Det kunne vært hvilken som helst kveld. Du kjeder deg og ønsker å se en film, så du går på en videobutikk eller kiosk med tilsynelatende godt utvalg. Du går mellom hyllene - mens det lukter av Narvesen-pølse - og ser på de ulike filmcoverene. Mange av dem har hvit bakgrunn og en gruppe mennesker som ser morsomme ut på forsiden. Du snur den og ser det er en amerikansk komedie. Andre covere har kule mennesker på forsiden - du snur dem og ser nye kule bilder med mennesker som løper fra en soppformet eksplosjon - et innslag tilsynelatende nesten like obligatorisk i amerikanske actionfilmer som dans og musikk i Bollywood.
Jeg ønsker gjerne å se en realistisk film, som konsentrerer seg om sannsynlige, men interessante hendelser, i et menneskets liv, der disse fremstilles psykologisk troverdige. Ikke minst er det en fordel om skuespillerne er såpass dyktige at en lar seg overbevise. Mesteparten av filmene jeg finner i norske filmbutikker passer ikke i denne kategorien.
Dag Herbjørnsrud skriver i lederen til Ny Tid 21. januar om "en ny aksjon [som] krever å bevare den europeiske kulturen ved å kjempe mot andres kultur." Dette er altså noen som har ytret et ønske om mer europeisk materiale på NRK. Høyres kulturpolitiske talsmann Olemic Thommessen skal ha gått ut i Dagbladet med et ønske om ny tv-kanal «skandinavisk og europeisk film, musikk og kunst – en ikke-amerikanisert sone». Du kan lese lederen her: http://www.nytid.no/meninger/artikler/20100121/leder-kulturkamp-pa-ny/
"Men nei. Til tross for at NRK1 viste 239 filmer i fjor, og ingen var fra land utenfor USA og Europa, kjemper nemlig ikke Moræus Hanssen og hennes følgesvenner for å få resten av verden inn i de norske hjem. Deres egenlige motiv kommer fram her:
«NRK kan bidra til å gi oss tilhørighet til Europa,» uttalt Haug Grythe. " skriver han blant annet.
Om dette stemmer er det lite oppmuntrende. Om vi så går inn og ser på hvilke land fra Europa som var representert er jeg redd jeg på den annen side vil støtte Olemic Thommessen i at vi generelt sett trenger mer europeisk materiale.
Dersom du går innom en polsk videobutikk eller el-butikk, vil du finne filmer fra store deler av verden, et langt større utvalg enn her. Hva skyldes det, og hva skyldes det at NRK og andre ikke ser ut til å fronte annet enn amerikansk og britisk film ved siden av noe skandinavisk?
Jeg påstår at nordmenn flest er inne i en kultur-arrogant periode som leder til intern stagnasjon.
Mange tror det ikke produseres god film i Europa, og heller ikke utenfor. Folk går glipp av utrolig mye god film. Men hvor starter man når det mangler organer for spredning av f.eks. spansk, polsk og litauisk film? Noe som kunne vært en idè var nettopp at NRK begynte å sende slik film, slik at ihvertfall den bittelille andelen av folket som ville gi det en sjanse ihvertfall fikk muligheten til å se, uten å orientere seg i timevis på nettet, for så å ta sjansen på å bestille noe fra en utenlandsk nettbutikk, eller lete etter ulovlige nedlastinger.
Jeg har sett mye god spansk og litauisk film, men "ingen" er villig til å introdusere det på noe plan. Kanskje kan man også skylde på andres manglende evne til å promotere filmene, men samtidig står jeg fast på at mange folk ikke ønsker å gi noe ikke-amerikansk en sjanse.
Det er synd. Blant annet fordi så mange av de amerikanske filmene faktisk er dårlige, men de kommer seg inn i pølsebua i kraft av å være amerikanske, og i kraft av å ha kommet inn i kommerssirkelen.
Men det finnes et alternativt marked - vi som er leie av plaff-plaff, eksplosjon som koster fem million, og kuuuuule replikker fra hotte americans.
At Norge er et lite land er ingen unnskyldning. I Vilnius bodde jeg ikke langt unna en spesiell kino som hadde egne temauker med filme fra ulike steder, blant annet fra Norden. En uke hadde de polsk uke, osv. Siden Oslo og Vilnius har så og si likt innbyggertall, burde det ikke være urimelig å se for seg et bredere tilbud også her.
Dag Herbjørnsrud mener tidligere nevnte "aksjon" er en kulturkonserverende kampanje, og understreker delvis aktørenes tilknytning til det franske.
Jeg frykter også at det med ønske om mer europeisk vil si mer fransk, britisk og tysk. For all del - det ville også vært fint. Jeg har lite kjennskap til disse landenes filmproduksjon, noe som delvis vitner om at jeg kanskje også kan ta litt arroganse på min kappe - men ingen har forsøkt å dytte borti meg med fransk eller tysk film i særlig stor grad. Også dèt er vanskelig tilgjengelig. Men - jeg vet det finnes masse god film blant annet i Litauen, og når et så lite land med et folketall på litt over 3 millioner mennesker kan produsere god film, ja da kan vel sannelig mange andre land det også. Det ville vært interessant å se.
Jeg ville blitt svært glad om jeg hørte at NRK viste f.eks. spanske "Mar adentro" (havet innenfor) eller litauiske "Kolekcioniere" (samlerinnen). Litt bredde kan man da kreve av en statskanal! Og ja - for all del - gi meg også thailandsk, nigeriansk og indisk film. Så ville det kanskje gradvis sneket seg inn ett og annet ikke-amerikansk på Narvesen med årene. Det er lov å håpe.
lørdag 6. februar 2010
søndag 31. januar 2010
Det perfekte parti - et nytt KrF?
Inger Lise Hansen har nå fått stort fokus i media for det hun mener bør være KrFs fremtidige kurs. På forsiden av dagens Aftenposten (31.01.10) står det oppsummert slik: "Ny Israel-politikk, ja til homofilt ekteskap, ja til EU, nei til kristenkrav".
Dette kan delvis leses som en del av den debatten som nå har pågått om KrFs dårlige valgresultat ved stortingsvalget i fjor, der de fikk skuffende 5,5 prosent av stemmene. KrF regnes gjerne som et sentrumsparti, sammen med Venstre.
Å foreta dramatiske endringer i et parti kan slå i forskjellige retninger. Inger Lise Hansen antyder at det med modernisering kan være mulig å nå en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det tror jeg hun har rett i. Mange av disse velgerne vil imidlertid være helt nye KrF-velgere som tidligere ikke ville ha kunne tenke seg å stemme KrF. Samtidig vil de mer konservative kunne flykte til FrP. Det vil derfor være sannsynlig å forestille seg en helt ny velgergruppe.
KrF fronter en del saker som appellerer, eller kunne gjort det, til ikke-kristne. Vi har ganske mange her i landet, som ønsker deler av KrFs politikk - folk som er positive til saker som kontantstøtte og restriktiv alkoholpolitikk, for eksempel. Ikke minst er det vel ikke bare jeg som jubler for innsatsen de har gjort i forbindelse med røyk?
Å ville kunne sitte på kafè uten å bli plaget av røyk, å kunne være sammen med sine barn, og prioritere familie, er det ikke bare kristne som vil ha. Det er det mange som vil.
KrFs motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov har hindret folk som meg i å stemme på partiet. I de homofile miljøene i dag er det stor ustabilitet. Jo mindre rettigheter homofile har - jo mer "umoral" i miljøene. I mange øst-europeiske land for eksempel, der toleransen for homofile er lik null blir aktivitetene redusert til sex i det skjulte. Det fører til løgner for familie, løgner for venner og umuliggjør seriøse forhold. I seriøse forhold og ekteskap ligger det en trygghet mange mennesker ønsker seg. Dette skaper gode rammer for at homofile kan leve verdige liv. Dette burde mennesker som er opptatt av moral være interesserte i. Når Inger Lise Hansen viser en positiv holdning til homofilt ekteskap, øyner jeg håp for at et parti som på andre fronter kan skape et trygt og godt samfunn også kan forbedre min hverdag.
Også Israel-politikken nevnes. Mange i KrF er ganske uttalte i sin Israel-støtte. Jeg er også enig med Hansen i at debatten rundt dette er særdeles polarisert i Norge. Jeg opplever at man "må" være SV-er om man er kritiske til Israel. Jeg synes det er trasig at man ikke kan ha et mer nyansert bilde på konflikten. Igjen - Inger Lise Hansen tar til orde for at vi burde ha nettopp dèt - et mer nyansert syn.
