Jeg innrømmer det. Jeg leser ikke alltid bokanmeldelsene i Aftenposten, men jeg var smart som gjorde det for cirka to uker siden og dermed fant ut om Laline Paulls "Biene".
Science fiction
Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.
Spennende språk og skremmende ambivalens
Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.
""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."
Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.
Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen.
Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.
Multiemosjonell
Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.
Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.
Åpen
Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.
Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.
Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.
Science fiction
Handlingen i "Biene" er lagt til et biesamfunn og hovedpersonen, Flora 717, er en bie tilhørende den laveste kasten i hierarkiet, floraene, eller renholderne. Det at hun er annerledes gjør at hun verken finner seg til rette i ætten (eller kasten) sin eller i bikuben som sådan. Til tross for at posisjon i stor grad følger arv i dette samfunnet får Flora prøve seg som både amme, barnepike og samler. Det vil si hun får forlate kuben for å sanke mat til samfunnet. Man kan si hun foretar seg en slags klassereise i et samfunn som i utgangspunktet ikke har noen sosial mobilitet. Noe av det som appellerte til meg med hvordan denne boken blir beskrevet, var assosiasjonene det gav meg til bøker som George Orwells "Animal Farm", "Jevgenij Zamjatins "Vi", Robert Heinleins "Moon is a Harsh Mistress", Ayn Rands "Høysang" og Ursula LeGuins "The Disposessed", bøker hvor individet er underkastet et undertrykkende "Vi", hvor "Vi" gjerne ikke er alle, men noen få. De fleste av disse bøkene har til felles at de kan sortere under science fiction-merkelappen. Biene" skildrer nettopp et dystopisk samfunn, viser oss hvordan ting kan være organisert på en annen måte enn vi kjenner det som og støtter seg nært på vitenskapelige innsikter. Laline Paull sier også i et intervju at hun leser mye faglitteratur og lar seg inspirere av det. Den inspirasjonen har i hvert fall resultert i en meget interessant bok. Med rette kan vi nok også sortere "Biene" under den brede science ficiton-kategorien, som ikke trenger inkludere fremmede planeter, romskip eller videokameraer i hvert takhjørne.
Spennende språk og skremmende ambivalens
Ellen Sofie Lauritzen i Aftenposten skriver godt at biene sanser dufter, og Paull sanser språket; hun blander biologi og poesi. Dette er noe av det som gjør denne boken så spesiell. Språket er spennende, men samtidig veldig enkelt. Her må oversetter Merete Alfsen ha gjort en meget god jobb, for dette er riktig så pen lesning. Det er korte setninger, morsomme vendinger, morsomme navn og jeg tenkte flere ganger "nei, så pent" til formuleringer og beskrivelser av sanselige inntrykk i boken. Samtidig følges ofte disse av en ambivalens. Det høres fantastisk ut å oppleve de fantastiske duftene som fra dronningen og salvie-kasten som gir biene ro og nytelse, men alle disse tingene har skyggesider. Duftene beskrives på et tidspunkt som opiater og de brukes klart for å oppnå kontroll og sementere orden. Det er nettopp i det farefulle ved sanseinntrykkene at boken virkelig blir skremmende. Ikke minst fordi forfatteren lar Flora vingle. Hun vingler mellom sine egne ønsker og følelsen av å være en del av kuben. Som en fanatisk religiøs veksler hun mellom å føle seg som en syndig bie som har sviktet dronningen, mor og samfunnet, og mellom ønsket om å gjøre som hun vil. På visse tidspunkt griper den kollektive rusen så totalt om seg at samfunnet virkelig er ett. Det er oftest da de mest skremmende tingene skjer og etterpå er det ikke engang sikkert om biene husker hva som har skjedd. Makten har her voldsomme midler til disposisjon. Øyeblikkene av lykke oppleves både under dominans og opprør. Men jo mer biene lar seg rive med av lykken under dominans og kontroll, jo mer sårbare gjør de seg for å bli avrettet. For det skjer. Drapene er i gang allerede i første kapittel.
""Misdannelser er sykdom, Misdannelser er forbudt." Før bien rakk å svare, presset de to konstablene hodet hennes nedover til det lød et skarpt smell. Hun hang livløs mellom dem. De slengte liket fra seg i korridoren."
Men også menneskene og andre dyr er en trussel, ikke minst plantevernmidler. I følgende sitat er Flora utendørs på jakt etter mat til kuben.
Floras tunge rullet seg ut mot nektarperlen, samtidig som ørsmå partikler av oransje pollen prikket i pelsen hennes. Smaken av nektaren var så herlig og energien den ga henne så forbløffende at hun holdt på å falle av blomsterhodet - og så kom den lange ettersmaken der den første sødmen fikk et dypere, moskusaktig anstrøk. Flora hadde brukt opp halvparten av drivstoffet fra honningkaken på flyturen, og var sulten igjen, så hun drakk av den ene småblomsten etter den andre, på den ene stilken etter den andre, til hun kjente at kreftene vendte tilbake og at hun hadde nok nektar i kroen.
Kort tid etter denne sødmen oppdager Flora at bakken er overstrødd med lik.
Multiemosjonell
Denne vekslingen mellom glede og frykt gjentas flere ganger i boken. På meg hadde det den effekten at "å nei"-refleksen begynte å smyge seg inn også når det gikk bra. Laline Paull skildrer et veldig usikkert univers der biene har begrenset med oversikt. Selv om hun har tillagt dem en viss intelligens, ligger det også en naivitet hos biene. De har visse menneskelige egenskaper og biene overfører kunnskap til hverandre og lærer ved erfaring, men det er begrenset med fremtidsplanlegging og oversikt. Ikke minst lar de seg ofte rive med av Hengivelsen eller andre nytelsesfulle duftdopseanser.
Boken er ganske lang. Den er på nesten 400 sider. Det er også utrolig mye som både skjer og beskrives i boken, så her er det mye. Samtidig føler ikke jeg at den er for lang eller for repetitiv. Vekslingene mellom nytelse og frykt er noe av det som skaper den spesielle dynamikken i denne boken og gir den en spesiell rytme. Dette gjør den annerledes fra bøkene den er beslektet med. Selve tematikken er berørt før og Paull er heller ikke den første forfatteren som skriver om bier. Det mesterlige med boken er dog nettopp først og fremst det at Flora faller inn og ut av gruppementaliteten, frem og tilbake mellom lykke og angst. Ting skjer plutselig, og det skjer utrolig mye. Boken inngir en usikkerhet som smitter over på leseren og skaper en unik leseropplevelse. Selv om jeg hadde blandede følelser over å falle i fristelse og bruke 332 kroner på en bok jeg kunne kjøpt billigere på engelsk eller lånt gratis på biblioteket, viste den seg å være godt verdt pengene.
Åpen
Romanen er likevel ekstremt åpen. Laline Paull kan få en til å reflektere over totalitarisme, men samfunnet føles likevel for meg som så fjernt og jeg er ikke sikker på hva jeg skal synes om slutten på boken. Den føler jeg ikke jeg kan diskutere uten å spoile for mye. Og kanskje er det her romanen glimrer aller mest, i usikkerheten som fortsetter å vedvare.
Les boken. Den er spennende. Den er annerledes. Den er multiemosjonell. Den har et interessant språk. Den er lettlest.
Boken kan fås tak i flere steder. Jeg kjøpte den på ARK, men du kan også bestille den for eksempel hos Adlibris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar