Handlingen foregår - som de som leser dette innlegget sikkert allerede vet - på Bastøy, som er en øy i Oslofjorden, ble brukt som hjemstad for ungdomsanstalt, og er nå hjemsted til et fengsel. Dette skal være basert på virkelige hendelser fra 1915. En ny gutt, Erling, kommer til øyen og anstalten, som preges av jerndisiplin og slem kustus. Selv jeg, som ønsker å rehabilitere orden som begrep, vil ikke nøle med å beskrive forholdene som ekstreme.... og det er før vi innser hvor ille det egentlig er.
Nåvel - filmen glitrer, og er et høydepunkt i norsk filmhistorie, hva jeg vet. Nå har jeg jo ikke fått med meg alt som har skjedd innenfor norsk film, verken før eller nå. Dette skyldes også delvis at norsk film ofte sliter, etter min mening, med en del problemer. For det første er det frokostbord-fenomenet. Dette er en karakteristikk jeg og en italiensk venninne (som er fan av nordisk film) fant på. Det betegner den evige tendensen til dramatikk rundt frokostbordet, påfulgt, eller utlevd, i dramatisk stillhet, og med et sukk eller to. Dette følges gjerne av en overspilling, og en scene der skuespilleren blir satt i fokus uten sikkerhetsnett, som skuespilleren ofte ikke takler. Slike scener mangler i "Kongen av Bastøy". "Frokostbord-fenomenet" er rett og slett kastet på havet. Provinsialiteten som gjerne preger norsk film er rett og slett bortdeportert. En annen sak man også har klart å unngå er Amerika-etteraping. Her er det ikke overdrama, kunstige replikker, eksplosjoner en må løpe fra og kaste seg ned unna (dette inntreffer kanskje oftere i amerikanske filmer enn dans inntreffer i Bollywood og frokostbordet i nordisk film), men en vakker vinter-estetikk, akkompagnert av fullstendig akseptabel filmmusikk.
Historien - som absolutt har en klar handling - drives også frem av det usagte. En skal ikke overtolke for mye før man ser at det i det nærmest totalt kvinnefri området også finnes forbudte følelser. Dette er dandert på en ytterst smakfull måte, og man unngår klisjeer (kanskje bortsett fra at man såvidt tangerer det til tider, og får den svakt romantisk anlagte seer til kanskje å håpe at filmen litt skal falle for klisjè-fristelsene litt mer).
Skuespillerne er fantastiske. Spesielt Trond Nilsen som spiller den tydelig homofile Olav er velsignet med et skuespillertalent som få har vist maken til i dette landet på en stund. Han evner å få frem så utrolig mye uten å si noe, og han driver frem mye av spenningen i filmen - og dette ligger ikke så mye i replikkene hans som i blikk, uttrykk, kroppsholdning, tonefall og ja... alt som er usagt. Dette krever talent. Også den andre hovedrolleinnehaveren, Benjamin Helstad, som spiller Erling, er flink.
En del anmeldere har fått med seg at filmen er innspilt i Baltikum, og streifer innpå dette i sin vurdering. Birger Vestmo skriver blant annet for NRK: "Estland er en fantastisk location, og bruken av kulisser, kostymer, frisyrer og maskering er førsteklasses. Det ER virkelig 1915 på lerretet." (http://nrkp3.no/filmpolitiet/2010/12/kongen-av-bastoey/).
Einar Odden for Filmsiden har gitt den minst fordelaktige omtalen jeg har sett av filmen. Han gir den bare en treer (de fleste gir fem, jeg går for seks), og skriver følgende om stedet for innspillingen: "At filmen i tillegg er synlig innspilt i Estland, tar oss ytterlige ut i råka. Landskapet er baltisk, kornbandene er unorske og landbruksredskapen er fremmed. Til og med hestenes seletøy er fremme. Hvor er vi? Hvor skal dette egentlig foregå? Er soldatene norske? Eller er de fra et eller annet land vi ikke får høre om? I dette tilfelle Estland." (http://www.gd.no/kultur/film/article5420913.ece)
Jeg synes det er helt fantastisk at Estland er valgt som innspillingssted. Landskapet egner seg perfekt for å få til en fantastisk estetikk. Filmen ser faktisk veldig vakker ut (selvfølgelig ikke de voldelige scenene som forekommer og slikt, men naturen), og landskapet trekkes aktivt inn for å skape stemning. Musikken og landskapet utnyttes til fulle på et kunstnerisk vis som norske filmskapere ikke har fått til ofte i filmer jeg har sett, og dette danner noe av bakteppe for den mesterlige avslutningen på filmen. Samme effekt ville ganske enkelt ikke blitt oppnådd i Norge. Å spille den inn på selve Bastøy ville visstnok vært dyrere, men det er også enkelte andre faktorer: Oslofjorden blir ikke så kald og vinterlig som det vi ser i filmen. De majestetiske furuene som guttene også må dra på, finnes ikke på det virkelige Bastøy. Det virkelige Bastøy ser ut, på bilder, til å være rett og slett ganske kjedelig estetisk sett, og naturen det byr på, ville ikke kunne brukes til å få samme estetikk og handling som man ser, spesielt på slutten av filmen. Landskapet på det virkelige Bastøy er rett og slett for åpent til å kunne skape spenning rundt hvor folk er på øyen. Det ville rett og slett ikke egnet seg like godt på film.
En annen sak er at det slår meg, som tilhenger av europeisk film, at dette godt kan bli populært i Europa også. Spesielt i Baltikum og deler av Sentral-Europa. Her har regissør Marius Holst fått til å legge til flere dimensjoner ved siden av bare handling, og filmen kan roses for de dyptliggende psykologiske strømningene, noe som spesielt muliggjøres av de fantastiske skuespillerne. Dette er virkelig en sjeldenhet av de få i nordisk film, og noe vi sjelden, om ikke aldri, ser i amerikanske filmer. Jeg håper filmen sporenstreks eksporteres over til andre siden av Østersjøen. Den fortjener å bli sett.
Dette er nok den beste norske filmen jeg har sett. Definitivt terningkast seks.
http://www.vg.no/film/film.php?id=11547
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar