Med Tintin på eventyr

Det var en periode i mine tidlige gutteår da Tintin gikk på NRK på kveldene etter barne-TV. Dette var en tilstand under nådeløs TV-slaveri. Tintin måtte ses! Det var rett og slett ikke aktuelt å gå glipp av Tintin. Noe så grusomt måtte ingen, ingen noensinne, finne på å påtvinge meg. Tintin var rett og slett vanvittig spennende. Ikke å se det ville kunne gitt meg en sjanse til å bruke et ord jeg nok lærte av episoden "Soltemplet": helligbrøde.

Tintin levde et liv som jeg mener burde appellere til unge gutter: liksom journalist, men det glemmer man, fordi han hele tiden reiser rundt verden mens han løser mysterier, jakter på de slemme og finner skatter. Tintins verden består av kart, globuser og spennende kulturer, samt originale typer. Selv om Tintin til en viss grad har en omgangskrets er den begrenset, og med unntak av et stadig nærere vennskap til kaptein Haddock, og ikke minst hunden Terry, er han veldig uavhengig. Samtidig er han en soft type, som ikke byr på et mannsideal av den typen vi senere finner i "bil, pupper og gevær"-bladene, og kanskje representert i større grad av tegneseriefigurer som Skippern eller Asterix og Obelix. Tintin er først og fremst intelligent, uavhengig, empatisk og vanvittig nysgjerrig. Jeg tror det ville vært bra for unge gutter (og jenter) å finne frem sin indre Tintin og bevare ham i voksen alder. På den annen side har selvfølgelig tegneserieforfatteren Hergé blitt anklaget for rasisme på grunn av fremstillingen av kulturene i de tidligste tegneseriealbumene, spesielt. Vel, vel. Hergé var neppe det, og er det noe som har gjort meg personlig interessert i "the world out there" fra barndommen av så er det vel Tintin, sammen med Skrue McDuck i Don Rosa-versjon.

Nå er Tintin revitalisert av Steven Spielberg i filmen "På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet". Det at jeg er skeptisk til Steven Spielberg hindret meg ikke fra å føle små pulseringer av begeistring da jeg så reklameplakat for filmen på et kjøpesenter i Estland for en måned siden eller så. Jeg hadde ikke fått med meg at en slik film var under oppseiling før da, og jeg må innrømme at den nyheten var heller gledelig. Spenningen som jeg kjenner igjen fra Tintin-episodene traff meg da jeg innså at nå kom filmen hvert øyeblikk til lerretet. Fredag, i går (offisielt sett, men jeg skriver dette før jeg legger meg), var dagen. Filmen har fått gode eller greie anmeldelser hos Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen og Vårt Land.


Hvordan er så filmen?

Jeg er enig med det som generelt sett sies av anmelderne. Dette var bedre enn fryktet og ingen krisekomersiell radbrekking av stoffet, selv om det nok er litt vel mye kontinuerlig action for min smak. Noe som trekker helt fantastisk mye opp er alle disse smådetaljene fra en verden før internett og datamaskinen. Det er Tintins gamle skrivemaskin, hans kjente hårsveis, søte Terry (hunden), det er globusene, kartene, de gammelmodige flyene og klærne. Tintin er ikke gjort til en solariumsstekt metroseksuell treningsstudionedløpende mann med truseinnlegg. Takk og lov. At filmen har 11-årsgrense og ikke bare prøver på å nå den unge delen av befolkningen kan kanskje også være med på å gi kinogjengeren annet input. Samtidig er selvfølgelig Tintin animert og ikke virkelig. Det kan man nesten glemme til tider så proft dette er gjort. Det som er flott er at Tintin i den nye filmen ikke er "Tintin slik vi tror han kunne sett ut i Hollywood i 2011", men i stedet "30-talls/40-talls Tintin portrettert med dagens moderne teknologi", som selvfølgelig er veldig fint for dem som vil ha noe av følelsen fra de tidligere tegneseriene.

Filmens største styrke er nok for min del tidligere nevnte detaljer og det de skaper av følelse. Dette er så cartoon, likevel! Dette er klassisk! En annen morsom sak er at skurkene reiser i et skip med armensk navn. Det nevnes ikke, og er ikke spesielt sannsynlig at noen har armensk opprinnelse, og det hele er ekstra morsomt da Armenia er et land uten kystlinje, og på tiden for det opprinnelige albumet var del av Sovjetunionen. Det interessante er hvordan store deler av verden trekkes inn i denne historien på forskjellige måter. Tintins Belgia er på en måte ikke helt synlig her. Kaptein Haddock og familiens bakgrunn og mysteriet med Enhjørningen peker hen mot sjørøvertid og Karibien, men skipet med armensk navn er likevel på vei mot Marokko i Nord-Afrika. Dette er rett og slett herlig.

Historien i seg selv er vel passe spennende nok, selv om det er andre Tintin-albumer og historier som jeg nok synes er mer engasjerende, og som jeg håper vil bli filmatisert. Dette gjelder mest av alt "De syv krystallkulene" og "Soltemplet", men det er kanskje ikke helt urealistisk heller da disse kommer etter "Enhjørningens hemmelighet"s oppfølger, "Rackham den rødes skatt" i albumrekkefølge.

Tross mye handling er det også plass for humor, selv om det ikke ofte er noe som får latteren til å fyke over stolsetene i kinosalen som forbannede krystallkuler. Andre karakterer er noe mer klønete enn Tintin, til det ekstreme for detektivene Dupond og Dupont sin del.

Imidlertid er mangelen på realisme i mange av effektene og de skikkelig kule scenene noe som nok hindrer den personlige deltagelsen. Det er vanskeligere å identifisere seg med Spielberg-Tintin enn med Hergé-Tintin fordi dette blir for stort og spektakulært. Det ser kanskje flott ut, men det klarer ikke helt gripe tak, heller. Derfor når ikke dette helt opp. Men det er såpass bra at jeg gleder meg til neste film, om den kommer.

Og for ordens skyld: Jeg så filmen i 3D med originalstemmer og norsk tekst. Den kan også ses med norske stemmer, og i 2D med begge språk. Alle versjonene settes neppe opp av alle kinoer.

Estonia is a nice country

Tallinn, September 2011

Two years planned turned out to be two months, and I realized I didn't want to continue my studies, so I decided to go to South America and do voluntary work instead of studying further in Estonia. Even though studies are demanding, Estonia is a pleasant country. 

Tallinn, the capital, is sometimes referred to as one of the world's most beautiful cities, and more often, perhaps, as one of the nicest in Europe. It is also very clean, which might not come as a surprise when you consider the size; only approximately 410.000 inhabitants. That still makes it a bigger capital than say Ljubljana, Bratislava or Reykjavik. 

Even though the Soviet Union didn´t wipe away the beautiful old town, it left some grey and "east-defining" apartment buildings. After independence, however, the city gets more and more glass-buildings, placing it firmly nowhere else than in the world. 

Here you can find shopping opportunities that at least beat those in Norway and probably quite many other countries in Europe. Opening hours are generally much longer than in Scandinavia, making it pleasant to be a visitor, or resident, as long as one isn´t working in the supermarket oneself at ten o clock in the evening. 

Lake Peipsi

There is something watery about the country. It has a coastline to the west and north, and the huge Lake Peipsi in the east, almost in the middle of which runs the border with Russia. Somehow that gives the country more of a naturally defined border than say what it shares with Latvia in the south. 

There are reportedly nice beaches on the western coast, but since I prefer lakes, I´d recommend Lake Peipsi, which also has beaches, although of the lake-ish type. 

Part of Tartu seen from one of the Dome Church towers

The landscape is generally soft, quite lacking in rocks, mountains and solidness. Even the ground is not totally solid in a city like Tartu, the second biggest, where I lived, a city home to slightly more than 100.000 people. 

Tartu is also known for being the academic or spiritual capital of Estonia, and the university is quite high on international rankings and still climbing. It is not surprising, from what I've seen. The university expects a lot from its students, at least when compared to other places of learning. 

Also from Tartu

The fact that Estonia is the homeland of Skype finally starts to sink in. That the country is technologically advanced was also remarked upon by Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg after he visited the country earlier this month. NRK, the largest media organization in Norway stated that Estonia has achieved the position as the Baltic States` answer to Silicon Valley. The article in Norwegian language can be found here. 

While other European countries might have something to learn from Estonia in terms of technology, and perhaps also in achieving quick (though, as we saw in 2008; unstable) economic growth, what was most satisfying for me was how unbureacratic the country is, at least when compared to Norway and Lithuania. Things run smoothly. There was never any delay, but on the contrary: things are done ahead of the deadline. The country can therefore deservedly be seen as efficient.

People are generally highly educated, which might perhaps be one of the reasons why the country has so far escaped some of the worst political craziness which is now haunting certain other countries of Europe. There is a patience and calmness about things, which we don't see that much in other places. However, there is something stressful about the desire to be perfect. The fact that Estonia (sometimes beaten by the Czech Republic) is supposed to be the most secularized country in the world, and also understandably sceptical of left-wing political ideology, however can make it quite success-oriented without a counter-acting spiritual breathing space. In the economical aspect it seems to work very well, though.

From Tartu

The unfriendly staff that one can encounter at hotels, restaurants or shops in other countries of the former Soviet Union is largely non-existing in Estonia, at least in the two biggest cities. On the contrary, people are friendly and helpful, even in offices! The most Sovietic-like experience I had was probably with the post service. I had to go to a post office on the outskirts of the town several kilometers from my apartment to pick up some parcels. However, even there people weren´t exactly rude, and that was the only such experience I had during two months. 

Estonia is a nice country. It has beautiful cities and lots of unspoilt nature, and a highly educated populace. I am glad I went there, even if I gave up on my studies. 

Songen om mitt liv

Fra Langøyene utenfor Oslo

Jeg hater ikke Norge, men jeg elsker verden. Som liten drømte jeg om det ene stedet etter det andre. Av og til var det et sted, et land og en kultur som fortsatt eksisterte og som jeg trodde skulle være tilnærmet perfekt, men noen ganger kunne det være fordums stormakter, riker eller sivilisasjoner. Drømmen om en gang å være en del av noe annet og kanskje bedre var sterk. Etterhvert ble jeg eldre og med årene gikk også utviklingen min vei. Reiser ble billigere og deler av verden er mer samlet enn før. Jeg har allerede fått sett mye av det jeg drømte om. Jeg bodde til og med et helt år i Litauen. Nå bor jeg i Estland, men reiser nå tilbake til Norge. Jeg har avbrutt studiene mine og tatt konsekvensene av å være et mangefasettert menneske. Jeg vil ikke kun studere, eller til og med ha jobb ved siden av, for en gang i fremtiden å kunne nyte det. Det eneste vi vet om fremtiden er at den er usikker, så hvorfor satse alt på den og ingenting på tiden her og nå?

Jeg husker jeg ble rørt av en sang fra filmen "Det største i verden" med Herborg Kråkevik. Filmen viser en jente som ikke helt blir forstått i bygdesamfunn, og til slutt finner hun teateret, som er der hun kan gjøre noe og hun ikke er en total flause. Skulle akademia være mitt teater?

"No er verda mi,

no er fuglen fri

nett som fyrste gongen

eg song songen

denne songen som no blir mitt liv",

synger Herborg Kråkevik i "Songen om mitt liv". Kanskje er vi friere enn vi tror vi er? Å avbryte studiene virket som en forferdelig irrasjonell handling. Ikke å studere en periode så ut til å være noe man totalt ikke kunne gjøre. Jeg visste ikke hva som skjer med en som avbryter studiene sine. Det er ikke noe man gjør. Ingen skole har fortalt meg hva jeg egentlig gjør om jeg ikke vil være en del av det universet lenger.

Tartu University

Jeg hadde endelig kommet meg til Estland, et land som ser ut til å ha alt. Det er et trygt land med to vakre byer, og flere fine småsteder. Det er et ordentlig land der alt ser ut til å gå rett vei, der folk er høyt utdannede, høflige og til og med ganske smilende. Landet er rent og lite forurenset. Jeg fikk meg venner tidlig og det var ingen grunn til ikke å trives. Men så har jeg trivdes også, de to månedene jeg har vært her. Det er ikke det som er poenget. Poenget er at studiene tok all tiden min. Ville jeg noe mer? Når skulle jeg da gjøre det? I fremtiden?

Jeg ønsker ikke å promotere en anti-intellektualisme. Samtidig føler jeg at veldig mye av det man studerer er med på å føre tankene bort fra det som virkelig er viktig. Og hva er så det? Det kan høres plumpt ut, men det er ganske enkelt å være lykkelig, og gjør de rundt oss lykkelige. Noe som får deg bort fra det er ikke nødvendigvis bra. Samfunnet i dag ser ut til å være helt og holdent innstilt på hva vi skal få i belønning i fremtiden. Går det an å leve på noen annen måte? Kanskje er det nettopp den disiplinen, kollektivt og individuelt, som man utviser i troen på fremtiden som skaper materielle verdier. Men hva om man aldri får nyte dem, og hva om de egentlig ikke er noe å nyte? Skaper vi masse vi ikke trenger, og gjør vi dette i et tempo som gjør at vi ikke kan ta oss tid til å tenke over hva vi faktisk driver med?

Sevansjøen i Armenia

Hva ville skjedd med verden og meg om jeg nå flyttet tilbake til Norge og fikk meg en liten, overpriset kjellerhybel som ville kostet noen hundrelapper i andre land, og kanskje fikk meg en jobb på et tilfeldig sted hvor ingen egentlig legger merke til innsatsen min? Ville jeg fortsatt hatt verden? Ville jeg fortsatt vært fri? Antagelig. Kanskje ville jeg havnet inn i tenkningen på hvor mye jeg kan tjene og hvor mye penger jeg kan legge meg opp igjen. Jeg tar likevel ikke den risikoen helt enda. Jeg satser på hjelpearbeid i et annet land i stedet.

Reduseringen av det moderne samfunn

Kan et samfunn av ulike fagnerder være et samfunn?

Jeg fortsetter her på noe av tanken fra Reduseringen av det moderne menneske, og Fristelsen og skrivingen.

Jeg ser utviklingen i retning økende spesialisering, og med det økende krav til spesialistene, delvis som alarmerende. Jeg har tidligere understreket at det også er en frihet med i bildet; du kan holde på med det du vil, og du kan gjøre det mye. Men hva med de andre interessene dine? Har du bare én interesse? Og hva om du plutselig blir lei? Hva skjer da?

Det synes klart at mangfoldige timer bøyd over bøker, kun avbrutt av tissepauser og stjålne matpauser, er naturstridig. Ihvertfall er det noe fundamentalt annerledes enn det vi har sett gjennom mesteparten av menneskehetens historie, og det er fundamentalt annerledes enn hvordan våre slektninger dyrene lever. En annen sak er at du til syvende og sist finner ut at ingen egentlig bryr seg om det du har lest og lært. Og hvorfor skulle de det? De har ikke tid. De har sitt eget å tenke på. Så hva skjer med kommunikasjonen folk imellom? Den blir dårligere. Hvorfor? Vel - fagnerder og også arbeidsfolk innenfor forskjellige bransjer har ikke noe å snakke med hverandre om. Det er ikke så mye å si. Man får bare skrapet på overflaten. Forteller man for detaljert har tiden allerede gått og det er på tide å ta fatt på arbeidet eller bøkene igjen, eller evnen til å forstå har falt bort hos samtalepartneren.

Det er klart dette fører til økende følelse av ensomhet. Limet i samfunnet forsvinner ganske enkelt. Folk er så forskjellige fra hverandre. Dette blir forsterket av de mange ulike moralske standarder i dag. Folk vet ikke hva de skal tro på. Ganske få er overbeviste kristne i dag. Noen få er det likevel, og noen er muslimer, noen er buddhister og noen er humanister, og atter andre er overbevist om noe annet. Dersom man ikke har en overbevisning, kan rett og galt være veldig forvirrende. Det moderne menneske kan rett og slett risikere å komme opp i en vanskelig situasjon og tenke: ja, men de og de mener alternativ A er rett, de og de mener alternativ B er rett, de og de mener alternativ C er rett. Mennesket vet da ikke hva hun eller han skal velge. Etikk-undervisningen i dag operer i stor grad med en distanse og en objektiv holdning til stoff og teorier. Dette leder til en verdiforvirring, men det fjerner likevel ikke følelsen av dårlig samvittighet etter et valg. I dagens samfunn er det alltid noen som vil dømme deg for valgene du tar, og det er andre som vil synes de er bra. Dette gjør ikke noe, om du er sikker på deg selv og det du står for. Det er imidlertid veldig destruktivt om du ikke helt vet. Jeg er ikke i tvil om at dette er nok en årsak til de mange psykiske lidelsene vi ser i dag. Igjen tar jeg til orde for et sterkere etikk-fag i skolen med flere timer, som oppmuntrer elever til egen tenkning og som hjelper dem å finne en plattform de kan stå på for å orientere seg i verden.

Individets undertrykking av sine flerfoldige sider, samt dets usikkerhet fører også til en forverring av samfunnet. Vi har et samfunn der folk ikke evner godt å samtale med hverandre, fordi det er en mangel på forståelse. Dette gjør også at individet vil søke seg mot en gruppe der det kan føle seg forstått. Ihvertfall kan én side bli forstått om ikke annet. Denne gruppetilhørigheten visker så gradvis ut resten av personen, og skiller individet enda mer fra storsamfunnet det rømte fra. Dette er med på å skape et enda mer atomistisk samfunn bestående av mennesker som ikke evner å forstå hverandre.

Løsningen er selvfølgelig ikke en ensretting av samfunnet som sådan for å samle folket, da det også fører til at individet må undertrykke sider ved seg selv. Løsningen går delvis gjennom enkeltmenneskene selv. Vi må velge mer mangfoldige liv og ikke kun gjøre én ting. Politikerne kan være med på å skape en skole med mer variasjon, samt sette grenser for hvor mye den offentlige skolen skal ta av elevenes tid. Muligens kan også tiltak som gjør det lettere for arbeidere å jobbe mindre arbeidstimer være bra. Dette gjør at flere kan få jobb, og at arbeiderne får mer fritid. Jeg ser ikke på fulltidsansettelse kun som et gode. Folk må også bli flinkere til å prioritere. I stedet for å presse seg kjempehardt for å tjene flere hundre tusen og nyte goder en eller annen gang i fremtiden, kan en heller tenke på hva man vil gjøre nå. Mest sannsynlig trenger en ikke så mye penger for å gjøre det, og en burde ikke trenge jobbe fulltid.

I dag er problemet at individet med fritid møter en omgangskrets som ikke har fritid, og som ikke har tid. Da sitter en igjen med ensomheten. Det er også et resultat av den reduseringen som har skjedd.

Forandring kan skje på individnivå, og vi kan stemme på politikere og partier som har tiltak som peker rett vei.

http://www.vl.no/samfunn/demonstranter-i-1000-byer-tok-oppgjor-med-politiske-eliter/