Våre livs postkort

Forskjellige motiver faller i smak hos forskjellige mennesker, men de fleste dras mot noen, mot postkort, eller bilder, som skaper assosiasjoner, drømmer og lengsler.

Jeg tenker her postkort i overført betydning. Når jeg tenker over hva jeg drømmer om, hva jeg ønsker, gjerne skulle gjort og lignende, får jeg ofte bilder i hodet. Eller kanskje kommer bildene først og lengslene etterpå? Rekkefølgen er kanskje ikke så viktig, så lenge det er en sammenheng. Likevel - dette rører meg kanskje mer enn store ord, stillinger og ambisjoner. Dette fordi, disse store greiene - det være seg frihet, opplysning, ønsket om å bli forfatter, drømmen om å stifte familie - gir seg uttrykk i små bilder i hodet, motiver som nesten kunne vært nettopp bilder, malerier eller en form for kunst. Det kunne vært uttrykt i særdeles korte dikt, i en utmalende beskrivelse eller lignende. Likevel. Jeg prøver meg på en påstand om at håp og ønsker som regel er knyttet til bilder.

Når jeg tenker på kjærlighet - et begrep de fleste har gjort seg i det minste noen tanker om - ser jeg for meg en bestemt scene. Det finnes flere scener, og flere motiv, men dette har kommet opp gjentatte ganger opp gjennom de siste årene. Jeg har kanskje ikke brukt ordet "kjærlighet" på det - det kan også ha vært assosiert med andre merkelapper, som "ro", "glede", "tilfredsstillelse" og kanskje andre. Uansett - det er jul, mest sannsynlig snø utenfor vinduene. Jeg sitter foran juletreet - i pyjamas. Juletreet, som er en gran, slik jeg er vant til - ekte, ikke i plast - lukter nettopp dèt; gran. En lukt jeg synes er spesielt god. Under treet ligger det gaver, innpakket i forskjellig slags papir. Ved siden av meg sitter en gutt, eller mann, også i pyjamas. Ingenting blir sagt. Det er tidlig på morgenen, for det er riktig mørkt ute - ihvertfall er lysene på juletreet stort sett eneste lyskilde. Det er varmt og godt.

Dette ble mange ord, men i alt beskriver de bare ett sekund. Det tar mer enn et sekund å uttrykke alt dette i ord, men scenarioet du ser, kan utspille seg i løpet av et særdeles kort tidsrom. I skildringen er det ting jeg forbinder med noe godt og koselig. Gutten, eller mannen, ville mest sannsynlig være en form for kjæreste, eller god venn. Han er kanskje den som forandrer seg mest for hver gang jeg tenker dette. Logisk, siden jeg tror jeg har hatt bildet i hodet siden jeg var ganske ung. Det er nok ikke rart, siden jul og slikt gjerne fascinerer unge mer enn voksne. Granen lukter som sagt godt, og den er grønn, min favorittfarge. Pyjamas bruker jeg jo aldri, men det er noe varmt og egentlig koselig. Det er noe litt ynkelig over det, på en måte, og det at man sitter sammen slik, inne, mens det truende mørket er utenfor, gir en følelse av samhold og fellesskap.

Ja - det gjøres på kort tid - ett sekund. Jeg kunne kanskje lagt til flere elementer, og det kunne fortsatt ha vært gjort på ett sekund.

Man ville bare ha sittet foran treet en kort stund. Kanskje ville man bare se på pakkene? Kanskje ble vi engasjerte i ivrig samtale, og ble sittende en stund til? Før eller senere ville uansett stemningen bli brutt. Man ville sette i gang med dagens aktiviteter. Med jul hører også mange oppgaver og gjerne stress. Det er gjerne en familietid og man har folk å besøke. Kanskje skal man ha gjester selv, kanskje har man barn en skal stelle til for. Da skal ribben i ovnen, eller lignende. Det er mye som skal gjøres. Det er stress, og en fokuserer på arbeidsoppgavene som blir gjort. Kanskje har man litt dårlig samvittighet fordi en nettopp ikke har tid til dem rundt seg akkurat da, men er nødt til å bli ferdig med de huslige syslene før en kan vie seg til familien, kjæreste eller gjester, eller seg selv?

Selv stress kan fanges på et fotografi, ihvertfall om man har et gammelt kamera. Et mislykket bilde - fordi personen ikke står i ro. Kanskje mange farger. Utålmodig blikk.

Om man nå velger å spille inn en film, eller skrive en bok om hele dagen istedet for å knipse bilder, hva skjer da? Jo, da kommer både sittingen foran treet, stresset og kanskje middagen etter matlaging med. Kanskje blir det vekslet noen bitre ord i løpet av dagen, på grunn av alt stresset.

Det ser ut til at jo lenger tidsrommet for noe er, jo større sjanse er det for at det går galt. Det er også en større sjanse for at det vil skje noe positivt. Uansett, jo lenger tidsrom, jo lenger og mer detaljert filmen eller boken er - jo mer nyansert. Jo gråere blir det. Det gode og det dårlige kokes på en måte sammen til en grå grøt, som til tross for at vi på en måte har hatt julen som tema, er mer eller mindre hverdagsliv. Kjedelig, uinspirerende. Imidlertid - postkortene, bildene, de kan portrettere nettopp et øyeblikks glede.

Jeg tror flere har slike postkort. De kan være fiktive, eller de kan være reelle minner. Uansett - disse gir oss ønsker og lengsler. Vi ønsker å realisere det, vi ønsker å gjenta det. De fleste vil være enige i at det kan vi ikke. Det vil ikke bli akkurat slik. Postkortet er vakkert nettopp på grunn av sin unikhet.

Sitter man lenge nok foran det juletreet blir man lei. Magien vil før eller senere forsvinne. Sitter man der en uke blir man helt sprø. Men, så fint som man hadde det i det lille øyeblikket, vil det meste som kommer etter bli en nedtur. Det er trist, men slik er det. Vi kan bli tilsendt, eller sende, eller se på, nye postkort opp gjennom livet. Men - de er nettopp det; vakre postkort. Vakre øyeblikk, drømmer eller slikt. Når man begynner å ville overføre det vakre øyeblikkets egenskaper til abstrakte begreper som "kjærlighet", "parforhold", "familie", "lykke", eller lignende, og disse baserer seg på postkortenes - eller de indre bildenes - motiv, vil man bli skuffet. Et parforhold er ikke kun å sitte foran juletreet i pyjamas og være avslappet og kjenne den gode duften av gran. Det er også mest sannsynlig krangling, skuffelse og frustrasjon også - i tillegg til nye gleder, da selvfølgelig. Problemet er at, ihvertfall jeg, mer eller mindre ubevisst, har ønsket å skaffe meg glede ved å skaffe meg disse tingene, med de STORE MERKELAPPENE, for å se på postkortene. Det har ikke funket. Som sagt; en kan velge å spille inn en film istedet, men blir filmen for lang blir man lei. Ingen orker å se en ti timer lang film der hverdagslivet, og det traurige, unektelig også vil spille en viktig rolle.

Så: Jo kortere en definerer en periode i tid, jo større er sjansen for at den kan defineres som utelukkende god. Jo lenger den blir, jo mer nøytral eller kjedelig vil den mest sannsynlig bli. De fleste vil mest sannsynlig ønske å realisere motivene (i dobbel forstand), og la dem dure avgårde. Problemet er at når de opphører å være bilder, da vil også gleden synke.

Denne tankerekken er nok litt preget av buddhismen, men det er også tanker jeg har vært inne på tidligere, selv om jeg kanskje ikke så det slik. Ideen med postkortene er min egen, da det faktisk er slik jeg observerer mine egne ønsker og lengsler.

Ut fra dette kan man gjøre videre slutninger alt etter som en føler for. Selv setter jeg det jo inn i et visst system, men det kan også tolkes nettopp som at man kan være flinkere til å sette pris på nettopp de små, hellige, øyeblikkene - postkortene, og være glade for dem, og ikke forvente å få evig lykke med å gå etter de store greiene. De vil ikke nødvendigvis gi deg et foto-album fullt av nydelige bilder. Bildene knipses gjerne ganske spontant. Ofte skjønner man ikke at man kommer til å få et fantastisk øyeblikk før man er i det, og siden er det kanskje vanskelig å forklare hvorfor nettopp dèt var så fint.

Om rotet som flyr over gjerdet, og togene som suser avgårde

Jeg tror at din personlige frihet er det viktigste innenfor politikk, at god politikk vil gi deg rettigheter fremfor å innskrenke dem. Med et slikt utgangspunkt er det lett å trekke konklusjonen at miljøtiltak er en direkte trussel. Det koster, og begrenser folks rett til å søle, noe som igjen kan gå utover økonomien.




Men...


For en tid siden overhørte jeg en dame si noe til noen tenåringer, som jeg bet meg merke i. Damen klagde over rot utenfor noens hus. Tenåringsjenten sa noe jeg anså som særdeles fornuftig: "De må ha rett til å rote utenfor sitt eget hus". "Nei", sa damen.


Jeg reagerte selvfølgelig på damens angrep mot roternes rett til å bedrive sin ønskede aktivitet på egen eiendom. Hun fortsatte med å si at naboens bakgård var hennes utsikt. Dette er et magert eksempel på hvordan en annens frihet kan gå utover DIN.

Imidlertid holder jeg fortsatt på at man bør ha rett til å rote på egen eiendom, så lenge rotet holder seg der.

Vi har imidlertid tilfeller der rotet flyr over gjerdet. Vi har, i større skala, forurensning. Vi har utslipp av både det ene og det andre som påvirker miljøet rundt oss. Dette er ikke bundet til privat eiendom. Den som kan låse luften til sitt eget område og hindre vinden i å føre den videre til naboen ville blitt geni-erklært.

Din frihet til å forurense, kan gå utover min valgmulighet til å velge om jeg skal leve et sunt liv eller ikke. Menneskelige aktiviteter påvirker uten tvil miljøet rundt oss. Nå tenker jeg ikke nødvendigvis på global oppvarming. Det er klare tegn på at mennesker i byer har mer kreft enn mennesker på landet, i hvert fall når det kommer til enkelte typer kreft. Dette er neppe uten grunn.


Som ikke-røyker irriterer jeg meg ofte over å bli blåst røyk i ansiktet. Jeg tenker at ai, den røykinhalingen var ikke sunn. Her gikk en annens frihet til å blåse røyk på meg utover min rett til å puste inn frisk luft. Dette er imidlertid en liten sak. En større sak er utslipp som får varige effekter på naturen rundt oss, og kanskje enda verre: vår egen helse!



Da Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986 havnet det også en god del radioaktivt avfall i Norge. I Hviterussland er etter sigende kreft et kjempestort problem i deler av landet. Tsjernobyl befant seg i Ukraina, ikke langt unna den hviterussiske grensen. Mange mener Hviterussland ble hardere rammet enn Ukraina. Ukrainas bakgård var Hviterusslands utsikt. På det tidspunktet var riktignok begge land sovjetrepublikker og sammen i Sovjetunionen, men ikke desto mindre ser vi hvordan utslipp ett sted kan føre til problemer andre steder.

Derfor ser jeg på en effektiv og rasjonell miljøpolitikk som liberal. En miljøpolitikk som sikrer best mulig luft til folk gir oss frihet - frihet til å kunne leve sunne liv, ikke minst.

Jeg kan kanskje leve med å puste inn litt røyk fra en ubetenksom røyker en sjelden gang, men jeg vil ikke leve i en tett eksoståke på permanent basis.

Noe miljøpolitikk vil være upopulær. Når industri må ta hensyn til miljø blir det flere utgifter for bedriftene til dèt. Om forurenseren skal betale, og det er avgifter på utslipp av sprøytegifter og klimagasser, kan det gjør vilkårene noe vanskeligere - for forurenseren. Helst skulle alt ha vært lett for oss alle. Imidlertid - vi skal trekke frisk luft, folkens!

Dette kan høres ut som en romantisk forestilling om skoger, fjell og indianere. Nei. Tvert imot. Klimafokuset kan også tillate oss endelig å modernisere en god del infrastruktur! Helt ærlig: Vil du egentlig kjøre bil i mangfoldige timer, om du kan ta hurtigtog, der du kan bruke tiden til noe annet? Du kan studere, lese, løse kryssord, sudoku... Venstre ønsker hurtigtog på strekningen Oslo-Bergen og Oslo-Trondheim. Hurtigtog vil ha mye mer å si enn folk aner. Alt i alt, hvis det tar fire timer på disse strekningene, vil det ikke ta stort mer tid enn å fly - du vil slippe å vente på bagasje, sjekke inn og kanskje også sikkerhetskontroll - og å vente i en halvtime etter boarding.

Ikke minst kan slike hurtigstrekninger bringe folk sammen på en ny måte. En tenker annerledes. Om Trondheim bare er et par kapitler i en spennende bok avgårde fra Oslo, blir Norge bundet sammen på en annen måte enn før. Hurtigtog i Europa er også med på å binde sammen verdensdelen vår, akkurat som internett hjelper oss å dele ideer.

Dette er moderne, og det er en fremtid jeg ønsker. En god del miljøpolitikk vil også kunne gi økonomiske gevinster, som for eksempel nettopp satsing på hurtigtog. For de fleste vil dette oppleves som et fremskritt.


Begge bildene har jeg tatt i Litauen. Bildet av fuglen er fra nord i landet, tatt fra turist-tog mellom den pittelille bygden Rubikiai og småbyen Anykščiai. Atomkraftverket er Ignalina-kraftverket i byen Visaginas. Dette regnes imidlertid som ganske ufarlig, selv om reaktorene er så og si de samme som var brukt i Tjsernobyl-kraftverket. En hel del penger er blitt brukt for å sikre atomkraftverket. Har tidligere skrevet et innlegg om dette, men har skiftet noe syn på saken med å stenge kraftverket i slutten av året grunnet ny kunnskap jeg fikk da jeg selv var på atomkraftverkets informasjonssenter i mai.

Venstre om miljø: http://www.youtube.com/watch?v=ibuJ-YQsvW8

Det tvangsbaptistiske 29.juli-innlegget

Heisann, godtfolk - i dag skal jeg ikke prate om snikislamisering, men om vår alles statskirke. Det er i dette år også et kirkevalg. Kanskje har du fått noe i posten om det? I min lokalavis kom jeg tilfeldigvis over noe som antydet at det kunne bli masseutmelding av den norske kirke, fordi folk nå kunne bli bevisst at de er medlemmer.

I underkant av 83% nordmenn er medlemmer av kirken. På wikipedia, der det var referert til en viss "Eurobarometer Poll 2005" tror 32% norske statsborgere på en gud. Som man ser er det ganske sterke uoverensstemmelser mellom disse tallene.

Jeg synes at automatisk medlemskap av trossamfunn ikke hører hjemme i et demokrati. Det er derfor statskirken har så mange medlemmer. Hadde folk aktivt måtte melde seg inn, ville det klart ikke vært så mange.

Nå har jeg aktivt fylt inn skjema for utmelding av statskirken, aktivt lagt det i en konvolutt, satt på frimerke. Videre har jeg postet det.

Har det noe å si?

Staten betaler ganske så mye for de religiøse samfunnene, og da aller mest til statskirken. Andre religiøse samfunn får betalt etter medlemstall målt opp mot medlemstallet til nettopp statskirken. Jeg vil ikke betale for noe jeg ikke tror på, og ikke vil jeg at du skal gjøre det heller. Jeg vil heller ikke være kristen på papiret (altså stå skrevet opp i en kristen organisasjon, noe statskirken er), når jeg ikke er det i praksis.

Jeg synes det er på tide å skille stat og kirke. Tro er en privatsak, noe helt individuelt. Derfor skal ikke jeg være nødt til å betale for din tro, og ikke skal du trenge å betale for min, eller mangelen på den.

