Utsaksing (dikt)

Kappemuskelen min slengt på is,

sekunder etter steril utsaksing.

Perfekt presisjon, imponerende raskt,

hva skal du skjære i så?

Kanskje ta en kastrasjon, kanskje

bare barbere huden rundt såret, vokse?

Du hater min seksualitet,

gni gonoré i såret, sy med syfilis

Lær meg leksen Abraham avslo

å gi, gi meg en skive svett brunost.

Få på fjernsynet, send skirennet

igjen, send meg på skolen, gi meg

beskyttelse, kritt, svamp, bedøvelse

mens du lydløst jekker hjertet ut. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Ansiktsformørkelse (dikt)

Jeg mørkla meg før møtet foran solen,

og skjulte ansiktet i skyggen.

Mens gudene diskuterte, døde dagen,

og jeg unndro meg debatten.

Hva skulle jeg si? Jeg kremtet litt iblant,

og ventet bare på katten.

Det var hun som hadde mest å si. 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Dyrepoliti i Rogaland

Etter de legendariske mengdene om og men har nå regjeringen (FrP og Høyre) og samarbeidspartiene (Venstre og KrF) blitt enige om revidert statsbudsjett.

Heri lå det to kjekke dyrepolitiske overraskelser, nemlig at det opprettes forsøksordning med dyrepoliti også i Rogaland og støtten til dyrevernorganisasjoner økes. NOAH får nå statsstøtte for første gang mens støtten til Dyrevernalliansen videreføres med en viss økning. 

Trøndelag, som første fylke ut, fikk sin enhet dyrepoliti tidligere i år. 

Fremskrittspartiet gikk til valg på innføring av dyrepoliti. Det er gledelig at partiet leverer på dette. Ordningen i Trøndelag har vært en forsøksordning. Vi får håpe opprettelsen av dyrepoliti også i Rogaland er et signal om at ordningen vurderes positivt. 

Tall fra budsjettet kan finnes nederst i følgende lenke: http://www.hoyre.no/nb-no/aktuelt/nyheter/enighet-om-budsjett-for-arbeid-aktivitet-og-omstilling

Kongen av høyspentlinja (dikt)

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja

mens du bare bråker

du beveger deg brått, du drar med deg dritt

hva skal du med det der? Hva er det du har?

Vingen ingen bruker, holder på en slags kvist,

Er det et redskap, hva kan du bruke det til?

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja,

det forstår ikke du. 

Jeg regjerte her i går og jeg var her i fjor.

Du forandrer deg lite, du klarer ikke fly. 

Men av og til har du mat, hva har du i dag? 

Jeg sitter her på linja, men du ser aldri opp. 

Jeg sier jeg er kongen av høyspentlinja.

Hva tror du det betyr? 

Bo-Nicolai Gjerpen Hansen

Det franske flaggfilteret

Jeg ser flere problematiserer de franske flaggfiltrene mange, inkludert meg selv, har lagt over profilbildene sine på Facebook. Jeg skal forklare kort hva dette handler om for meg.

Det skuffer meg at mennesker tyr til vold som den vi så i Paris. Det gjør meg trist at enkelte ikke respekterer andres ønske om å leve. Men for meg er dette så grunnleggende at jeg ofte føler det er unødvendig å si.

Drap gjør meg trist. Terror gjør meg trist. Det gjør meg trist at folk som kunne levd gode liv, dør helt unødvendig.

Jeg ønsker ofte å kommentere tragedier av denne typen, men jeg lar være, ganske enkelt fordi jeg føler jeg ikke har noe å si. Det kan som regel reduseres til at jeg synes det er trist. Fordi det er det. Det er like selvfølgelig som at vann er vått.

Flaggfilteret er en enkel måte å vise min sympati på, og si det åpenbare; det som har skjedd er grusomt. Og jeg er glad såpass mange ser ut til å være enige i at dette selvfølgelig er nettopp dét.

Det ER betenkelig at tragedier som dette får så stor oppmerksomhet først når de skjer i Europa eller Vesten. Like fullt er det som har skjedd i Paris grusomt, og det blir mer og mer tydelig at vi i dagens verden kanskje må markere det selvfølgelige:

Å drepe - annet enn i forsvar - er galt. 

Dessverre er det også nødvendig å understreke at dette verken er en subjektiv mening eller kulturelt betinget. Så og si alle har overlevelsesinstinkt, og ønsker med det å leve. Å trosse dette er å fjerne en persons mulighet til å ivareta noen annen av sine interesser. Et samfunn uten respekt for liv, er ikke et godt samfunn å leve i. Det er et samfunn hvor fokus blir flyttet fra alle andre interesser til å opprettholde sin primære; sitt liv. Det er et samfunn i angst. Å relativisere livets verdi setter alles liv og velvære på spill. 

Forbud mot å ta liv er åpenbart verken en spesielt kristen verdi eller utelukkende humanistisk. Den springer ut av menneskets, ja faktisk dyrets, faktiske natur. De fleste forstår dette nærmest automatisk, trolig derfor er forbud mot drap og vold noe som går igjen i de fleste kulturer, dog tidvis med unntaksregler. Jeg avslutter derfor med å sitere den buddhistiske teksten Dhammapada v. 129-130:

Alle skjelver for voldsbruk,

alle er redd for å dø.

