Mummidalens visdom

Merkelige ting skjer i Mummidalen. En finner også mye merkelig når man som 22-åring leser Tove Janssons klassikere igjen, eller ser film om Mummitrollet.


Veien tilbake til Mummidalen gikk faktisk mystisk nok gjennom en tur på den - riktignok spennende - dypt seriøse bokhandelen Akademika. Aktuelle butikk lå faktisk godt plassert i snøen og kulden på Blindern (Universitetet i Oslo) i november. Den ligger der forøvrig den dag i dag, men det er et annet tema. Etter ganske troskyldig å ha kjøpt Margit Sandemos selvbiografi, en russisk roman, eller noe annet spennende, ble jeg møtt av Mummi-effekter ved kassen. Det ble til og med kjøpt en refleks med Lille My-motiv. Lille My er denne lille jenten med rødt hår som alle vil være, ettersom hun har det med replikker. Uansett - i det øyeblikk husket jeg hvor spennende det var i Mummidalen. Nå har jeg altså da, i tillegg til å ha sett noen episoder med Mummidalen og filmen "Kometen kommer" med venner i julen (ikke den nye kinofilmen, men den eldre tegnefilmen), lest en Tove Jansson-bok igjen (og er i gang med enda en). Den mymlete leser vil kanskje sitte med det frekke spørsmål: hvorfor en tilsynelatende i hvert fall halvvoksen student skal lese barnebøker? Fordi det er gøy, vel!


Sannheten er rett og slett at bøkene er godt skrevet, og at det, som med Narnia, er mulig å se mange allegorier og symboler. Det er også morsomt å se igjen sine barndomsforbilder. Jeg kan også godt forstå seksåringen som beundrer Snusmumrikken som rett som det er er på eventyr og reiser sørover, eller frekke Lille My som er kjempetøff. Men det aller flotteste er kanskje å se alle de sunne idealene og ideene som man får fra Mummidalen. Èn ting jeg vil si med en gang er at det ikke er den vanlige dualismen her. Det er ingen egentlig onde. De er bare mindre snille eller vi forstår dem ikke. Noe av det skumleste Mummidalen har å by på er Hufsa, som gjør alt til is. Hun kan likevel ikke noe for det, og er egentlig veldig ensom. Jeg tror dette - medfølelse med den skumle - er noe som er bra å ta med seg.


Karma virker også her. Når noen gjør noe dumt får de det gjerne tilbake. Sniff er gjerne grådig, materialistisk, men likevel feig. Da han i "Kometen kommer" går berserk med å samle granater (her en type edelsten) mister han disse da han må løpe fra et monster. Dette sørger han veldig over, men får dette svaret fra Snusmumrikken: "Jeg forstår. Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter". Her forteller Snusmumrikken en viktig buddhistisk sannhet, i praksis. At eietrang eller begjær bare fører til ulemper. Noen sider før i boken spør Sniff Snusmumrikken om han eier alle granatene. "Så lenge jeg bor her. Jeg eier alt jeg ser og er glad i. Hele jorden, om du vil."


Medfølelsen og gjestfriheten råder også i Mummidalen og Mummihuset, der Mummimamma er den perfekte mor, som vet alt, lager god og sunn mat og ønsker alle velkommen. Dersom noen sliter synes hun synd på dem. Mummiene synes til og med synd på dem som er ute etter dem, som for eksempel en tiger som vil spise dem i episoden "Mummidalen blir en jungel".

I Mummidalen holder det egentlig å være snill, men ellers er det en mangel på respekt for autoriteter og regler, som kommer frem da Snusmumrikken og Lille My kaster en masse skilt med påbud og forbud om ditt og datt på vannet. Så fort skiltene er borte er alt lov. Dette henger kanskje sammen med Tove Janssons eget liv. Hun bodde sammen med sin kvinnelige samboer og kjæreste på en tid da homofili fremdeles var forbudt, og hun var åpen om sin legning og var tilsynelatende uanfektet. Selvstendighet og mot er idealer som fremheves i bøkene om Mummitrollet. Disse idealene er spesielt eksemplifisert av Snusmumrikken og Lille My. I boken "Det usynlige barnet" i novellen "Vårvisen" sier Snusmumrikken: "Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for mye".

Det er mye å lære fra Mummidalen. I tillegg er det virkelig imponerende hvordan Tove Jansson har skapt en helt original verden og sine egne skikkelser uten å bruke det vanlige overnaturlig-galleriet som basis. Det er rett og slett ganske genialt. Selvfølgelig er ikke bøkene like interessante å lese i betydningen underholdende for en voksen som for et barn, men det er likevel fint å kunne verdsette geniet og noe som virkelig er bra.