En del partier, deriblant partiet Venstre (som er et meget bra parti), er for skille av stat og kirke. Det er bra. Samtidig vil det gi mer dekning for et slikt skille om færre er medlem av statskirken.

Så - revurder din status som medlem i statskirken. Det tar bare noen få minutter å få fylt inn skjema og sendt av gårde.

Skjema for utmelding finner du blant annet her:

http://www.human.no/templates/Page____168.aspx

Ja til demokrati, og personlig tro, eller ikke-tro, som man selv betaler eller ikke betaler for. Slikt skal ikke gjøres over skatteseddel.

Kampinnlegget der Nikolai fjerner bladet fra munnen

I dette blogg-innlegget tenker jeg å gjøre rede for et problem av noe personlig art, og noe som folk kanskje ikke forventet jeg kom til å fortelle om: mine egne hudproblemer, rettere sagt akne-problemer.

Dette har vært et tema jeg ikke har likt å snakke med folk om, og selv om jeg lenge har tenkt på å legge ut et innlegg om det her, har jeg utsatt det i det lengste. Årsaken er at jeg ikke bare skjemmes over kvisene, men at jeg også skjemmes over å skjemmes. Å bry seg om slike ting, vil gjerne bli omtalt som barnslig, umodent eller pubertalt. Det er kanskje ikke så merkelig, siden kviser og lignende hudproblemer gjerne ligger til tenårene. Likevel tror jeg en 50-åring ville vært frustrert OM han hadde fått 20 kviser på en uke. En annen årsak til at jeg ikke har villet skrive om temaet er at jeg er redd for å bli stemplet som overfladisk, spesielt siden det er en egenskap jeg selv ikke liker i andre. Imidlertid prøver jeg å gjøre folk obs på forskjellige ting, gjennom denne bloggen, og gjerne lære folk noe eller bare få argumentert for meningene mine.

Jeg har hatt kviser i veldig mange år, og er nå 20. Stikk i strid med det som er vanlig har ikke antallet minket med årene. Problemet var aller verst i november/desember i fjor. Jeg hadde veldig store komplekser. Jeg så selv at jeg hadde ekstremt mange av dem, at de var spesielt store. Som om ikke det var nok, gjorde de vondt fysisk. De var hovne og særdeles irriterende. Mer enn en gutt hadde bedt meg om i det minste å klemme dem ut. På den annen side har jeg fått beskjed fra lege om ikke å klemme dem, for da kan jeg få flere arr. Dette hadde jeg også lest andre steder, i tillegg til å ha lest at å skvise dem ut kunne føre til enda flere. Imidlertid følte jeg at jeg "burde" klemme dem ut, siden det var så ekkelt ikke å gjøre det, men da fikk jeg jo enda flere! Å føle seg ekkel, er ikke en god følelse. På den ene side vil man tilfredsstille partneren sin best mulig og gjøre som han sier, og se best mulig ut i øyeblikket. På den annen side ønsker man å se bedre ut dagen etter.

Jeg fikk også en melding over nettet fra noen som hadde sett meg, sånn tilfeldig. Kommentaren jeg fikk var: "Du må gjøre noe med de røde flekkene du har i ansiktet. Det er grusomt". Det var jeg jo klar over. Svært få vil påstå at kviser er pent. Jeg er enig med flertallet i at det ikke er det, så jeg var allerede klar over at "de røde flekkene" ikke ville bringe meg til Playgirl-forsiden.

Imidlertid hadde jeg tidligere prøvd fem eller flere forskjellige salver/kremer for kvisene. Ikke noe hjalp.

Jeg har flere ganger tidligere spurt lege eller helsesøster om problemet. Løsningen de har presentert har vært: spis mindre sukker og sjokolade.

Jeg unngår så og si totalt sukker, og gjorde det enda mer tidligere. Jeg tror det er noe i dette, for om jeg spiser mye sukker våkner jeg opp og føler meg som Grandiosa Pepperoni dagen etter.

Imidlertid, har jeg fra andre i tillegg fått råd om å unngå:
- Alkohol (fornuftig, dette er det faktisk noe sant i)
- Fet mat
- Kjøtt
- Stekt mat
- Melkeprodukter (melk, ost, yoghurt, rømme, etc)
- Sjokolade (uten nærmere spesifisering)
- Kaffe
- Fint mel

... og sikkert mye mer.

Legg merke til at det ikke er så veldig mye igjen å spise. Hvis sukker er ille, vil nok også annen høyglykemisk mat være det, så det er bare å kaste banan og drue og juice, generelt sett, også. Ergo har man en strengere diett enn de aller fleste. Kan man unngå alt det her? Kan man gå gjennom en normal norsk dag, uten å få i seg ihvertfall noe av dette? Det finnes riktignok mye god, alternativ mat, men det har gjerne en mindre god prislapp på, spesielt for en student.

Man skal ikke stresse, for det skaper også kviser. Men hvordan skal man unngå å stresse forbi en gjeng med tenåringsjenter som står og fniser, når man føler seg så ekkel? Hvordan skal man unngå å gå raskere forbi den pene damen på 30, som skuler i øyekroken? Hvordan skal man unngå å sukke fortvilet når man skal til å klemme ut en kvise bare for å høre på noen som ikke tror at det vil forverre situasjonen?

Så det evige maset om å "gjøre noe med det". Som tidligere nevnt har jeg tatt tak i problemet før. I Vilnius gikk jeg også til hudlege (i Vesterålen er hudleger like mye mangelvare som sukkerfri sjokolade er i Litauen - det finnes èn type, og i Vesterålen er det så vidt meg bekjent èn hudlege, av og til). Å komme inn til legen på hudlegesenteret i Vilnius var en forferdelig affære, som jeg tror jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Først ble jeg bedt om å gå fordi jeg ikke var EU-borger (at jeg hadde med EUs helsekort hjalp ikke). Jeg gikk tilbake igjen (merk at jeg på denne tiden hadde veldig dårlig selvtillit og det kostet meg ganske mye å gå tilbake og være sta ovenfor den sovjetiske kjerringen i skranken) og sa at jeg skulle betale hva det skulle være for å få den legetimen. Jeg fikk det, og skulle bare gå med en gang. Da jeg kom til rommet der jeg skulle, gikk jeg inn etter å ha banket på. Da sa en stemme fra siden at det var kø. Så der ventet jeg. Da jeg endelig var kommet inn til legen, gikk en annen sur dame inn og ut og kjeftet på meg fordi jeg ikke var fra EU, og ikke hadde dokumenter på at jeg hadde oppholdstillatelse i Litauen med meg, med litauisk personnummer.

Legen gav meg en del resepter. Blant annet fikk jeg noen antibiotika-tabletter, en krem, og en annen krem som skulle hjelpe mot uttørking fra den andre. Det hjalp - litt. Til tablettene var brukt opp. Imidlertid sa legen at det fantes noe bedre, men det var såpass dyrt at det hadde jeg virkelig ikke råd til.

I morgen skal jeg nok en gang til lege, men vanlig lege kan visst ikke skrive ut resept på det eneste middelet som visstnok virkelig hjelper. Da må man til hudlege.

Problemet kommer og går, og jeg har vært litt bedre det siste året, men ikke så bra som jeg var for noen år siden, da jeg hadde en god hud-periode. Det er dager, eller uker, der jeg nesten ikke har kviser (selv om arrene etter de gamle vises), men så kommer de plutselig frem igjen.

Alt i alt fører det til at man har ganske dårlig selvtillit i perioder. Det nytter ikke å være idealvektig, hvis den idealvektige kroppen skjemmes av kviser, for eksempel. Jeg føler virkelig jeg har prøvd det aller meste, og jeg ønsker heller ikke flere råd om hva jeg skal kutte ut, eller hva jeg skal smøre på. Legene sier ofte at "påsmøring" tetter porene, noe som IGJEN kan føre til flere kviser. Uansett hva man gjør, ser det ut til at det nesten ikke går an å komme unna faenskapet.

Man kan kalle det et luksusproblem, og kanskje er det også det, men likevel er det et problem. Spesielt når man tenker på det såpass mye som man gjør av og til. Det kan ødelegge så mye. Ofte unngår jeg å se på folk, fordi jeg ikke vil ha et stygt blikk tilbake. Jeg kan få innskytelsen at jeg ikke vil møte noen, fordi jeg ikke vil vise meg. Ellers tenker jeg over om noe kan gjøre det verre. Skal jeg vaske gulvet eller vaske opp, lurer jeg på om dampen fra vannet (med litt såpe i) vil føre til at huden blir verre eller bedre. Når jeg går forbi noen som røyker, kan jeg formelig føle hvordan kvisene brøyter seg frem.

Man blir utsatt for en del kommentarer, som kanskje andre finner humoristiske, eller som ikke var vondt ment, men som sårer.

Noen tror at kviser kommer av urenhet. Jeg dusjer stort sett hver dag. I perioder har jeg dusjet annenhver dag. Jeg vasker hendene mine flere ganger for dag. I perioder har jeg ikke vasket ansiktet om morgenen - fordi jeg skulle se om dèt hjalp. Andre perioder gjør jeg det. Nå prøver jeg å vaske ansiktet i varmt vann, i stedet for kaldt. Men uansett hva jeg gjør, tenker jeg at kanskje forverrer det situasjonen istedet for å hjelpe.

Jeg så en gang en reklame på TV, mens jeg satt sammen med noen andre. Reklamen viste et diskotek, og en jente innhyllet som en mumie kom inn og danset. "Det er deg", fikk jeg som kommentar. Reklamen var for et kvisemiddel. Brukte man det, skulle vi med kviseproblemer kunne slippe å dekke oss til. Jeg prøvde det kvisemiddelet. Det hjalp ikke, det heller.

I tillegg til å ville skrive om et personlig problem, ville jeg også la folk få innsyn i hvordan det er å ha et hvilket som helst kompleks. Jeg tror det er viktig å uttale seg varsomt om andre folks utseende. Enkelte kommentarer er helt unødvendige. "Det er deg"-kommentaren, var for eksempel lite konstruktiv. Kanskje er man for hårsåre, og nærtagende, men man er gjerne det på områder der man ikke føler seg helt vel i utgangspunktet.

Jeg håper ihvertfall at folk blir forsiktigere med å anta at personer som har et eller annet problem med utseendet "ikke gjør noe" med problemet. Det er kanskje den verste fornærmelsen. Og husk; hva en person velger å gjøre, eller ikke gjøre, burde være opp til ham/henne selv.

I det siste/Idealgaten

Omsider føler jeg meg sånn passe normal - eller rettere sagt; i en normal situasjon. Nå har jeg sommerjobb i Nord-Norge, øvelseskjører, leser, og har ikke så veldig store bekymringer. Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at det er gjerne når det er slik at man drømmer. Livet er rolig, og man tenker over de tingene man gjerne skulle ha hatt i tillegg. Man har rett og slett tid til å tenke ut hva man drømmer om og vil realisere. Det er jo veldig mye alt i alt, så jeg gleder meg til å komme enda litt videre, og få gjort mer.

Det er greit å ha noe å klage over også. Nå har jeg jo et land å sammenligne med. Enkelte ting fra Litauen henger fortsatt igjen. Jeg synes det er merkelig ikke å ta folk i hånden når man går hvert til sitt etter å ha pratet. Jeg savner litauisk mat. Sist søndag da jeg skulle på jobb, følte jeg at jeg hadde litt lite matpakke med, så jeg tenkte å gå på ICA for å kjøpe litt ekstra. Jeg forbannet i mitt stille sinn de late arbeiderne. Hva var det nå da? Hvorfor var ikke butikken åpen? Klokken var jo halv ti om morgenen. Hva i alle dager... Så, sakte går det opp for meg at det er søndag. I Norge er butikkene stengt om søndagene. Jeg klager også over kvaliteten på maten her. Jeg synes ikke noen oster er like gode som de litauiske, og norsk kjøtt er heller ikke noe særlig. Jeg blir glad når jeg ser litauisk-registrerte biler. I går falt jeg for fristelse, og spiste litt litauisk sjokolade. Jeg liker ikke å spise sukker, og jeg prøver å unngå det mest mulig, men den litauiske sjokoladen er fantastisk.

Ellers har bloggskriveren vært en del på fjelltur. Bloggskriveren, som er veldig glad i naturen, synes det er flott å kunne gå rett ut i den. Samtidig må han innrømme at tanken på skyskrapere, høyhastighetstog, metroer og slikt er lokkende. Jeg har utrolig mange steder jeg vil reise. Kunne godt tenke meg en utveksling til USA eller Canada. Kunne gjerne tenke meg spennende ferieturer til Mongolia, Kazakhstan eller annensteds.

Andenes er et merkelig lite tettsted. Det er det fineste i Vesterålen, men samtidig det mest værharde. Vinden ser aldri ut til å stilne. Går jeg noen få hundre meter kan jeg stå på stranden. Den er overraskende lang, og folketom (på grunn av temperaturene). Jeg har en sommerjobb jeg trives med.

Selv om jeg er tilbake i Norge, føler jeg fortsatt at jeg savner mye fra tiden før jeg dro til Vilnius. For det første gjør et utenlandsopphold noe med deg som person, og for det andre så er ikke ting her som de var. Det er noe annet å gå på videregående, og bo på et sted er nesten alle i kameratflokken er samlet, og å ha sommerferie, når noen venner er i andre land, andre er på forskjellige steder i landet, også videre. Det er mange tråder som må samles for å finne ut nøyaktig hvor jeg er nå, sånn mentalt sett. Det er mye som må vurderes, for ikke å si revurderes. Jeg har savnet tiden fra videregående veldig mye, og kanskje mer enn mange andre har gjort, og mer enn hva som er vanlig. På den annen side vil jeg ikke sette meg tilbake i klasserommet på videregående - man skal da videre. Men til hva, egentlig?

Å lengte hjem, og å fokusere på en hjemlengsel, kan gjerne også overskygge andre savn og behov som man tror "å komme hjem" vil dekke. Videre lengter man alltid etter noe, og man lengter videre, og fremover. Å si at folk burde være fornøyd med det de har nå, tror jeg ikke alltid er rett. En burde jo også se fremover. Jeg tror de mest levende menneskene ser videre. Om en ikke planlegger morgendagen, og drømmer om neste år, tror jeg man har resignert på en måte. For å leve hundre prosent i nuet, må det skje så mye at det ikke er tid til å tenke fremover. Dersom livet er så kaotisk, er det da kanskje ikke helt sunt. En skal heller ikke fortelle en person som sitter og ser ut i luften klokken åtte en vanlig, stille kveld, at han skal tenke på nuet. Hva ville vel være mer tåpelig? Det tar ikke mange sekundene å registrere hva man gjør og eventuelt å tenke "nå er det jo egentlig ganske greit". Etter det må man fylle tiden med noe. Jeg tror at den tiden burde brukes nettopp til å finne ut hva man vil, og hvordan man skal realisere det.

Skribenten vår har på mange måter mistet tråden i å gi oppdateringer som kan gi inngløtt i livet skribenten lever. På den ene side har han følt at han ikke hadde så veldig mye å skrive om. På den andre side er det såpass lenge siden at han har skrevet om sine egne opplevelser, at det virker helt unaturlig å gjøre det. Han har ihvertfall gitt et lite innblikk nå. Så skal han lekse opp om noe han synes er viktig, og som er en slags indirekte fortsettelse på det forrige innlegget, om Litauens skamfulle lov.

Jeg skal nå beskrive hvordan det burde være, slik jeg ser det, i husene, langs en gate, i et land der det føres ideell politikk.

I det grønne, rare, lille huset sitter en gammel dame foran TV-en og drikker te. Ved siden av seg har hun to aviser, begge dagens.

Naboen hennes flyttet til en annen by i fjor. Der hadde han fått seg drømmejobben.

