Litauens skamfulle, nye lov

En grusom lov flekker til det ellers vakre landet på den andre siden av Østersjøen, landet som hittil har kunnet skryte av å være et reelt demokrati. Kanskje kan det det fortsatt, men når et EU-land vedtar en lov som forbyr spredning av informasjon om homofili til mindreårige bør det lyse et par varselsignal.

Dette er en forbrytelse mot 5-10% av Litauens befolkning, som allerede lider ganske mye under flertallets fordømmelse. Homofobi begrunnes gjerne av folk i Norge som mangel på kunnskap eller kjennskap til emnet. Hvordan skal man kunne hindre ytterligere homofobi dersom deler av befolkningen nektes kunnskap om det, også nettopp i den delen av livet mange av ens holdninger formes?

Hvordan føles det for en tolvåring, fjortenåring eller sekstenåring å oppdage at han er homofil, i et land der han per lov ikke skal ha noen informasjon om det?

Dette er en innskrenking av informasjon - såpass er klart for alle. Verst av alt er at dette kan gå utover psykisk helse til en stor prosentandel av befolkningen. Litauen er det landet i verden med mest selvmord, statistisk sett. Man kan ikke akkurat regne med at denne loven skal snu DEN trenden. I et demokrati burde vel mest mulig informasjon være tilgjengelig for befolkningen.

Dessverre begrunnes dette gjerne med kristne verdier og Bibelen. La meg få påpeke dobbeltmoralen i at et land som motsetter seg sterkt den moralske trusselen fra de homofile, vrimler av strippeklubber og sexbutikker? Om ikke vrimler, så er det ihvertfall der. Ifølge min italienske venninne som også har bodd i Litauen, er det sosialt akseptert for menn å ha elskerinner kort tid etter de har giftet seg. Hvor er kristeligheten da? Nei, det er nok mer bedagelig å ta ta tak i en liten del av "det moralske forfallet" - spesielt om man kan spille befolkningen ut mot en minoritetsgruppe! Spesielt kjekt i nedgangstider. Det er et knep man har sett før når lands økonomi er i krise. Om ikke med homofobi, så med krigføring mot en annen nasjon eller lignende.

Å presse et tankesett og en levemåte på mennesker som liksom skal være frie (skal man ikke være det - i et demokrati?) burde være uakseptabelt! Ingen skal nekte verken europeere eller andre å være kristne, eller å ikke like andres seksuelle orientering eller aktiviteter, men når politikere setter seg ned og griper så til de grader inn i friheten av informasjon - som vil gå utover en allerede STERKT LIDENDE gruppe i Litauen, er det UAKSEPTABELT.

Jeg savner engasjementet ovenfor homofobe land i Øst-Europa. Politikerne må fatte at lovene og prinsippene reduserer livskvaliteten til en vesentlig andel av befolkningen, EUs befolkning, Europas befolkning! Gjennom EØS-avtalen betaler vi penger for en rekke land i EU, deriblant Litauen. Skal vi betale for et land som kan innføre en såpass fascistisk lov? Skal vi det? Ville dette vært akseptabelt om vi snakket om et muslimsk land? Skal det forbigå i stillhet at Litauen innfører en såpass fryktelig lov, bare fordi de er et EU-land? Fordi vi importerer masse fra Litauen? Fordi de er så nære?

Det er mennesker det er snakk om, og på politisk nivå snakker vi om å bevare demokratiet og folks frihet. Jeg håper Norge vil gjøre noe. Erling Lae reiser til Vilnius med mannen sin, noe som visstnok er en bevisst handling, ifølge gaysir.no

Det er bra.

Jeg engasjerer meg selvfølgelig i dette, av åpenbare grunner. Det er fryktelig at et ellers så bra land som Litauen, med deres potensiale, skal falle ned i en slik avgrunn. Jeg håper at noe kan endre seg, men nå ser det ut til at situasjonen har frosset fast. Hvordan få en utvikling når den unge delen av befolkningen ikke skal få informasjon? Det er jo nettopp dem man kan regne med skal modernisere landet på den måten.

Linker:

http://www.ipsnews.net/news.asp?idnews=47291

http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=13623

Det åpenhjertige innlegget om kamp og seier

Denne dagen har jeg gledet meg lenge til - siste eksamen er unnagjort.

Jeg var aldri sikker på om jeg skulle komme meg helt frem hit, det har vært mange ganger da jeg har vurdert å dra hjem og droppe studiet, men folk oppmuntret meg til å holde ut, og jeg ville selv vise styrke. Litauen er et spennende og vakkert land, og studiet var morsomt, selv om jeg kunne ønske jeg hadde lært enda mer, og kanskje også hatt mer om historie.

Jeg tror spesielt det er to lekser jeg har lært dette året, som har slått meg som knyttnever i øyet. Først og fremst har jeg sluttet å tro at menneskers kvaliteter kan rangeres på en linje, som politiske partier fra venstre til høyre, men uten ytterpunktene. Ytterpunktene finnes. Videre har jeg også lært meg at man må være hard og bestemt på enkelte punkter.


I klassen min var det dessverre en meget lite sympatisk person, som fant sin glede i å komme med kommentarer om meg når jeg åpnet munnen i klasserommet. Det var meget ubehagelig, og pågikk fra november i fjor, og opp til dags dato. En liten bedring kom da jeg i slutten av mars direkte konfronterte ham og sa hva jeg mente om det, med stø og rolig stemme, uten å nedverdige meg til hans nivå med å komme med barnslige fornærmelser. Svaret jeg fikk tilbake viste tydelig hvorfor han behandlet meg slik: Fordi jeg var flink og tok skolen seriøst, noe de fleste andre ikke gjorde. Han sa noe slikt: "Fordi jeg ikke takler stemmen til vår flinke gutt". Jeg tror det er ganske klart hva som ligger bak en slik uttalelse. Et menneske som holder på slik, uten noen bedre grunn, kan ikke, etter mine standarder beskrives som godt.


"Det kan aldri bli moralsk riktig å ødelegge det beste". Nå er det på tide å ta et seriøst oppgjør med janteloven, og også med de onde menneskene som ikke tåler at folk er dyktige i noe. Jeg er flink i språk, og tar det lett som bare det. Jeg har god hukommelse og har et ekstremt talent for teoretiske ting. Det er det jeg er flink i. Jeg tror de fleste har noe de er flinke til, og det er dette de må gjøre. I vår klasse var det dessverre mange som tydeligvis ikke hadde stort der å gjøre. Det er ikke noe problem med ikke å få ting til, men man må da sannelig la de flinke være i fred. Dette er noe man gjerne ser i barneskolen og ungdomsskolen kanskje enda mer: Skolelysene blir mobbet eller dyttet ut av gjengen. Dette skjedde med meg på et universitet i en klasse der snittalderen antagelig var på like under 30.


I perioder har jeg vært på nippet til å få nærmest nazistiske ideer. Jeg har lurt på hvordan i alle dager voksne kan oppføre seg på det viset. Likevel har jeg klart å unngå å ta på meg slikt tankegods, og innsett at det er individer det er snakk om, og at jeg bare har vært uheldig som har kommet i en klasse med dårlige representanter. Det var også gode folk i klassen, det må tilføyes.

Det ble etterhvert en æressak for meg å konsentrere meg kun om studiene. Jeg kunne ikke la for mye tid gå til personlige greier, etter alt tullet som hadde hvert av forskjellig slag i forrige termin. Likevel har det gang på gang skjedd ting som har rokket ved min bestemmelse og balanse. Jeg er ekstremt stolt av at jeg har holdt ut til denne dagen. Jeg har også fått tilbakebetalt mye i form av erfaringer, også av det gode slaget.


Angående det berømmelige utsagnet jeg ofte har kommet med og som er ganske populært: "Man må være kulturrelativistisk". Jeg fikk en kommentar her for over et halvt år siden tror jeg: "Dette er feil". Det er det. Det er feil.

Man bør prøve å forstå andre kulturer. Spesielt om en har dem tett oppå seg. Men dersom en tvinger en person til å gjøre kompromisser med sine verdier, bare for å "gli inn" et sted, eller tilfredsstille en annen, av den grunn at personen har en annen kultur, har man gjort et overgrep. Det finnes ting i andre kulturer man kan oppfatte som galt, også i sin egen, om man blir plassert i bås. Man trenger ikke tilpasse seg dette. Et enkelt, og lite stort eksempel er: Min italienske venninne er et perfekt eksempel på en stereotyp italiener på et punkt: Hun kommer alltid for sent. Bortsett fra eksamen, har hun vært presis totalt to ganger på dette semesteret. Når vi hang mye sammen i begynnelsen og jeg ville på universitetet, sa hun gjerne: Det gjør ikke noe å være for sent. Men jeg så tydelig at det gjorde det: Et kvarter for sent, og de andre er halvveis gjennom en oppgave, eller læreren forklarer en ting. Mens læreren forklarer spør de som kommer for sent de som er der, hva det er snakk om, så må de be læreren gjenta det hun sa de siste fem minuttene, fordi de som kommer strøende inn forstyrret de som allerede var der. Det gjør noe. Det sinker undervisningen, og en går glipp av en del. Om man er et kvarter for sent hver dag hver uke utgjør det totalt fem klokketimer på en uke. Det sier seg selv at dette ikke er særlig fornuftig. Jeg føler ubehag ved å være for sen, og i begynnelsen prøvde jeg å gjøre alle til lags ved å følge deres standarder. Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke henge igjen hver dag og komme for sent, jeg måtte bare gå.


Dette er selvfølgelig fenomener som også kan skje med andre nordmenn eller litauere, men det er nok et faktum at folk i Sør-Europa er mindre presise. Det er det man alltid hører, og det har jeg fått bekreftet med egne erfaringer. Likevel skal det sies at den spanske jenten i klassen var svært presis, så det er unntak, som vanlig.

En annen ting som plaget meg var den ekstreme mangelen på disiplin. Folk tullet hele tiden, kom for sent, gjorde ikke leksene også videre. Dette sinket arbeidet voldsomt, og vi lærte mindre enn vi kunne ha gjort.


Spesielt den første terminen var ganske vanskelig på et personlig plan, men jeg kom meg gjennom begge. =D Det er jeg veldig fornøyd med, og stolt av.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og er helt ferdig her. Først må man gjøre leiligheten representabel, ta imot diplom/vitnemål, og så skal man reise litt rundt her. Den siste tour de Lietuva går blant annet til Anykščiai, Visaginas (tidligere omtalt), diverse småbyer, samt over grensen til Latvia, til Latvias neststørste by; Daugavpils.

Også når vi drar dit, og da vi var der - om oss mobile

Jeg har flydd mye i det siste, og ellers har jeg vært flink til å reise rundt i Litauen mens jeg har bodd her.

Som mange av vennene mine har fått med seg er jeg ganske opptatt av transport, og at den må være best mulig.

Jeg føler meg mektig når jeg sitter i et fly, i et tog eller ellers: Jeg er på vei et sted og skal gjøre noe.

På flyet fra Vilnius til Oslo satt jeg sammen med en dame fra Kaunas, som var veldig hyggelig. Hun hadde leilighet i Kaunas (den neststørste byen i Litauen, som jeg sikkert har skrevet flere ganger), og i Norge og Spania. Vi snakket litauisk, og diskuterte transport og infrastruktur i Norge og Litauen. Men ikke bare det - samtalen vår var et tydelig bevis på dagens mobilitet. Jeg har perioder der jeg vil hoppe av hele dette med å være her og der, men jeg tror ikke jeg kan gi avkall på det, ikke i nær fremtid.

På flyplassen på Gardermoen da jeg skulle levere bagasjen, var det en litauisk dame fra Šiauliai, min yndlingsby i Litauen, som stod der, så vi snakket litauisk.

I Bergen, mens jeg satt sammen med en venninne på toppen av Fløyen, et fjell i Bergen, hørte jeg at damene som satt på benken like ved oss var litauiske.

På flyplassen: "Da vi var i Ukraina". "Da jeg var i Canada". "Når vi skal til... Kanskje vi kan... Kanskje det...", "Når jeg skal til...", "Da du var på besøk hos meg" - togturen, flyplassen, den flyplassen vi liker best, den der - også i Riga, og i...

Moren min er i Vilnius nå. Jeg spør henne: "Føler du deg ikke som en del av noe stort? En stor bevegelse nå, liksom?", jeg spør halvveis tullende. "Ja, NÅ føler jeg meg en del av bevegelsen", sier hun.

Kanskje tar vi tog til Kaunas på lørdag.

I Litauen har man forstått verdien av muligheten til å kunne bevege seg raskt og effektivt. Veiene er supergode, i motsetning til i Latvia. Mellom Vilnius og Kaunas er det snakk om hurtigtog, og mange av togene her er allerede ganske nyoppussede kan man si. De fleste togene går i sneglefart (60-80 km/t), men på enkelte strekninger og med enkelte tog går de i bortimot 120 km/t. Dette må imidlertid forbedres. Det er lettere for all mulig handel og møtevirksomhet om man lettere kan komme seg imellom, og for et land som Litauen der det er en rekke byer av en viss størrelse er det viktig å kunne komme seg lett mellom dem, og som sagt: Dèt har de skjønt. Jeg føler at den viktigste saken i dagens politikk i Norge må være å forbedre infrastrukturen. Det man må gjøre nå er å overse politiske partier som snakker tull: Som gjør det til noen sak å fjerne den kjønnsnøytrale ekteskapsloven (KrF og kanskje FrP?), eller snakker om snikislamisering (FrP) når vi har et land å bygge. Jeg er virkelig i tenkeboksen angående hvilket parti jeg kommer til å stemme til høsten. Hvis noen kan tilby jernbane og veier, uten mye tull på slep (som idiotisk skolepolitikk eller avskaffelse av ekteskapslov) ville det vært fint. Kanskje man kunne startet et "Moderniseringsparti" som skal legge gode veier og jernbane, samt innføre skikkelig skole igjen, og ikke tøv. Men kan dette også løses med å la private få komme til? Dèt er et spørsmål. Jeg tror jeg burde sette meg inn i hvordan ting har blitt gjort her i Litauen.

Ikke langt unna der jeg bor her i Vilnius, er det jernbanemuseum. Dit må man.

Jeg har imidlertid benyttet meg av mulighetene til mobilitet og vært i Bergen en tur, noe som her skal omtales, om ikke i detalj, ettersom jeg ikke har tid eller anledning til å skrive altfor detaljert om alt.

Bergen er virkelig en nydelig by. Det høres kanskje klisjè-aktig ut, men jeg føler at det er en by der det moderne og naturen går hånd i hånd. Det er en god del pene (!) broer der, men man ser naturen overalt, noe som gir en følelsen av å være på et relativt lite sted, men på samme tid, hvis man ser Bergen fra Fløyen f.eks. ser man jo at det er veldig vidstrakt og det er ganske stort likevel. Det ser ut som en by som er helt konstruert fra en opprinnelig plan - alt passer godt sammen føler jeg. Kanskje studerer jeg der til høsten.

Å høre sjøfuglene igjen, å se både havet og fjellene igjen - det er helt herlig! Byen kombinerer på fantastisk måte nettopp byfølelse og natur. Fantastisk! Jeg glorifiserer av og til enten naturen eller byen. Det er klart - da jeg bodde i "Fjorden" kjedet jeg meg ofte, men jeg innså etter å flyttet til Vilnius at det også her er ting jeg må gi avkall på: det at man kan gå rett ut i naturen. Det er av og til fint å gå tur i byen også, men det er ikke helt det samme. Noen går tur for å trimme, andre går tur for å slappe av. For min del er det en kombinasjon gjerne, men jeg ønsker virkelig å kunne slappe av: Dèt gjør jeg ikke i sentrum av Vilnius. Heldigvis er det en fin park ikke så altfor langt unna, men det er likevel et stykke å gå, og det er ofte veldig mange folk der, spesielt på søndager, så det er ikke så ekstremt avslappende likevel.

I byen kan man få tak i alt, selvfølgelig, og det er for enkelte mer å gjøre. Noe av det viktigste for meg er at det er et samlingspunkt som er lett tilgjengelig for alle. I vår globaliserte verden har jeg mange venner her og der. Det er klart at det er lettere for folk å besøke hverandre i byene enn i en bygd som ligger 2,5 timers kjøring fra flyplass i Nord-Norge!

Derfor hyller jeg Bergen, som ser ut til å kunne kombinere på god måte det man kan få fra begge steder. Likevel oppdager man gjerne minussider etter å ha bodd på et sted over en viss periode, så kanskje glorifiserer jeg nå med en typisk turists begeistring, slik moren min delvis gjør nå i Vilnius.

Jeg hadde det virkelig fantastisk i Bergen, og det var godt å kunne slappe av. Jeg tillot meg til og med å legge meg sent. Det er deilig å kunne gjøre visse unntak så lenge man vet man klarer å vende tilbake til rutinene igjen etterpå.

I Bergen fikk jeg også møtt to mennesker som er viktige for meg. I den anledning ønsker jeg å hylle mennesket. Hehe - dette innlegget har ganske sterke politiske undertoner. Jeg prøver å gi hvert innlegg et slags tema. Det flyter litt ut, likevel, men det er en viss tråd i det.

Jeg snakker om tog og transport. Hvem oppfant det? Det ville ikke vært noen grunn til å reise om det ikke var noen fornuftige mennesker å reise til. Det betyr ikke at man ikke nødvendigvis kan reise til et sted uten å møte noen - men for at et sted skal være verdt å besøke må noen ha vært fornuftige på et eller annet tidspunkt; eller gjort noe bra. En fin by har blitt reist av noen. Drar man til naturen er det noen som har vært fornuftige nok til å la naturen akkurat DER være i fred. Drar man på besøk til noen, er det fordi de menneskene er verdt å besøke, og har de bosatt seg et sted hadde de grunn til det igjen. Så alt i alt kan man si at mennesket er det som driver alt - et tog uten mennesker er ikke mulig. Men utvikling av transport leder oss inn i en god sirkel.

Det er èn ting jeg har endret mening om i løpet av tiden i Litauen. Hva som er ondt og godt. Det er kanskje sant at det er "noe ondt og noe godt i oss alle" men det er virkelig ikke likt fordelt! Jeg har møtt forferdelige mennesker, heldigvis ikke så mange. På den annen side vet jeg om mennesker jeg vil beskrive som bortimot perfekte - og jeg er utrolig glad for at de finnes, tross alt.

Bildene er alle fra Bergen. Jeg har en del bilder jeg kanskje synes er finere, men disse passer bedre til det jeg skriver om.

Den hellige tegnsettingen

Hvor ofte sier man ikke at det er godt å få ting overstått?




I dette ligger det at man gruer seg til noe, som regel. Jeg har i lengre tid vært spent på hvordan et foredrag jeg skulle holde i dag (presentasjon eller hva man nå velger å kalle det) skulle gå. Gleden over å være ferdig med noe, trenger ikke kun ligge i at man har gruet seg. Det er ofte en del av det, eller hele årsaken, men en kan også glede seg til å ha noe på skrytelisten sin.

Fremtiden er alltid usikker - den er jo enda ikke skapt. Det ligger et løfte i det, men også en tvil - man vet ikke hva man kan forvente, om en skal klare å nå sine mål, eller hvordan selve forutsetningene for noe som helst skal bli. Dette er spennende. Jeg tror man bør tenke fremover og våge å sette lit til fremtiden, selv om den alltid er usikker. Likevel vil jeg her gi litt heder også til fortiden, eller i hvert fall forklare hvorfor den på sett og vis gir meg glede. Hvorfor jeg ofte gleder meg til punktumene i fremtiden. Punktum er herlig.


Selve det litauiske språket gjør meg obs på forskjellen mellom prosess og endt handling, ettersom dette kan vises av ord ved hjelp av prefikser og lignende.

Prosesser kan være fine, men kun om de retter seg mot et mål. Den som sier at det er trist at ting slutter har ikke alltid rett. Enkelte prosesser innledes nettopp med den hensikt at de skal avsluttes.


Her snakker jeg om for eksempel foredraget og prosjektet jeg har hatt nå. Denne dagen har en herlighet ved seg, fordi den er et slags punktum, kan man si. Jeg har holdt dette foredraget, som jeg har forberedt meg veldig lenge til. Jeg har jobbet mye mer nøye med det enn jeg strengt tatt hadde trengt, og etter min egen oppfatning gjorde jeg en bra jobb. I morgen drar jeg etter planen til Norge. Derfor er dette et slags punktum, et mellomspill eller noe, akkurat NÅ.


Videregående, spesielt de to siste årene, var herlige, men det var også deilig å fullføre det, å få vitnemålet med gode karakterer og vite at man hadde klart det. Jeg elsker resultater. En kan si jeg er resultatorientert. Fantastisk ord.

Så - vi skulle levere en tekst, et slags sammendrag hvor vi også kommenterte en artikkel hentet fra et litauisk blad. Jeg valgte et reisemagasin, og en artikkel om isklatring, om noen litauere som hadde dratt til Hemsedal for å klatre på frosne fosser. Jeg pugget mange ord, og leste artikkelen kanskje flere titalls ganger, i tillegg til å skrive et sammendrag jeg ble fornøyd med, og leste over flere ganger før jeg holdt fremføringen. Dette var noe jeg også var nervøs for, jeg innrømmer det. Vanligvis er jeg ikke nervøs for slikt, men jeg har folk rundt meg som absolutt ikke liker meg, og som jeg i min paranoiditet fryktet skulle sabotere. Ikke at alle fulgte med, men det gikk greit, forholdene tatt i betraktning.


Kanskje er dette mer et komma enn et punktum i et stort perspektiv, men det var et punktum for èn bestemt prosess.



April har vært en spennende måned. Det var noen punktum i mars med midtveisprøver som jeg gjorde det veldig bra på. Videre var det et flott mellomspill i begynnelsen av april med at jeg var i Norge, i mitt elskede Nord-Norge. Jeg må innrømme at mens jeg har vært her har jeg hatt mine svært nasjonalistiske øyeblikk, men det kommer og går. Jeg skulle gjerne brukt et innlegg her til å omtale denne nasjonalismen, hvilket ville vært mer passende i begynnelsen eller midten av april, men på det tidspunktet tok jeg meg ikke tid til å skrive om det. Dessuten er det delvis irrasjonelt og noe man kan skamme seg over tildels. Det eneste er det som er basert på fakta, ren statistikk, men det er ikke det jeg baserer meg på i de øyeblikkene - det er kun hjemlengsel og savn, som alt i alt er følelser. Jeg tror jeg har et relativt nyansert bilde på ting akkurat nå.


Hjemme i Nord-Norge var vi blant annet på veldig fint sted som jeg liker veldig godt, selvfølgelig ved sjøen, og grillet. Det er et veldig fint sted der, hvor jeg gjerne kunne tenkt meg å bo en gang, men man er også avhengig av å gjøre noe, ikke bare sitte i fjæra et sted og grille.


For øyeblikket ønsker jeg hovedsakelig å fokusere på studiene. Jeg føler hele tiden det kommer ting i veien for å oppnå det målet. Det er nokså frustrerende, på en måte. På samme tid er det et faktum at studiene ikke er så tidkrevende at jeg ikke har tid til andre ting.


April har vært en ganske spennende måned kan man si, men det er ikke alt som egner seg å skrive her, så klart. Kanskje er bloggen min upersonlig, men det er ikke meningen at det skal være en dagbok. Jeg ønsker å vise små glimt av Litauen, av tankene mine rundt stort og smått, og av og til komme med politiske dytt.



Jeg har ikke fått sett spesielt nytt av Litauen som land denne måneden. Jeg var en tur i Kaunas, som er en fin by, virkelig. Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den før. Kaunas er den neststørste byen i Litauen. Jeg har vært der tre ganger, og alle tre gangene var det sol. Den skal visst være svært kriminell. Den er likevel utrolig koselig fordi hovedgaten er gågåte. Den er lang, og svært vakker. Det er få mennesker i gåtene, noe folk fra Vilnius omtaler som svært negativt. Jeg synes det er helt herlig.

Jeg kjøpte noe som minner om kanelboller av en kvinnelig selger i hovedgaten, Laisvės alėja. Hun spurte meg hvor jeg var fra. Jeg sa jeg var fra Norge. - Er det krise der også? Kanskje hadde denne damen hatt et mer "respektabelt yrke" før. Krisen brer om seg mer andre steder enn i Norge.