I Aftenposten sier hun: "Noen spørsmål må løses på overnasjonalt nivå. Derfor mener jeg KrF burde vært for EU". Dette utdypes ikke stort mer, og settes ikke i forbindelse med resten av KrFs politikk. Men det er klart at med den stadig økende internasjonaliseringen vi ser i dag, så tilbyr ikke nasjonalstatenes rammer en adekvat scene for å løse alle problemer. Mange vil si EU har bidratt til fred i en av verdens historisk kanskje mest urolige regioner: Europa - en liten verdensdel oppdelt i små stater, viss politikere gjerne har spilt på etnisitet, nasjonal samhørighet og fellesskap, med en aggressiv brodd mot omverdenen når det har vært formålstjenlig.
Andre troende, som buddhister og muslimer, kan lett tenke seg å være begeistrede for deler av KrFs politikk, som tidligere nevnt, spesielt i forbindelse med rus og familie. Derfor er det en ypperlig idè å fjerne kristenkrav. Inger Lise Hansen sier: "Det er håpløst med troskrav i et moderne, kristendemokratisk parti." Ja, det er det.
Om Inger Lise Hansen kunne skapt et KrF etter det hun sier her, ville jeg gått over, og begynt å stemme på partiet.
Jeg var en tid medlem av KrfU, riktignok mens jeg samtidig var medlem av Unge Venstre. Jeg meldte meg ut av KrfU og fortsatte mitt medlemskap i Unge Venstre. Jeg har aldri gjort noe aktivt i noen av partiene. Jeg sendte imidlertid for under ett år siden, tror jeg, en mail til Dagfinn Høybråten der jeg uttalte min skuffelse over at partiet ikke holdt dørene åpne for homofile som ellers kunne ønske et samfunn etter KrFs modell, og at det fratok dem stemmer både fra homofile og deres familie og venner. Så lenge partiet har en slik politikk kan jeg ikke stemme på det. Det ville oppleves som hykleri mot egne verdier.
Jeg håper partiet vil høre på Inger Lise Hansen i større grad. Eventuelt ville jeg gjerne sett Hansen som leder for et nytt parti - et parti som ville hatt potensiale til å bli et nytt storparti, om det fikk nok oppmerksomhet, og kom seg over startkneiken.
Hva tenker du om Inger Lise Hansens linje?
Dere kan lese mer om Inger Lises utspill og reaksjoner på disse her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/nestlederen-vil-endre-krfs-israelpolitikk-3123268.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591429
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591494
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=583632
http://www.vl.no/samfunn/article143863.zrm
Dette kan delvis leses som en del av den debatten som nå har pågått om KrFs dårlige valgresultat ved stortingsvalget i fjor, der de fikk skuffende 5,5 prosent av stemmene. KrF regnes gjerne som et sentrumsparti, sammen med Venstre.
Å foreta dramatiske endringer i et parti kan slå i forskjellige retninger. Inger Lise Hansen antyder at det med modernisering kan være mulig å nå en oppslutning på mellom 10 og 15 prosent. Det tror jeg hun har rett i. Mange av disse velgerne vil imidlertid være helt nye KrF-velgere som tidligere ikke ville ha kunne tenke seg å stemme KrF. Samtidig vil de mer konservative kunne flykte til FrP. Det vil derfor være sannsynlig å forestille seg en helt ny velgergruppe.
KrF fronter en del saker som appellerer, eller kunne gjort det, til ikke-kristne. Vi har ganske mange her i landet, som ønsker deler av KrFs politikk - folk som er positive til saker som kontantstøtte og restriktiv alkoholpolitikk, for eksempel. Ikke minst er det vel ikke bare jeg som jubler for innsatsen de har gjort i forbindelse med røyk?
Å ville kunne sitte på kafè uten å bli plaget av røyk, å kunne være sammen med sine barn, og prioritere familie, er det ikke bare kristne som vil ha. Det er det mange som vil.
KrFs motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov har hindret folk som meg i å stemme på partiet. I de homofile miljøene i dag er det stor ustabilitet. Jo mindre rettigheter homofile har - jo mer "umoral" i miljøene. I mange øst-europeiske land for eksempel, der toleransen for homofile er lik null blir aktivitetene redusert til sex i det skjulte. Det fører til løgner for familie, løgner for venner og umuliggjør seriøse forhold. I seriøse forhold og ekteskap ligger det en trygghet mange mennesker ønsker seg. Dette skaper gode rammer for at homofile kan leve verdige liv. Dette burde mennesker som er opptatt av moral være interesserte i. Når Inger Lise Hansen viser en positiv holdning til homofilt ekteskap, øyner jeg håp for at et parti som på andre fronter kan skape et trygt og godt samfunn også kan forbedre min hverdag.
Også Israel-politikken nevnes. Mange i KrF er ganske uttalte i sin Israel-støtte. Jeg er også enig med Hansen i at debatten rundt dette er særdeles polarisert i Norge. Jeg opplever at man "må" være SV-er om man er kritiske til Israel. Jeg synes det er trasig at man ikke kan ha et mer nyansert bilde på konflikten. Igjen - Inger Lise Hansen tar til orde for at vi burde ha nettopp dèt - et mer nyansert syn.
I Aftenposten sier hun: "Noen spørsmål må løses på overnasjonalt nivå. Derfor mener jeg KrF burde vært for EU". Dette utdypes ikke stort mer, og settes ikke i forbindelse med resten av KrFs politikk. Men det er klart at med den stadig økende internasjonaliseringen vi ser i dag, så tilbyr ikke nasjonalstatenes rammer en adekvat scene for å løse alle problemer. Mange vil si EU har bidratt til fred i en av verdens historisk kanskje mest urolige regioner: Europa - en liten verdensdel oppdelt i små stater, viss politikere gjerne har spilt på etnisitet, nasjonal samhørighet og fellesskap, med en aggressiv brodd mot omverdenen når det har vært formålstjenlig.
Andre troende, som buddhister og muslimer, kan lett tenke seg å være begeistrede for deler av KrFs politikk, som tidligere nevnt, spesielt i forbindelse med rus og familie. Derfor er det en ypperlig idè å fjerne kristenkrav. Inger Lise Hansen sier: "Det er håpløst med troskrav i et moderne, kristendemokratisk parti." Ja, det er det.
Om Inger Lise Hansen kunne skapt et KrF etter det hun sier her, ville jeg gått over, og begynt å stemme på partiet.
Jeg var en tid medlem av KrfU, riktignok mens jeg samtidig var medlem av Unge Venstre. Jeg meldte meg ut av KrfU og fortsatte mitt medlemskap i Unge Venstre. Jeg har aldri gjort noe aktivt i noen av partiene. Jeg sendte imidlertid for under ett år siden, tror jeg, en mail til Dagfinn Høybråten der jeg uttalte min skuffelse over at partiet ikke holdt dørene åpne for homofile som ellers kunne ønske et samfunn etter KrFs modell, og at det fratok dem stemmer både fra homofile og deres familie og venner. Så lenge partiet har en slik politikk kan jeg ikke stemme på det. Det ville oppleves som hykleri mot egne verdier.
Jeg håper partiet vil høre på Inger Lise Hansen i større grad. Eventuelt ville jeg gjerne sett Hansen som leder for et nytt parti - et parti som ville hatt potensiale til å bli et nytt storparti, om det fikk nok oppmerksomhet, og kom seg over startkneiken.
Hva tenker du om Inger Lise Hansens linje?
Dere kan lese mer om Inger Lises utspill og reaksjoner på disse her:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/nestlederen-vil-endre-krfs-israelpolitikk-3123268.html
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591429
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=591494
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=583632
http://www.vl.no/samfunn/article143863.zrm
tirsdag 5. januar 2010
Unnlatelsessynd ikke å fornærme?
Karikaturstriden har visstnok blusset opp igjen. Det norske tidsskriftet Minerva har publisert den mest omstridte av karikaturene. Denne portretterer visstnok profeten med en bombe på hodet.
Nils August Andresen har skrevet en nokså velskrevet begrunnelse for hvorfor de velger å vise karikaturen. Minerva omtales som et konservativt tidsskrift.
På VGs nettsider kan man svare på spørsmålet "Er det riktig at VG Nett og andre norske medier unnlater å trykke bildene?". I skrivende øyeblikk har 75,02% svart "Nei, lenge leve ytringsfriheten". 1157 mennesker har svart. Du kan se boksen og tilhørende artikkel her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581368
Jeg tilhørte, som alltid, minoriteten.
Ytringsfrihet er et gode. Ikke minst er det et gode folk flest vil ha, ikke bare i Vesten, som folk tror, men ifølge en stor undersøkelse ser også folk flest i Midt-Østen ut til å ønske ytringsfrihet. Det krever ikke mer enn enkel tenkning før man skjønner at en gjerne skulle ha hatt muligheten til å si det en føler for. Det krever ingen stor filosof, ingen stor politiker eller tenker å komme frem til det. Det forstår vi når vi er barn, og foreldrene ber oss være stille når det er andre voksne til stede og de prater seg imellom, om noe ubegripelig.
Det ser ut til å være lett å mobilisere folk med å appellere til idealet om ytringsfrihet. Det burde kanskje være overraskende (om man ser historisk på ting) at høyrepopulistiske bevegelser slenger rundt seg med begrepet for tiden (jeg anklager ikke Minerva for å være det, jeg har ikke kjennskap til tidsskriftet, og deres begrunnelse for publiseringen var velskrevet). Partier som FrP og deres like, vil gjerne gi inntrykk av å være for folk flest, og ytringsfrihet forstår folk faktisk, og engasjerer, i motsetning til saker som kommunereform o.l.
Det er fint å ha rettigheter, å føle at en som individ har noe å si, og at alle som vil si noe, i teorien har en mulighet til å gjøre det. Men med frihet følger ansvar. De færreste menn er villige til å gå i blomstrete kjole bare fordi de har rettigheter til det. De vet de vil bli ledd av, og at folk vil synes de er merkelige. Forskjellen her er at det dreier seg om en majoritet. Når det er en minoritet som tar anstøt bryr man seg ikke like mye. Det er om å gjøre å være med på vinnerlaget.
Da en del sterkt provoserte mennesker tente fyr på det danske flagget etter den opprinnelige publiseringen av karikaturene, er det mulig de hadde forstått noe vesentlig. I Vesten er mange utrolig opptatt av nasjonene sine, flaggene sine og i videre forstand det mange kaller den vestlige kulturkrets. Dette fremstår utenfra, for en som ikke deler ideologien og ikke plasserer seg på innsiden, som irrasjonelt og litt pussig. Slik fremstår kanskje også islam og andre religioner for en del folk i Vesten, fordi de ser det utenfra.
Å karikere profeten var en umoralsk handling. Å trykke karikaturene er i mange tilfeller også det. En vet det provoserer, og det er strengt tatt unødvendig. Hva i all verden skal det tjene til? Hva er opplysningsverdien i å se en tegning som vekker slik anstøt? Jeg mener vi må møte våre medmennesker med forståelse. Jeg prøver la være å banne om jeg er sammen med en kristen person. Skal jeg legge inn et par ekstra helveter når jeg prater fordi jeg kan? Om personen blir provosert, skal jeg si et "helvete" til, bare for å lære opp personen?
Jeg er for ytringsfrihet, men man trenger ikke si noe bare fordi man kan si det, om det ikke har noen konstruktiv virkning. Jeg tror ikke trykking av disse karikaturene fører noe godt med seg. Vi har sett hva det fører til nå som Kurt Westergaard ble forsøkt angrepet i leiligheten sin.
Skal vi si alt vi kan, og vise alt, bare fordi vi får lov, blir det ikke hyggelig å være utenfor husets fire vegger. Det blir ikke hyggelig å åpne en avis. Det finnes ting som kan såre oss alle, men vi velger å vise takt og tone. Tar vi ikke vare på ansvaret vi har, vil folk etterhvert ta til orde for å ta det fra oss. Fungerer ikke noe, så fungerer det ikke. Misbruker vi rettighetene og frihetene våre, da vil enkelte ønske å ta dem bort, og det er fullt forståelig.
"Vi ønsker å trå varsomt og vil ikke bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist." sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Jeg kan ikke annet enn å applaudere for det utsagnet.
Nils August Andresen har skrevet en nokså velskrevet begrunnelse for hvorfor de velger å vise karikaturen. Minerva omtales som et konservativt tidsskrift.
På VGs nettsider kan man svare på spørsmålet "Er det riktig at VG Nett og andre norske medier unnlater å trykke bildene?". I skrivende øyeblikk har 75,02% svart "Nei, lenge leve ytringsfriheten". 1157 mennesker har svart. Du kan se boksen og tilhørende artikkel her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=581368
Jeg tilhørte, som alltid, minoriteten.
Ytringsfrihet er et gode. Ikke minst er det et gode folk flest vil ha, ikke bare i Vesten, som folk tror, men ifølge en stor undersøkelse ser også folk flest i Midt-Østen ut til å ønske ytringsfrihet. Det krever ikke mer enn enkel tenkning før man skjønner at en gjerne skulle ha hatt muligheten til å si det en føler for. Det krever ingen stor filosof, ingen stor politiker eller tenker å komme frem til det. Det forstår vi når vi er barn, og foreldrene ber oss være stille når det er andre voksne til stede og de prater seg imellom, om noe ubegripelig.
Det ser ut til å være lett å mobilisere folk med å appellere til idealet om ytringsfrihet. Det burde kanskje være overraskende (om man ser historisk på ting) at høyrepopulistiske bevegelser slenger rundt seg med begrepet for tiden (jeg anklager ikke Minerva for å være det, jeg har ikke kjennskap til tidsskriftet, og deres begrunnelse for publiseringen var velskrevet). Partier som FrP og deres like, vil gjerne gi inntrykk av å være for folk flest, og ytringsfrihet forstår folk faktisk, og engasjerer, i motsetning til saker som kommunereform o.l.
Det er fint å ha rettigheter, å føle at en som individ har noe å si, og at alle som vil si noe, i teorien har en mulighet til å gjøre det. Men med frihet følger ansvar. De færreste menn er villige til å gå i blomstrete kjole bare fordi de har rettigheter til det. De vet de vil bli ledd av, og at folk vil synes de er merkelige. Forskjellen her er at det dreier seg om en majoritet. Når det er en minoritet som tar anstøt bryr man seg ikke like mye. Det er om å gjøre å være med på vinnerlaget.
Da en del sterkt provoserte mennesker tente fyr på det danske flagget etter den opprinnelige publiseringen av karikaturene, er det mulig de hadde forstått noe vesentlig. I Vesten er mange utrolig opptatt av nasjonene sine, flaggene sine og i videre forstand det mange kaller den vestlige kulturkrets. Dette fremstår utenfra, for en som ikke deler ideologien og ikke plasserer seg på innsiden, som irrasjonelt og litt pussig. Slik fremstår kanskje også islam og andre religioner for en del folk i Vesten, fordi de ser det utenfra.
Å karikere profeten var en umoralsk handling. Å trykke karikaturene er i mange tilfeller også det. En vet det provoserer, og det er strengt tatt unødvendig. Hva i all verden skal det tjene til? Hva er opplysningsverdien i å se en tegning som vekker slik anstøt? Jeg mener vi må møte våre medmennesker med forståelse. Jeg prøver la være å banne om jeg er sammen med en kristen person. Skal jeg legge inn et par ekstra helveter når jeg prater fordi jeg kan? Om personen blir provosert, skal jeg si et "helvete" til, bare for å lære opp personen?
Jeg er for ytringsfrihet, men man trenger ikke si noe bare fordi man kan si det, om det ikke har noen konstruktiv virkning. Jeg tror ikke trykking av disse karikaturene fører noe godt med seg. Vi har sett hva det fører til nå som Kurt Westergaard ble forsøkt angrepet i leiligheten sin.
Skal vi si alt vi kan, og vise alt, bare fordi vi får lov, blir det ikke hyggelig å være utenfor husets fire vegger. Det blir ikke hyggelig å åpne en avis. Det finnes ting som kan såre oss alle, men vi velger å vise takt og tone. Tar vi ikke vare på ansvaret vi har, vil folk etterhvert ta til orde for å ta det fra oss. Fungerer ikke noe, så fungerer det ikke. Misbruker vi rettighetene og frihetene våre, da vil enkelte ønske å ta dem bort, og det er fullt forståelig.
"Vi ønsker å trå varsomt og vil ikke bidra til å eskalere konflikten som religiøse ekstremister og terrorister prøver å skape. Ved å publisere tegningene på VG Nett risikerer vi å støte vanlige muslimer i Norge, men vi omvender neppe en eneste terrorist." sier sjefredaktør i VG Nett, Espen Egil Hansen.
Jeg kan ikke annet enn å applaudere for det utsagnet.
lørdag 2. januar 2010
Syklubbskolen uten en tråd
Selv om det i all hovedsak var en interessant affære å komme seg gjennom allmennfag på videregående skole, var det en rekke irritasjonsmomenter og grove mangler, som var tydelig for mange elever, og kanskje også for lærerne.
Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.
Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.
Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.
I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."
Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.
Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.
Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.
Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.
Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.
Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.
Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.
Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.
Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.
Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.
Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.
Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.
Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.
Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.
Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.
Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.
Jeg unnslapp akkurat Kunnskapsløftet, en reform i videregående skole, som jeg i hovedsak vil beskrive som en tragedie.
Læreplanene, og kravene som stilles til elevene, er rett og slett ikke dagsaktuelle nok. Ungdom i dag mangler i stor grad global bevissthet, og folk har null peiling om verden utenfor landegrensene, med mindre de selv er interesserte og fordyper seg i dette utenfor skoleverket. Jeg vil her se spesielt på tre fag i videregående skole som jeg ser på som hinder for modernisering av landet.
Norskfaget syntes jeg kanskje var det verste faget i videregående skole. Dette overrasket mange. Jeg likte jo å lese, og var god til å skrive, sa de. Det var muligens riktig. Jeg er en lesehest. Jeg tror imidlertid den beste vaksinen mot lesetrang og skrivekløe er et norskfag slik jeg opplevde det. For det første var det i hovedsak et litteraturfag i de to siste årene på videregående. Jeg tror ingen var oppriktig interessert i det. Man ble i hovedsak også lite prøvd i dette på eksamen og tentamener. Det fremstod som totalt irrelevant for enhver fremtidig yrkeskarriere. Jeg har ikke kommet på "bedre tanker" etterpå. For det første må en huske at litteraturhistorie i sin essens er konstruert, det er ikke en naturgitt enhet som kan observeres, men et skaperverk i seg selv. I tillegg har jeg følt at utdragene og forfatterne man så på, faktisk ikke har vært det folk har lest. Hvordan kunne de da ha hatt slik innflytelse på folk, og således ha så stor betydning? De ulike periodene er også definert med basis i enkelte utvalgte forfattere, gjerne kritikeranerkjente. Noe av begrunnelsen man kan gi for overhodet å ha faget er at det har skapt en såkalt norsk identitet.
I læreplanen for norsk står det også: "Norskfaget er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling."
Jeg ser således norskfaget som noe som i hovedsak er nasjonalistisk propaganda. Det er nemlig ikke naturgitt at man i første instans føler at ens identitet i hovedsak er tuftet på hvilke landegrenser man tilfeldigvis ble født innenfor, i vår globaliserte verden. Dette er jo åpenbart, da selv læreplanen antyder at denne identiteten må læres.
Er dette bra? Se innlegget mitt med tittel "Gårsdagens høyeste høye" for nærmere utgreiing om nasjonalismens problemer.
Man snakker mye om mobbing i dag. Når man lærer om norsk identitet, om norsk litteratur, og lignende, innebærer det at noen er utenfor. Enkelte kan stille seg spørsmålet, er dette norsk, eller ikke? Dette er et flytende, og lite konkret ord, når det ikke definerer et språk eller etnisitet. Når man definerer å spise appelsin (gjerne fra Spania) som en norsk aktivitet, er det innlysende at det er et ullent ord i praktisk bruk. Jeg føler at skoleverket ikke hjelper til å skape en global bevissthet, eller støtter opp tanken om individuell identitetsforståelse.
Da jeg gikk på videregående lærte vi ingenting om ikke-norske forfattere. Vi leste noen få svenske og danske tekster. Dette må da kunne sies å være i høy grad navlebeskuende. Da jeg luftet min frustrasjon over at vi i det hele tatt brukte så mye tid på å gå i detalj på litteratur (hvorfor ikke musikk, malekunst, dans eller film, om man ser det i et kunstnerisk aspekt?), fikk jeg et interessant svar. Det ville være flaut om vi ikke kjente til Ibsen om man kom opp i en samtale om litteratur i utlandet. Vel - slik jeg ser det, er det minst like flaut at nordmenn flest ikke vet hvem Lev Tolstoj eller Goethe er, og jeg tror dette vil være en langt større flause i en litteraturdebatt internasjonalt. Uansett, tviler jeg på at allmennelever flest, eller studiespesialiserende, som det vel heter i dag, tenker å begi seg til en internasjonal, eller europeisk litteraturkonferanse. Jeg synes mesteparten av det man lærer i norskfaget på videregående er så sært, at det egentlig burde vært reservert litteraturstudenter på universitetet.
Jeg ser at det i læreplanen for kunnskapsløft-norsken, legges opp til at man skal lese noe internasjonalt. Jeg håper dette også fungerer i praksis. Men fortsatt mener jeg at all denne litteraturhistorien, den være seg nasjonal eller internasjonal, er overflødig.
Sammen med et geografi-fag der man ikke lærer en døyt om andre kulturer eller land (i kunnskapsløftet har man i det minste begynt å pugge europeiske hovedsteder), men det er en skam at det nordmenn flest kan om resten av verden har de lært i historiefaget - det er tross alt ikke slik det er i dag. Jeg tror skolens svikt på dette punktet vil vise seg senere. Ikke minst tror jeg det har hindret integreringen av innvandrere, minsker både respekt og kunnskap om andre kulturer pluss at elevene ellers ikke under noen omstendighet ser for seg en fremtid i et annet land, eller ha noe med det å gjøre. Dette er tragisk. Vi ser konsekvensene for eksempel i at det er relativt få nordmenn som tar utdannelse i utlandet selv om det i teorien er lett å gjøre det i enkelte land, som Lånekassen gir støtte til.
Om jeg hadde fått anledning til å gjøre noen endringer i skoleverket, ville jeg i det minste lagt inn noen timer der elevene kunne lære om kulturer og politiske systemer utenfor Norge, og heller redusert noen timetall i norsk litteraturhistorie.
Religionsfaget opplevde jeg som flott på videregående skole. Vi lærte om kristendommen, jødedommen, islam, buddhismen og hinduismen, hadde gode diskusjoner om etiske problemstillinger og hadde interessante fordypningsprosjekt. Man lærer mer om kristendommen enn de andre religionene, noe jeg faktisk føler, inntil videre (ikke for alltid), er berettiget siden man kan finne elementer fra den i så mye som til tross alt reelt er tilstedeværende i samfunnet. At islam er den religionen man lærer nest mest om er også på sin plass, grunnet at muslimer utgjør 1,5% av befolkningen i landet, og at det er viktig for å forstå mange av sakene som frontes av media for tiden, knyttet til islam.
Jeg synes imidlertid det er forferdelig at man ikke MÅ, i følge planen til kunnskapsløftet, lære om buddhismen, hinduismen, jødedommen OG sikhismen. Ca. 0,4% av Norges befolkning er buddhister, en god del folk i Vesten konverterer, og det er en religion som i stor grad skiller seg fra de andre, i og med at den mangler en gud. Om elevene kun lærer om monoteistiske religioner med gudsfokus, får de gjerne et inntrykk om at all religion handler om menneskets underkastelse under en diffus Gud. En burde også lære seg å ha forskjellige perspektiver på virkeligheten, og se at det finnes flere måter å se ting på. Da burde en også sørge for mangfold i religionsfaget. En burde også lære om andre livssyn. "Religion og etikk" er derfor et fag som burde vies større plass i videregående skole. Igjen mener man at man kunne kutte i norsk litteraturhistorie for å gi plass, eventuelt overflytte noen drøftinger av etikk og lignende over til samfunnsfaget, og la være å bruke tid på å definere kultur og lignende som samfunnsfaget nå brukes til.
Det største problemet i skolen er bruken av datamaskiner og laptoper i timen. Elevene påstår de må ta notater, mens de i virkeligheten chatter med hverandre på facebook, spiller online-spill og prater på msn messenger. Dette vet lærerne, men politikere ser ut til å innbille seg at elevene uten å ha laptopen oppslått på skolepulten ikke kan lære seg å beherske IKT og data. Hvordan 60-årige lærere skal lære ungdommer noe om teknologi som er i såpass kontinuerlig og rask utvikling som IKT er, er for meg ubegripelig. Dette er en tidstyv i skolen. Gi elevene penn og papir tilbake.
Et annet problem er gruppearbeid. Dette er et latterlig eksempel på hva en kan finne på når en diskuterer noe hypotetisk langt unna de reelle tingenes tilstand. Det er helt håpløst å lære noe kollektivt. En har enda ikke lyktes i å linke elevenes hoder sammen og la dem komme til en felles, biologisk tuftet, aha-opplevelse. Effektiviteten i gruppene er lav. En må ofte vente på at andre grupper er ferdige med å analysere dikt, drøfte første side i romanen "Sult" av Hamsun, mens halvparten av gruppen snakker om gårsdagens episode av Hotel Cæsar. Dette er uakseptabelt. Jeg tror det er klart for alle som ønsker å lære på skolen at det finnes bedre måter å arbeide på. Når jeg har fortalt om dette for folk fra andre deler av Europa ler de. Det er jo klart at gruppearbeid som det der ikke kan funke! Det ser for meg ut til at gruppearbeid, slik vi kjenner det fra skolen, der folk plasseres i gruppe for å lage en rapport, legge frem en presentasjon eller lignende, er et skandinavisk fenomen. Skandinavia gjør det ikke så bra på internasjonale tester og sammenligninger av skolesystemer. Et annet problem er at når man får gruppeoppgaver, deles det opp mellom medlemmene av gruppene, og en lærer således kun om akkurat det lille en selv skriver om. Ofte må også enkelte gruppemedlemmer bære hovedbyrden mens svakere, eller latere, elever slipper unna, og således ikke lærer en døyt. Samlet karakter på et slikt arbeid blir kanskje 4, noe som av enkelte tolker som bra, siden dette gagner de svake elevene. At de da kanskje har lært mindre enn de normalt gjør, og at de trekker ned de ambisiøse elevene, som trenger høye karakterer for å komme inn på medisinstudier, ser ikke ut til å uroe enkelte lærere eller pedagoger i nevneverdig grad. Dette er direkte umoralsk, og håpløst. I hovedsak mener jeg at ihvertfall 95% av gruppearbeidet elevene blir satt til å gjøre på videregående skole, og også i ungdomsskolen, er unødvendig, og bør kuttes ut.
Pugging må også tilbake i skolen. Spesielt i språkfagene. En KAN IKKE lære språk uten å pugge! Dette er også årsaken til at så mange har hatt femmedspråk i videregående skole uten knapt å kunne presentere seg på språket etter tre år.
Norsk skole er dårlig, og jeg tror vi vil merke konsekvensene av synkende nivå om noen år. Vi vil også se at land som har vært mindre eksperimentelle med skoler, kommer til å fortsette med å score høyt i årene fremover. Dette fører til at nordmenn blir enda mindre konkurransedyktige på det internasjonale arbeidsmarkedet, og kanskje også vil de bli utkonkurrert på "hjemmebane", noe som kan, ironisk nok, føre til større skepsis mot arbeidsinnvandrere, selv om det norske skolesystemet har slått bena under seg selv.
Innlegget heter syklubbskolen uten en tråd, fordi dagens skole kan strippes ned veldig mye, og du vil se hvor tynn den er under alle de pene kleslagene som de flotte formuleringene i læreplaner utgjør. Spesielt partiene på venstre-siden har ekstremt dårlig perspektiv og innsikt i det jeg ser som utfordringene i skoleverket.
Partiet Venstre, som jeg tross alt sympatiserer med, tror jeg gjør litt feil i å fronte læreren som en løsning på problemene i seg selv. Selv om det er viktig med en god lærer, må han også ha noe fornuftig å lære bort, og det må læreplanene legge opp til.
Men det er jo morsomt nok for elever flest i videregående skole, men går man på skole for å ha det morsomt? Om dette er innstilillingen en har til skole, hvordan skal en da bli dyktige arbeidere senere? Litt plikter må en kunne oppfylle.
søndag 27. desember 2009
Et personlig innlegg om religion og politikk i 2009
I en slags kreativ desperasjon, grunnet at dette er det tredje forsøket på å skrive det tredje desemberinnlegget i løpet av de siste dagene, velger jeg å skrive et innlegg om mine opplevelser med religion og politikk i 2009.
Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.
Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.
Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.
Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.
Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.
Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.
Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.
På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.
Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).
På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.
Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.
Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.
Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.
Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.
Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.
Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.
Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.
Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.
Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.
Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.
Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.
Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?
Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.
Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.
Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.
Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.
Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.
2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.
Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.
Jeg ønsket å skrive et personlig innlegg som skulle oppsummere hva jeg har drevet med det siste halvåret, men det ble ganske kjedelig å ramse opp forskjellige begivenheter, uansett hvor interessante de har vært i seg selv.
Kort sagt: Jeg flyttet til Oslo i august. Å studere historie ved universitetet i Oslo er en avgjørelse jeg ikke har angret på. Studiet er interessant, jeg trives i Oslo, og jeg har mange gode venner der, og har møtt nye og interessante mennesker også.
Jeg har vært mye opptatt av politikk og religion dette halvåret, som ellers. En del har lurt på hvorfor jeg har valgt å "konvertere" til buddhismen, og hvorfor buddhismen, som for folk flest er en fremmed religion er så viktig for meg. Dette skal jeg først forsøke å svare på, før jeg går over på en kort oppsummering av hvilke politiske saker som har opptatt meg.
Nøkkelordet er toleranse. Dette har opptatt meg i mange år. Toleranse høres stort, fint og flott ut, men hva legger jeg i det? På ungdomsskolen og tidligere hadde jeg det ikke alltid så lett. Jeg følte meg tidlig annerledes fra andre. Jeg ville helst ligge hjemme å lese. Ikke at jeg ikke ville være sosial, men jeg følte at det ikke var noen for meg. Skolen min, i et lite tettsted, var ganske fæl. Jeg opplevde mobbing, mer eller mindre i konkret form, i flere år. Jeg visste at det fantes mer de kunne ta meg for. Jeg var nemlig også homofil, og hadde mange tanker jeg aldri ville latt dem få tak i. Jeg møtte mesteparten av klassen med mistillit og nesten frykt. Jeg følte meg ikke akseptert. Jeg tenkte mye over hva homofile burde gjøre for å forbedre sin stilling, og jeg følte også sympati for andre uglesette grupper, da hovedsakelig innvandrere. Det hjalp kanskje ekstra at jeg snakket en del med noen fra Etiopia og Somalia som var langt mer modne enn mine klassekamerater, og som hadde interessante ting å fortelle om. Det var en uoverskridelig barriere mellom "de hvite" og innvandrerne, ellers -de hadde en del undervisning for seg selv, der de ikke var i de vanlige klassene, og da de kom kunne de ofte ikke norsk, og folk våget ikke snakke med dem på engelsk. Situasjonen frøs, og det kom aldri noe lenger. Men disse menneskene, blant annet, viste meg at det fantes folk som kunne prate seriøst og alvorlig, som kunne flere språk, som hadde kunnskap og så en verden utenfor TV-programmene og de nye mobiltelefonene de andre var opptatt av. Da jeg hørte stygge ting om innvandrere, våget jeg ikke si så mye. Jeg var jo selv et offer, men jeg forstod at vi var ofre for det samme.
Buddhismen mener det finnes tre usunne røtter, som er skyld i mye ondt: uvitenhet, hat og begjær. Jeg har følt hat på kroppen. Jeg vet at menneskene som var imot min annerledeshet, imot homofile generelt sett, og imot innvandrere i stor grad var preget av uvitenhet.
Jeg var kristen i mine tidligste år. Likevel ble jeg også fortalt i min oppdragelse, som svar på spørsmål om hva som skjer etter døden, at det er mulig man kommer til himmelen, eller det er mulig man blir gjenfødt. Kristne mener slik, buddhister og hinduer slik. For meg var det uforståelig hvorfor så mange, så tidlig, ville begynne å drikke og røyke enda de visste det var skadelig, spesielt det siste. Enkelte i klassen min hadde begynt å røyke da de var 12-13 år gamle. Hvorfor ville de kaste intellektet sitt over båtrekken? Hvilket behov hadde barn for å drikke seg fulle? Dette var noe som stod for meg som uforståelig og umulig å gjøre.
Samtidig kom jeg til et oppgjør med kristendommen. Jeg så, som så mange andre, at mye ikke hang sammen. Dessuten hadde min gudstro til stor del vært mørk, uten at jeg skal gå helt inn på det. Mange kristnes motstand mot homofili var for meg merkelig. Hvordan var det mulig? Var det ikke Gud som hadde skapt alt? Det stred mot all min fornuft at det skulle være så viktig for gud at jeg ikke var homofil. Enkelte av historiene i Bibelen syns jeg var ubehagelige, og jeg følte at det rett og slett ikke passet for meg. Dette sa jeg, når det kom til konfirmasjon, men jeg ville, som så mange andre, ha penger, og jeg fikk ikke lov til å konfirmere meg borgerlig. Jeg syntes det var hyklersk og dårlig av meg, men ønsket om penger vant, og dessuten foreldres motstand mot noe annet.
På barneskolen hadde vi allerede lært litt om buddhismen, men selv om historien om Siddharta var spennende, hadde jeg enda ikke fattet interesse for religionen som sådan. På ungdomsskolen imidlertid skulle man ha et stort prosjekt om en fremmed religion, og jeg valgte buddhismen. Dette arbeidet la jeg stor innsats i. Ellers leste jeg også bøker om religionen. Jeg ville vite mer og mer, og sa at jeg kunne tenke meg å melde meg inn i Buddhistforbundet, og melde meg ut av statskirken. Jeg var da 14-15 år gammel.
Jeg tror det var lett for meg å la meg rive med av historien om Buddha, som på mange måter var en opprører. Han forlot palassets pomp og prakt mot sin fars vilje for å finne sannheten. Sannheten utfordret i stor grad den etablerte brahmanismen (betegnelse på religion i India, som i samlet og ordnet form i dag er hinduismen).
På de seks årene eller så som har gått siden den gang, har jeg lest mer om religion og blitt mer obs på hva jeg mener og føler er rett. Jeg har også siden da hatt en kort superkristen periode der jeg fordypet meg i kristendommen igjen.
Jeg har møtt fantastiske mennesker med buddhistisk bakgrunn.
Jeg har også engasjert meg veldig mye i temaet religionsfrihet. Jeg så det som et problem at jeg var medlem av en kirke jeg ikke tror på. Ca. 80% av Norges befolkning er medlemmer, selv om visstnok bare 32% tror på en gud. Jeg følte jeg måtte melde meg ut. Siden den religiøse organsiasjonen en var medlem i sist fortsetter å motta penger for ditt medlemskap fra staten, følte jeg at måtte melde meg inn i noe annet, og jeg valgte buddhismen.
Jeg regner meg for å være en praktiserende buddhist. Jeg prøver å meditere av og til, noe som gir meg ro, og som gir meg mulighet til å observere hvordan tankene mine oppstår og forsvinner. I tillegg prøver jeg å følge de fem "reglene" folk anbefales å følge: Å avstå fra å lyve, drepe, stjele, rus, og ha urett sex, ulikt tolket, men som regel er det snakk om voldtekt eller utroskap, der man sårer/skader et annet menneske. Reglene kan begrunnes rasjonelt i forhold til kjernen i filosofien.
Disse reglene var også en motivasjon for meg. Jeg fulgte allerede disse i større eller mindre grad, eller ønsket å følge dem, og så dem som fornuftige.
Buddhismen har ikke absolutte svar på alt, og kan vanskelig bli ektremistisk. Buddhismen har ingen gud, men som regel vil buddhister si at kanskje finnes det, kanskje ikke, vi har ikke sett det, og tar ikke stilling til det, men vil gjøre det best mulig her og nå.
Siden jeg har lest om buddhismen med jevne mellomrom de siste seks årene, føler jeg at Buddhas hovedbudskap er naturlig for meg.
Buddha sa noe slikt som at ingen religion kan være viktigere enn menneskets lykke. Det er noe jeg tror mange i dag er enige i.
Dette henger også sammen med mine syn på andre ting. Å være tolerant, kan gjerne også følge hånd i hånd med å være verdiliberal.
Jeg har vært opptatt av at jeg ikke ønsker å presse ferdige løsninger ned over hodet på folk (et mulig unntak fra dette, se mitt innlegg om fyll og avgifter). Ingen stat eller samfunn jeg har vokst opp i har gjort det med meg i stor grad, og jeg ønsker ikke at slikt skal begynne å skje heller. Jeg mener individet bør ha størst mulig frihet. Alle bør ha sin sjanse til å søke lykke på sin måte, slik jeg prøver å følge min vei.
Derfor har jeg som regel erklært meg verdiliberal. Jeg er ikke begeistret for at stat eller flertall eller noen skal bestemme over individet, der ikke individet overkjører et annet individ.
Det har neppe gått så mange forbi som har lest bloggen min at jeg har vært svært engasjert i debatten om islam i år.
Hvorfor skal så jeg blande meg opp i dèt?
Jeg ser det som en krenking av individet når man skal frata noen retten til å gå med hijab, burka eller annet plagg. Jeg så det som en krenking av individet, av eiendomsretten og av religionsfriheten da Sveits innførte minaretforbud. Det er aldri greit å gripe inn mot en annen person, eller hans eiendom, så fremst han ikke har overgrepet seg på noen andre, og strengt tatt gjør man ikke det med å sette en hijab på eget hode, eller ved å sette opp en minaret på en eiendom som er lovlig kjøpt og betalt. Jeg forstår at noen bruker det fordi de føler de må, og slik sett er presset utenfra, men det er ikke noe statlig lovverk som tvinger, og bør heller ikke være det. Jeg skal ikke gå inn på denne saken nå, ettersom jeg har nevnt det tidligere, og muligens kommer til å nevne det mer i fremtiden.
Ellers har jeg snakket om EU, privatisering, kommunereform (sammenslåing), økt internasjonalisering, bistand, rettferdig handel, fred, prostitusjonsloven og slikt. Noe av dette har jeg kanskje nevnt her, noe har jeg kun diskutert fra tid til annen med venner, eller kommentert på nettaviser.
Venstre gjorde det dårlig i årets stortingsvalg. Det syntes jeg var særdeles beklagelig. Jeg er selvfølgelig ikke enig med partiet i alt, men det er det partiet jeg er nærmest, og jeg synes vi trenger et sterkt verdiliberalt parti som kan komme til orde i et polarisert debatt-klima.
Liberale verdier er under angrep (i hovedsak fra høyrepopulister), og kommer nok til å fortsette å være det i 2010 . Vi ser det spesielt nettopp i henhold til inngrep i (eller forslag om det) religionsfriheten, da med henblikk på islam i Vesten. Men snakker vi godt nok, og er nok engasjerte, kan vi kanskje gjøre noe. Individet betyr noe, og individer kan både snu tankestrømmer og være med på å lege skader som har vært gjort, og kanskje til og med innlede helingsprosessen.
Tror dette er det nærmeste jeg kommer et personlig innlegg, og en oppsummering av det siste halvåret. Religionsdelen fikk nærmest elementer av selvbiografi, men det får så være.
2009 har vært et spennende år, med noen reale dødpunkter. Den siste halvdelen har vært særdeles fin, og det er takket være en god del herlige mennesker, og noen spesielle i særdeleshet. Jeg er veldig glad for det.
Til tross for at jeg føler jeg har en god del svar på livets mysterier, er det alltid vanskelig å leve opp til både idealer og ideer når man føler seg ensom og alene. Energien forsvinner. Det er lett å preke, men det er ikke greit når man ikke har noen å preke til. De som hører på meg, og som har tid til meg med korte eller lange mellomrom, fortjener en stor takk. Jeg kom litt inn på en ensom ungdomstid i religionsdelen av dette innlegget. Denne høsten har vært den tidens motpol. Det er herlig. Man mister styrken til å bry seg, uten at andre støtter opp.
torsdag 10. desember 2009
Fred og propaganda
Obama er i Oslo for å motta Nobels fredspris, mens USA er i krig både i Irak og Afghanistan. Mange mener at spesielt krigen i Irak ble ført på helt feil grunnlag. Begrunnelsen var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og det var da spesielt med tanke på atomvåpen. En komitè ble satt til å undersøke dette, og det ble visstnok konkludert med at Irak hadde ikke det.