Nabohuset, som forsåvidt var rødt, grenser igjen til en tomt med nydelig plen og hage. Der bor barnefamilien Johnsen. Pappa har kjøpt seg ny bil, og sitter nå og gløtter ut vinduet på den. Mamma er fortsatt på jobb og barna er på trening.

Ved siden av huset med den pene hagen, er det gule huset. Der bor Dan og Torleif, som ble gift i fjor. De sitter nå og prater om alle slags verdensproblemer.

Huset ved siden av har ikke fått et malingsstrøk på en stund. Der bor Veronika, som har to jobber og ikke prioriterer husarbeidet. Derimot har hun er selsom hobby; hun samler på gamle sigar-esker.

Veronika ser rett over gaten til Andrea. Andrea er prostituert, og får ofte mannebesøk hjem til seg. Det hender hun besøker Veronika om helgene.

Ved siden av Veronika bor det et nyinnflyttet eldre par, som ingen vet så mye om enda. Imidlertid kan jeg avsløre at konen er prest, og mannen er revisor.

Nabohuset deres er hvitt, og har en koselig, gammeldags stil. Der bor en innvandrerfamilie, der samtlige praktiserer islam. De kjøpte huset for noen år siden, og de holder god kontakt med barnefamilien like ved, som etter å ha blitt spurt sier at de ikke tror på noen religion.

I denne gaten bor det en rekke individer. En del av disse gjør ting som en del mennesker vil forby.

Noe av det mest umoralske jeg kan tenke meg, er å bruke lovverket, for å innskrenke en annen persons frihet, på et felt, der din egen ikke frarøves som en direkte konsekvens av handlingen. Jeg mener at alt som ikke direkte skader en annen person, skal kunne utøves, og ihvertfall på din egen eiendom. Imidlertid skal en annens eiendom respekteres. Dan og Torleif trenger ikke gå uanmeldt inn i hagen til presten og kline, men heller ikke burde presten eller innvandrerfamilien prøve å nekte Dan og Torleif å leve sammen.

Videre mener jeg man ikke skal nekte myndige personer å bruke hvilket som helst religiøst symbol, eller klesplagg. Jeg leste at 2/3 nordmenn er imot burkha i Norge. Dersom en voksen kvinne, eller for den saks skyld mann, vil ikle seg burkha, må det være den personens avgjørelse. At du mener burkha er frihetsinnskrenkende er din sak. Da lar du være å gå med burkha. Om en annen kvinne sier imot, at burkha gir henne frihet, er det hennes. Da skal hun få gå med den. Om noen tvinger DEG eller HENNE til å gå med den derimot, skal den som tvinger straffes.

Jeg mener at å fremstille ønske om forbud, fordi du personlig ikke liker noe, av en eller annen årsak - det være seg av religiøse overbevisninger eller livsinnstilling - ikke hører hjemme i politikken. Man kan beskytte folks helse, man kan beskytte folk for overgrep, men man skal ikke bestemme over hva en annen person gjør med seg selv på egen eiendom. Dette er umoralsk uansett. Det hjelper ikke om prostitusjon kan innebære at det er bakmenn som kan utnytte den prostituerte. Det finnes prostituerte som selv velger å være det. Å tvinge noen til hvilket som helst yrke burde straffes, for da har man gjort et overgrep mot et annet menneske. Men å tvinge en person fra et yrke er også et overgrep.

Å ville forby homofili, fordi man selv ikke liker det, er like tåpelig som å forby en farge eller et tall fordi en ikke liker det.

Å ville forby prostitusjon, fordi noen kan være utnyttet, er like dumt som å forby peanøtter fordi noen kan spise det og bli syk, fordi de ikke visste at de hadde en allergi.

"Jeg liker ikke", eller "fordi... kan.../kanskje..." er ikke holdbar grunn til noe som helst forbud. All tvang av andre mennesker skal være forbudt, men all handling som bygger på klart bifall fra det voksne mennesket handlingen rettes mot, bør være tillatt. Kort sagt mener jeg at enhver burde ha bestemmelsesrett over seg selv, men kun over det, og sine egne eiendeler.

Bildene har jeg selv tatt i Andøy kommune.

Litauens skamfulle, nye lov

En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.

Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?

Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?

Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.

Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.

Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.

Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?

Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no

Det er bra.

Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.

Linker:

http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=47291

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13623

Det åpenhjertige innlegget om kamp og seier

Denne dagen har jeg gledet meg lenge til - siste eksamen er unnagjort.

Jeg var aldri sikker på om jeg skulle komme meg helt frem hit, det har vært mange ganger da jeg har vurdert å dra hjem og droppe studiet, men folk oppmuntret meg til å holde ut, og jeg ville selv vise styrke. Litauen er et spennende og vakkert land, og studiet var morsomt, selv om jeg kunne ønske jeg hadde lært enda mer, og kanskje også hatt mer om historie.

Jeg tror spesielt det er to lekser jeg har lært dette året, som har slått meg som knyttnever i øyet. Først og fremst har jeg sluttet å tro at menneskers kvaliteter kan rangeres på en linje, som politiske partier fra venstre til høyre, men uten ytterpunktene. Ytterpunktene finnes. Videre har jeg også lært meg at man må være hard og bestemt på enkelte punkter.


I klassen min var det dessverre en meget lite sympatisk person, som fant sin glede i å komme med kommentarer om meg når jeg åpnet munnen i klasserommet. Det var meget ubehagelig, og pågikk fra november i fjor, og opp til dags dato. En liten bedring kom da jeg i slutten av mars direkte konfronterte ham og sa hva jeg mente om det, med stø og rolig stemme, uten å nedverdige meg til hans nivå med å komme med barnslige fornærmelser. Svaret jeg fikk tilbake viste tydelig hvorfor han behandlet meg slik: Fordi jeg var flink og tok skolen seriøst, noe de fleste andre ikke gjorde. Han sa noe slikt: "Fordi jeg ikke takler stemmen til vår flinke gutt". Jeg tror det er ganske klart hva som ligger bak en slik uttalelse. Et menneske som holder på slik, uten noen bedre grunn, kan ikke, etter mine standarder beskrives som godt.


"Det kan aldri bli moralsk riktig å ødelegge det beste". Nå er det på tide å ta et seriøst oppgjør med janteloven, og også med de onde menneskene som ikke tåler at folk er dyktige i noe. Jeg er flink i språk, og tar det lett som bare det. Jeg har god hukommelse og har et ekstremt talent for teoretiske ting. Det er det jeg er flink i. Jeg tror de fleste har noe de er flinke til, og det er dette de må gjøre. I vår klasse var det dessverre mange som tydeligvis ikke hadde stort der å gjøre. Det er ikke noe problem med ikke å få ting til, men man må da sannelig la de flinke være i fred. Dette er noe man gjerne ser i barneskolen og ungdomsskolen kanskje enda mer: Skolelysene blir mobbet eller dyttet ut av gjengen. Dette skjedde med meg på et universitet i en klasse der snittalderen antagelig var på like under 30.


I perioder har jeg vært på nippet til å få nærmest nazistiske ideer. Jeg har lurt på hvordan i alle dager voksne kan oppføre seg på det viset. Likevel har jeg klart å unngå å ta på meg slikt tankegods, og innsett at det er individer det er snakk om, og at jeg bare har vært uheldig som har kommet i en klasse med dårlige representanter. Det var også gode folk i klassen, det må tilføyes.

Det ble etterhvert en æressak for meg å konsentrere meg kun om studiene. Jeg kunne ikke la for mye tid gå til personlige greier, etter alt tullet som hadde hvert av forskjellig slag i forrige termin. Likevel har det gang på gang skjedd ting som har rokket ved min bestemmelse og balanse. Jeg er ekstremt stolt av at jeg har holdt ut til denne dagen. Jeg har også fått tilbakebetalt mye i form av erfaringer, også av det gode slaget.


Angående det berømmelige utsagnet jeg ofte har kommet med og som er ganske populært: "Man må være kulturrelativistisk". Jeg fikk en kommentar her for over et halvt år siden tror jeg: "Dette er feil". Det er det. Det er feil.

Man bør prøve å forstå andre kulturer. Spesielt om en har dem tett oppå seg. Men dersom en tvinger en person til å gjøre kompromisser med sine verdier, bare for å "gli inn" et sted, eller tilfredsstille en annen, av den grunn at personen har en annen kultur, har man gjort et overgrep. Det finnes ting i andre kulturer man kan oppfatte som galt, også i sin egen, om man blir plassert i bås. Man trenger ikke tilpasse seg dette. Et enkelt, og lite stort eksempel er: Min italienske venninne er et perfekt eksempel på en stereotyp italiener på et punkt: Hun kommer alltid for sent. Bortsett fra eksamen, har hun vært presis totalt to ganger på dette semesteret. Når vi hang mye sammen i begynnelsen og jeg ville på universitetet, sa hun gjerne: Det gjør ikke noe å være for sent. Men jeg så tydelig at det gjorde det: Et kvarter for sent, og de andre er halvveis gjennom en oppgave, eller læreren forklarer en ting. Mens læreren forklarer spør de som kommer for sent de som er der, hva det er snakk om, så må de be læreren gjenta det hun sa de siste fem minuttene, fordi de som kommer strøende inn forstyrret de som allerede var der. Det gjør noe. Det sinker undervisningen, og en går glipp av en del. Om man er et kvarter for sent hver dag hver uke utgjør det totalt fem klokketimer på en uke. Det sier seg selv at dette ikke er særlig fornuftig. Jeg føler ubehag ved å være for sen, og i begynnelsen prøvde jeg å gjøre alle til lags ved å følge deres standarder. Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke henge igjen hver dag og komme for sent, jeg måtte bare gå.


Dette er selvfølgelig fenomener som også kan skje med andre nordmenn eller litauere, men det er nok et faktum at folk i Sør-Europa er mindre presise. Det er det man alltid hører, og det har jeg fått bekreftet med egne erfaringer. Likevel skal det sies at den spanske jenten i klassen var svært presis, så det er unntak, som vanlig.

En annen ting som plaget meg var den ekstreme mangelen på disiplin. Folk tullet hele tiden, kom for sent, gjorde ikke leksene også videre. Dette sinket arbeidet voldsomt, og vi lærte mindre enn vi kunne ha gjort.


Spesielt den første terminen var ganske vanskelig på et personlig plan, men jeg kom meg gjennom begge. =D Det er jeg veldig fornøyd med, og stolt av.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og er helt ferdig her. Først må man gjøre leiligheten representabel, ta imot diplom/vitnemål, og så skal man reise litt rundt her. Den siste tour de Lietuva går blant annet til Anykščiai, Visaginas (tidligere omtalt), diverse småbyer, samt over grensen til Latvia, til Latvias neststørste by; Daugavpils.