Trærne er grønne og det er altfor varmt - 23 grader akkurat nå. Det er ikke mye vind i Vilnius.

Sånn - nå fullfører jeg innlegget, men legger til noen bilder. Det ene er vinduskarmen min, hvor jeg bruker å sitte og jobbe med skolearbeid. Bildet ble tatt tidligere i år. Det andre er tatt i Kaunas i fjor sommer, og det tredje er tatt i dag - utsikten min fra "Sovjetleiligheten".

Visaginas

På 70-tallet ble det bygd et atomkraftverk i Litauen. Det blir ofte omtalt som atomkraftverket i Ignalina, selv om småbyen Ignalina er noen mil unna. Det ligger i Visaginas, som er en by helt i den nordøstlige delen i Litauen.

Det er kanskje ikke vanskelig å forestille seg at kunnskaper om kjernefysikk ikke er noe som er utbredt overalt, blant alle slags mennesker, og at en utdanning innenfor dette ikke er like vanlig som for eksempel å studere økonomi. I Litauen er det mangel på slike eksperter. De fleste ekspertene der er derfor russiske.

Så, rundt dette kjernekraftverket vokste det opp en by som heter Visaginas. Befolkningen er svært ung, og det finnes ikke mange gamlinger der, ettersom folk kom tilflyttende for ikke så lenge siden. Siden folkene som kom tilflyttende hadde høy utdannelse, kan man jo forestille seg, hvor kontroversielt det enn må være, at befolkningen i denne byen er noe spesiell.

Om lag 5000 arbeider på kjernekraftverket, eller arbeidet. Nå må Litauen legge ned kjernekraftverket på grunn av miljøfantaster som skriker om at det fælt med kjernekraftverk. De har en spesiell grunn til å hyle om dette: Tsjernobyl-ulykken. I natt var det 23 år siden Tsjernobyl gikk i lufta. Reaktorene i Ignalina-kraftverket er av samme type som dem i Tsjernobyl. Uansett - de som vet noe om Tsjernobyl-ulykken vet at det var et resultat av menneskelig slurv innenfor et ineffektivt politisk system. Vi har ikke dette systemet i dag.

Det er mulig at det foreligger ordentlige vitenskapelige rapporter som skulle tilsi at atomkraftverket burde legges ned. Det er planer om å bygge et nytt atomkraftverk, men i mellomtiden får nedleggingen store økonomiske konsekvenser. Mange mister arbeidsplasser, og prisen på elektrisitet kommer til å stige. Dette gjøres i en tid da landet er sterkt plaget av finanskrise. Prisen på elektrisitet har allerede steget.

Jeg har ikke vært i Visaginas, men på bilder ser jeg at det er stort sett blokker, selvfølgelig ikke det vakreste syn for øyet.

Man kan se over til atomkraftverket fra Hviterussland. Det ligger på andre siden av en innsjø. Det ser vakkert ut - som et symbol på hva mennesker tross alt har fått til, enda det var under et såpass ineffektivt system som Sovjetunionen bar preg av. I det minste ble det lagt vekt på kunnskap. Visaginas, som har cirka 30.000 innbyggere kan være stolt av et høyt utdanningsnivå og å ha ting på stell. Imidlertid - hva skjer etter nedleggelsen? Atomkraftverket har stått for såpass mye som 80-85% av landets energiforsyning. Jeg tror kanskje det er mindre nå. Likevel - i Litauen ser det ikke ut til å være så mange andre måter å skaffe energi på.

Det jeg lurer på er bare om ikke nedleggelsen av atomkraftverket er et veldig ufornuftig vedtak gjort av mennesker som ikke har hatt nok informasjon. Jeg påstår ikke at jeg har noen grunn til å uttale meg, men med såpass mye som politikere må gå gjennom, er jeg skeptisk til at alt har vært gjort rett og med kunnskap som basis for avgjørelsen. Jeg er dessverre ikke den personen som forstår så altfor mye om slike ting, men jeg ser at dette fører til økonomiske problemer. Hvor ofte overskygger ikke "lettvinte" og "raske" beslutninger for miljøets sak, viktige økonomiske faktorer? Etter hva jeg har forstått har også andre land betalt for å sikre atomkraftverket ytterligere. Jeg antar dette har vært gjort med offentlige midler som er skaffet via skatter og avgifter.

Ut fra det jeg kan se virker det som en idioti hinsides alle grenser, men det er mulig at de økologiske faktorene er mer alvorlige enn jeg vet eller har anelse om. Men det er også en viss mulighet for at dette bare er tåpelig. Etter hva jeg forstår er de fleste litauere misfornøyde med at verket skal legges ned. Det er klart, siden økonomien vil lide under det. Når de selv sånn sett blir rammet er det kanskje lettere å legge økonomi og vitenskap til grunn enn om det var et land langt unna. Dette er altså EU-bestemmelser som ligger til grunn.

Jeg har ofte tenkt at folk kanskje har en usunn frykt for atomkraftverk, på samme måte som de frykter E-stoffer (C-vitaminer er også E-stoffer) og enkelte kunstige stoffer. De økonomiske og økologiske faktorene vil selvfølgelig variere fra atomkraftverk til atomkraftverk, fra sak til sak, slik også forskjellige E-stoffer er nettopp forskjellige. Det er såklart lett "å stryke alt over en kam" og si "legg ned alle atomkraftverk" eller; "jeg vil ikke spise E-stoffer". Spiser du ikke C-vitaminer kan du selv tenke deg hva som skjer. Dersom et land som per dags dato ikke har grunnlag for å utvinne energi på stort andre måter enn ved atomenergi blir tvunget til ikke å benytte seg av det, kan du også tenke deg hva som skjer.

Vi HAR problemer med kjernekraftverk, men for å gjøre dem sikrere og for å kunne bygge nye og bedre, og å utvikle teknologien MÅ MAN HA ØKONOMI! Jeg er redd forferdelige angrep på økonomien slik vi ser i dette eksempelet kan være en grusom brems for utvikling.

Bok

Den siste uken har ikke vært så enkel.

Gud har imidlertid åpnet en bok i hodet mitt og jeg har kanskje aldri før vært så inspirert. Jeg har skrevet intensivt i noen timer nå. Jeg skal skrive videre. Jeg håper jeg får gjort noe skikkelig ut av dette. Jeg er utrolig inspirert. Dette kan bli noe.

Panevėžys

Solen nøyer seg visst ikke bare med å skinne på Vilnius, men også resten av Litauen får solt seg for tiden. Temperaturen er merkbart høyere, selv om det ikke er noe å skryte av. Fem varmegrader føles varmt etter en kald vinter.

Jeg og min italienske venninne tok bussen fra Vilnius til Panevėžys i dag. Vi fikk en særdeles bra buss. Det spennende med å ta buss i Litauen er at man aldri vet hva slags buss man kommer til å få. Det veldig vanlig med små busser, som ofte er behagelige, men ligner mer på en maxi-taxi. En gang dro jeg også med en forferdelig dårlig slik en, selv om standarden jevnt over er god. Vanlige busser finnes også, og det fikk vi i dag. Tilbake tok vi en dobbeltdekker, der det også var TV-skjermer selv om disse ikke ble brukt. Det blir også solgt aviser på disse bussene før de kjører, og på denne så det visst også ut til å være et slags minikjøkken med kaffe o.l. Da vi dro tilbake fra Panevėžys hadde vi imidlertid drukket nok kaffe, så vi testet ikke ut mulighetene.


Byen er den femte største i Litauen og har visstnok en befolkning på rundt 116.000 innbyggere.

Jeg burde nesten ha dårlig samvittighet på Litauens vegne for kun å skrive om "non-touristic places" men det får så være. Vil folk lese i detaljer om Vilnius, Druskininkai og Trakai er det ikke mangel på informasjon andre steder.


Det var sol, og byen så litt støvete ut, så jeg fikk nesten assosiasjoner til Spania og enkelte deler av Madrid. Det var en merkelig assosiasjon, for byen lignet vel nesten ikke i det hele tatt, men av en eller annen årsak var det noe sydlig over den, men mest sannsynlig pågrunn av det uvante solskinnet. Det var mange folk ute i gatene, noe man ikke alltid ser i mindre litauiske byer, men det skyldtes antagelig været.


Det er en liten, men nydelig slags innsjø i byen. Den ligger rett ved siden av elven som renner gjennom, og er antagelig blitt til av vann fra elven, om jeg skal tippe på noe. Det flotte er at det er godt lagt til rette for å gå rundt den lille innsjøen, og det er en del spennende skulpturer rundtomkring, som enten er morsomme eller koselige. Det var mange ute og spaserte. Solen skinte, og det var en god atmosfære.


Vi stakk et par ganger bort til "Lietuvos spauda"-er, små kiosker som er så vanlige i deler av Øst-Europa, og kjøpte kaffe. Dette er i grunn utrolig effektivt, og er noe som ellers står i kontrast til mye som kan være det motsatte i denne delen av verden. Men alt i alt, er den berømmelige ineffektiviteten oppskrytt, for ting tar virkelig ikke lang tid i Litauen, alt i alt (bortsett fra på enkelte kontorer, som det begynner å bli en tid siden jeg har sett).






En del nydelige kirker var også spredt ut for Guds åsyn, og både katolske og i hvert fall èn russisk-ortodoks. Som vanlig falt jeg mest for den russisk-ortodokse (noe vi hvisker forsiktig), og den lille, blå russisk-ortodokse i treverk som var der, var virkelig utrolig søt. Den minner litt om den lille kirken i Druskininkai som kanskje er mer kjent for Øst-Europa- og Litauen-entusiaster.







I dag skulle jeg også få et adrenalinkick, og et sjokk uten like...

Panevėžys er kjent, i tillegg til Kaunas, for å være en av Litauens mest kriminelle byer....


... men det så vi ikke noe til.

