Skiweekend i Ignalina - en uavhengighetserklæring

Etter min fantastiske ferie i Canada, med skitur, snø og natur, har jeg hatt ønske om å gjenta det samme, i mindre skala, her i Litauen, også styrt av et vilt behov for å komme litt bort fra byen av og vil (Vilnius).

Etter litt research bestemte jeg meg for å dra til Lietuvos Žiemos Sporto Centras i Ignalina, en by nordøst i landet (men ikke helt nord likevel). Jeg prøvde først å booke rom på et hotell via e-mail, men de hadde fullt, og oppfordret meg til å høre om de hadde rom ledig på selve sportsenteret. E-postadressen oppgitt på siden deres funket ikke, så da satt jeg igjen med noen få muligheter til hva jeg kunne gjøre: la være å dra, dra dit og satse på lykken eller.... å ringe for å reservere. For meg er det alltid et mareritt å ringe fremmede nummer, av ukjente årsaker, og dette er i Litauen, og jeg kom antagelig til å bli nødt til å prate litauisk, et språk jeg enda ikke behersker perfekt. Grøss og gru... Kamplysten kom til meg, og jeg slo nummeret. Jeg klarte å bestille uten problemer, og enkelt som bare det var det i orden. Jeg slo ut med armene og jublet da alt var i orden og telefonsamtalen var over. Jeg hadde overkommet en stor personlig psykisk barriere, og språket hadde holdt meg oppe.

Neste steg var å kjøpe togbillett på togstasjonen. Det begynner jeg å bli vant til, og togstasjonen er ikke langt unna, så det var gjort på null komma niks, så og si. Tenk - nå skulle jeg dra til en liten småby i Litauen alene for å gå på ski, et sted der antagelig ingen snakker engelsk. Tidligere har jeg latt det være et hinder at jeg må gjøre ting alene - hvis ingen andre er interesserte, lar jeg det være. Sterkt forbedrede språkferdigheter og økt selvtillit gav meg endelig dytten som skulle til for å gjøre noe slikt helt på egenhånd. Jeg følte meg sterk, og glad bare på grunn av det.

Spenning. Kom det til å være nok snø? Jeg sjekket værmeldingen nesten hver dag, for å bli sikker på det. Tidlig opp på lørdag for å ta toget klokken åtte. To timers togtur. Spenning - for lite snø, for lite snø, for mange gresstuster stikker opp av snøen.... Kjører gjennom steder med litt mer snø ("Kjære Gud, la det være snø nok"), og så litt mindre igjen. Til slutt kommer toget til Ignalina, og jeg har allerede bestemt meg for at nå må vi være sportslige og innfinne oss med at noe langrenns-skigåing blir det ikke, nei. Får gå turer til fots istedet. Det er snø, og det er definitivt pent, mye bedre enn Vilnius som bare drypper for tiden, men likevel...

Byen var godt skiltet, så "kartet" jeg hadde tegnet ned, etter kart på internett, var i grunn ikke nødvendig. Det slo meg ganske tidlig at byen så mer velholdt ut enn andre tilsvarende småbyer. Kanskje fordi jeg nå var i det nordøstlige området, som tross alt skal være rikere tradisjonelt sett enn det sørlige, der jorden er skrinnere. Likevel er det teknisk sett samme "landsdel". Veldig mange fargerike hus, som jeg liker og forbinder med Litauens småbyer, men her noe bedre siden de var såpass godt velholdt, og siden de virket større enn i sør. Jeg nærmet meg vintersportsenteret, og kom vel frem. Alt ordnet seg, jeg fikk nøkkel og rom, fikk leid de rette skiene, skisko og staver, og så var det bare å sette av gårde. Det var nok snø!

Det var kjempeflott - kanskje noen få minusgrader, og som sagt: snø! Ren og fin snø, og ikke storbyslaps. Det var herlig å bruke kroppen igjen, siden jeg ikke har gått tur på noen dager på grunn av forkjølelse. Og oi, som folk smilte heromkring. Kanskje siden alle var på ferie? Men det var ikke de surete, grinete fjesene jeg klager over av og til i hovedstaden. Folk innledet samtaler, og var kanskje FOR snakkesalige. Jeg var ikke vant til det, og litauisken min ble satt på prøve, men jeg følte jeg bestod. Alt i alt en triumf.

Etter å ha levert tilbake skiutstyret og tatt en dusj, var det tid for å utforske byen. Flere fargerike hus, men jeg lette etter et sted å spise. Selv om det var relativt mange kolonialvarebutikker etter byens størrelse var det verre med spisesteder. Gikk inn på en kebab-"kafè" (lignet ikke på kebab-"sjappene" i Norge). Jeg tok kaffe og kebab. De andre gjestene begynte å snakke med meg og lurte på hvor jeg var fra. Hehe - som vanlig gjettet de på Latvia (nei, latvisk og litauisk er ikke så likt som folk tror, selv om de er nært beslektet). Dette var mer av den koselige bygde-østeuropeiskheten som jeg har hørt så mye om, men i grunn ikke opplevd. Alt i alt var det litt skremmende, og jeg var glad da kebaben var oppspist og kaffen oppdrukket og jeg kunne gå ut, men da smilte jeg og var glad, for det hadde vært et morsomt eventyr.

Jeg fikk tatt litt bilder rundtomkring. =D Om kvelden leste jeg litauisk historie, da jeg fant glosepugging vanskelig siden det var særdeles lydt og jeg hørte naboene som om det ikke skulle vært noen vegger (men så var prisen utrolig lav da; 40 litas, cirka 100 kroner).

Neste dag var det litt stress fordi jeg hadde bestemt meg for å ta toget klokken 12:13, altså i dag. Jeg fikk gått på ski og kost meg, men jeg kom akkurat da toget gikk, siden jeg hadde skiftet SIMkort i mobilen kvelden før, og ikke stilt helt rett klokkeslett etterpå (må alltid stille klokken når jeg tar ut SIMkortet). Venting på busstasjonen - men det viste seg delvis å være en fordel, for bussen kjørte gjennom en annen småby med fine hus og en utrolig kirke jeg ellers ikke ville sett.

Er litt usikker på om det er slemt å legge ut bilder av privathus, men fargerike hus må komme i fokus. :P

Nok en gang tilbake i Vilnius. Mission accomplished.

Disiplin og smitte

Tilbake til rutiner - eller det vil si; rutiner i større grad.

Å sitte i lesesalen som er veldig lys og fin, som nesten kan bedra deg - få deg til å tro det er en dag med sol og fint vær, er virkelig fint. Jeg pugger ord for ord, og kommer til å glemme noen av dem etter noen dager, og vil måtte pugge over noen enda en gang. Etter det vil jeg som regel lese noen korte tekster for å få inn ordforrådet. Ja, jeg jobber ekstra med skolearbeidet, og jeg er kanskje nerdete, men det gir meg en følelse av lykke. Jeg føler jeg gjør noe, at jeg får til noe. I fjor jobbet jeg strengt tatt ikke så veldig mye med skolearbeid. Jeg gjorde leksene og jeg pugget litt ekstra, og jeg fikk toppkarakter, men store deler av året var jeg ikke så veldig glad. Jeg føler meg tilfreds når jeg kan drive med det jeg liker; og jeg liker å lære.

Jeg liker å hamre ord inn i hodet på meg selv. "Drausmingas", "drausmingas", drausmingas" - "disiplinert" gjentar jeg gang på gang, og føler meg mer og mer glad. Det skal jeg være - disiplinert. Det ønsker jeg i hvert fall å være. Jeg irriterer meg når de andre kommer sent til timene hver dag og hele tiden. Som regel er vi under halve klassen når timen begynner. For noen ser det ut til å være kulturelt, for italienerne for eksempel. Det er bare at det sprer seg som vond smitte og får skolen til å bli et hvilehjem.

Smitte - det ser ut som om store deler av Vilnius er angrepet av forkjølelse og influensa. Jeg har/er syk selv, men føler meg bedre i dag, og i motsetning til en fra Moldova i klassen, har jeg ikke hatt feber. Jeg har ergret meg stort, da, siden jeg har følt meg dårligere og dårligere siden helgen, bortsett fra i dag, og fryktet å måtte gå til "poliklinika" - legesenteret av redsel for byråkrati eller samme behandling som sist jeg gikk til noe lignende, da til hudlege. I tillegg har jeg planer om å dyrke min ski-interesse til helgen og dra til Ignalina for å gå på ski. Jeg sendte mail til et hotell der, og de svarte godt og klart på engelsk om det jeg spurte om, og det ser ut til at jeg kan få meg en fin helg om jeg bare blir helt frisk. Det er snø, og det er det ikke alltid det er, siden temperaturene svinger særdeles raskt her i Litauen. Dette er den kaldeste måneden statistisk, og jeg må benytte den, føler jeg.

Til og med leiligheten jeg bor i, i en fæl type sovjetblokk, liker jeg. Den er min og min alene (vel, jeg leier) og det er det nærmeste jeg kommer et hjem for tiden.

Jeg er mindre sosial og mer for meg selv, og nyter det. Det gir meg tid til å lese, gå turer, lage ordentlig mat, utføre husarbeidet ordentlig også videre. Jeg trives bedre når alt som skal gjøres blir gjort og alt er i stand.

... Og nå har Maxima større utvalg i soyaprodukter enn norske butikker flest. =D

Jeg leser en litauisk eventyrbok for tiden. Den er beregnet for barn og det går greit å lese. Ofte forstår jeg ikke noen ord, da. Eventyrene er korte, og av og til er det fint å pugge nøye alle ordene jeg ikke kan fra teksten, andre ganger bare lese gjennom og forstå "pointet". Jeg merker hvor glad jeg er i eventyr, og tenker hvor koselig det ville vært å oversette dem ordentlig, eller en gang lese dem for egne barn.

Litauens kultur er, som til en viss grad Norges, en bonde- og bydekultur, hovedsakelig. Derfor er det mange trekk jeg kan kjenne meg igjen i. Det man ser av fine byer og slikt er hovedsakelig nymotens påfunn. Jeg tror det virkelig Litauen mer eller mindre befinner seg i bygdene og de mindre stedene.

Jeg savner naturen - derfor håper jeg å kunne reise til Ignalina, som er en mindre by eller tettsted, og komme meg litt ut og gå på ski. Tenk at noen kaller Vilnius "verdens største landsby". For meg er det en storby, intet mindre. Jeg tror ikke jeg vil bo i en større by enn Vilnius. Jeg leste et sted at litauerne tilbringer mer tid i natur og til friluftsliv enn nordmenn, men det er også vanskelig å tro, siden jeg føler meg så separert fra naturen her jeg bor, nært sentrum av Vilnius. Håper på å kunne være litt flinkere til å ta meg lengre turer om helgene, og dra til Ignalina eller Varėna for å komme meg litt ut i naturen.

Og jeg elsker litauisk mat mer og mer. Tror jeg skal kjøpe meg kokebok og begynne å lage hjemme her, sånn at jeg kan ha lært til jeg flytter herfra. Det er veldig mange fine ting med Litauen også, hvis man klarer å se "romantisk" på det. Det er fascinerende, men det er så mange irriterende ting, men åh, så herlige de herlige tingene er, som maten, som eventyrene, som de søte, fargerike husene... Også det fine språket. Jeg synes nok fortsatt at litauisk er det fineste europeiske språket.

Bildene jeg laster opp er fra Canada. Det ene er av Toronto, tatt fra CN-tårnet, og det andre er fra Lake Louise i provinsen Alberta.

Kontrastfylt februarinnlegg - en ny start

Evige strekninger med snø, frossen jord, noen trær her og der, bølger i landskapet, kanskje fjell - solskinn reflektert av snøen. Jeg ble virkelig imponert over skjønnheten i det canadiske landskapet, og av skjønnheten av å være ute i naturen og gå på ski, bruke kroppen.

Har hatt en utrolig fin ferie, og selv om det vil være et sant mareritt for hvem som helst å lese, så tenkte jeg, om så for min egen del at jeg skulle liste opp kort hvor jeg har vært i ferien.

17. desember 2008: Vilnius, Litauen. Det er siste skoledag. Semesteret er over og jeg er glad, og helt tappet for energi. Klarer ikke skjønne at jeg skal hjem. Følte meg på randen av sammenbrudd.

18. desember 2008: Hjemreise. Drar fra Vilnius til Oslo. Venting på Gardermoen. Flytur fra Gardermoen til Evenes. Buss til Sortland. Videre hjem til bygden. To uker med en del fine stunder, koselig å se venner igjen.

2. januar 2009: Etter bursdagsfeiring (jubilant, jo, gitt), ny flytur til Oslo. Utrolig fint opphold, hvor jeg får møtt de gode vennene mine og også en ny kar som får hjertet til å slå litt.

8. januar 2009: Reise med venninne til Litauen igjen, der jeg i løpet av perioden er i Vilnius, Kaunas, Trakai og Druskininkai

17. januar 2009: Fly til Canada. Mellomlanding i Frankfurt. Flyturen fra Frankfurt til Toronto tar over ni timer.

18. januar 2009: Får sett litt av Toronto. Ny flytur, nærmere fire timer fra Toronto til Calgary. Biltur fra Calgary til Banff, hvor det blir en utrolig uke med skigåing, fin natur, mat og soyaprodukter.

25. januar: Fly fra Calgary i Canada.
26. januar: Mellomlander i Frankfurt, nytt fly til Litauen, hvor jeg er sliten og trøtt.
27. januar: Fly fra Vilnius til Oslo, der jeg har en fantastisk uke, i helt annen stil enn den tidligere uken.

3. februar: Fly fra Oslo til Vilnius. Ferien er slutt.

Så hvordan føles det å være tilbake her igjen? Det er vanskelig å gi et klart svar på det. Det er som om noe mangler overalt, og jeg føler meg rotløs for tiden. Kanskje ikke rart, kan man si så mye man reiser. Men - man får ikke et hjem bare fordi man får en leilighet, spesielt ikke en man kommer til å forlate etter kort tid, for så å flytte til et nytt sted igjen.

Så - hva med Nord-Norge? Ja - men uansett, et hus er ikke et hjem. Et hjem er et sted der man har et grunnlag og en base sterk nok til at gulvet kan bære en. Enkelte mennesker stiller høyere krav enn andre, ikke fordi de har lyst til å være kravstore, eller vanskelige i utgangspunktet, men fordi det blir fysisk nødvendig - jeg snakker her om behovet for å ha nære venner, noen som forstår en, og ting å drive med som gir livet mening. Hoveddelen av mine er i Norge, men det er andre rundtomkring også, noe som gjør at jeg alltid har noen å savne.

Ellers - vel, det er godt å spise litauisk mat. Det er kuldegrader her, takk og lov, noe som gjør at jeg slipper å se byen druknet og ekkel. Vilnius ser forferdelig ut i regn, men nydelig i sol eller snø. Dagene har blitt litt lengre, så det ser mer lovende ut enn sist.

Har fått fikset litt i leiligheten så den ser hakket bedre ut enn før, en glede som ble punktert av en grusom lukt da jeg gikk ut i korridoren i morges. Det lå en uteligger i enden av korridoren og jeg tror det var han som stinket. Jeg skuttet meg og sjekket som vanlig ekstra at døren min var godt låst. Stakkars mennesker, men noe så ekkelt. Tenk at et menneske kan bli sånn. Det er uhyggelig å tenke på. Det er videre en ting som frastøter meg her i landet. Man ser en god del, spesielt menn, med stinkende klær som antagelig ikke har rengjort seg på ganske så lenge. Det er utrolig uappetittelig. En ser ikke urenhet på den måten man ser her, i Norge. Det finnes urene mennesker i Norge, men det er likevel på en annen måte. På den andre siden, finnes det utrolig mange oppstasede mennesker, som kanskje ville hatt godt av å være litt mer sjuskete enn de er. Jeg påstår ikke at dette er noe kun Litauen sliter med, og at alle nordmenn har valgt den perfekte middelvei, men det er definitivt mer polarisert her.

Ny skoledag. Vi har nå oppdelte fag, noe som gjør at ting kanskje kan bli enda mer interessante. I dag hadde vi "tekstforståelse" og "grammatikk". Bortsett fra det vil vi ha i hvert fall tre ulike fag til, men fortsatt med hovedvekt på å knø språket inn i hodet. Var heldig og fikk en lærerinne jeg tror er svært god (vi hadde henne som vikar et par ganger i fjor) i i hvert fall seks timer uken.

Klassen er stort sett den samme, med en ny jente fra Moldova, og noen som har sluttet. Dessverre er det to igjen som gir meg frysninger. Spesielt han ene regnet jeg ikke med å se her, noe som ble et svært ubehagelig sjokk i morges.

