Sol over Vilnius

Jeg har hatt noen fine uker siden jeg kom tilbake hit. Selv om solen ikke har skint så ofte som overskriften skulle tyde på, så har været i det minste vært ganske godt. Men lykke avhenger ikke bare av vær, selv om det høyst sannsynlig har en sammenheng. Jeg har hatt mye moro i de siste ukene, og ikke minst føler jeg at jeg får til det jeg holder på med. Dèt gir meg en følelse av glede.

.... og i dag skinte faktisk solen!

Det forrige innlegget mitt var jo av nokså politisk art, og for å komme med den ærlige og brutale sannheten hadde jeg skrevet enda et innlegg der det var hovedtema, for noen dager siden, men jeg publiserte det ikke, da jeg følte jeg også måtte legge til noe som faktisk hadde mer konkret å gjøre med Litauen og det eventyret jeg opplever.

Å ha hatt venner på besøk har definitivt vært veldig hyggelig. Som jeg så vidt streifet innpå i forrige innlegg var jeg og en av mine beste venner også i Marijampolė. Byen Marijampolė har fått noe uheldig omtale i norske medier i det siste (Dagbladet). En norsk bil ble stjålet og funnet i Marijampolė, med estisk nummerskilt (!). Dette er selvfølgelig uheldig for Litauens rykte. Blant de 3,4 millioner innbyggerne i landet er det ikke rart at det også finnes kriminelle. Fra et land som er såpass nært, og der det ikke er noe kontroll mellom landene, er det ikke rart at noen kommer til Norge. Det som er synd er at norske medier har blitt eksperter på å fremheve at det er øst-europeere det er snakk om. Tilfellet jeg nevnte ble til og med nevnt i to artikler på dagbladet.no, etterfulgt av rasistiske kommentarer fra nordmenn. Disse kommentarene vitner bare om disse personenes mangel på kunnskap og ikke minst om særdeles dårlig holdning. For det første er generalisering av øst-europeere utrolig tåpelig. Jeg bor her, som lesere av bloggen antagelig har fått med seg, og her ser jeg barnefamilier, gamle menn som går tur med hundene sine, damer som går og sladrer, og bestemødre som sleper seg til og fra butikken, akkurat som i Norge. Folk bruker disse få tilfellene av kriminalitet som argumenter mot EU, EØS og Schengen. Når nordmenn sier at alle øst-europeere er krimelle og lignende, er det tydelig at nordmenn trenger et tettere samarbeid med Europa for å kunne åpne øynene for sannheten: At alle europeere er mennesker og at vi alt i alt er veldig like, selv om italienere kanskje roper litt høyere enn oss andre.

I Marijampolė var det ganske stille. Det var en søndag og ganske kaldt. Det var en del pene kirker, fargerike hus, som var mer slitte enn de jeg så i Ignalina. Angående Ignalina, der jeg syntes folk var så smilende og hyggelige, fortalte huseierdatteren i dag at hun hadde en venninna derfra som riktignok også alltid smilte. Marijampolė var ganske annerledes. Den var stille og hvordan skal man si det - blek? Vi kom over en slags sovjetkirkegård og det var stilig. Ellers er Marijampolė ganske representativ for mindre byer i Litauen (utseendemessig) ifølge en av lærerne mine.

Etter at kompisen min reiste (vi hadde vært på flere restauranter blant annet ukrainsk, sentralasiatisk, litauisk og indisk, og sovjetisk) kom en annen venninne to dager senere, og vi gjenbesøkte mange av de samme restaurantene. Det var særdeles hyggelig. Det er ganske morsomt å være guide, selv om stedene for meg har blitt ganske kjente, og delvis har mistet sin interessanthet. Likevel innser jeg da desto mer hvilket utrolig vakkert land dette er.

Det er også særdeles hyggelig å se gamle og gode venner igjen. Jeg er også glad over å kunne vise frem "landet mitt" og at man da senere kan ha noe ekstra felles å snakke om.

Skolearbeidet skrider fremover, og jeg føler at jeg blir flinkere og flinkere i språket, noe som er bra ettersom perioden min her går mot slutten (kun to og en halv måned igjen). Vi skal snart ha midtveisprøver. Jeg pugger mye, og jeg liker å pugge. Det er faktisk den metoden jeg liker best å lære på. Alt i alt er det utrolig passivt, men det er effektivt og jeg merker at jeg har et fortrinn overfor de andre i klassen som ikke pugger, men kun gjør oppgavene vi får.

Litauerne har livnet til, mens dagene blir lengre. Denne perioden er preget av utrolig mange høytidsdager og feiringer. Jeg skal nevne to av dem.

