Har vi glemt matlagingens verdi?

Vi freser den evige kjøttdeigen nok en gang og heller over litt ferdig-saus og sukker tungt over at vi må lide oss gjennom dette etter nok en slitsom hverdag. Neste gang skal vi så sannelig fikse oss skikkelig take-away og slappe av med et TV-program. Da sparer vi tid, og dessuten så slipper vi å kjede oss gjennom det her. Grøss og gru, er ikke den dumme kjøttdeigen ferdigstekt snart? Boil-in-bag-risen er sannelig utspekulert forresten. De påståtte 12 minuttene er nå en ting, en annen ting er treg kokeplate og å ha i for mye vann så det tar lang tid å koke opp. Vi glemte å bruke vannkokeren igjen, slik at det går raskere å koke opp vannet. Neste gang blir det mikrobølgeovnpoteter. Æsjameg, og se på alt det rotet, da. Det må jo forøvrig kildesorteres, så den som sier vi overdriver i vår klaging nå, den har virkelig ikke skjønt alvoret! Nå hører vi forresten noe fra stuen om terrorhandlinger igjen. Skulle satt på TV-en høyere. Så mye enklere alt kunne vært....

Jada, alt kunne vært så mye enklere om vi hadde hatt noen nye tekniske finesser og enda flottere ferdigprodukter enn den ferdigmalte kjøttdeigen, ferdig-sausen, take-awayen, TV-programmet, boil-in-bag-risen, mikrobølgeovnpotetene, vannkokeren og søppelposene vi alt har tenkt på. Men ville vi hatt det bedre... egentlig?

Ville det ikke egentlig vært morsommere om vi hadde bladd litt i en kokebok, og tenkt "hm, er det sånn det er?", tatt oss tid til å gjøre det vi gjør, kose oss med matlagingen og prøve ut noe nytt? Er det ikke morsommere å kunne rose seg med at nå har vi vært kreative, og dessuten var jo dette mye bedre enn ferdigversjonen? Videre ble det visst sunnere, fordi det hadde noen færre konserveringsstoffer (enkelte, som natriumnitritt f.eks. er visst kreftfarlige), mindre sukker, ikke noe transfett og kanskje til og med noen økologiske ingredienser?

"Skynde seg" har blitt en verdi som har sneket seg inn overalt, ikke minst på kjøkkenet. Men hva skynder man seg til? Hva er målet? Rent intuitivt ønsker vel de fleste å ha det gøy, så da er det kanskje om å gjøre å få det daglige til å bli spennende. Av den slutningen kan man forstå at det kanskje kan ha sin verdi å lage masalaen fra grunnen av, heller enn å kjøpe den ferdig. Videre er det så utrolig mye du ikke finner på verken Rema-ene eller Meny-ene, Ultra-ene eller noe annet for den saks skyld. For en som er så sterk tilhenger av det øst-europeiske kjøkken som jeg er, er det ikke noe annet valg enn å hengi seg til kjøkkenet med egne redskaper, ganske enkelt fordi pose-borsjtsjen (takk og lov, egentlig) glimrer med sitt fravær, i likhet med ferdig-variantene av Kiev-kylling, potetpannekaker, skikkelige blinier, soljanka, vareniki, pelmeni, pampusjki også videre. Riktignok finner du gulasj fra tid til annen, men som det meste av ferdigvarianter er det rene forbrytelsen, noe en finner ut så fort man har smakt hjemmelaget.

Når man dropper sin avhengighet av Remas ferdigvarer får man også mye mer valgfrihet. Den såkalte valgfriheten som vårt økonomiske system fører med seg er overfladisk. Vi har blitt late uten å forstå hvorfor. Det er riktig så gøy å lage skikkelig mat istedetfor ferdigmølet. Ikke minst er det en spenning i å prøve ut nye matretter, og å lage selv, som gjør at det hele blir veldig gøy. Det er ikke alltid man får det til, men det kan sammenlignes med å gå på fisketur og å handle frossenfisk på kolonialen. Når du går på fisketur risikerer du å komme hjem tomhendt, men du kan også få fantastisk ferskvare i mengder verdt tusenlapper helt gratis. Når du kjøper frossenfisken vet du hva du får, det er sant, men det er det ingen spenning i. Dessuten vet den erfarne fisker at den som regel ikke er like god som den nyfiskede ørret eller makrell. Likeså vet den drevne kokk at han kan lage bedre mat selv enn han får på Rema, om han bare bruker en halvtime ekstra og våger ta sjansen.