Sett deg derfor i andres sted

og la være å slå eller drepe.

Alle skjelver for voldsbruk,

alle har livet kjært.

Sett deg derfor i andres sted

og la være å slå eller drepe. 

Sitatet er ikke primært religiøst. Det konstaterer det vi ved observasjon kan fastslå og se i oss selv; at vi ønsker å leve. Å sette seg selv i en annens sted er empati. Empatien er en egenskap vi har, og som trolig er nødvendig for å leve i samfunn. Et samfunns regler kan diskuteres, men skal det være et godt samfunn må i hvert fall den primære interesse til alle innbyggere respekteres. Uten liv blir alle andre rettigheter meningsløse. 

Kampen mot pels er personlig

Har du noensinne følt deg som et dyr i bur?

Har du noensinne tenkt over hvorfor vi har dette uttrykket?

Har du lyst til å føle deg som et dyr i bur?

Jeg har følt meg som et dyr i bur.

Og nå har jeg innsett at kampen for et pelsfritt Norge ikke lenger bare er prinsipiell. Jeg går ikke i fakkeltog utelukkende fordi det er galt å holde dyr i bur i seg selv. Jeg protesterer ikke mot pels bare fordi det er et av de aller minst nødvendige produktene dyr må dø for.

Jeg har innsett at kampen mot pels – for meg – er personlig.

Tenk over spørsmålet jeg åpnet med. Har du noensinne følt deg som et dyr i bur? Har du noensinne følt deg fanget? Har du noensinne vært sikker på at du var på feil sted og at du ikke ville føle deg bra igjen før du kom deg vekk?

Jeg var over lenger tid i et usunt sosialt klima hvor selvtilliten min ble raspet ned som en gulrot i kvern. Den raske nedbrytningen – mobbingen og jantelovmaskineriet på en praktfull norsk grunnskole – ble ikke tatt på alvor. Min natur – min seksuelle legning, min nerdete side, mine gode karakterer – gjorde meg til noe annet. Til en som stod utenfor. Til en som ikke kunne si noe uten at det ble fordreid og gjort om til noe annet. Jeg kunne like godt breket, gryntet eller avslørt hva reven virkelig sier. For jeg var ikke lenger menneskelig. Jeg var ikke en i flokken. Og til slutt ville jeg heller ikke være det. Jeg ville bare bort, ut fra buret som var det streite konformitetstyranniet. Men jeg hadde ikke nøkkelen til mitt eget bur. Den lå i andres forståelse, en forståelse som ikke var i sikte. Til jeg ble eldre og fikk bestemme mer over eget liv.

Men revene og minkene er fortsatt i bur. Og de finner aldri noen nøkler. Når de blir gamle nok, blir de slaktet og flådd, for så å bli statussymboler på fangevokternes krager. Før det er livet nettinggulv og undertrykte impulser; impulser som ikke kan følges eller få uttrykk i bur, uansett størrelse. Naturlig trang får ikke utløp i fangenskap. Ingen rosenrød fremtid eller kommende lykke kan tjene som trøst. Livet er nåtiden, og nåtiden er et bur.

Det er ikke greit.

Dyrene ses som redskaper og ikke mål i seg selv, til tross for at de har overlevelsesinstinkt, evne til å lide og individuelle behov. Og den samme disrespekten har også rammet mennesker – har den ikke? Jo, for vi har en fabelaktig evne til å unngå blikket til dyret foran oss, har vi ikke?

Jeg vil rive av bindet du har for øynene dine.

Men vi skal ikke trenge møte blikk gjennom netting. 

Jeg vil ha tomme bur.

Jeg oppfordrer derfor til å delta i NOAHs fakkeltog mot pels lørdag 14. november klokken 17:30. Fakkeltoget går i hele 24 byer. Fullstendig liste over oppmøtesteder finner du på NOAHs nettsider: 

http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/mot-opp-i-noahs-fakkeltog-mot-pels-2015/

Med motet som nøkkel - en omtale av Frances Burnetts "Den hemmelige hagen"

Kast sikkerhetsnettet

Sinnets skinneganger kan være enkle å følge. Nå som fargelegging for voksne er i tiden og jeg selv har forvillet meg inn i fargeleggingsboken "Den hemmelige hagen" av kunstneren Johanna Basford (som jeg har skrevet om før), kom jeg til å tenke på filmen "Den hemmelige hagen" (1993) som jeg så på som barn (og voksen). Dette er en filmatisering av Frances H. Burnetts barneroman fra 1911 med samme navn. Dessverre - med utropstegn - hadde jeg aldri lest boken som barn! Jeg husket filmen som særdeles vakker, og jeg husket at den hadde et meget godt budskap jeg nå har lært er sant. Derfor følte jeg nå det var på tide å lese boken. Det var ikke et minutt for tidlig. "Den hemmelige hagen" er en dyp bok vår samtid burde holde som grunntekst. Den formidler vakkert og poetisk et budskap mange har glemt. Boken løfter motet som dyd, og fremmer en barneoppdragelse uten overbeskyttelse og hysteri. Den bærer en oppfordring om å kaste sikkerhetsnettet og låse opp en forbudt dør til en vakker hage. Og den viser deg hva som er på innsiden. Jeg advarer om at denne bokomtalen inneholder spoilers, og at jeg gjengir viktige trekk fra bokens handling. Dette gjelder også bokens siste halvdel.  

Kolera

Rent konkret handler boken om Mary Lennox, som vokser opp i India som barn av rike briter, men mister foreldrene sine i en kolera-epidemi. Det gråter hun ikke noe over, for Mary har ikke lært å gråte. Dessuten har hun ikke noe nært forhold til foreldrene sine i alle fall. Det kan høres brutalt ut, men på dette tidspunktet driter Mary langt i hva du syns om det, og forøvrig er det akkurat slik det er. Hun er et grettent og stygt barn som ingen virkelig bryr seg om, selv om hun har en indisk barnepike som kan fortelle fine historier. Faktisk bryr folk seg så lite om henne at hun blir glemt for en stund mens hele huset forøvrig er døde i kolera.

Men ingen kom, og der hun lå og ventet, var det som om det bare ble stillere og stillere. Hun hørte noe som raslet på gulvmatten, og da hun så ned, var det en liten slange som gled bortover og så på henne med øyne som edelsteiner. Hun ble ikke redd, for det var et harmløst lite vesen som ikke kunne gjøre henne noe, og forresten virket det som den hadde det travelt med å komme seg ut. Mens hun så på, smøg den ut under døren. 
"Så rart og stille det er," sa hun. "Det låter som det ikke er andre i huset enn meg og slangen." 

Pukkelrygg

Men Mary blir omsider sendt til England for å bo hos onkelen sin på et stort gods, Misselthwaite. Imidlertid er onkelen nesten aldri hjemme og vil i utgangspunktet ikke se henne. Hun blir overlatt til husholdersken Medlock og stuepiken Martha. Medlock er en striks dame som heller ikke vil se for mye til jentungen og forøvrig følger sjefens ordre. Martha er en enkel kvinne fra distriktet, som riktignok mener jenten Mary bør kunne kle seg selv og være mer selvstendig, men ellers er veldig hyggelig mot henne. Selv om Mary i begynnelsen misliker Martha, finner hun gradvis ut at hun begynner å like henne. Mary finner ut at det ikke er stort annet å gjøre enn å leke ute og utforske alle hagene utendørs. Men en hage er forbudt. Den er låst inne og ingen vet hvor nøkkelen er. Faktisk er Misselthwaite hovedgård full av hemmeligheter. Hagen er hemmelig, men også en merkelig, ulende lyd som selv Martha ikke vil fortelle sannheten om. Mary blir fortalt at det er vinden, men hun hører den også når det er vindstille. Den er fryktelig å høre på. Og en dag Mary ikke kan leke ute, bestemmer hun seg for å ta rede på hva det er. Det viser seg å være en gutt. En gutt som skal dø. Colin heter han, og han er onkel Archibalds sønn og Marys fetter. Han er syk hele tiden og svak og blek. Han ligger i sengen sin og ser på billedbøker, når han ikke skriker. Om han lever lenge nok, kommer han til å få pukkelrygg som sin far. Mary finner imidlertid ut at verken Archibald eller Colin har noen pukkelrygg. Faktisk ser det ikke ut til å feile Colin noe som helst, annet enn at han alltid er sengeliggende og svak på grunn av det.

Mary bryter regler

Mary bryter regler. Hun finner også nøkkelen til den hemmelige hagen, med hjelp fra en rødstrupe, og går inn i den. Hun finner begeistring for verden i å stelle der, og hjelpe plantene med å vokse til. Hun blir også kjent med Dickon, Marthas bror, som nesten alltid er ute og rir eller prater med dyrene. Han er en sterk og sympatisk gutt Mary lett får tillit til. Faktisk oppdager Mary at hun for første gang i livet liker noen. Hun liker faktisk flere. Hun liker rødstrupen, hun liker gartneren, hun liker Martha, hun liker Dickon, og hun liker moren deres, som hun først bare blir fortalt om. Etterhvert liker hun Colin også. Og i hvert fall liker rødstrupen henne, og Dickon liker henne, så da er det noen som liker henne også. Det er en helt ny situasjon, og hun finner ut at hun trives med den. Mary kvitter seg gradvis med "prinsessenykkene" fra en materielt sett bortskjemt oppvekst i India og er så mye ute som mulig. Hennes fortellinger om Den hemmelige hagen inspirerer også Colin, og han bestemmer seg etterhvert for at han vil se den. Han klarer det fint, og det viser seg også at han med litt trening fint kan gå og er så frisk som hvilken som helst annen gutt. Han virket svakelig ved fødselen, og ettersom hans mor døde omkring de tider, har omgivelsene både en forventning om at han skal være syk og en slags avstandstagen på grunn av det fryktelige som skjedde på den tiden.  Faktisk er det også på grunn av morens dødsfall at hagen ble stengt. Det var hennes hage, som hun elsket høyt, og der døde hun. Hun satt på en gren som knakk, og tok sin død av fallet. Hovedpersonene skjønner imidlertid at hun nok aldri ville ønsket hagen stengt.

Helseangst

Mary Lennox våger å trosse voksnes forbud, og vinner på det. Hagen skader henne ikke. Tvert imot er interessen for hagen med på å trigge en livsglede i henne hun tidligere har manglet. Dessuten blir den tidsfordriv og ice breaker når det kommer til å bli kjent med Dickon, Marthas bror. Dickon har en spesiell nærhet til natur og dyr og både Mary og Colin fascineres av det. Colin drar ut til tross for sin egen dødsfrykt og helseangst, og at voksenpersonene (pleierske, hushjelp og lege) rundt også er usikre. Det viser seg likevel at han har godt av det.

Det krever mot å skulle våge noe man frykter kan volde ens død. Om man tror man kan dø av farlige sporer utendørs, og likevel går ut, er det neppe mindre spenningsfylt enn å utsette seg for reell fare. Følelsen er den samme om det er en fiktiv fare eller om det er krig eller reell sykdom.

Overbeskyttelse og frykt

Marys og Colins problemer viser seg i stor grad å være forårsaket av overbeskyttelse og skadde (ikke-eksisterende) relasjoner til foreldre. Foreldrene er imidlertid ikke viktig for lykken, så lenge de får utforske verden og være selvstendige. Når Mary og Colin trosser frykt og forbud finner de en verden som er helt deres egen (og Dickons og rødstrupens). Den er vakrere enn resten, og den bringer dem sammen. Colin, som før kun har tenkt på å dø, tenker nå det motsatte. Han skal leve, og leve, og aldri, aldri dø.

Noe av det rare ved å leve i denne verden er at det er bare en sjelden gang man er helt sikker på at man skal leve, og leve, og aldri, aldri dø. Det hender man vet det når man står opp akkurat idet det gryr av dag, skjørt og høytidelig, og går ut og står der alene og legger hodet langt bakover og ser opp og opp og ser den bleke himmelen sakte rødme og forvandles og ukjente og utrolige ting skje, til østhimmelen nesten får en til å skrike og hjertet til å stanse, bare for soloppgangens underlige, uforanderlige majestet - og dette har skjedd hver eneste morgen i tusener på tusener på tusener av år. Akkurat da vet man det, et øyeblikk eller to. Og det hender man vet det når man står alene for seg selv i en skog ved solnedgang, og det er som om den hemmelighetsfulle, gylne stillheten som skråner ned gjennom og under grenene sier noe, sakte, om og om igjen, noe man aldri helt kan høre, samme hvor hardt man prøver. Og iblant blir man sikker av nattens veldige, mørkeblå stillhet, når millioner av stjerner venter og vokter, og iblant er det lyden av fjern musikk som gjør det sant, og iblant er det bare et blikk i noens øyne. 
Og slik var det for Colin da han for første gang så og hørte og følte våren mellom de fire murene rundt en hemmelig hage. 

Hvis du trosser frykten, hvis du trosser tåpelige forbud og stoler på ditt eget håp og din egen overbevisning, kan du finne og vinne en hemmelig hage. For Colin var alternativet en fortsatt miserabel eksistens på sitt sykeværelse, med innbilt sykdom og frykt for forekommende død, som kanskje til slutt ville kommet på grunn av mangel på stimuli, bevegelse og kjærlighet. Han trosset sin frykt og vant. Han fant venner og ny mening med livet, som han til slutt våget tro på.

Hvert århundre siden verdens begynnelse har budt på vidunderlige oppdagelser. I forrige århundre ble det oppdaget flere fantastiske ting enn i noe tidligere. I dette nye århundret vil hundrevis av enda mer forbløffende ting se dagens lys. I førstningen vil folk avvise blankt at noe nytt og uvant lar seg gjøre; så ser de at det kan gjøres - og plutselig er det gjort, og all verden lurer på hvorfor det ikke ble gjort for århundrer siden. En av de nye tingene folk begynte å finne ut i forrige århundre, var at en tanke - bare en tanke - har like stor kraft som et elektrisk batteri, og kan være like sunt for en som solskinn, eller like skadelig som gift. Å la en trist eller stygg tanke slippe inn i sinnet er like farlig som å slippe en skarlagensfeber-basill inn i kroppen. Hvis du lar den  bli der når den først er sluppet inn, er det ikke sikkert du kommer over det så lenge du lever. 

[...]

Så lenge Colin stengte seg inne på rommet sitt og aldri tenkte på annet enn sine engstelser og svakheter og sin avsky for folk som så på ham og grunnet i timevis over pukler og for tidlig død, så lenge fortsatte han å være en hysterisk, halvgal liten hypokonder som ikke ante et fnugg om solskinnet og våren, og heller ikke at han kunne bli frisk og stå på egne ben så sant han bare ville. Da nye, vakre tanker begynte å ta plassen fra de gamle, fæle, begynte det å komme liv i ham igjen; blodet rant friskt i årene, og ny kraft fylte ham i en flom. Det vitenskapelige eksperimentet hans var meget enkelt og praktisk, og det var overhodet ingenting merkelig ved det. Langt mer overraskende ting kan skje hvem som helst, bare de har vett nok til å tenke seg om i tide, når en guffen eller motløs tanke sniker seg på, og presse den ut igjen ved å erstatte den med en hyggelig og modig en. De to tingene får ikke plass samtidig. 

Der du dyrker en rose gutt,
kan ingen tistel gro. 

Motets og fryktens krefter

"Den hemmelige hagen" er en nydelig bok med et godt budskap. Jeg tror like mange voksne som barn i angstridde Norge kan ha utbytte av å lese denne boken. Om vi anerkjenner motets og fryktens krefter, bør vi stille oss en hel del spørsmål om måten vi oppdrar barn på. Har vi ikke en tendens til å overbeskytte dem? Og i så fall - er ikke dette noe som kan bidra til angst? Hvis vi viser barnet med all tydelighet at vi selv tror verden er farlig, vil ikke barnet trolig holde på dette bildet? Kaller du det ansvarlighet, eller kaller du det frykt eller angst? Dette kunne vært tema for en hel debattbok, men har vi ikke et fryktdyrkende samfunn? Vi har regler i haugevis som skal beskytte oss mot både det ene og det andre, og vi mates med nyhetsstoff om alt som er farlig, selv om forsøk viser at det bare gir en liten, marginal risiko. Risikerer vi at putene vi polstrer oss selv med, drukner oss med fjær?  

Dragen som kalles Angst

Jeg tror at vi i møte med oppfattet eller innbilt risiko er nødt til å stoppe opp og vurdere risikoen ordentlig, eventuelt bare hoppe i det (hvis vi faktisk har lyst). Hvor mye farligere er dette enn bare det å gå ut døren? Hvor mye farligere er dette enn å sette seg i en bil? Og ikke minst - hva kan jeg vinne om det går bra? Ikke bare si nei av hensyn til sikkerheten, for sikkerheten er oftest en illusjon, og om du mater den for mye, vokser den til en drage som kalles Angst.

Les Den hemmelige hagen.

Kom du hit for å lese om fargeleggingsboken Den hemmelige hagen? Les om den i mitt forrige blogginnlegg. 

Fargeleggingsbøker for voksne

Bokhandlene er stadig utsolgte for fargeleggingsbøker for voksne. Hva er det som har skjedd når noe som tidligere knapt fantes har blitt så populært at forlagene er utsolgt og må trykke opp mer mens kunder går fra butikk til butikk for å spørre etter fargeleggingsbøker som "Den hemmelige hagen"? Jo, vi har en trend.

Flere har forsøkt å forklare denne trenden. Kunstneren bak "Den hemmelige hagen", en av de aller mest populære fargeleggingsbøkene, skriver ifølge Dagens Næringsliv følgende: "Jeg tror mange mennesker har så travle, digitale liv at muligheten til å ta en pause og unne seg en nostalgisk, kreativ aktivitet virker både gøy og avslappende".  Trenden koples også til mindfulnessbølgen. Gyldendalredaktør Ingrid Ryvarden mener bøkene er et opprør mot det digitale samfunnet.

Selv er jeg overbegeistret for fargeleggingsbøkene ikke så mye fordi jeg vil unnslippe Facebook, Det er mer fordi jeg vil unnslippe det sadovisuelle, grå deppemarerittet de siste årenes antifargetrend har presset på meg. Bilene er grå, husene er grå (eller hvite eller beige, om du er tøff) og klærne er grå. Du kan vise så mange shades du bare vil; grått er og blir kjedelig. Jeg argumenterer sjelden med at noe er naturlig eller ikke, men vel - naturen er full av farger. Kanskje er det noen som har et lite naturvesen inni seg som ikke så lett finner seg til rette med alt det grå? Når vi setter oss ned med fargeblyantene og farger en blomst i sterke farger, når vi blander vår, sommer og høst i ett bilde, kan vi stenge ute vinteren som er rundt oss i kanten av synsfeltet. Og hagen er hemmelig, det er liten sjanse for at noen kommer og straffer oss for at blomsten ble for sterkt rosa, slik man nærmest kan oppleve om man setter farge på en husvegg. Jeg håper dette er starten på et opprør mot flere års visuell deppekult.

Jeg har drevet en del med mindfulness og meditasjon og må si at jeg føler fargeleggingen gir meg noe av det samme. Det gir en viss ro og det bringer meg inn i øyeblikket. Samtidig vandrer tankene av og til, slik de også har endt opp med å gjøre under mindfulness-meditasjon. "Fargeleggingsterapien" har også likhetstrekk med mer visuelle meditasjonsteknikker, og kanskje kan slike teknikker nettopp fylle flere behov samtidig. Man fyller hodet med noe vakkert, man samler fokus og man gjør noe annet enn det dagligdagse. Selv på en liten studenthybel der man ikke har lov til å male de antifargede veggene og det ikke kan slås inn en eneste spiker, kan man kontrollere fargene på et ark.

"Den hemmelige hagen" er boken jeg har begitt meg inn i. Den gir meg en følelse av guilty pleasure. Jeg stiller meg stadig spørsmålet om det er riktig å sitte her og gjøre noe såpass uproduktivt. Ja, jeg er kreativ, det gir meg ro og glede og det er bedre enn å fylle hodet sitt med dårlige filmer, mindless scrolling på nett eller evige TV-serier. Jeg kunne heller laget en tegning fra scratch eller jeg kunne skrevet noe hvor jeg var opphavsmann. Kanskje burde jeg ryddet litt på kjøkkenet forresten? Men hva er disse tankene et symptom på? Jo, på at hodet mitt er fullt med dårlig funderte pliktfølelser. Det er ingenting galt med å ville være produktiv i ytterste forstand. Det er ingenting galt med å gjøre husarbeid. Det er ingenting galt med å legge stor innsats i pensumlesning eller jobbforberedelser. Men det er noe galt med en mentalitet som ikke tillater meg å slappe av. Er ikke målet med alt dette til syvende og sist at ting skal bli bedre? Er ikke årsaken til at jeg vil holde det rent, gjøre det bra på studiene eller gjøre en god jobb nettopp at jeg skal vinne noe på det?

Hva skjer om jeg legger alle gevinstene til fremtiden? Hva gjør jeg med meg selv om jeg ikke tillater meg å slappe av? Ville jeg krevd at andre skulle underkaste seg et slikt slavedriversk ideal? Hvorfor kreve det av meg selv?

Så kanskje ligger det et lite opprør i det å fargelegge. Men det er ikke bare mot vår digitale hverdag. Det kan også være mot antifargene vi omgir oss med. Det kan være mot vår egen pliktfølelse som tidvis går på autopilot uten innsatt bestemmelsessted. Men mest av alt handler det nok om at vi faktisk husker at det å fargelegge faktisk var gøy. Et sted underveis på livets vei falt mange fine ting ut av sekken vår. Vi var for travle til å snu og hente dem opp igjen. Men kanskje er det verdt å se seg over skulderen en gang iblant. En dag hopper vi kanskje paradis igjen. Eller vi ruller ned en bakke. Det er lov.

Men aller først; gå og kjøp deg en fargeleggingsbok og noen fargeblyanter.

Eksempler på andre fargeleggingsbøker er "Kreativitet og mindfulness. Fargelegging som gir ro i sjelen. 100 inspirerende mønster til å fargelegge selv" utgitt på Cappelen Damm og "Munch fargeleggingsbok" utgitt på Kontur forlag. Snart kommer også en annen fargeleggingsbok fra Johanna Basford ut. "Enchanted forest", heter den på engelsk. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami - en nydelig, men skremmende roman

Jeg hadde kanskje aldri endt opp med å lese lovprisede Murakami om det ikke var for at jeg fant navnet hans på en liste over forfattere av surrealistisk litteratur, en liste det frister meg å gjøre meg bedre kjent med. Alt mens jeg gradvis glir lenger unna den realistiske roman og gjenoppdager mitt ungdommelige krav om eskapisme. Men man skal være forsiktig hva man ber om. I "Elskede Sputnik" er eskapismen total.

Er det ikke fascinerende hvordan hva vi leser ender opp med å bli hva det blir? Etter listelesingen - ok, man leser ofte ikke lister, og jeg gjorde ikke det i sin helhet, men listelesing er et fint ord, okay - spurte jeg en kompis som er lenger inni murakamismen enn meg om det virkelig stemte at Murakami skrev surrealistisk. Svaret var i hvert fall noe, og vi fant ut at jeg kunne starte med "Elskede Sputnik". And so I did. 

"Elskede Sputnik" handler om Sumire, som er en 22 år gammel jente som har innsett at studier ikke helt er hennes ting. Det er det riktignok ikke så mye annet som er, heller. Bortsett fra å skrive. Sumire skal bli forfatter. Og for det ligger forholdene til rette. Hun er god, selv om hun ikke helt greier fullføre noe og selv om hun stadig fysisk ødelegger det hun selv skriver. Hun får penger hjemmefra, og det skal hun få frem til hun blir 28 år gammel, så hun har mulighet til å fokusere på skrivingen. Hun er en original som ikke har noen interesse for sex og kjærlighet annet enn fra en litterær synsvinkel. Dette er noe hun må forstå, selv om hun ikke gjør det. Kanskje hun er aseksuell. Men hun har en kompis, K., som er kåt på henne og som hun liker å ringe midt på natten fra en telefonkiosk. Jeg liker både Sumire og K. - de har en tendens til å snakke om sånt som jeg selv er opptatt av; litteratur, skriving og livet. 

Plutselig forelsker Sumire seg i den 17 år eldre Miu, en elegant forretningskvinne med stor interesse for musikk. 

Jeg er forelsket i denne kvinnen, forsto Sumire med ett. Det kan ikke være noen tvil (is vil alltid være kald, og roser alltid røde). Denne kjærligheten er i ferd med å føre meg av gårde et sted. Antakelig er det allerede for sent for meg å unnslippe dens kraftige strøm. Jeg har ikke fått en antydning til noe valg engang. Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om at det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.

Sumire er ikke aseksuell likevel, Kanskje var hun bare lesbisk og hadde ikke forstått det før nå. Livet snus opp ned. Sumire begynner likevel å jobbe. Som sekretær for Miu. Sammen reiser de på en lengre forretningsreise til Europa. Reisen krones med et ferieopphold på en gresk øy. Men her skjer det noe som får Miu til å ringe K. i Japan, som hun aldri før har snakket med. Han må komme til Hellas så fort som mulig. Miu betaler billetten. 

Det er her jeg oppslukes av boken. Det er her den tar av. Murakami har etablert en troverdig virkelighet og tre sympatiske, ditto troverdige hovedpersoner. Det gjør det lettere å følge K. ombord på flyet og opp. Det gjør det lettere å bli med på båten over til den greske øyen. Det gjør det lettere å akseptere det som nå skal skje, at luker åpner seg i virkeligheten, og som jeg ikke føler jeg kan fortelle for mye om uten å spolere spenningen jeg unner deg å oppleve. Les boken.

Etter min mening er dette en meget underholdende bok som tar opp temaer som kjærlighet, seksualitet, identitet, ensomhet, selvfølelse og virkelighet. Boken åpner for refleksjon, men alle spørsmålene blir spirer som ikke får gro i skyggen fra det store mysteriet som møter oss på den greske øyen. I det vi ikke forstår er det også noe veldig skremmende, og frykten denne boken inngav i siste halvdel var noe som transformerte den til page turner. Men dette noe blir ikke verdivurdert, jeg er overlatt til ambivalensens usikkerhet. Det er en spesiell verden, men kanskje er det et farlig sted. 

Terningkast 6. 

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami kan kjøpes hos adlibris, ARK, Bokklubben, Norli eller Tanum og mange andre. 

"Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin - fascinerende diktsamling

Vi blir advart i bokomslaget. Diktene vi skal lese "vil befinne seg langt fra tradisjonell sentrallyrikk". Jeg gir forfatteren rett, disse diktene er annerledes. Ambisjonen er et nytt uttrykk hvor "sakprosa og lyrikk kan gi en felles struktur". Dette burde pirre interessen, om ikke annet trigge en "jaha?"-reaksjon. Hvordan vil dette uttrykket se ut? 

Det første som møter en er selve forsiden på boken som etter min smak er langt mer appellerende enn det som er standard for norske diktsamlinger. Det er kanskje noe uunngåelig i å bruke elementer fra periodesystemet i skinnende grått på forsiden til en diktsamling med tittelen "Det periodiske system - metallene synger", men hvorfor ikke? Det fremstår helhetlig og underbygger tittelen, som forøvrig er en god tittel. Den, la oss si rene og kalde, forsiden sammen med tittelen gir meg assosiasjoner til nettopp de rene, kalde plingene vi kan høre om vi slår på glattpolerte barrer av metall. 

Diverse metaller nevnes i flere av diktene og boken er inndelt i seksjoner eller deler med titler som gnistrer periodesystem: "Sannhetens legering", "Jernets lengsel", Uranets oppvåkning", "Blyets hemmelighet", "Taushetens silisium", "Kvikksølvets kreativitet", "Samfunnets magnesium" og "Retorikkens metall". Trolig påvirker dette lesningen av diktene og binder dem sammen. Dette er antagelig den diktsamlingen jeg har lest som aller klarest har hatt en rød tråd - unnskyld, ståltråd - i estetikken. 

Det er ikke alt her jeg forstår, og det er rett og slett fordi jeg ikke har den altfor store realfaglige kunnskapen og antagelig mangler noe å fylle i symbolflaskene som her stilles opp. Eksempel: 

silisum føder dioksyder

silensium er degradert gjennom fallende atomvekt blir

tausheten forurenset av støy noen legger puter

mot ørene andre bygger skjermer langs

kroppen, klimaforskerne studerer

lengdegradenes kobling

mot polene

de beregner sperreretningenes støydempende effekt

lange avstander hindrer meg ikke, hvorfor

plukket jeg ikke blomstene

Samtidig syns jeg ikke det gjør noe, nettopp fordi følelsen av undring jeg sitter igjen med etter å ha lest dette, er en god forberedelse på de mer organiske, nærmest mystiske diktene som også finnes her. Det er nettopp her samlingen spesielt utmerker seg etter min mening; i kontrasten mellom alle de kjemi- og vitenskapsklingende begrepene og det magiske, surrealistiske om du vil, som plutselig inntreffer. Her er det også noen gjentakende fenomener som jeg finner spesielt interessante og vakre; kollaps, forsvinning og plutselig oppstand. Som de avsluttende linjene i introduksjonen: 

alt noteres ned

jeg skrives ned og du skrives inn i dypet og tankene vikles tilbake til jorden og langt der inne i jordens midtpunkt forsvinner vi ... 

alt blir ingenting

Forsvinningene kunne vært skumle, men meg gir de - i denne konteksten - mer en følelse av undring. Igjen, tittelen er veldig god. Metallene synger her. Det kalde, vitenskapelige er gjort organisk og det organiske er kledd i syngende metalldrakter. Dette er derfor en annerledes bok. 

Jeg anbefaler folk å lese "Det periodiske system - metallene synger" av Turid Høvin om de er en smule åpne for lyrikk. Jeg har trukket frem boken og vist favorittdiktet mitt (som begynner med "rommet var uten ende") til venner, både normalt lyrikklesende og ikkelyrikklesende, og de er enige i at dette er veldig fint. Selv om diktene er korte er det likevel komplekse saker og det gjør at det er samling man kan forvente å komme tilbake til. Skaff deg boken.   

Jeg har sett den i de fleste bokhandler jeg har sjekket lyrikkhyllen(e) i, og boken kan også kjøpes på adlibris, på ARK sin nettbutikk, hos Norli eller Tanum og sikkert mange andre. 

______

Det var ikke med lite ydmykhet jeg gikk løs på denne anmeldelsen. Jeg er en håpløs bokoman, men selv om jeg bruker så mye tid på å lese at jeg tidvis bekymrer meg for meg selv, er ikke lyrikk en sjanger jeg virkelig oppdaget før nylig. Jeg vet ennå ikke om jeg har funnet rett måte å lese dikt på og jeg har ikke det store sammenligningsgrunnlaget. Størstedelen av min befatning med lyrikk befinner seg innen det siste halvåret. Dette er den første omtalen jeg skriver av noen diktsamling, men et sted må man begynne. Som hobbyanmelder ønsker jeg bare bruke tid på å omtale litteratur jeg virkelig liker, så dette var en god bok å begynne diktomtaler med. 

Biene av Laline Paull, en bokanmeldelse

Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke alltid bokanmeldelsene i Aftenposten, men jeg var smart som gjorde det for cirka to uker siden og dermed fant ut om Laline Paulls "Biene".

Science fiction

Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.

Spennende språk og skremmende ambivalens

Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.

""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."

Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.

Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen. 

Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.

Multiemosjonell

Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.

Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.

Åpen

Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.

Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.

Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.

Book review of Adam Nevill's "The Ritual"

After thinking for a few months that I'd like to read "The Ritual", I finally felt time was right for it. Although I just have to read some horror fiction every now and then, my relatively broad literature taste doesn't allow me to linger in one genre for long. Relatively satisfied by "Apartment 16", another book by Adam Nevill, which I read last fall after a recommendation by one of my colleagues at the bookstore, I was even more excited to read "The Ritual". Although I like literary chills now and then as well as the feeling of being gruesomely entertained, I'm all the more a sucker for more of a poetic language and some notions of the meaning of life tucked in every now and then. While perfectly capturing the feeling of dread and anxiety, portraying social alienation and conveying some real good imagery, "Apartment 16" still didn't go down to the depths of say Mark Z. Danielewski's "House of Leaves". In short, "Apartment 16" was "really quite good" but not sublime. Nevertheless, "really quite good" was definitely enough to make me come back.

One is often drawn to literature for personal reasons. I like the feeling of being able to psychologically connect to or relate to the main characters, which I did to large extent with one of "Apartment 16"'s main charcters (Seth). Now, apart from my previous experience with a Nevill book, "The Ritual" appealed to me for the reason of the story being set in North Sweden, on "a hiking trip in the Scandinavian wilderness of the Arctic Cirle". We follow four men which are again followed by some, for most of the book, unidentified predator, malicious being, a something, both in waking state and not least while dreaming, certainly or uncertainly, at night. In a forest, of course. In a huge, for the most part impenetrable forest, in the murky, half way sickly, rainy North Scandinavian September month. The four men are now in their early or mid-thirties. Three of them; Hutch, Dom and Phil, are more or less what we'd call firmly established with what appears to be steady finances and a safe and stable life. Only drawbacks are that especially Dom and Phil have gained a lot of weight and are not really fit for the trip. They look older and act Established with capital E, Rooted. Bound. Put. Chained. The fourth member of the group, Luke, on the other hand, is working in a record store, having changed jobs frequently. He doesn't identify with work the same way the others do. He is not married and appears not to be interested in being so. He is still a free spirit, somewhat rebellious and above all not desiring the chains of household. However, lately, his fire seems less bright. His social life has declined and although he still attracts women and gets some release of hedones that way or in other ways, life isn't as fun as it used to be. And though he definitely has had some good from his lifestyle, poverty seems to eat into him. And envy, perhaps. And disgust. For Dom's and Phil's lifestyles. This feeling, however, is reciprocal. Although quite clearly miserable in their marriages, Dom and Phil frequently lets sarcastic comments slip on Luke's failures with money and carreer. The comments are not appreciated. However, Luke is in wonderful shape and turns out to be best fit for the horrible adventure the group finds itself in. Tension between the friends, conflict and the outcome of these conflicts adds depth to the story, as well as contribute to the chill and excitement. Will the group rot from the inside? Should it? Will chances of survival for one or more of them be higher if breaking up? What will destroy them? The bad presence following them, surrounding them, even entering their minds at night? Or will it be the dividing lines cutting deeper and deeper between the main characters?

As can be guessed from the title, the evil power is let's say "cultish", and the scary things that happen can definitely be called ritualistic. "The Ritual" portrays evil, not just conflict. Evil will also briefly be commented on, proving that this book has solid thought and understanding behind it. And is it scary? You bet it is. Still, although I probably wouldn't say I'm an expert on the horror genre, I have read some books and seen lots of movies and might be a bit hard to impress. I wasn't overwhelmed. But I was solidly entertained, and the book did disturb me somewhat. However, there is still, luckily, the feeling that the writer has a good sense of life, and although this book clearly portrays some really dark stuff, you are still left with the feeling of the universe having some meaning. There is some goodness here too. And the most beautiful about this book is the way the main characters grow and learn.

I'd give "The Ritual" top rating. It's a 6/6. It's entertaining, for sure. Although the language might not be that inventive, neither the build-up and not even the plot that much, it flows well and it is thoroughly done. The characters are convincing. So are their reactions to what happens and their changes in perspective as a consequence of it.  I found the book entertaining throughout, although there were times I was asking myself what I was hoping to get from this book. I probably appreciated this book even more because I really felt sympathy for Luke and related a lot to this character. Deep forests are exciting in themselves, so it's a good choice of scene. Although not really going that deep into Swedish or Scandinavian culture or society, what was there was convincing enough. It seems the author has done his job well on "The Ritual". The book succeeds in what seems to be its main aims. It entertains. It disturbs. But it is also a psychological journey. There is something more to it than just entertainment, still without in any sense being preachy or whatever.

It's a great book. Read it. 

I got it from the Norwegian bookstore ARK, but it can also be found at say Adlibris or cdon