Skiweekend i Ignalina - en uavhengighetserklæring

Etter min fantastiske ferie i Canada, med skitur, snø og natur, har jeg hatt ønske om å gjenta det samme, i mindre skala, her i Litauen, også styrt av et vilt behov for å komme litt bort fra byen av og vil (Vilnius).

Etter litt research bestemte jeg meg for å dra til Lietuvos Žiemos Sporto Centras i Ignalina, en by nordøst i landet (men ikke helt nord likevel). Jeg prøvde først å booke rom på et hotell via e-mail, men de hadde fullt, og oppfordret meg til å høre om de hadde rom ledig på selve sportsenteret. E-postadressen oppgitt på siden deres funket ikke, så da satt jeg igjen med noen få muligheter til hva jeg kunne gjøre: la være å dra, dra dit og satse på lykken eller.... å ringe for å reservere. For meg er det alltid et mareritt å ringe fremmede nummer, av ukjente årsaker, og dette er i Litauen, og jeg kom antagelig til å bli nødt til å prate litauisk, et språk jeg enda ikke behersker perfekt. Grøss og gru... Kamplysten kom til meg, og jeg slo nummeret. Jeg klarte å bestille uten problemer, og enkelt som bare det var det i orden. Jeg slo ut med armene og jublet da alt var i orden og telefonsamtalen var over. Jeg hadde overkommet en stor personlig psykisk barriere, og språket hadde holdt meg oppe.

Neste steg var å kjøpe togbillett på togstasjonen. Det begynner jeg å bli vant til, og togstasjonen er ikke langt unna, så det var gjort på null komma niks, så og si. Tenk - nå skulle jeg dra til en liten småby i Litauen alene for å gå på ski, et sted der antagelig ingen snakker engelsk. Tidligere har jeg latt det være et hinder at jeg må gjøre ting alene - hvis ingen andre er interesserte, lar jeg det være. Sterkt forbedrede språkferdigheter og økt selvtillit gav meg endelig dytten som skulle til for å gjøre noe slikt helt på egenhånd. Jeg følte meg sterk, og glad bare på grunn av det.

Spenning. Kom det til å være nok snø? Jeg sjekket værmeldingen nesten hver dag, for å bli sikker på det. Tidlig opp på lørdag for å ta toget klokken åtte. To timers togtur. Spenning - for lite snø, for lite snø, for mange gresstuster stikker opp av snøen.... Kjører gjennom steder med litt mer snø ("Kjære Gud, la det være snø nok"), og så litt mindre igjen. Til slutt kommer toget til Ignalina, og jeg har allerede bestemt meg for at nå må vi være sportslige og innfinne oss med at noe langrenns-skigåing blir det ikke, nei. Får gå turer til fots istedet. Det er snø, og det er definitivt pent, mye bedre enn Vilnius som bare drypper for tiden, men likevel...

Byen var godt skiltet, så "kartet" jeg hadde tegnet ned, etter kart på internett, var i grunn ikke nødvendig. Det slo meg ganske tidlig at byen så mer velholdt ut enn andre tilsvarende småbyer. Kanskje fordi jeg nå var i det nordøstlige området, som tross alt skal være rikere tradisjonelt sett enn det sørlige, der jorden er skrinnere. Likevel er det teknisk sett samme "landsdel". Veldig mange fargerike hus, som jeg liker og forbinder med Litauens småbyer, men her noe bedre siden de var såpass godt velholdt, og siden de virket større enn i sør. Jeg nærmet meg vintersportsenteret, og kom vel frem. Alt ordnet seg, jeg fikk nøkkel og rom, fikk leid de rette skiene, skisko og staver, og så var det bare å sette av gårde. Det var nok snø!

Det var kjempeflott - kanskje noen få minusgrader, og som sagt: snø! Ren og fin snø, og ikke storbyslaps. Det var herlig å bruke kroppen igjen, siden jeg ikke har gått tur på noen dager på grunn av forkjølelse. Og oi, som folk smilte heromkring. Kanskje siden alle var på ferie? Men det var ikke de surete, grinete fjesene jeg klager over av og til i hovedstaden. Folk innledet samtaler, og var kanskje FOR snakkesalige. Jeg var ikke vant til det, og litauisken min ble satt på prøve, men jeg følte jeg bestod. Alt i alt en triumf.

Etter å ha levert tilbake skiutstyret og tatt en dusj, var det tid for å utforske byen. Flere fargerike hus, men jeg lette etter et sted å spise. Selv om det var relativt mange kolonialvarebutikker etter byens størrelse var det verre med spisesteder. Gikk inn på en kebab-"kafè" (lignet ikke på kebab-"sjappene" i Norge). Jeg tok kaffe og kebab. De andre gjestene begynte å snakke med meg og lurte på hvor jeg var fra. Hehe - som vanlig gjettet de på Latvia (nei, latvisk og litauisk er ikke så likt som folk tror, selv om de er nært beslektet). Dette var mer av den koselige bygde-østeuropeiskheten som jeg har hørt så mye om, men i grunn ikke opplevd. Alt i alt var det litt skremmende, og jeg var glad da kebaben var oppspist og kaffen oppdrukket og jeg kunne gå ut, men da smilte jeg og var glad, for det hadde vært et morsomt eventyr.

Jeg fikk tatt litt bilder rundtomkring. =D Om kvelden leste jeg litauisk historie, da jeg fant glosepugging vanskelig siden det var særdeles lydt og jeg hørte naboene som om det ikke skulle vært noen vegger (men så var prisen utrolig lav da; 40 litas, cirka 100 kroner).

Neste dag var det litt stress fordi jeg hadde bestemt meg for å ta toget klokken 12:13, altså i dag. Jeg fikk gått på ski og kost meg, men jeg kom akkurat da toget gikk, siden jeg hadde skiftet SIMkort i mobilen kvelden før, og ikke stilt helt rett klokkeslett etterpå (må alltid stille klokken når jeg tar ut SIMkortet). Venting på busstasjonen - men det viste seg delvis å være en fordel, for bussen kjørte gjennom en annen småby med fine hus og en utrolig kirke jeg ellers ikke ville sett.

Er litt usikker på om det er slemt å legge ut bilder av privathus, men fargerike hus må komme i fokus. :P

Nok en gang tilbake i Vilnius. Mission accomplished.