Det var et slags marked for en stund siden. Det er til feiring av sankt Kazimieras. Han døde ung, og han beskytter liksom Litauen eller Vilnius litt ekstra. Markedet var den reneste galskap. Jeg tror aldri jeg har sett så mange mennesker samlet på et sted. Gedimino prospektas, spesielt ned mot arkekatedralen var stappfull av stands, det var musikanter og en elv av mennesker. Lærerne advarte oss, men jeg hadde ikke trodd det skulle være så mange mennesker. Ikke bare var de i hovedgaten men visstnok i andre gater også, men da jeg hadde rodd meg trygt nedover elven og kunne svinge inn i universitetsgaten og gå hjemover var jeg glad til. Det var et utrolig syn, og jeg ble glad av å se alle de oppspilte og smilende litauerne, og de rare tingene som ble solgt, men det var også anstrengende. Jeg ville gjerne kjøpe noe, for eksempel det såkalte Kaziuko širdis - Kazimirs hjerte; hjerteformede kaker med honningsmak, men jeg orket ikke stå i elvestryket og vente på å komme frem til en av selgerne. Det var selgere fra rundtomkring hele Litauen, og hovedsakelig solgte de ting av treverk, men også de såkalte verbos - verba er tradisjonelt kvister som nordmenn også kjenner til, som man tar inn for å la bladene sprette ut, men i nyere tider er det mer tørkede blomster, og tykke, lange fargerike kreasjoner som utrolig mange går rundt og bærer på - tilsynelatende uten noen grunn. Det er utrolig morsomt og fargerikt.

Fargerikt skulle det også bli noen dager senere, i går, 11. mars - Litauen feiret uavhengighet fra Sovjet. Som de som har sett Litauens flagg antagelig har registrert er det ganske skarpt, med ganske markant gult, grønt og rødt. Dette prydet byen så og si overalt, men til min overraskelse manglet elven av mennesker fra noen dager før. Jeg så i det minste en pitteliten demonstrasjon som ropte om toleranse. Hva for vet jeg ikke.

I denne anledning vil jeg gjerne dra oppmerksomheten til hvilken utrolig bragd Litauen gjorde da de løsrev seg fra Sovjet. Først og fremst er det viktig å huske på hvor utrolig brutalt sovjetregimet var, spesielt mot ikke-russere, og kanskje ekstra hardt mot litauere. I den første tiden etter andre verdenskrig ble massevis av litauere sendt til Sibir i trange vogner som ikke var ment for mennesker. Der måtte de jobbe hardt til de ble omvendte eller begravd - evigheter borte fra hjemlandet sitt. De som kom hjem og tilbake igjen, kom nok hjem til et helt annet Litauen enn de hadde kjent. I årene etter anneksjonen døde flere partisaner i kampen for frihet. Amerika og andre som skulle beskytte demokratier mot kommunismen holdt seg passive, og etter hva jeg forstår gjorde også de mediene som nå så flittig skriver om kriminelle fra Øst-Europa seg også tause.

Det aller største var kanskje da folk fra Tallinn i nord til Vilnius i sør, i 1989 laget en stor menneskjekjede ved å holde hender. Dette var en demonstrasjon for frihet. Lenken var uavbrutt. Folk jeg kjenner deltok også i den. Dette er noe av det mest fantastiske som er gjort i menneskehetens historie. Det har imidlertid ikke fått den oppmerksomheten det har fortjent.

Likevel, Litauen var den første sovjetrepublikken som erklærte seg selvstendig, og David veltet Goliat. Kort tid etter var det ikke lenger noe Sovjet.

På under 20 år har Litauen, i tillegg til de to andre baltiske landene, vist hva de kan klare. Fra å være en av de aller fattigste landene i hele Europa har Litauen klart å klatre langt oppover. Det er fortsatt et stykke igjen, men jeg sier hurra til en del ting de har gjort. Noe kan man også takke EU for, men mye har litauerne gjort med egen hjelp. De har bygd opp et velfungerende og reelt demokrati, økonomien har vokst, steder og bygninger har blitt pusset opp og ikke minst legger flere og flere merke til det lille landet i øst som er formet som et litt feit Afrika, eller som et hjerte om en snur det rett vei.

Med tanke på at Litauen kun var et demokrati fra etter første verdenskrig til 1926 er det utrolig at de har klart å komme seg dit de er i dag.

Derfor er også innleggets tittel; "Sol over Vilnius". Selv om det har vært litt til og fra, og landet fortsatt har masse problemer, er det tydelig at om utviklingen kan fortsette som den har gått til nå vil landet være et perfekt sted å bo om en ti års tid. For mange er det allerede bra. Dessverre er vi alle truet av finanskrise. Dette tror jeg vi kan løse sammen. Penger er et middel som flyter mellom individer, og land. Jo flere individer og land som står sammen, jo bedre er sjansene våre til å komme oss over det. Selvfølgelig er konklusjonen, nok en gang, at Norge bør bli med i EU. Nordmenn er et stolt folkeslag, og det er mye å være stolte av, men som europeer får man enda mer kulturarv å være stolt av - og etterhvert; som verdensborgere.

Alle bildene er fra Vilnius og rundt, men siste er tatt i sommer.