

Filmen klarte, for mitt vedkommende, å gi startskudd til en interessant samtale og refleksjon. Det klarte den. Jeg følte imidlertid ikke at jeg ble spesielt rørt eller at filmen var spesielt morsom. Det var noen halvhumoristiske innslag, og de hjalp nok for å ta brodden av de sårbare aspektene. Samtidig klarte ikke jeg å bli dratt innenfor nok til at jeg ikke lenger holdt lerretsscenarioet på en viss avstand. Kanskje man ville klart det med å fjerne bakgrunnsmusikken, eller kanskje det er min empati det er noe galt med. Ikke det at det ikke er rørende historier og fine sekvenser. Men jeg har sett mer rørende filmer i det siste, som norske "Kongen av Bastøy" og indiske "Guzarish". Det beste med filmen er imidlertid at den for et øyeblikk gir mennene tilbake definisjonsmakten over seg selv. Regissør Mika Hotakainen sier til Ny Tid: "De siste 10-15 årene har det vært laget mye finsk film med gode kvinnehistorier. Men i mange av disse er mennene redusert til stille, følelsesløse stereotyper". Det er nok ikke bare i finske filmer det er tilfellet. Det er likesåvel i den offentlige debatt, i klasserommet der triumferende feministlærere kan fortelle at jenter gjør det bedre enn gutter og ellers. Gutter er alltid problemet, enten er vi kriminelle, eller så er vi horekunder, eller så gjør vi det dårlig på syskolen, eller så - Gudforby - sitter det mange av oss i et styre av noe slag. Det er fint at man for en gang skyld kan få snakke med egen stemme. I dagens Norden er det i altfor stor grad radikale feminister som definerer menn. Jeg håper denne filmen, sammen med andre trekk, som for eksempel Babelfish sitt melodi grand prix-bidrag, "Depend on me", som handler om betingelsesløs farskjærlighet til eget barn.

"Fortellinger fra saunaen" er en interessant film alt i alt, som jeg kan anbefale å se. Den er likevel en relativt akademisk affære, i og med at det ikke er den mest spennende adrenalin-underholdningen du kan se. Imidlertid har du godt av noe mer virkelighetsnært. Jeg tror jeg vil gi den en svak femmer, men filmen har også jevnt over fått veldig gode kritikker. Klassekampen gav den til og med sekser, ellers ligger det på femmere, og noen få firere.

Lese mer kan du gjøre hos mange av nettavisene, blant annet VG: http://www.vg.no/film/film.php?id=11732

Ingen kommentarer: