Bok

Den siste uken har ikke vært så enkel.

Gud har imidlertid åpnet en bok i hodet mitt og jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.

Panevėžys

Solen nøyer seg visst ikke bare med å skinne på Vilnius, men også resten av Litauen får solt seg for tiden. Temperaturen er merkbart høyere, selv om det ikke er noe å skryte av. Fem varmegrader føles varmt etter en kald vinter.

Jeg og min italienske venninne tok bussen fra Vilnius til Panevėžys i dag. Vi fikk en særdeles bra buss. Det spennende med å ta buss i Litauen er at man aldri vet hva slags buss man kommer til å få. Det veldig vanlig med små busser, som ofte er behagelige, men ligner mer på en maxi-taxi. En gang dro jeg også med en forferdelig dårlig slik en, selv om standarden jevnt over er god. Vanlige busser finnes også, og det fikk vi i dag. Tilbake tok vi en dobbeltdekker, der det også var TV-skjermer selv om disse ikke ble brukt. Det blir også solgt aviser på disse bussene før de kjører, og på denne så det visst også ut til å være et slags minikjøkken med kaffe o.l. Da vi dro tilbake fra Panevėžys hadde vi imidlertid drukket nok kaffe, så vi testet ikke ut mulighetene.


Byen er den femte største i Litauen og har visstnok en befolkning på rundt 116.000 innbyggere.

Jeg burde nesten ha dårlig samvittighet på Litauens vegne for kun å skrive om "non-touristic places" men det får så være. Vil folk lese i detaljer om Vilnius, Druskininkai og Trakai er det ikke mangel på informasjon andre steder.


Det var sol, og byen så litt støvete ut, så jeg fikk nesten assosiasjoner til Spania og enkelte deler av Madrid. Det var en merkelig assosiasjon, for byen lignet vel nesten ikke i det hele tatt, men av en eller annen årsak var det noe sydlig over den, men mest sannsynlig pågrunn av det uvante solskinnet. Det var mange folk ute i gatene, noe man ikke alltid ser i mindre litauiske byer, men det skyldtes antagelig været.


Det er en liten, men nydelig slags innsjø i byen. Den ligger rett ved siden av elven som renner gjennom, og er antagelig blitt til av vann fra elven, om jeg skal tippe på noe. Det flotte er at det er godt lagt til rette for å gå rundt den lille innsjøen, og det er en del spennende skulpturer rundtomkring, som enten er morsomme eller koselige. Det var mange ute og spaserte. Solen skinte, og det var en god atmosfære.


Vi stakk et par ganger bort til "Lietuvos spauda"-er, små kiosker som er så vanlige i deler av Øst-Europa, og kjøpte kaffe. Dette er i grunn utrolig effektivt, og er noe som ellers står i kontrast til mye som kan være det motsatte i denne delen av verden. Men alt i alt, er den berømmelige ineffektiviteten oppskrytt, for ting tar virkelig ikke lang tid i Litauen, alt i alt (bortsett fra på enkelte kontorer, som det begynner å bli en tid siden jeg har sett).






En del nydelige kirker var også spredt ut for Guds åsyn, og både katolske og i hvert fall èn russisk-ortodoks. Som vanlig falt jeg mest for den russisk-ortodokse (noe vi hvisker forsiktig), og den lille, blå russisk-ortodokse i treverk som var der, var virkelig utrolig søt. Den minner litt om den lille kirken i Druskininkai som kanskje er mer kjent for Øst-Europa- og Litauen-entusiaster.







I dag skulle jeg også få et adrenalinkick, og et sjokk uten like...

Panevėžys er kjent, i tillegg til Kaunas, for å være en av Litauens mest kriminelle byer....


... men det så vi ikke noe til.

Imidlertid gikk vi på et museum - spenningen stiger - som var ganske interessant. Det var et såkalt etnografisk museum. Nå tenker nok leseren at bloggskriveren er sær, for hva skal liksom et "etnografisk museum" vise frem? I grunn var det ikke så sært som navnet skulle tilsi, men skrekken der inne, som er langt verre, ihvertfall for min del, enn noe dere kommer til å få se på KGB-museumet i Vilnius... Vel, den skrekken sitter nesten enda i, og jeg kjenner frysninger komme nedover ryggen på meg mens jeg tenker på det.

Museumet huset nemlig noen monstre uten like... Det er nemlig kjent for sin store insektsamling, hvilket også var årsaken til at jeg ville se det. Dette var nemlig noe nytt, som jeg ikke hadde sett så mye av tidligere. Jeg glemte bare tilfeldigvis hvor ekle enkelte insekter kan være, og at jeg ikke er så vant til dem, nordlending som jeg er.

Den mest praktfulle samling sommerfugler (og den eneste, kanskje) jeg har sett var der. Det var sommerfugler fra hele verden og i alle farger, og jeg tenkte at dette skulle moren min ha sett. Hun er ekstremt glad i sommerfugler og ville ha flippet ut av glede, helt til hun kom til det innerste rommet i tredje etasje der det befant seg andre typer insekter, nemlig en slags biller, gigantiske, mer enn knyttnevestore, fra overalt i verden og med alle slags rare antenner og grusomme anretninger. Venninnen min gikk noe raskere gjennom utstillingen enn jeg gjorde, og hun så monstrene før jeg gjorde. Hun trakk i meg for å se styggedommen, men jeg fikk panikk, nærmest og ba henne om ikke røre meg, for jeg kunne allerede ane hva som kom. Vel, fantasien min ville nok ikke strekke til for å tenke seg til disse grusomme beistene, men de var ihvertfall ikke fotball-store, som jeg fryktet.

Sommerfuglene var utrolige, og i flertall, så jeg kunne gå tilbake og nyte dem.


Det var også en liten historisk utstilling, noen utstoppede dyr og fugler og... - enda noe moren min ville flippet (positivt) ut av var en utstilling med påskeegg. Øst-europeerne kan kunsten å male egg. De norske forsøkene er mer som et spebarn som prøver å gå sammenlignet med en ballerinas noble dansetrinn. Jeg tror skikken stammer fra Ukraina. Merkelig nok leser jeg akkurat om det i boken "Polen" som jeg leser nå, der en polsk familie har oppsøkt sine eiendommer i Ukraina og de fattige bøndene der, som er så dyktige til å male disse eggene. Da jeg var i Ukraina så jeg også noen slike eksempler. Her er de kanskje noe annerledes, og her var det navn på konkrete kunstnere.

Vi spiste først på en kafè/kantine og deretter på Čili pica, den fantastiske litauiske pizzakjeden som selv italienerne liker, og som vi definitivt trenger i Norge. Jeg er ikke noen stor tilhenger av pizza, men pizzaen på Čili pica er av og til utrolig. Litauen eksporterer også kjeden til andre øst-europeiske land. Det er vel lite trolig at vi får det i Norge, men det ville vært fantastisk om vi gjorde det.


Panevėžys er ikke kjent for å være noen fin by, men den slo meg som gjennomsnittlig. Den hadde for få historiske bygninger og manglet et vakkert sentrum som Vilnius, Kaunas, Šiauliai og Kėdainiai har. Likevel har den noen flotte enkeltbygninger. Statuene som var spredt rundt i byen var overraskende mange. Den skal visst også være Litauens grønneste by.

Turen tilbake til Vilnius var også fin. Litt sliten i bena var det godt å sitte ned i andre etasje på den avslappende bussen og bable om land, fremtid og lignende...


Jeg er glad jeg allerede har fått sett såpass mange steder i Litauen. Jeg føler jeg har klart målet mitt med å gjøre meg kjent med landet. Jeg har allerede sett over 15 forskjellige byer/tettsteder, og jeg har sett både turiststrøk og "places off the beaten track". Så jeg kan nå med rette avlive myten om at kun hovedstaden i hvilket som helst øst-europeisk land vil ta seg bra ut. I Litauen har jeg enda ikke sett noen ekstremt fattige steder, selv om det er relativt stor forskjell fra sted til sted.



Turen var spennende, spesielt museumet. Spenningen var nok litt for stor på et visst punkt, og sitter fortsatt litt i. Da jeg kom på badet så jeg også en liten edderkopp, og i en mail fra eksen min skrev han at han hadde funnet enn edderkopp også, og en flue... Varmen har vekket opp insektene. Jeg er litt skremt. En gang før det ble virkelig kaldt så jeg et ekkelt insekt på utsiden av døren min. Men dette må jeg klare... I det minste er jeg ikke i Afrika der det finnes så uhyggelige ting at dere knapt kan forestille dere det. Det har jeg funnet ut etter besøket på museumet i dag. Best å ta med seg rustning...

Sol over Vilnius

Jeg har hatt noen fine uker siden jeg kom tilbake hit. Selv om solen ikke har skint så ofte som overskriften skulle tyde på, så har været i det minste vært ganske godt. Men lykke avhenger ikke bare av vær, selv om det høyst sannsynlig har en sammenheng. Jeg har hatt mye moro i de siste ukene, og ikke minst føler jeg at jeg får til det jeg holder på med. Dèt gir meg en følelse av glede.

.... og i dag skinte faktisk solen!

Det forrige innlegget mitt var jo av nokså politisk art, og for å komme med den ærlige og brutale sannheten hadde jeg skrevet enda et innlegg der det var hovedtema, for noen dager siden, men jeg publiserte det ikke, da jeg følte jeg også måtte legge til noe som faktisk hadde mer konkret å gjøre med Litauen og det eventyret jeg opplever.

Å ha hatt venner på besøk har definitivt vært veldig hyggelig. Som jeg så vidt streifet innpå i forrige innlegg var jeg og en av mine beste venner også i Marijampolė. Byen Marijampolė har fått noe uheldig omtale i norske medier i det siste (Dagbladet). En norsk bil ble stjålet og funnet i Marijampolė, med estisk nummerskilt (!). Dette er selvfølgelig uheldig for Litauens rykte. Blant de 3,4 millioner innbyggerne i landet er det ikke rart at det også finnes kriminelle. Fra et land som er såpass nært, og der det ikke er noe kontroll mellom landene, er det ikke rart at noen kommer til Norge. Det som er synd er at norske medier har blitt eksperter på å fremheve at det er øst-europeere det er snakk om. Tilfellet jeg nevnte ble til og med nevnt i to artikler på dagbladet.no, etterfulgt av rasistiske kommentarer fra nordmenn. Disse kommentarene vitner bare om disse personenes mangel på kunnskap og ikke minst om særdeles dårlig holdning. For det første er generalisering av øst-europeere utrolig tåpelig. Jeg bor her, som lesere av bloggen antagelig har fått med seg, og her ser jeg barnefamilier, gamle menn som går tur med hundene sine, damer som går og sladrer, og bestemødre som sleper seg til og fra butikken, akkurat som i Norge. Folk bruker disse få tilfellene av kriminalitet som argumenter mot EU, EØS og Schengen. Når nordmenn sier at alle øst-europeere er krimelle og lignende, er det tydelig at nordmenn trenger et tettere samarbeid med Europa for å kunne åpne øynene for sannheten: At alle europeere er mennesker og at vi alt i alt er veldig like, selv om italienere kanskje roper litt høyere enn oss andre.

I Marijampolė var det ganske stille. Det var en søndag og ganske kaldt. Det var en del pene kirker, fargerike hus, som var mer slitte enn de jeg så i Ignalina. Angående Ignalina, der jeg syntes folk var så smilende og hyggelige, fortalte huseierdatteren i dag at hun hadde en venninna derfra som riktignok også alltid smilte. Marijampolė var ganske annerledes. Den var stille og hvordan skal man si det - blek? Vi kom over en slags sovjetkirkegård og det var stilig. Ellers er Marijampolė ganske representativ for mindre byer i Litauen (utseendemessig) ifølge en av lærerne mine.

Etter at kompisen min reiste (vi hadde vært på flere restauranter blant annet ukrainsk, sentralasiatisk, litauisk og indisk, og sovjetisk) kom en annen venninne to dager senere, og vi gjenbesøkte mange av de samme restaurantene. Det var særdeles hyggelig. Det er ganske morsomt å være guide, selv om stedene for meg har blitt ganske kjente, og delvis har mistet sin interessanthet. Likevel innser jeg da desto mer hvilket utrolig vakkert land dette er.

Det er også særdeles hyggelig å se gamle og gode venner igjen. Jeg er også glad over å kunne vise frem "landet mitt" og at man da senere kan ha noe ekstra felles å snakke om.

Skolearbeidet skrider fremover, og jeg føler at jeg blir flinkere og flinkere i språket, noe som er bra ettersom perioden min her går mot slutten (kun to og en halv måned igjen). Vi skal snart ha midtveisprøver. Jeg pugger mye, og jeg liker å pugge. Det er faktisk den metoden jeg liker best å lære på. Alt i alt er det utrolig passivt, men det er effektivt og jeg merker at jeg har et fortrinn overfor de andre i klassen som ikke pugger, men kun gjør oppgavene vi får.

Litauerne har livnet til, mens dagene blir lengre. Denne perioden er preget av utrolig mange høytidsdager og feiringer. Jeg skal nevne to av dem.

Det var et slags marked for en stund siden. Det er til feiring av sankt Kazimieras. Han døde ung, og han beskytter liksom Litauen eller Vilnius litt ekstra. Markedet var den reneste galskap. Jeg tror aldri jeg har sett så mange mennesker samlet på et sted. Gedimino prospektas, spesielt ned mot arkekatedralen var stappfull av stands, det var musikanter og en elv av mennesker. Lærerne advarte oss, men jeg hadde ikke trodd det skulle være så mange mennesker. Ikke bare var de i hovedgaten men visstnok i andre gater også, men da jeg hadde rodd meg trygt nedover elven og kunne svinge inn i universitetsgaten og gå hjemover var jeg glad til. Det var et utrolig syn, og jeg ble glad av å se alle de oppspilte og smilende litauerne, og de rare tingene som ble solgt, men det var også anstrengende. Jeg ville gjerne kjøpe noe, for eksempel det såkalte Kaziuko širdis - Kazimirs hjerte; hjerteformede kaker med honningsmak, men jeg orket ikke stå i elvestryket og vente på å komme frem til en av selgerne. Det var selgere fra rundtomkring hele Litauen, og hovedsakelig solgte de ting av treverk, men også de såkalte verbos - verba er tradisjonelt kvister som nordmenn også kjenner til, som man tar inn for å la bladene sprette ut, men i nyere tider er det mer tørkede blomster, og tykke, lange fargerike kreasjoner som utrolig mange går rundt og bærer på - tilsynelatende uten noen grunn. Det er utrolig morsomt og fargerikt.

Fargerikt skulle det også bli noen dager senere, i går, 11. mars - Litauen feiret uavhengighet fra Sovjet. Som de som har sett Litauens flagg antagelig har registrert er det ganske skarpt, med ganske markant gult, grønt og rødt. Dette prydet byen så og si overalt, men til min overraskelse manglet elven av mennesker fra noen dager før. Jeg så i det minste en pitteliten demonstrasjon som ropte om toleranse. Hva for vet jeg ikke.

I denne anledning vil jeg gjerne dra oppmerksomheten til hvilken utrolig bragd Litauen gjorde da de løsrev seg fra Sovjet. Først og fremst er det viktig å huske på hvor utrolig brutalt sovjetregimet var, spesielt mot ikke-russere, og kanskje ekstra hardt mot litauere. I den første tiden etter andre verdenskrig ble massevis av litauere sendt til Sibir i trange vogner som ikke var ment for mennesker. Der måtte de jobbe hardt til de ble omvendte eller begravd - evigheter borte fra hjemlandet sitt. De som kom hjem og tilbake igjen, kom nok hjem til et helt annet Litauen enn de hadde kjent. I årene etter anneksjonen døde flere partisaner i kampen for frihet. Amerika og andre som skulle beskytte demokratier mot kommunismen holdt seg passive, og etter hva jeg forstår gjorde også de mediene som nå så flittig skriver om kriminelle fra Øst-Europa seg også tause.

Det aller største var kanskje da folk fra Tallinn i nord til Vilnius i sør, i 1989 laget en stor menneskjekjede ved å holde hender. Dette var en demonstrasjon for frihet. Lenken var uavbrutt. Folk jeg kjenner deltok også i den. Dette er noe av det mest fantastiske som er gjort i menneskehetens historie. Det har imidlertid ikke fått den oppmerksomheten det har fortjent.

Likevel, Litauen var den første sovjetrepublikken som erklærte seg selvstendig, og David veltet Goliat. Kort tid etter var det ikke lenger noe Sovjet.

På under 20 år har Litauen, i tillegg til de to andre baltiske landene, vist hva de kan klare. Fra å være en av de aller fattigste landene i hele Europa har Litauen klart å klatre langt oppover. Det er fortsatt et stykke igjen, men jeg sier hurra til en del ting de har gjort. Noe kan man også takke EU for, men mye har litauerne gjort med egen hjelp. De har bygd opp et velfungerende og reelt demokrati, økonomien har vokst, steder og bygninger har blitt pusset opp og ikke minst legger flere og flere merke til det lille landet i øst som er formet som et litt feit Afrika, eller som et hjerte om en snur det rett vei.

Med tanke på at Litauen kun var et demokrati fra etter første verdenskrig til 1926 er det utrolig at de har klart å komme seg dit de er i dag.

Derfor er også innleggets tittel; "Sol over Vilnius". Selv om det har vært litt til og fra, og landet fortsatt har masse problemer, er det tydelig at om utviklingen kan fortsette som den har gått til nå vil landet være et perfekt sted å bo om en ti års tid. For mange er det allerede bra. Dessverre er vi alle truet av finanskrise. Dette tror jeg vi kan løse sammen. Penger er et middel som flyter mellom individer, og land. Jo flere individer og land som står sammen, jo bedre er sjansene våre til å komme oss over det. Selvfølgelig er konklusjonen, nok en gang, at Norge bør bli med i EU. Nordmenn er et stolt folkeslag, og det er mye å være stolte av, men som europeer får man enda mer kulturarv å være stolt av - og etterhvert; som verdensborgere.

Alle bildene er fra Vilnius og rundt, men siste er tatt i sommer.

Det snikpolitiske 2.mars-innlegget

I dette innlegget vil jeg først og fremst kommentere litt på den såkalte "snkislamiseringsdebatten" som jeg finner utrolig tåpelig, og som jeg nesten skammer meg over å delta i.

Først og fremst er det tydelig at nordmenn frykter at islam skal få for stor makt og at norsk kultur skal bukke under for muslimsk. Vi lever i et demokrati, og i et demokrati er det flertallet som bestemmer. I nabolandene våre og etter internasjonale standarder er det gjerne kulturen til det etniske flertallet som dominerer. For at noen i det hele tatt skulle godkjenne et styre etter sharia-lovgivning måtte i så fall enten nordmenn velge det demokratisk eller muslimene måtte komme opp i over 50% av befolkningen. Så hvordan er da statusen i dag? I følge Wikipedia er det 1,5% muslimer i Norge i dag. Til sammenligning er det 28% russere i Latvia.

En annen sak er prosentdelen muslimer i Oslo. Jeg lykkes ikke å finne tall på internett over hvor stor prosentandel det er, men ifølge en venn er det 10%. Dette burde imidlertid ikke bekymre noen. Til sammenligning var det på slutten av 1800-tallet 43-47% jøder i Vilnius (i dagens Litauen, hvor jeg bor). Her var situasjonen den at jødene hadde sine samfunn og andre folkegrupper sine. Det var ikke like god integrering som i Norge. Likevel er det fint lite som tyder på at litauerne mistet særlig av sin kultur på grunn av jødene. Dersom nordmenn i dag ville vært i situasjonen litauerne var på denne tiden, ville nok imidlertid mer panikk spredt seg. Mens jødene hadde det vi i dag ville kalt for høystatus-jobber var litauerne hovedsakelig bønder.

Det er en veldig vanlig oppfatning i Skandinavia at man skal tilpasse seg landet man bor i. Ja, helst kaste hele sin kultur på båten. Jo mer norsk en innvandrer føler seg, jo bedre. Hvordan dette egentlig skal begrunnes er et spørsmål. Kaskje mener folk at det er bedre for både de innfødte og innvandrerne om man har en felles platform (enda et typisk tankesett). Andre steder er det vanlig å gi forskjellige grupper egne skoler, spesielt på grunnlag av språk. Dersom man gir særrettigheter til forskjellige minoriteter kan det også skape en lojalitetsfølelse til landet, og slik kan man vel også si at man har blitt nordmenn.

I Litauen var det på et visst tidspunkt veldig mange polakker. Mange av de omtalte seg som litauere. Selv mange hviterussere som også hadde ligget under Litauen på et visst tidspunkt følte seg litauiske og ønsket ikke å bli tatt over av Russland (som etnisk og språklig er mye nærmere). Hvorfor? Fordi de hadde frihet til å utfolde sin egen kultur innenfor stor-Litauen. Dette ønsket de ikke å miste.

Derfor er spørsmålet mitt; kan ikke norsk kultur styrkes også ved å gi spesielle vilkår til minoritetsgruppene? Man høster det man sår. Gir man forståelse og frihet, så er det mye større sjanse for at man får det tilbake. Jeg tror muslimer som får lov til å uttøve sin religion og kultur vil være mye lettere å gå i dialog med enn noen som ikke får det. Det er heller ingen som gidder å stå på barrikadene om det ikke er noe å stå der for. Utfordringen er bare at alle grupper må kunne forstå at vi alle må ha frihet, både religionsfrihet og andre former for frihet.

Av og til strekker nasjonalistene seg litt lenger og sier man må verne om den vestlige kulturarven. Dersom man er opptatt av vår vestlige kulturarv, så skjønner jeg ikke hvorfor man ikke er medlemmer av EU.

Og snakker om Europa: Amerikanerne frykter nå snik-europifisering. Jeg synes folk kan slutte med sniking nå, og å være redde for tull.

___________________________________________________________________

Ellers kan jeg si at jeg har hatt en veldig fin uke. Har hatt besøk av en god venn av meg. Vi har sett en del litauiske filmer (sammenlagt i helgen har jeg kjøpt 7 filmer). Litauen er virkelig god på filmfronten.

Vi har vært rundtomkring i Vilnius, vært i Trakai og sett slottet, og kanskje mest spennende for mitt eget vedkommende har vi også vært i Marijampolė, den syvende største byen i Litauen. Ellers har vi pratet, gått tur i parken. Var svært hyggelig.

Jeg skriver ganske lite nå siden jeg skal avgårde og møte en annen god venninne på flyplassen. Jeg skulle gjerne skrevet mer, men jeg ble grepet av ånden til å skrive et politisk innlegg. Jeg er klar over at måten å argumentere på kan være fjern for enkelte nordmenn.

Skiweekend i Ignalina - en uavhengighetserklæring

Etter min fantastiske ferie i Canada, med skitur, snø og natur, har jeg hatt ønske om å gjenta det samme, i mindre skala, her i Litauen, også styrt av et vilt behov for å komme litt bort fra byen av og vil (Vilnius).

Etter litt research bestemte jeg meg for å dra til Lietuvos Žiemos Sporto Centras i Ignalina, en by nordøst i landet (men ikke helt nord likevel). Jeg prøvde først å booke rom på et hotell via e-mail, men de hadde fullt, og oppfordret meg til å høre om de hadde rom ledig på selve sportsenteret. E-postadressen oppgitt på siden deres funket ikke, så da satt jeg igjen med noen få muligheter til hva jeg kunne gjøre: la være å dra, dra dit og satse på lykken eller.... å ringe for å reservere. For meg er det alltid et mareritt å ringe fremmede nummer, av ukjente årsaker, og dette er i Litauen, og jeg kom antagelig til å bli nødt til å prate litauisk, et språk jeg enda ikke behersker perfekt. Grøss og gru... Kamplysten kom til meg, og jeg slo nummeret. Jeg klarte å bestille uten problemer, og enkelt som bare det var det i orden. Jeg slo ut med armene og jublet da alt var i orden og telefonsamtalen var over. Jeg hadde overkommet en stor personlig psykisk barriere, og språket hadde holdt meg oppe.

Neste steg var å kjøpe togbillett på togstasjonen. Det begynner jeg å bli vant til, og togstasjonen er ikke langt unna, så det var gjort på null komma niks, så og si. Tenk - nå skulle jeg dra til en liten småby i Litauen alene for å gå på ski, et sted der antagelig ingen snakker engelsk. Tidligere har jeg latt det være et hinder at jeg må gjøre ting alene - hvis ingen andre er interesserte, lar jeg det være. Sterkt forbedrede språkferdigheter og økt selvtillit gav meg endelig dytten som skulle til for å gjøre noe slikt helt på egenhånd. Jeg følte meg sterk, og glad bare på grunn av det.

Spenning. Kom det til å være nok snø? Jeg sjekket værmeldingen nesten hver dag, for å bli sikker på det. Tidlig opp på lørdag for å ta toget klokken åtte. To timers togtur. Spenning - for lite snø, for lite snø, for mange gresstuster stikker opp av snøen.... Kjører gjennom steder med litt mer snø ("Kjære Gud, la det være snø nok"), og så litt mindre igjen. Til slutt kommer toget til Ignalina, og jeg har allerede bestemt meg for at nå må vi være sportslige og innfinne oss med at noe langrenns-skigåing blir det ikke, nei. Får gå turer til fots istedet. Det er snø, og det er definitivt pent, mye bedre enn Vilnius som bare drypper for tiden, men likevel...

Byen var godt skiltet, så "kartet" jeg hadde tegnet ned, etter kart på internett, var i grunn ikke nødvendig. Det slo meg ganske tidlig at byen så mer velholdt ut enn andre tilsvarende småbyer. Kanskje fordi jeg nå var i det nordøstlige området, som tross alt skal være rikere tradisjonelt sett enn det sørlige, der jorden er skrinnere. Likevel er det teknisk sett samme "landsdel". Veldig mange fargerike hus, som jeg liker og forbinder med Litauens småbyer, men her noe bedre siden de var såpass godt velholdt, og siden de virket større enn i sør. Jeg nærmet meg vintersportsenteret, og kom vel frem. Alt ordnet seg, jeg fikk nøkkel og rom, fikk leid de rette skiene, skisko og staver, og så var det bare å sette av gårde. Det var nok snø!

Det var kjempeflott - kanskje noen få minusgrader, og som sagt: snø! Ren og fin snø, og ikke storbyslaps. Det var herlig å bruke kroppen igjen, siden jeg ikke har gått tur på noen dager på grunn av forkjølelse. Og oi, som folk smilte heromkring. Kanskje siden alle var på ferie? Men det var ikke de surete, grinete fjesene jeg klager over av og til i hovedstaden. Folk innledet samtaler, og var kanskje FOR snakkesalige. Jeg var ikke vant til det, og litauisken min ble satt på prøve, men jeg følte jeg bestod. Alt i alt en triumf.

Etter å ha levert tilbake skiutstyret og tatt en dusj, var det tid for å utforske byen. Flere fargerike hus, men jeg lette etter et sted å spise. Selv om det var relativt mange kolonialvarebutikker etter byens størrelse var det verre med spisesteder. Gikk inn på en kebab-"kafè" (lignet ikke på kebab-"sjappene" i Norge). Jeg tok kaffe og kebab. De andre gjestene begynte å snakke med meg og lurte på hvor jeg var fra. Hehe - som vanlig gjettet de på Latvia (nei, latvisk og litauisk er ikke så likt som folk tror, selv om de er nært beslektet). Dette var mer av den koselige bygde-østeuropeiskheten som jeg har hørt så mye om, men i grunn ikke opplevd. Alt i alt var det litt skremmende, og jeg var glad da kebaben var oppspist og kaffen oppdrukket og jeg kunne gå ut, men da smilte jeg og var glad, for det hadde vært et morsomt eventyr.

Jeg fikk tatt litt bilder rundtomkring. =D Om kvelden leste jeg litauisk historie, da jeg fant glosepugging vanskelig siden det var særdeles lydt og jeg hørte naboene som om det ikke skulle vært noen vegger (men så var prisen utrolig lav da; 40 litas, cirka 100 kroner).

Neste dag var det litt stress fordi jeg hadde bestemt meg for å ta toget klokken 12:13, altså i dag. Jeg fikk gått på ski og kost meg, men jeg kom akkurat da toget gikk, siden jeg hadde skiftet SIMkort i mobilen kvelden før, og ikke stilt helt rett klokkeslett etterpå (må alltid stille klokken når jeg tar ut SIMkortet). Venting på busstasjonen - men det viste seg delvis å være en fordel, for bussen kjørte gjennom en annen småby med fine hus og en utrolig kirke jeg ellers ikke ville sett.

Er litt usikker på om det er slemt å legge ut bilder av privathus, men fargerike hus må komme i fokus. :P

Nok en gang tilbake i Vilnius. Mission accomplished.

Disiplin og smitte

Tilbake til rutiner - eller det vil si; rutiner i større grad.

Å sitte i lesesalen som er veldig lys og fin, som nesten kan bedra deg - få deg til å tro det er en dag med sol og fint vær, er virkelig fint. Jeg pugger ord for ord, og kommer til å glemme noen av dem etter noen dager, og vil måtte pugge over noen enda en gang. Etter det vil jeg som regel lese noen korte tekster for å få inn ordforrådet. Ja, jeg jobber ekstra med skolearbeidet, og jeg er kanskje nerdete, men det gir meg en følelse av lykke. Jeg føler jeg gjør noe, at jeg får til noe. I fjor jobbet jeg strengt tatt ikke så veldig mye med skolearbeid. Jeg gjorde leksene og jeg pugget litt ekstra, og jeg fikk toppkarakter, men store deler av året var jeg ikke så veldig glad. Jeg føler meg tilfreds når jeg kan drive med det jeg liker; og jeg liker å lære.

Jeg liker å hamre ord inn i hodet på meg selv. "Drausmingas", "drausmingas", drausmingas" - "disiplinert" gjentar jeg gang på gang, og føler meg mer og mer glad. Det skal jeg være - disiplinert. Det ønsker jeg i hvert fall å være. Jeg irriterer meg når de andre kommer sent til timene hver dag og hele tiden. Som regel er vi under halve klassen når timen begynner. For noen ser det ut til å være kulturelt, for italienerne for eksempel. Det er bare at det sprer seg som vond smitte og får skolen til å bli et hvilehjem.

Smitte - det ser ut som om store deler av Vilnius er angrepet av forkjølelse og influensa. Jeg har/er syk selv, men føler meg bedre i dag, og i motsetning til en fra Moldova i klassen, har jeg ikke hatt feber. Jeg har ergret meg stort, da, siden jeg har følt meg dårligere og dårligere siden helgen, bortsett fra i dag, og fryktet å måtte gå til "poliklinika" - legesenteret av redsel for byråkrati eller samme behandling som sist jeg gikk til noe lignende, da til hudlege. I tillegg har jeg planer om å dyrke min ski-interesse til helgen og dra til Ignalina for å gå på ski. Jeg sendte mail til et hotell der, og de svarte godt og klart på engelsk om det jeg spurte om, og det ser ut til at jeg kan få meg en fin helg om jeg bare blir helt frisk. Det er snø, og det er det ikke alltid det er, siden temperaturene svinger særdeles raskt her i Litauen. Dette er den kaldeste måneden statistisk, og jeg må benytte den, føler jeg.

Til og med leiligheten jeg bor i, i en fæl type sovjetblokk, liker jeg. Den er min og min alene (vel, jeg leier) og det er det nærmeste jeg kommer et hjem for tiden.

Jeg er mindre sosial og mer for meg selv, og nyter det. Det gir meg tid til å lese, gå turer, lage ordentlig mat, utføre husarbeidet ordentlig også videre. Jeg trives bedre når alt som skal gjøres blir gjort og alt er i stand.

... Og nå har Maxima større utvalg i soyaprodukter enn norske butikker flest. =D

Jeg leser en litauisk eventyrbok for tiden. Den er beregnet for barn og det går greit å lese. Ofte forstår jeg ikke noen ord, da. Eventyrene er korte, og av og til er det fint å pugge nøye alle ordene jeg ikke kan fra teksten, andre ganger bare lese gjennom og forstå "pointet". Jeg merker hvor glad jeg er i eventyr, og tenker hvor koselig det ville vært å oversette dem ordentlig, eller en gang lese dem for egne barn.

Litauens kultur er, som til en viss grad Norges, en bonde- og bydekultur, hovedsakelig. Derfor er det mange trekk jeg kan kjenne meg igjen i. Det man ser av fine byer og slikt er hovedsakelig nymotens påfunn. Jeg tror det virkelig Litauen mer eller mindre befinner seg i bygdene og de mindre stedene.

Jeg savner naturen - derfor håper jeg å kunne reise til Ignalina, som er en mindre by eller tettsted, og komme meg litt ut og gå på ski. Tenk at noen kaller Vilnius "verdens største landsby". For meg er det en storby, intet mindre. Jeg tror ikke jeg vil bo i en større by enn Vilnius. Jeg leste et sted at litauerne tilbringer mer tid i natur og til friluftsliv enn nordmenn, men det er også vanskelig å tro, siden jeg føler meg så separert fra naturen her jeg bor, nært sentrum av Vilnius. Håper på å kunne være litt flinkere til å ta meg lengre turer om helgene, og dra til Ignalina eller Varėna for å komme meg litt ut i naturen.

Og jeg elsker litauisk mat mer og mer. Tror jeg skal kjøpe meg kokebok og begynne å lage hjemme her, sånn at jeg kan ha lært til jeg flytter herfra. Det er veldig mange fine ting med Litauen også, hvis man klarer å se "romantisk" på det. Det er fascinerende, men det er så mange irriterende ting, men åh, så herlige de herlige tingene er, som maten, som eventyrene, som de søte, fargerike husene... Også det fine språket. Jeg synes nok fortsatt at litauisk er det fineste europeiske språket.

Bildene jeg laster opp er fra Canada. Det ene er av Toronto, tatt fra CN-tårnet, og det andre er fra Lake Louise i provinsen Alberta.

Kontrastfylt februarinnlegg - en ny start

Evige strekninger med snø, frossen jord, noen trær her og der, bølger i landskapet, kanskje fjell - solskinn reflektert av snøen. Jeg ble virkelig imponert over skjønnheten i det canadiske landskapet, og av skjønnheten av å være ute i naturen og gå på ski, bruke kroppen.

Har hatt en utrolig fin ferie, og selv om det vil være et sant mareritt for hvem som helst å lese, så tenkte jeg, om så for min egen del at jeg skulle liste opp kort hvor jeg har vært i ferien.

17. desember 2008: Vilnius, Litauen. Det er siste skoledag. Semesteret er over og jeg er glad, og helt tappet for energi. Klarer ikke skjønne at jeg skal hjem. Følte meg på randen av sammenbrudd.

18. desember 2008: Hjemreise. Drar fra Vilnius til Oslo. Venting på Gardermoen. Flytur fra Gardermoen til Evenes. Buss til Sortland. Videre hjem til bygden. To uker med en del fine stunder, koselig å se venner igjen.

2. januar 2009: Etter bursdagsfeiring (jubilant, jo, gitt), ny flytur til Oslo. Utrolig fint opphold, hvor jeg får møtt de gode vennene mine og også en ny kar som får hjertet til å slå litt.

8. januar 2009: Reise med venninne til Litauen igjen, der jeg i løpet av perioden er i Vilnius, Kaunas, Trakai og Druskininkai

17. januar 2009: Fly til Canada. Mellomlanding i Frankfurt. Flyturen fra Frankfurt til Toronto tar over ni timer.

18. januar 2009: Får sett litt av Toronto. Ny flytur, nærmere fire timer fra Toronto til Calgary. Biltur fra Calgary til Banff, hvor det blir en utrolig uke med skigåing, fin natur, mat og soyaprodukter.

25. januar: Fly fra Calgary i Canada.
26. januar: Mellomlander i Frankfurt, nytt fly til Litauen, hvor jeg er sliten og trøtt.
27. januar: Fly fra Vilnius til Oslo, der jeg har en fantastisk uke, i helt annen stil enn den tidligere uken.

3. februar: Fly fra Oslo til Vilnius. Ferien er slutt.

Så hvordan føles det å være tilbake her igjen? Det er vanskelig å gi et klart svar på det. Det er som om noe mangler overalt, og jeg føler meg rotløs for tiden. Kanskje ikke rart, kan man si så mye man reiser. Men - man får ikke et hjem bare fordi man får en leilighet, spesielt ikke en man kommer til å forlate etter kort tid, for så å flytte til et nytt sted igjen.

Så - hva med Nord-Norge? Ja - men uansett, et hus er ikke et hjem. Et hjem er et sted der man har et grunnlag og en base sterk nok til at gulvet kan bære en. Enkelte mennesker stiller høyere krav enn andre, ikke fordi de har lyst til å være kravstore, eller vanskelige i utgangspunktet, men fordi det blir fysisk nødvendig - jeg snakker her om behovet for å ha nære venner, noen som forstår en, og ting å drive med som gir livet mening. Hoveddelen av mine er i Norge, men det er andre rundtomkring også, noe som gjør at jeg alltid har noen å savne.

Ellers - vel, det er godt å spise litauisk mat. Det er kuldegrader her, takk og lov, noe som gjør at jeg slipper å se byen druknet og ekkel. Vilnius ser forferdelig ut i regn, men nydelig i sol eller snø. Dagene har blitt litt lengre, så det ser mer lovende ut enn sist.

Har fått fikset litt i leiligheten så den ser hakket bedre ut enn før, en glede som ble punktert av en grusom lukt da jeg gikk ut i korridoren i morges. Det lå en uteligger i enden av korridoren og jeg tror det var han som stinket. Jeg skuttet meg og sjekket som vanlig ekstra at døren min var godt låst. Stakkars mennesker, men noe så ekkelt. Tenk at et menneske kan bli sånn. Det er uhyggelig å tenke på. Det er videre en ting som frastøter meg her i landet. Man ser en god del, spesielt menn, med stinkende klær som antagelig ikke har rengjort seg på ganske så lenge. Det er utrolig uappetittelig. En ser ikke urenhet på den måten man ser her, i Norge. Det finnes urene mennesker i Norge, men det er likevel på en annen måte. På den andre siden, finnes det utrolig mange oppstasede mennesker, som kanskje ville hatt godt av å være litt mer sjuskete enn de er. Jeg påstår ikke at dette er noe kun Litauen sliter med, og at alle nordmenn har valgt den perfekte middelvei, men det er definitivt mer polarisert her.

Ny skoledag. Vi har nå oppdelte fag, noe som gjør at ting kanskje kan bli enda mer interessante. I dag hadde vi "tekstforståelse" og "grammatikk". Bortsett fra det vil vi ha i hvert fall tre ulike fag til, men fortsatt med hovedvekt på å knø språket inn i hodet. Var heldig og fikk en lærerinne jeg tror er svært god (vi hadde henne som vikar et par ganger i fjor) i i hvert fall seks timer uken.

Klassen er stort sett den samme, med en ny jente fra Moldova, og noen som har sluttet. Dessverre er det to igjen som gir meg frysninger. Spesielt han ene regnet jeg ikke med å se her, noe som ble et svært ubehagelig sjokk i morges.

Uansett. Dette skal ikke vare lenge, og det er fortsatt en sol bak skyene, og stjerner om natten.

I Norge hadde jeg det utrolig flott. Jeg kan ikke gå i detaljer, da de fine detaljene for noen vil kun oppfattes som støtende.

Fikk gjort mye flott. Fikk ikke sett så mye til mine gode, gamle venner som jeg kanskje ville og burde, men jeg har hatt det fint. Fikk også sett "Max Manus" på kino, noe jeg hadde veldig lyst til. Grovt sett kan man si det var en sanse-uke, der jeg også spiste mye utrolig godt, fikk roet ned med å se filmer og kose meg (ikke alene). Jeg er veldig glad i å se gode filmer, men det er ikke alltid lett å finne dem. Fikk sett en del nå, og jeg er glad for det. =) Fikk også spist vafler, sukkerfri sjokolade, og kjøpt med meg herlig yogi-te.

Ferien har vært utrolig fantastisk. Den VAR en suksess.