Imidlertid gikk vi på et museum - spenningen stiger - som var ganske interessant. Det var et såkalt etnografisk museum. Nå tenker nok leseren at bloggskriveren er sær, for hva skal liksom et "etnografisk museum" vise frem? I grunn var det ikke så sært som navnet skulle tilsi, men skrekken der inne, som er langt verre, ihvertfall for min del, enn noe dere kommer til å få se på KGB-museumet i Vilnius... Vel, den skrekken sitter nesten enda i, og jeg kjenner frysninger komme nedover ryggen på meg mens jeg tenker på det.

Museumet huset nemlig noen monstre uten like... Det er nemlig kjent for sin store insektsamling, hvilket også var årsaken til at jeg ville se det. Dette var nemlig noe nytt, som jeg ikke hadde sett så mye av tidligere. Jeg glemte bare tilfeldigvis hvor ekle enkelte insekter kan være, og at jeg ikke er så vant til dem, nordlending som jeg er.

Den mest praktfulle samling sommerfugler (og den eneste, kanskje) jeg har sett var der. Det var sommerfugler fra hele verden og i alle farger, og jeg tenkte at dette skulle moren min ha sett. Hun er ekstremt glad i sommerfugler og ville ha flippet ut av glede, helt til hun kom til det innerste rommet i tredje etasje der det befant seg andre typer insekter, nemlig en slags biller, gigantiske, mer enn knyttnevestore, fra overalt i verden og med alle slags rare antenner og grusomme anretninger. Venninnen min gikk noe raskere gjennom utstillingen enn jeg gjorde, og hun så monstrene før jeg gjorde. Hun trakk i meg for å se styggedommen, men jeg fikk panikk, nærmest og ba henne om ikke røre meg, for jeg kunne allerede ane hva som kom. Vel, fantasien min ville nok ikke strekke til for å tenke seg til disse grusomme beistene, men de var ihvertfall ikke fotball-store, som jeg fryktet.

Sommerfuglene var utrolige, og i flertall, så jeg kunne gå tilbake og nyte dem.


Det var også en liten historisk utstilling, noen utstoppede dyr og fugler og... - enda noe moren min ville flippet (positivt) ut av var en utstilling med påskeegg. Øst-europeerne kan kunsten å male egg. De norske forsøkene er mer som et spebarn som prøver å gå sammenlignet med en ballerinas noble dansetrinn. Jeg tror skikken stammer fra Ukraina. Merkelig nok leser jeg akkurat om det i boken "Polen" som jeg leser nå, der en polsk familie har oppsøkt sine eiendommer i Ukraina og de fattige bøndene der, som er så dyktige til å male disse eggene. Da jeg var i Ukraina så jeg også noen slike eksempler. Her er de kanskje noe annerledes, og her var det navn på konkrete kunstnere.

Vi spiste først på en kafè/kantine og deretter på Čili pica, den fantastiske litauiske pizzakjeden som selv italienerne liker, og som vi definitivt trenger i Norge. Jeg er ikke noen stor tilhenger av pizza, men pizzaen på Čili pica er av og til utrolig. Litauen eksporterer også kjeden til andre øst-europeiske land. Det er vel lite trolig at vi får det i Norge, men det ville vært fantastisk om vi gjorde det.


Panevėžys er ikke kjent for å være noen fin by, men den slo meg som gjennomsnittlig. Den hadde for få historiske bygninger og manglet et vakkert sentrum som Vilnius, Kaunas, Šiauliai og Kėdainiai har. Likevel har den noen flotte enkeltbygninger. Statuene som var spredt rundt i byen var overraskende mange. Den skal visst også være Litauens grønneste by.

Turen tilbake til Vilnius var også fin. Litt sliten i bena var det godt å sitte ned i andre etasje på den avslappende bussen og bable om land, fremtid og lignende...


Jeg er glad jeg allerede har fått sett såpass mange steder i Litauen. Jeg føler jeg har klart målet mitt med å gjøre meg kjent med landet. Jeg har allerede sett over 15 forskjellige byer/tettsteder, og jeg har sett både turiststrøk og "places off the beaten track". Så jeg kan nå med rette avlive myten om at kun hovedstaden i hvilket som helst øst-europeisk land vil ta seg bra ut. I Litauen har jeg enda ikke sett noen ekstremt fattige steder, selv om det er relativt stor forskjell fra sted til sted.



Turen var spennende, spesielt museumet. Spenningen var nok litt for stor på et visst punkt, og sitter fortsatt litt i. Da jeg kom på badet så jeg også en liten edderkopp, og i en mail fra eksen min skrev han at han hadde funnet enn edderkopp også, og en flue... Varmen har vekket opp insektene. Jeg er litt skremt. En gang før det ble virkelig kaldt så jeg et ekkelt insekt på utsiden av døren min. Men dette må jeg klare... I det minste er jeg ikke i Afrika der det finnes så uhyggelige ting at dere knapt kan forestille dere det. Det har jeg funnet ut etter besøket på museumet i dag. Best å ta med seg rustning...