Likevel gikk USA til krig. Obama startet ikke denne krigen, men jeg mener de som fant på det burde stilles til ansvar. Jeg tror slik krigføring fører til sterke antipatier mot USA og Vesten generelt sett, og kanskje til og med demokratiet som styringsform. Jeg tror ikke demokrati er en verdi i seg selv; det er friheten man mener det fører med seg som er en verdi. Det er frihet vi ønsker. Men hvordan skal folk kunne tro på det om egne slektninger er blitt drept av demokratiets representanter? Hvordan kan dette føre til respekt for Vesten? At det finnes ekstremister i Midt-Østen, og at det kanskje vil bli flere av dem, er ikke uten grunn. Også der kan man tenke kollektivistisk og i stereotypier, og å stryke en gruppe over en kam. Derfor er det viktig også overfor den delen av verden å være en god ambassadør for frihet, generelt sett. Irak-krigen har vært den beste måten å sverte demokrati og "vestlige verdier" på.
8. desember ble hvertfall 131 sivile drept i Irak ifølge http://www.iraqbodycount.org/ Det ble skrevet i avisene om ekstremistisk motstand mot et vest-vennlig regime. Hva annet kan forventes? Skal man forvente at noen skal være vennlig mot en makt som har drept ens egne slektninger og venner? Det blir stadig drept sivile i Irak, og det er ihvertfall rundt 100.000 drepte sivile, men enkelte operer med tall på over millionen. Dette skriver ikke mediene om, så lenge det er vestlige aktører som dreper, men så fort noe kan skrives på muslimske ekstremisters konto, roper de opp.
Obama mener at krig av og til kan være nødvendig.
Jeg, personlig, er pasifist, men på statsnivå er det mulig at det kan forsvares i enkelte tilfeller å drive forsvarskrig. Slik jeg ser det er verken Afghanistan-krigen eller Irak-krigen forsvarskriger, da. Jeg skjønner imidlertid at det kan argumenteres for at NATO fortsatt har styrker i Afghanistan, og jeg skal ikke skrive om det.
Det som provoserer meg, er at Obamas tale, slik jeg ser det, på mange måter kan beskrives som en nesten antipasifistisk tale. Han nevnte riktignok Ghandi, og jeg føler at han viet ham respekt i sin tale.
Jeg vil imidlertid understreke at gruppetenkning, både når det gjelder amerikansk "nasjonalisme" og å definere seg inn i et felles vestlig kuturfellesskap, eller for muslimene å se seg som en enhet, eller motsatt å se disse som enheter utenfra, ikke er av det gode. Men dette finnes. Derfor må vi forstå at krigshandlinger mot en enhet som oppfattes som del av et slikt fellesskap ofte provoserer store deler av fellesskapet. Slik kunne mange støtte USA etter 11. september, og ektremismen øker i Midt-Østen, og antipatien mot Vesten, på grunn av stadige krigshandlinger i Midt-Østen. En kan ikke forvente at man skal elske sin brors drapmann. Derfor er det viktig å være litt mer metodologisk individualistisk: en må se individene, og slutte å tenke i stammer, og samtidig være obs på at andre kan tenke mer kollektivistisk, og se ens handlinger som et trekk av fellesskapet de definerer deg inn i.
HISTORIEN har flotte eksempler på pasifismens slagkraft.
Obama nevnte selv Mahatma Ghandi.
Da Sovjet annekterte Baltikum på slutten av andre verdenskrig, innledet dette en langvarig partisankrig, som først tok slutt i Litauen i 1953. Representanter for Litauen søkte hjelp i Vesten, og ønsket støtte. Vestlige makter hadde lovet støtte til ethvert folk som ønsket demokrati. Balternes kamp 
ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da?
ble tiet ihjel, og det ble ingen debatt. Hvor var vesten da? I 1989 skjedde noe helt fantastisk. To millioner baltere holdt hverandre i hendene i en uavbrutt kjede fra Tallinn i nord til Vilnius i sør. Kort tid etter fikk de baltiske landene sin selvstendighet. Riktignok hang dette sammen med samtidige hendelser, men etter min mening er dette noe av det største som har skjedd i historien.
Under imperialismens storhetstid var det stor konkurranse mellom vestlige land om å kolonisere mest mulig i Asia. Et land som slapp unna var Thailand. I stedet for å gjøre motstand, viste Thailands ledere interesse for de vestlige, og lærte av dem, og slapp unna krigshandlinger og å bli annektert. Med å møte med vennlighet og samarbeidsvilje lyktes det Thailand å forbli selvstendig. Dette er fantastisk.
Det er mulig at fredsprisen er med på å legitimere USAs utenrikspolitikk. Kampen mot kjernevåpen kan brukes som legitimering for konflikter med Iran. Enkelte kynikere peker på USAs økonomiske interesser i dette området. For å kunne nyttegjøre seg bedre av det, tjener de på å ha et vest-vennlig regime til å styre. Om dette er tilfelle, vet jeg ikke, og vil jeg ikke argumentere for. Det jeg vil be folk om, er å være våkne, og ikke stole blindt verken på media eller på forskjellige politiske ledere.
Obama legger også stort fokus på USA, og sin stilling som USAs leder. I typisk amerikansk stil legger han seg på en patriotisk linje i deler av sin tale, og snakket om selvforsvar i sammenheng med en kontekst, der det kan diskuteres om det er berettiget.
Jeg vil sitere fredsprisvinneren i 1989, Dalai Lama, som etter min mening var en virkelig verdig vinner:
"... Det er i virkeligheten langt mer naivt å tro at de menneskeskapte problemene som fører til vold, noensinne kan løses gjennom konflikter. Legg for eksempel merke til at ikke-vold var det fremste kjennetegnet ved de politiske revolusjonene som feide over store deler av verden i 1980-årene.
Jeg er overbevist om at hovedårsaken til at så mange mennesker sier at ikke-voldelige metoder er upraktiske, er at det virker skremmende å prøve dem ut, slik at vi mister motet. Men selv om det tidligere var tilstrekkelig å ønske seg fred i sitt eget land, eller kanskje bare i nabolaget, snakker vi i dag om verdensfred. Det er bare rett og riktig. Det faktum at menneskene over hele verden er avhengige av hverandre, er tydelig for alle nå. Den eneste freden det gir mening å snakke om, er verdensfred".
Dette skriver Dalai Lama i boken "Tanker for et nytt årtusen". Jeg tror han har rett.
Vi kunne hatt en mer verdig fredsprisvinner enn Barack Obama. Jeg føler at han i sin tale har forsøkt å legitimere krigføring, og det mener jeg er stikk i strid med enhver reell tanke om fred.
Bildet av den baltiske menneskekjeden er hentet her: http://www.thinksmall.nl/wp/wp-content/uploads/2008/02/balticchain.jpg
onsdag 2. desember 2009
Om religionsfrihet, toleranse og direkte demokrati
Det høyrepopulistiske Schweizerische Volkspartei har klart å få gjennomført en folkeavstemming i Sveits angående bygging av minareter. Folket stemte for en grunnlovsendring som vil gjøre det forbudt å bygge nye minareter. 57,5 prosent stemte for forbudet.
Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.
På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.
Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.
Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.
Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?
Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.
Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.
Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.
Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.
Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.
Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).
Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.
"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?
Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.
Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.
Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.
Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.
I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.
Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.
Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.
JA til religionsfrihet.
La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.
"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542
Jeg sa for cirka ett år siden, da det var masse snakk om finanskrise, at nå kom det til å bli enda mer intoleranse i Europa. Jeg bygde mitt utsagn på historie-kunnskap. I mellomkrigstiden, etter børskrakket økte intoleransen, og vi vet alle hva det førte til. I tillegg til finanskrisen må man nok legge til at bitterhet fra 1. verdenskrig, samt den evige nasjonalismen, og kollektive tankegangen, la sitt til for at folk kunne kanalisere sitt hat mot jødene.
På 80-tallet hadde man også en liten bølge med dårligere tider økonomisk. Dette førte til økt intoleranse som vanlig. Tenker her spesielt på Tyskland, og situasjonen med tyrkere.
Nå skjer det igjen. Symptomene på dette er for det første at folk nå kan snakke generaliserende om innvandrere og folk som praktiserer andre religioner uten å unnskylde seg, og understreke at de skjønner det finnes unntak. For noen år siden, var folk mer forsiktige. Nå trenger man ikke unnskylde seg for å uttale seg hatsk. Høyrepopulistiske partier er in i Europa. Spesielt i Tyskland og Ungarn står nynazismen sterkt. For en tid siden skrev avisene om en nynazistisk gruppe som hadde brent ihjel en sigøynerfamilie - ikke med noen annen motivasjon enn at det var sigøynere. Asylpolitikken er kjempestreng i flere europeiske land. Folk har sine argumenter for dette, som at innvandrere tar arbeidsplasser eller at noen grupper er overrepresenterte på kriminalstatistikker. Dette viser en klar mangel på forståelse. Om noen kommer fra et land der de har sett familie bli drept, selv måtte klare seg med å stjele siden det ikke fantes noen annen mulighet og lignende, men så blir reddet, brakt til et vestlig land, og så gitt noen penger i hånden og kastet ut i en ny verden, kan man ikke forvente seg at personen (spesielt om han er analfabet) skal sette seg ned og tenke ut en fantastisk forretningsidè som skal bedre ditt liv. Nei. Også i Norge er asylpolitikken langt strengere enn den har vært. Dette møter internasjonal kritikk, men mediene her i landet, lar folk innbille seg at man lever i en boble, og at verden er noe som oppstår kun i visse sammenhenger. Hijabdebatten, og FrPs påstander om snikislamisering tidligere i år var også et eksempel på intoleransen. I Frankrike har det ulmet en god stund, med antimuslimske tiltak, som har truet med å komme.
Men - det er en ting hva folk mener, det er en annen ting hva folk gjør. Sveits har innført forbud mot å reise minareter. Dette betyr en innskrenking i både religionsfrihet og eiendomsrett.
Hvis du eier en tomt, har kjøpt den ærlig og redelig, forventer du vel å kunne disponere den? Er det ikke å eie noe betyr? At man kan disponere det fritt? At en har råderett? Kanskje ønsker du å lage en pen hage? Kanskje ønsker du å lage en dukkestue til datteren din? Kanskje ønsker du å plante et pent tre? Kanskje sette opp et hus, og male det rødt? Kanskje hvitt er penere?
Andre ønsker å bygge moskeer og minareter. Nå har det blitt forbudt å bygge minareter i Sveits. I teorien har disse menneskene også makt til å nekte folk å lage pene hager. Den nye loven medførte visstnok grunnlovsendring. Grunnloven beskytter således ikke mot angrep mot å disponere egen eiendom og praktisere egen religion. For det er ingen hemmelighet at minareter har med islam å gjøre.
Og det er nettopp derfor det er minareter de har innført forbud mot, og ikke vanlige hager.
Mange går rundt med innbilningen at islam er en trussel som må bekjempes. Dette bildet er delvis fremhevet av media, som skriver "islamisme" i store bokstaver om et individ som bekjenner seg til islam har gjort noe galt. At det er individer det er snakk om er klart, når skandalene egentlig er ganske få tatt i betraktning at det er over 1,5 milliarder muslimer i verden. Dette kommer dårlig frem. Hadde avisene skrevet navnene til individene i store bokstaver på sine snuskete forsider hadde det jo ikke vært like spennende. Mediene, og nyhetene i dag, tjener like så mye som underholdning som opplysning, og det er viktig å ikke la seg lure.
Forbudet mot å bygge minareter er et inngrep i religionsfriheten fordi minaretene så tydelig tilhører en bestemt religion, som nytter seg av minareter i sin praksis. Dette er en innskrening av individers frihet, og kan noe innskrenkes kan også noe annet innskrenkes. Så - hva blir det neste? Historien har vist at når slike tiltak settes i verk, og når slike ting begynner å skje, da er det ofte en lang kjede med forferdelser som følger.
Frps Per Willy Amundsen ser ikke bort fra at FrP kan komme til å fremme forslag om forbud mot heldekkende slør, noe som brukes av enkelte muslimer, og som for dem er forbundet med tro. Nok et inngrep i religionsfriheten. Det er riktignok ikke gjort enda. Han mener også at Norge bør sette grenser for islam! Med dette angriper han religionsfriheten.
Dette har FrP gjort før. Carl I. Hagen har slengt svært kompromitterende løgner fra talerstolen om ropene fra minaretene tidligere. For ikke å snakke om hijabdebatten tidligere (en historisk bemerkning: hijab ser ut til å stamme fra tidligere tradisjon, og skilte frie kvinner fra ufrie, og er slik tradisjonelt et symbol på frihet).
Så. Vi oppsummerer: I Sveits er det nå forbudt å bygge nye minareter. Flere europeiske partier vurderer tiltak mot islam. I Norge er det FrP som går i bresjen, ikke overraskende. Om de får innført sine forbud, hva blir så det neste? Min frihet slutter der din begynner. Om andre skal få bestemme over din religion, og over din eiendom, er det ingen grenser for hva de kan finne på.
"Man bør ikke undervurdere det onde og tenke: "Det kommer nok ikke til meg." For selv ei vannkrukke fylles til slutt av dråper som faller en etter en, så selv om han samler det litt etter litt så fylles en dåre av ondskap" står det skrevet i Dhammapada, en liten del av Tipitaka (buddhismens skrifter). At jeg her velger et religiøst sitat er ikke tilfeldig. Om islam kan angripes, hva er så det neste? Buddhismen? Human-etikerne? Matematikere? Botanikere? Husmødre?
Kristendommen har også fornuftige ting FrP kan lære av. Den gylne regel sier klart at man bør gjøre mot andre som man vil at de skal gjøre mot en selv. Om vi gjør inngrep i andres frihet, og åpner for at slike inngrep kan finne sted, kan våpenet også rettes mot oss selv. Dèt ønsker vi ikke. Vi ønsker ikke et samfunn der andre kan forby det de ikke liker ved oss, så fremst det ikke går direkte utover dem: at vi ikke bruker vold mot dem, eller krenker deres eiendom.
Det direkte demokratiet i Sveits har krenket eiendom. Det har krenket religionsfriheten.
Enkelte vil forsvare uretten nettopp med å vise til demokrati, og å fremheve demokrati som en verdi i seg selv. Da må vi stoppe oss selv og spørre hva vi ønsker med demokratiet.
Jeg tror folk ønsker demokrati fordi det er den styringsformen man regner med er best egnet til å verne om frihet. De fleste stater i dag praktiserer så og si det man kaller indirekte demokrati. Man velger representanter som skal styre på vegne av seg selv. Dette fungerer ganske godt. Dette fordi disse representantene er mer eller mindre forpliktet av partiprogram og erklæringer samt et etablert system. De er som regel utdannede folk, eller i det minste folk som har drevet med politikk lenge, så de er relativt kompetente. En kan imidlertid ikke regne med at mannen på gata har doktorgrad både i religionshistorie, historie, biologi, genteknologi og matematikk. Derfor burde han ikke direkte kunne forby alt som han ikke har peiling på. Demokratiet er til for å sikre oss frihet. Vi ønsker ikke et massediktatur. Det er det styret i Sveits har preg av.
I Athen var frykten for enkeltinidividet så stor, at så og si alle embetsmenn skulle trekkes ut med loddtrekning. De måtte for all del ikke tro de var noe, og de måtte ikke kunne jobben for godt, så etter ett år ble de byttet ut. Athen opplevde ikke ti års sammenhengende fred i antikken.
Det jeg mener er at demokratiet ikke bør kunne krenke enkeltindividet. Majoriteten har ikke alltid rett. Veldig ofte har den feil. Derfor er det grenser for hva man burde ha lov til å regulere med lover. Det burde være grunnlovsfestet i ethvert sivilisert land at man har religionsfrihet, frihet til eiendom, samt ytringsfrihet. I tillegg burde det være en garanti for likestilling av menn og kvinner juridisk, samt for homofile og heterofile. Og alle skal være like for loven. Dette burde være ubestridelig, og ingen burde kunne forandre det. Uansett. Om så ett menneske ønsket å bekjenne seg til en religion resten av folket, demos, ikke likte, så burde han ha rett til det. Det går grenser. Og de grensene går mellom våre friheter. Du får ikke angripe min frihet, og jeg får ikke angripe din. Men fordi vi begge ønsker frihet involverer frihetsbegrepet at vi ikke har myndiget til å krenke hverandre med å sette begrensninger på tro, ytringer og eiendom.
Ingen bør tvinges til å underkaste seg andre. Spesielt ikke når de andres beslutning og en oppfatning baserer seg på uvitenhet og hat.
JA til religionsfrihet.
La ikke uskikken som har vist seg i Sveits få gjennomslag her. Vi skal ikke vise oss like nedrige.
"Gjengjeld ondt med det bedre." (23,96) står det i Koranen. =)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=577722
http://www.koranen.no/artikkel.php?id=542
Abonner på:
Innlegg (Atom)