Den hellige tegnsettingen

Hvor ofte sier man ikke at det er godt å få ting overstått?




I dette ligger det at man gruer seg til noe, som regel. Jeg har i lengre tid vært spent på hvordan et foredrag jeg skulle holde i dag (presentasjon eller hva man nå velger å kalle det) skulle gå. Gleden over å være ferdig med noe, trenger ikke kun ligge i at man har gruet seg. Det er ofte en del av det, eller hele årsaken, men en kan også glede seg til å ha noe på skrytelisten sin.

Fremtiden er alltid usikker - den er jo enda ikke skapt. Det ligger et løfte i det, men også en tvil - man vet ikke hva man kan forvente, om en skal klare å nå sine mål, eller hvordan selve forutsetningene for noe som helst skal bli. Dette er spennende. Jeg tror man bør tenke fremover og våge å sette lit til fremtiden, selv om den alltid er usikker. Likevel vil jeg her gi litt heder også til fortiden, eller i hvert fall forklare hvorfor den på sett og vis gir meg glede. Hvorfor jeg ofte gleder meg til punktumene i fremtiden. Punktum er herlig.


Selve det litauiske språket gjør meg obs på forskjellen mellom prosess og endt handling, ettersom dette kan vises av ord ved hjelp av prefikser og lignende.

Prosesser kan være fine, men kun om de retter seg mot et mål. Den som sier at det er trist at ting slutter har ikke alltid rett. Enkelte prosesser innledes nettopp med den hensikt at de skal avsluttes.


Her snakker jeg om for eksempel foredraget og prosjektet jeg har hatt nå. Denne dagen har en herlighet ved seg, fordi den er et slags punktum, kan man si. Jeg har holdt dette foredraget, som jeg har forberedt meg veldig lenge til. Jeg har jobbet mye mer nøye med det enn jeg strengt tatt hadde trengt, og etter min egen oppfatning gjorde jeg en bra jobb. I morgen drar jeg etter planen til Norge. Derfor er dette et slags punktum, et mellomspill eller noe, akkurat NÅ.


Videregående, spesielt de to siste årene, var herlige, men det var også deilig å fullføre det, å få vitnemålet med gode karakterer og vite at man hadde klart det. Jeg elsker resultater. En kan si jeg er resultatorientert. Fantastisk ord.

Så - vi skulle levere en tekst, et slags sammendrag hvor vi også kommenterte en artikkel hentet fra et litauisk blad. Jeg valgte et reisemagasin, og en artikkel om isklatring, om noen litauere som hadde dratt til Hemsedal for å klatre på frosne fosser. Jeg pugget mange ord, og leste artikkelen kanskje flere titalls ganger, i tillegg til å skrive et sammendrag jeg ble fornøyd med, og leste over flere ganger før jeg holdt fremføringen. Dette var noe jeg også var nervøs for, jeg innrømmer det. Vanligvis er jeg ikke nervøs for slikt, men jeg har folk rundt meg som absolutt ikke liker meg, og som jeg i min paranoiditet fryktet skulle sabotere. Ikke at alle fulgte med, men det gikk greit, forholdene tatt i betraktning.


Kanskje er dette mer et komma enn et punktum i et stort perspektiv, men det var et punktum for èn bestemt prosess.



April har vært en spennende måned. Det var noen punktum i mars med midtveisprøver som jeg gjorde det veldig bra på. Videre var det et flott mellomspill i begynnelsen av april med at jeg var i Norge, i mitt elskede Nord-Norge. Jeg må innrømme at mens jeg har vært her har jeg hatt mine svært nasjonalistiske øyeblikk, men det kommer og går. Jeg skulle gjerne brukt et innlegg her til å omtale denne nasjonalismen, hvilket ville vært mer passende i begynnelsen eller midten av april, men på det tidspunktet tok jeg meg ikke tid til å skrive om det. Dessuten er det delvis irrasjonelt og noe man kan skamme seg over tildels. Det eneste er det som er basert på fakta, ren statistikk, men det er ikke det jeg baserer meg på i de øyeblikkene - det er kun hjemlengsel og savn, som alt i alt er følelser. Jeg tror jeg har et relativt nyansert bilde på ting akkurat nå.


Hjemme i Nord-Norge var vi blant annet på veldig fint sted som jeg liker veldig godt, selvfølgelig ved sjøen, og grillet. Det er et veldig fint sted der, hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å bo en gang, men man er også avhengig av å gjøre noe, ikke bare sitte i fjæra et sted og grille.


For øyeblikket ønsker jeg hovedsakelig å fokusere på studiene. Jeg føler hele tiden det kommer ting i veien for å oppnå det målet. Det er nokså frustrerende, på en måte. På samme tid er det et faktum at studiene ikke er så tidkrevende at jeg ikke har tid til andre ting.


April har vært en ganske spennende måned kan man si, men det er ikke alt som egner seg å skrive her, så klart. Kanskje er bloggen min upersonlig, men det er ikke meningen at det skal være en dagbok. Jeg ønsker å vise små glimt av Litauen, av tankene mine rundt stort og smått, og av og til komme med politiske dytt.



Jeg har ikke fått sett spesielt nytt av Litauen som land denne måneden. Jeg var en tur i Kaunas, som er en fin by, virkelig. Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den før. Kaunas er den neststørste byen i Litauen. Jeg har vært der tre ganger, og alle tre gangene var det sol. Den skal visst være svært kriminell. Den er likevel utrolig koselig fordi hovedgaten er gågåte. Den er lang, og svært vakker. Det er få mennesker i gåtene, noe folk fra Vilnius omtaler som svært negativt. Jeg synes det er helt herlig.

Jeg kjøpte noe som minner om kanelboller av en kvinnelig selger i hovedgaten, Laisvės alėja. Hun spurte meg hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var fra Norge. - Er det krise der også? Kanskje hadde denne damen hatt et mer "respektabelt yrke" før. Krisen brer om seg mer andre steder enn i Norge.

Trærne er grønne og det er altfor varmt - 23 grader akkurat nå. Det er ikke mye vind i Vilnius.

Sånn - nå fullfører jeg innlegget, men legger til noen bilder. Det ene er vinduskarmen min, hvor jeg bruker å sitte og jobbe med skolearbeid. Bildet ble tatt tidligere i år. Det andre er tatt i Kaunas i fjor sommer, og det tredje er tatt i dag - utsikten min fra "Sovjetleiligheten".

Visaginas

På 70-tallet ble det bygd et atomkraftverk i Litauen. Det blir ofte omtalt som atomkraftverket i Ignalina, selv om småbyen Ignalina er noen mil unna. Det ligger i Visaginas, som er en by helt i den nordøstlige delen i Litauen.

Det er kanskje ikke vanskelig å forestille seg at kunnskaper om kjernefysikk ikke er noe som er utbredt overalt, blant alle slags mennesker, og at en utdanning innenfor dette ikke er like vanlig som for eksempel å studere økonomi. I Litauen er det mangel på slike eksperter. De fleste ekspertene der er derfor russiske.

Så, rundt dette kjernekraftverket vokste det opp en by som heter Visaginas. Befolkningen er svært ung, og det finnes ikke mange gamlinger der, ettersom folk kom tilflyttende for ikke så lenge siden. Siden folkene som kom tilflyttende hadde høy utdannelse, kan man jo forestille seg, hvor kontroversielt det enn må være, at befolkningen i denne byen er noe spesiell.

Om lag 5000 arbeider på kjernekraftverket, eller arbeidet. Nå må Litauen legge ned kjernekraftverket på grunn av miljøfantaster som skriker om at det fælt med kjernekraftverk. De har en spesiell grunn til å hyle om dette: Tsjernobyl-ulykken. I natt var det 23 år siden Tsjernobyl gikk i lufta. Reaktorene i Ignalina-kraftverket er av samme type som dem i Tsjernobyl. Uansett - de som vet noe om Tsjernobyl-ulykken vet at det var et resultat av menneskelig slurv innenfor et ineffektivt politisk system. Vi har ikke dette systemet i dag.

Det er mulig at det foreligger ordentlige vitenskapelige rapporter som skulle tilsi at atomkraftverket burde legges ned. Det er planer om å bygge et nytt atomkraftverk, men i mellomtiden får nedleggingen store økonomiske konsekvenser. Mange mister arbeidsplasser, og prisen på elektrisitet kommer til å stige. Dette gjøres i en tid da landet er sterkt plaget av finanskrise. Prisen på elektrisitet har allerede steget.

Jeg har ikke vært i Visaginas, men på bilder ser jeg at det er stort sett blokker, selvfølgelig ikke det vakreste syn for øyet.

Man kan se over til atomkraftverket fra Hviterussland. Det ligger på andre siden av en innsjø. Det ser vakkert ut - som et symbol på hva mennesker tross alt har fått til, enda det var under et såpass ineffektivt system som Sovjetunionen bar preg av. I det minste ble det lagt vekt på kunnskap. Visaginas, som har cirka 30.000 innbyggere kan være stolt av et høyt utdanningsnivå og å ha ting på stell. Imidlertid - hva skjer etter nedleggelsen? Atomkraftverket har stått for såpass mye som 80-85% av landets energiforsyning. Jeg tror kanskje det er mindre nå. Likevel - i Litauen ser det ikke ut til å være så mange andre måter å skaffe energi på.

Det jeg lurer på er bare om ikke nedleggelsen av atomkraftverket er et veldig ufornuftig vedtak gjort av mennesker som ikke har hatt nok informasjon. Jeg påstår ikke at jeg har noen grunn til å uttale meg, men med såpass mye som politikere må gå gjennom, er jeg skeptisk til at alt har vært gjort rett og med kunnskap som basis for avgjørelsen. Jeg er dessverre ikke den personen som forstår så altfor mye om slike ting, men jeg ser at dette fører til økonomiske problemer. Hvor ofte overskygger ikke "lettvinte" og "raske" beslutninger for miljøets sak, viktige økonomiske faktorer? Etter hva jeg har forstått har også andre land betalt for å sikre atomkraftverket ytterligere. Jeg antar dette har vært gjort med offentlige midler som er skaffet via skatter og avgifter.

Ut fra det jeg kan se virker det som en idioti hinsides alle grenser, men det er mulig at de økologiske faktorene er mer alvorlige enn jeg vet eller har anelse om. Men det er også en viss mulighet for at dette bare er tåpelig. Etter hva jeg forstår er de fleste litauere misfornøyde med at verket skal legges ned. Det er klart, siden økonomien vil lide under det. Når de selv sånn sett blir rammet er det kanskje lettere å legge økonomi og vitenskap til grunn enn om det var et land langt unna. Dette er altså EU-bestemmelser som ligger til grunn.

Jeg har ofte tenkt at folk kanskje har en usunn frykt for atomkraftverk, på samme måte som de frykter E-stoffer (C-vitaminer er også E-stoffer) og enkelte kunstige stoffer. De økonomiske og økologiske faktorene vil selvfølgelig variere fra atomkraftverk til atomkraftverk, fra sak til sak, slik også forskjellige E-stoffer er nettopp forskjellige. Det er såklart lett "å stryke alt over en kam" og si "legg ned alle atomkraftverk" eller; "jeg vil ikke spise E-stoffer". Spiser du ikke C-vitaminer kan du selv tenke deg hva som skjer. Dersom et land som per dags dato ikke har grunnlag for å utvinne energi på stort andre måter enn ved atomenergi blir tvunget til ikke å benytte seg av det, kan du også tenke deg hva som skjer.

Vi HAR problemer med kjernekraftverk, men for å gjøre dem sikrere og for å kunne bygge nye og bedre, og å utvikle teknologien MÅ MAN HA ØKONOMI! Jeg er redd forferdelige angrep på økonomien slik vi ser i dette eksempelet kan være en grusom brems for utvikling.

Bok

Den siste uken har ikke vært så enkel.

Gud har imidlertid åpnet en bok i hodet mitt og jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.

Panevėžys

Solen nøyer seg visst ikke bare med å skinne på Vilnius, men også resten av Litauen får solt seg for tiden. Temperaturen er merkbart høyere, selv om det ikke er noe å skryte av. Fem varmegrader føles varmt etter en kald vinter.

Jeg og min italienske venninne tok bussen fra Vilnius til Panevėžys i dag. Vi fikk en særdeles bra buss. Det spennende med å ta buss i Litauen er at man aldri vet hva slags buss man kommer til å få. Det veldig vanlig med små busser, som ofte er behagelige, men ligner mer på en maxi-taxi. En gang dro jeg også med en forferdelig dårlig slik en, selv om standarden jevnt over er god. Vanlige busser finnes også, og det fikk vi i dag. Tilbake tok vi en dobbeltdekker, der det også var TV-skjermer selv om disse ikke ble brukt. Det blir også solgt aviser på disse bussene før de kjører, og på denne så det visst også ut til å være et slags minikjøkken med kaffe o.l. Da vi dro tilbake fra Panevėžys hadde vi imidlertid drukket nok kaffe, så vi testet ikke ut mulighetene.


Byen er den femte største i Litauen og har visstnok en befolkning på rundt 116.000 innbyggere.

Jeg burde nesten ha dårlig samvittighet på Litauens vegne for kun å skrive om "non-touristic places" men det får så være. Vil folk lese i detaljer om Vilnius, Druskininkai og Trakai er det ikke mangel på informasjon andre steder.


Det var sol, og byen så litt støvete ut, så jeg fikk nesten assosiasjoner til Spania og enkelte deler av Madrid. Det var en merkelig assosiasjon, for byen lignet vel nesten ikke i det hele tatt, men av en eller annen årsak var det noe sydlig over den, men mest sannsynlig pågrunn av det uvante solskinnet. Det var mange folk ute i gatene, noe man ikke alltid ser i mindre litauiske byer, men det skyldtes antagelig været.


Det er en liten, men nydelig slags innsjø i byen. Den ligger rett ved siden av elven som renner gjennom, og er antagelig blitt til av vann fra elven, om jeg skal tippe på noe. Det flotte er at det er godt lagt til rette for å gå rundt den lille innsjøen, og det er en del spennende skulpturer rundtomkring, som enten er morsomme eller koselige. Det var mange ute og spaserte. Solen skinte, og det var en god atmosfære.


Vi stakk et par ganger bort til "Lietuvos spauda"-er, små kiosker som er så vanlige i deler av Øst-Europa, og kjøpte kaffe. Dette er i grunn utrolig effektivt, og er noe som ellers står i kontrast til mye som kan være det motsatte i denne delen av verden. Men alt i alt, er den berømmelige ineffektiviteten oppskrytt, for ting tar virkelig ikke lang tid i Litauen, alt i alt (bortsett fra på enkelte kontorer, som det begynner å bli en tid siden jeg har sett).






En del nydelige kirker var også spredt ut for Guds åsyn, og både katolske og i hvert fall èn russisk-ortodoks. Som vanlig falt jeg mest for den russisk-ortodokse (noe vi hvisker forsiktig), og den lille, blå russisk-ortodokse i treverk som var der, var virkelig utrolig søt. Den minner litt om den lille kirken i Druskininkai som kanskje er mer kjent for Øst-Europa- og Litauen-entusiaster.







I dag skulle jeg også få et adrenalinkick, og et sjokk uten like...

Panevėžys er kjent, i tillegg til Kaunas, for å være en av Litauens mest kriminelle byer....


... men det så vi ikke noe til.

Imidlertid gikk vi på et museum - spenningen stiger - som var ganske interessant. Det var et såkalt etnografisk museum. Nå tenker nok leseren at bloggskriveren er sær, for hva skal liksom et "etnografisk museum" vise frem? I grunn var det ikke så sært som navnet skulle tilsi, men skrekken der inne, som er langt verre, ihvertfall for min del, enn noe dere kommer til å få se på KGB-museumet i Vilnius... Vel, den skrekken sitter nesten enda i, og jeg kjenner frysninger komme nedover ryggen på meg mens jeg tenker på det.

Museumet huset nemlig noen monstre uten like... Det er nemlig kjent for sin store insektsamling, hvilket også var årsaken til at jeg ville se det. Dette var nemlig noe nytt, som jeg ikke hadde sett så mye av tidligere. Jeg glemte bare tilfeldigvis hvor ekle enkelte insekter kan være, og at jeg ikke er så vant til dem, nordlending som jeg er.

Den mest praktfulle samling sommerfugler (og den eneste, kanskje) jeg har sett var der. Det var sommerfugler fra hele verden og i alle farger, og jeg tenkte at dette skulle moren min ha sett. Hun er ekstremt glad i sommerfugler og ville ha flippet ut av glede, helt til hun kom til det innerste rommet i tredje etasje der det befant seg andre typer insekter, nemlig en slags biller, gigantiske, mer enn knyttnevestore, fra overalt i verden og med alle slags rare antenner og grusomme anretninger. Venninnen min gikk noe raskere gjennom utstillingen enn jeg gjorde, og hun så monstrene før jeg gjorde. Hun trakk i meg for å se styggedommen, men jeg fikk panikk, nærmest og ba henne om ikke røre meg, for jeg kunne allerede ane hva som kom. Vel, fantasien min ville nok ikke strekke til for å tenke seg til disse grusomme beistene, men de var ihvertfall ikke fotball-store, som jeg fryktet.

Sommerfuglene var utrolige, og i flertall, så jeg kunne gå tilbake og nyte dem.


Det var også en liten historisk utstilling, noen utstoppede dyr og fugler og... - enda noe moren min ville flippet (positivt) ut av var en utstilling med påskeegg. Øst-europeerne kan kunsten å male egg. De norske forsøkene er mer som et spebarn som prøver å gå sammenlignet med en ballerinas noble dansetrinn. Jeg tror skikken stammer fra Ukraina. Merkelig nok leser jeg akkurat om det i boken "Polen" som jeg leser nå, der en polsk familie har oppsøkt sine eiendommer i Ukraina og de fattige bøndene der, som er så dyktige til å male disse eggene. Da jeg var i Ukraina så jeg også noen slike eksempler. Her er de kanskje noe annerledes, og her var det navn på konkrete kunstnere.

Vi spiste først på en kafè/kantine og deretter på Čili pica, den fantastiske litauiske pizzakjeden som selv italienerne liker, og som vi definitivt trenger i Norge. Jeg er ikke noen stor tilhenger av pizza, men pizzaen på Čili pica er av og til utrolig. Litauen eksporterer også kjeden til andre øst-europeiske land. Det er vel lite trolig at vi får det i Norge, men det ville vært fantastisk om vi gjorde det.


Panevėžys er ikke kjent for å være noen fin by, men den slo meg som gjennomsnittlig. Den hadde for få historiske bygninger og manglet et vakkert sentrum som Vilnius, Kaunas, Šiauliai og Kėdainiai har. Likevel har den noen flotte enkeltbygninger. Statuene som var spredt rundt i byen var overraskende mange. Den skal visst også være Litauens grønneste by.

Turen tilbake til Vilnius var også fin. Litt sliten i bena var det godt å sitte ned i andre etasje på den avslappende bussen og bable om land, fremtid og lignende...


Jeg er glad jeg allerede har fått sett såpass mange steder i Litauen. Jeg føler jeg har klart målet mitt med å gjøre meg kjent med landet. Jeg har allerede sett over 15 forskjellige byer/tettsteder, og jeg har sett både turiststrøk og "places off the beaten track". Så jeg kan nå med rette avlive myten om at kun hovedstaden i hvilket som helst øst-europeisk land vil ta seg bra ut. I Litauen har jeg enda ikke sett noen ekstremt fattige steder, selv om det er relativt stor forskjell fra sted til sted.



Turen var spennende, spesielt museumet. Spenningen var nok litt for stor på et visst punkt, og sitter fortsatt litt i. Da jeg kom på badet så jeg også en liten edderkopp, og i en mail fra eksen min skrev han at han hadde funnet enn edderkopp også, og en flue... Varmen har vekket opp insektene. Jeg er litt skremt. En gang før det ble virkelig kaldt så jeg et ekkelt insekt på utsiden av døren min. Men dette må jeg klare... I det minste er jeg ikke i Afrika der det finnes så uhyggelige ting at dere knapt kan forestille dere det. Det har jeg funnet ut etter besøket på museumet i dag. Best å ta med seg rustning...

Sol over Vilnius

Jeg har hatt noen fine uker siden jeg kom tilbake hit. Selv om solen ikke har skint så ofte som overskriften skulle tyde på, så har været i det minste vært ganske godt. Men lykke avhenger ikke bare av vær, selv om det høyst sannsynlig har en sammenheng. Jeg har hatt mye moro i de siste ukene, og ikke minst føler jeg at jeg får til det jeg holder på med. Dèt gir meg en følelse av glede.

.... og i dag skinte faktisk solen!

Det forrige innlegget mitt var jo av nokså politisk art, og for å komme med den ærlige og brutale sannheten hadde jeg skrevet enda et innlegg der det var hovedtema, for noen dager siden, men jeg publiserte det ikke, da jeg følte jeg også måtte legge til noe som faktisk hadde mer konkret å gjøre med Litauen og det eventyret jeg opplever.

Å ha hatt venner på besøk har definitivt vært veldig hyggelig. Som jeg så vidt streifet innpå i forrige innlegg var jeg og en av mine beste venner også i Marijampolė. Byen Marijampolė har fått noe uheldig omtale i norske medier i det siste (Dagbladet). En norsk bil ble stjålet og funnet i Marijampolė, med estisk nummerskilt (!). Dette er selvfølgelig uheldig for Litauens rykte. Blant de 3,4 millioner innbyggerne i landet er det ikke rart at det også finnes kriminelle. Fra et land som er såpass nært, og der det ikke er noe kontroll mellom landene, er det ikke rart at noen kommer til Norge. Det som er synd er at norske medier har blitt eksperter på å fremheve at det er øst-europeere det er snakk om. Tilfellet jeg nevnte ble til og med nevnt i to artikler på dagbladet.no, etterfulgt av rasistiske kommentarer fra nordmenn. Disse kommentarene vitner bare om disse personenes mangel på kunnskap og ikke minst om særdeles dårlig holdning. For det første er generalisering av øst-europeere utrolig tåpelig. Jeg bor her, som lesere av bloggen antagelig har fått med seg, og her ser jeg barnefamilier, gamle menn som går tur med hundene sine, damer som går og sladrer, og bestemødre som sleper seg til og fra butikken, akkurat som i Norge. Folk bruker disse få tilfellene av kriminalitet som argumenter mot EU, EØS og Schengen. Når nordmenn sier at alle øst-europeere er krimelle og lignende, er det tydelig at nordmenn trenger et tettere samarbeid med Europa for å kunne åpne øynene for sannheten: At alle europeere er mennesker og at vi alt i alt er veldig like, selv om italienere kanskje roper litt høyere enn oss andre.

I Marijampolė var det ganske stille. Det var en søndag og ganske kaldt. Det var en del pene kirker, fargerike hus, som var mer slitte enn de jeg så i Ignalina. Angående Ignalina, der jeg syntes folk var så smilende og hyggelige, fortalte huseierdatteren i dag at hun hadde en venninna derfra som riktignok også alltid smilte. Marijampolė var ganske annerledes. Den var stille og hvordan skal man si det - blek? Vi kom over en slags sovjetkirkegård og det var stilig. Ellers er Marijampolė ganske representativ for mindre byer i Litauen (utseendemessig) ifølge en av lærerne mine.

Etter at kompisen min reiste (vi hadde vært på flere restauranter blant annet ukrainsk, sentralasiatisk, litauisk og indisk, og sovjetisk) kom en annen venninne to dager senere, og vi gjenbesøkte mange av de samme restaurantene. Det var særdeles hyggelig. Det er ganske morsomt å være guide, selv om stedene for meg har blitt ganske kjente, og delvis har mistet sin interessanthet. Likevel innser jeg da desto mer hvilket utrolig vakkert land dette er.

Det er også særdeles hyggelig å se gamle og gode venner igjen. Jeg er også glad over å kunne vise frem "landet mitt" og at man da senere kan ha noe ekstra felles å snakke om.

Skolearbeidet skrider fremover, og jeg føler at jeg blir flinkere og flinkere i språket, noe som er bra ettersom perioden min her går mot slutten (kun to og en halv måned igjen). Vi skal snart ha midtveisprøver. Jeg pugger mye, og jeg liker å pugge. Det er faktisk den metoden jeg liker best å lære på. Alt i alt er det utrolig passivt, men det er effektivt og jeg merker at jeg har et fortrinn overfor de andre i klassen som ikke pugger, men kun gjør oppgavene vi får.

Litauerne har livnet til, mens dagene blir lengre. Denne perioden er preget av utrolig mange høytidsdager og feiringer. Jeg skal nevne to av dem.

Det var et slags marked for en stund siden. Det er til feiring av sankt Kazimieras. Han døde ung, og han beskytter liksom Litauen eller Vilnius litt ekstra. Markedet var den reneste galskap. Jeg tror aldri jeg har sett så mange mennesker samlet på et sted. Gedimino prospektas, spesielt ned mot arkekatedralen var stappfull av stands, det var musikanter og en elv av mennesker. Lærerne advarte oss, men jeg hadde ikke trodd det skulle være så mange mennesker. Ikke bare var de i hovedgaten men visstnok i andre gater også, men da jeg hadde rodd meg trygt nedover elven og kunne svinge inn i universitetsgaten og gå hjemover var jeg glad til. Det var et utrolig syn, og jeg ble glad av å se alle de oppspilte og smilende litauerne, og de rare tingene som ble solgt, men det var også anstrengende. Jeg ville gjerne kjøpe noe, for eksempel det såkalte Kaziuko širdis - Kazimirs hjerte; hjerteformede kaker med honningsmak, men jeg orket ikke stå i elvestryket og vente på å komme frem til en av selgerne. Det var selgere fra rundtomkring hele Litauen, og hovedsakelig solgte de ting av treverk, men også de såkalte verbos - verba er tradisjonelt kvister som nordmenn også kjenner til, som man tar inn for å la bladene sprette ut, men i nyere tider er det mer tørkede blomster, og tykke, lange fargerike kreasjoner som utrolig mange går rundt og bærer på - tilsynelatende uten noen grunn. Det er utrolig morsomt og fargerikt.

Fargerikt skulle det også bli noen dager senere, i går, 11. mars - Litauen feiret uavhengighet fra Sovjet. Som de som har sett Litauens flagg antagelig har registrert er det ganske skarpt, med ganske markant gult, grønt og rødt. Dette prydet byen så og si overalt, men til min overraskelse manglet elven av mennesker fra noen dager før. Jeg så i det minste en pitteliten demonstrasjon som ropte om toleranse. Hva for vet jeg ikke.

I denne anledning vil jeg gjerne dra oppmerksomheten til hvilken utrolig bragd Litauen gjorde da de løsrev seg fra Sovjet. Først og fremst er det viktig å huske på hvor utrolig brutalt sovjetregimet var, spesielt mot ikke-russere, og kanskje ekstra hardt mot litauere. I den første tiden etter andre verdenskrig ble massevis av litauere sendt til Sibir i trange vogner som ikke var ment for mennesker. Der måtte de jobbe hardt til de ble omvendte eller begravd - evigheter borte fra hjemlandet sitt. De som kom hjem og tilbake igjen, kom nok hjem til et helt annet Litauen enn de hadde kjent. I årene etter anneksjonen døde flere partisaner i kampen for frihet. Amerika og andre som skulle beskytte demokratier mot kommunismen holdt seg passive, og etter hva jeg forstår gjorde også de mediene som nå så flittig skriver om kriminelle fra Øst-Europa seg også tause.

Det aller største var kanskje da folk fra Tallinn i nord til Vilnius i sør, i 1989 laget en stor menneskjekjede ved å holde hender. Dette var en demonstrasjon for frihet. Lenken var uavbrutt. Folk jeg kjenner deltok også i den. Dette er noe av det mest fantastiske som er gjort i menneskehetens historie. Det har imidlertid ikke fått den oppmerksomheten det har fortjent.

Likevel, Litauen var den første sovjetrepublikken som erklærte seg selvstendig, og David veltet Goliat. Kort tid etter var det ikke lenger noe Sovjet.

På under 20 år har Litauen, i tillegg til de to andre baltiske landene, vist hva de kan klare. Fra å være en av de aller fattigste landene i hele Europa har Litauen klart å klatre langt oppover. Det er fortsatt et stykke igjen, men jeg sier hurra til en del ting de har gjort. Noe kan man også takke EU for, men mye har litauerne gjort med egen hjelp. De har bygd opp et velfungerende og reelt demokrati, økonomien har vokst, steder og bygninger har blitt pusset opp og ikke minst legger flere og flere merke til det lille landet i øst som er formet som et litt feit Afrika, eller som et hjerte om en snur det rett vei.

Med tanke på at Litauen kun var et demokrati fra etter første verdenskrig til 1926 er det utrolig at de har klart å komme seg dit de er i dag.

Derfor er også innleggets tittel; "Sol over Vilnius". Selv om det har vært litt til og fra, og landet fortsatt har masse problemer, er det tydelig at om utviklingen kan fortsette som den har gått til nå vil landet være et perfekt sted å bo om en ti års tid. For mange er det allerede bra. Dessverre er vi alle truet av finanskrise. Dette tror jeg vi kan løse sammen. Penger er et middel som flyter mellom individer, og land. Jo flere individer og land som står sammen, jo bedre er sjansene våre til å komme oss over det. Selvfølgelig er konklusjonen, nok en gang, at Norge bør bli med i EU. Nordmenn er et stolt folkeslag, og det er mye å være stolte av, men som europeer får man enda mer kulturarv å være stolt av - og etterhvert; som verdensborgere.

Alle bildene er fra Vilnius og rundt, men siste er tatt i sommer.

Det snikpolitiske 2.mars-innlegget

I dette innlegget vil jeg først og fremst kommentere litt på den såkalte "snkislamiseringsdebatten" som jeg finner utrolig tåpelig, og som jeg nesten skammer meg over å delta i.

Først og fremst er det tydelig at nordmenn frykter at islam skal få for stor makt og at norsk kultur skal bukke under for muslimsk. Vi lever i et demokrati, og i et demokrati er det flertallet som bestemmer. I nabolandene våre og etter internasjonale standarder er det gjerne kulturen til det etniske flertallet som dominerer. For at noen i det hele tatt skulle godkjenne et styre etter sharia-lovgivning måtte i så fall enten nordmenn velge det demokratisk eller muslimene måtte komme opp i over 50% av befolkningen. Så hvordan er da statusen i dag? I følge Wikipedia er det 1,5% muslimer i Norge i dag. Til sammenligning er det 28% russere i Latvia.

En annen sak er prosentdelen muslimer i Oslo. Jeg lykkes ikke å finne tall på internett over hvor stor prosentandel det er, men ifølge en venn er det 10%. Dette burde imidlertid ikke bekymre noen. Til sammenligning var det på slutten av 1800-tallet 43-47% jøder i Vilnius (i dagens Litauen, hvor jeg bor). Her var situasjonen den at jødene hadde sine samfunn og andre folkegrupper sine. Det var ikke like god integrering som i Norge. Likevel er det fint lite som tyder på at litauerne mistet særlig av sin kultur på grunn av jødene. Dersom nordmenn i dag ville vært i situasjonen litauerne var på denne tiden, ville nok imidlertid mer panikk spredt seg. Mens jødene hadde det vi i dag ville kalt for høystatus-jobber var litauerne hovedsakelig bønder.

Det er en veldig vanlig oppfatning i Skandinavia at man skal tilpasse seg landet man bor i. Ja, helst kaste hele sin kultur på båten. Jo mer norsk en innvandrer føler seg, jo bedre. Hvordan dette egentlig skal begrunnes er et spørsmål. Kaskje mener folk at det er bedre for både de innfødte og innvandrerne om man har en felles platform (enda et typisk tankesett). Andre steder er det vanlig å gi forskjellige grupper egne skoler, spesielt på grunnlag av språk. Dersom man gir særrettigheter til forskjellige minoriteter kan det også skape en lojalitetsfølelse til landet, og slik kan man vel også si at man har blitt nordmenn.

I Litauen var det på et visst tidspunkt veldig mange polakker. Mange av de omtalte seg som litauere. Selv mange hviterussere som også hadde ligget under Litauen på et visst tidspunkt følte seg litauiske og ønsket ikke å bli tatt over av Russland (som etnisk og språklig er mye nærmere). Hvorfor? Fordi de hadde frihet til å utfolde sin egen kultur innenfor stor-Litauen. Dette ønsket de ikke å miste.

Derfor er spørsmålet mitt; kan ikke norsk kultur styrkes også ved å gi spesielle vilkår til minoritetsgruppene? Man høster det man sår. Gir man forståelse og frihet, så er det mye større sjanse for at man får det tilbake. Jeg tror muslimer som får lov til å uttøve sin religion og kultur vil være mye lettere å gå i dialog med enn noen som ikke får det. Det er heller ingen som gidder å stå på barrikadene om det ikke er noe å stå der for. Utfordringen er bare at alle grupper må kunne forstå at vi alle må ha frihet, både religionsfrihet og andre former for frihet.

Av og til strekker nasjonalistene seg litt lenger og sier man må verne om den vestlige kulturarven. Dersom man er opptatt av vår vestlige kulturarv, så skjønner jeg ikke hvorfor man ikke er medlemmer av EU.

Og snakker om Europa: Amerikanerne frykter nå snik-europifisering. Jeg synes folk kan slutte med sniking nå, og å være redde for tull.

___________________________________________________________________

Ellers kan jeg si at jeg har hatt en veldig fin uke. Har hatt besøk av en god venn av meg. Vi har sett en del litauiske filmer (sammenlagt i helgen har jeg kjøpt 7 filmer). Litauen er virkelig god på filmfronten.

Vi har vært rundtomkring i Vilnius, vært i Trakai og sett slottet, og kanskje mest spennende for mitt eget vedkommende har vi også vært i Marijampolė, den syvende største byen i Litauen. Ellers har vi pratet, gått tur i parken. Var svært hyggelig.

Jeg skriver ganske lite nå siden jeg skal avgårde og møte en annen god venninne på flyplassen. Jeg skulle gjerne skrevet mer, men jeg ble grepet av ånden til å skrive et politisk innlegg. Jeg er klar over at måten å argumentere på kan være fjern for enkelte nordmenn.

Skiweekend i Ignalina - en uavhengighetserklæring

Etter min fantastiske ferie i Canada, med skitur, snø og natur, har jeg hatt ønske om å gjenta det samme, i mindre skala, her i Litauen, også styrt av et vilt behov for å komme litt bort fra byen av og vil (Vilnius).

Etter litt research bestemte jeg meg for å dra til Lietuvos Žiemos Sporto Centras i Ignalina, en by nordøst i landet (men ikke helt nord likevel). Jeg prøvde først å booke rom på et hotell via e-mail, men de hadde fullt, og oppfordret meg til å høre om de hadde rom ledig på selve sportsenteret. E-postadressen oppgitt på siden deres funket ikke, så da satt jeg igjen med noen få muligheter til hva jeg kunne gjøre: la være å dra, dra dit og satse på lykken eller.... å ringe for å reservere. For meg er det alltid et mareritt å ringe fremmede nummer, av ukjente årsaker, og dette er i Litauen, og jeg kom antagelig til å bli nødt til å prate litauisk, et språk jeg enda ikke behersker perfekt. Grøss og gru... Kamplysten kom til meg, og jeg slo nummeret. Jeg klarte å bestille uten problemer, og enkelt som bare det var det i orden. Jeg slo ut med armene og jublet da alt var i orden og telefonsamtalen var over. Jeg hadde overkommet en stor personlig psykisk barriere, og språket hadde holdt meg oppe.

Neste steg var å kjøpe togbillett på togstasjonen. Det begynner jeg å bli vant til, og togstasjonen er ikke langt unna, så det var gjort på null komma niks, så og si. Tenk - nå skulle jeg dra til en liten småby i Litauen alene for å gå på ski, et sted der antagelig ingen snakker engelsk. Tidligere har jeg latt det være et hinder at jeg må gjøre ting alene - hvis ingen andre er interesserte, lar jeg det være. Sterkt forbedrede språkferdigheter og økt selvtillit gav meg endelig dytten som skulle til for å gjøre noe slikt helt på egenhånd. Jeg følte meg sterk, og glad bare på grunn av det.

Spenning. Kom det til å være nok snø? Jeg sjekket værmeldingen nesten hver dag, for å bli sikker på det. Tidlig opp på lørdag for å ta toget klokken åtte. To timers togtur. Spenning - for lite snø, for lite snø, for mange gresstuster stikker opp av snøen.... Kjører gjennom steder med litt mer snø ("Kjære Gud, la det være snø nok"), og så litt mindre igjen. Til slutt kommer toget til Ignalina, og jeg har allerede bestemt meg for at nå må vi være sportslige og innfinne oss med at noe langrenns-skigåing blir det ikke, nei. Får gå turer til fots istedet. Det er snø, og det er definitivt pent, mye bedre enn Vilnius som bare drypper for tiden, men likevel...

Byen var godt skiltet, så "kartet" jeg hadde tegnet ned, etter kart på internett, var i grunn ikke nødvendig. Det slo meg ganske tidlig at byen så mer velholdt ut enn andre tilsvarende småbyer. Kanskje fordi jeg nå var i det nordøstlige området, som tross alt skal være rikere tradisjonelt sett enn det sørlige, der jorden er skrinnere. Likevel er det teknisk sett samme "landsdel". Veldig mange fargerike hus, som jeg liker og forbinder med Litauens småbyer, men her noe bedre siden de var såpass godt velholdt, og siden de virket større enn i sør. Jeg nærmet meg vintersportsenteret, og kom vel frem. Alt ordnet seg, jeg fikk nøkkel og rom, fikk leid de rette skiene, skisko og staver, og så var det bare å sette av gårde. Det var nok snø!

Det var kjempeflott - kanskje noen få minusgrader, og som sagt: snø! Ren og fin snø, og ikke storbyslaps. Det var herlig å bruke kroppen igjen, siden jeg ikke har gått tur på noen dager på grunn av forkjølelse. Og oi, som folk smilte heromkring. Kanskje siden alle var på ferie? Men det var ikke de surete, grinete fjesene jeg klager over av og til i hovedstaden. Folk innledet samtaler, og var kanskje FOR snakkesalige. Jeg var ikke vant til det, og litauisken min ble satt på prøve, men jeg følte jeg bestod. Alt i alt en triumf.

Etter å ha levert tilbake skiutstyret og tatt en dusj, var det tid for å utforske byen. Flere fargerike hus, men jeg lette etter et sted å spise. Selv om det var relativt mange kolonialvarebutikker etter byens størrelse var det verre med spisesteder. Gikk inn på en kebab-"kafè" (lignet ikke på kebab-"sjappene" i Norge). Jeg tok kaffe og kebab. De andre gjestene begynte å snakke med meg og lurte på hvor jeg var fra. Hehe - som vanlig gjettet de på Latvia (nei, latvisk og litauisk er ikke så likt som folk tror, selv om de er nært beslektet). Dette var mer av den koselige bygde-østeuropeiskheten som jeg har hørt så mye om, men i grunn ikke opplevd. Alt i alt var det litt skremmende, og jeg var glad da kebaben var oppspist og kaffen oppdrukket og jeg kunne gå ut, men da smilte jeg og var glad, for det hadde vært et morsomt eventyr.

Jeg fikk tatt litt bilder rundtomkring. =D Om kvelden leste jeg litauisk historie, da jeg fant glosepugging vanskelig siden det var særdeles lydt og jeg hørte naboene som om det ikke skulle vært noen vegger (men så var prisen utrolig lav da; 40 litas, cirka 100 kroner).

Neste dag var det litt stress fordi jeg hadde bestemt meg for å ta toget klokken 12:13, altså i dag. Jeg fikk gått på ski og kost meg, men jeg kom akkurat da toget gikk, siden jeg hadde skiftet SIMkort i mobilen kvelden før, og ikke stilt helt rett klokkeslett etterpå (må alltid stille klokken når jeg tar ut SIMkortet). Venting på busstasjonen - men det viste seg delvis å være en fordel, for bussen kjørte gjennom en annen småby med fine hus og en utrolig kirke jeg ellers ikke ville sett.

Er litt usikker på om det er slemt å legge ut bilder av privathus, men fargerike hus må komme i fokus. :P

Nok en gang tilbake i Vilnius. Mission accomplished.