Uansett. Dette skal ikke vare lenge, og det er fortsatt en sol bak skyene, og stjerner om natten.

I Norge hadde jeg det utrolig flott. Jeg kan ikke gå i detaljer, da de fine detaljene for noen vil kun oppfattes som støtende.

Fikk gjort mye flott. Fikk ikke sett så mye til mine gode, gamle venner som jeg kanskje ville og burde, men jeg har hatt det fint. Fikk også sett "Max Manus" på kino, noe jeg hadde veldig lyst til. Grovt sett kan man si det var en sanse-uke, der jeg også spiste mye utrolig godt, fikk roet ned med å se filmer og kose meg (ikke alene). Jeg er veldig glad i å se gode filmer, men det er ikke alltid lett å finne dem. Fikk sett en del nå, og jeg er glad for det. =) Fikk også spist vafler, sukkerfri sjokolade, og kjøpt med meg herlig yogi-te.

Ferien har vært utrolig fantastisk. Den VAR en suksess.

Om karakterer, jul, venner, romanse og Canada

Ser ut til at bloggeren selv glimrer med sitt fravaer nok en gang, selv om det stormer rundt ham. Denne gangen har det imidlertid kun vaert milde vinder. Riktignok har jeg ikke utbrodert de verste skandalene fra forrige aar her, men det har nok ofte skint gjennom at livet i Litauen ikke alltid har vaert like enkelt. Dette innlegget derimot skinner solen paa.

Jeg klarte aa avslutte terminen med karakteren 10, som er hoeyeste karakter i Litauen. Jeg er selvfoelgelig stolt av meg selv. Mens jeg gikk til universitetet til eksamen kjente jeg adrenalinet stige og kroppen gjoere seg klar til kamp. Dette skulle gaa supert, tross alt. Endelig skulle jeg klare aa gi svar paa tiltale, for aa si det slik. Den dumme, blonde fra Norge skulle vise hva han var god for. Visst klarte han det ogsaa. Foerst var det skriftlig eksamen og dagen etter muntlig. Vi skulle trekke et emne aa snakke om. Jeg klarte ikke forberede meg overhodet, men ba til Gud om hjelp, og jeg vaaknet opp om natten av at naboene braaket i gangen. Saa begynte hodet aa kverne paa hvordan jeg ville ordlegge meg om jeg fikk temaet min leilighet. Jeg maatte selvfoelgelig nevne de hoeylydte naboene. Saa, blogghelten la seg til aa sove igjen etter aa ha tenkt gjennom dettte. Akkurat det emnet trakk han ogsaa og han la i vei om braakete naboer, og andre detaljer om den ikke helt supre leiligheten. Resultatet, samlet var karakteren 10, saa baade muntlig og skriftlig gikk helt til topps.

Jeg kom meg tilbake til mitt kjaere gamleland til slutt, som er utrolig mye finere enn det folk er klar over. Aa, saa glad jeg er i landet mitt. Naa hoeres jeg ut som en nasjonalist, men sammenlignet med Litauen, kan jeg endelig innroemme, etter i lang tid aa ha nektet for det, at vi er bedre. Et homofobt land er ikke bra, og punktum. Ikke bare paa grunn av det, men det er et symptom paa at landet ikke er riktig vel utviklet. Videre ser jeg hvor mye stoerre husene er i Norge, hvor mye mer vennlige folk er i butikkene. Paa den annen side faar man bedre mat i Litauen og utvalget er stoerre enn i Norge, saa man maa ikke svartmale FOR mye heller, selv om jeg naa nyter endelig aa kunne tillate meg aa si ting akkurat som jeg foeler. Jeg gleder meg til aa flytte tilbake til Norge paa permanent tid.

Jeg klarte nesten ikke tro at jeg skulle hjem, at jeg endelig skulle forlate Litauen. Jeg var kjempeglad, og du verden, som Norge leverte. Jeg hadde ikke bare rosemalt det, men det var som jeg husket. Gardermoen var like ille, da, som den alltid er, med grusomme priser, enkelte sure ansatte og stress og pinsler, men bortsett fra det... Jeg beundret isen som rant av bergkantene langs veien da jeg tok buss fra Evenes flyplass og hjem, og jeg var overlykkelig over aa se vennene mine igjen, som er utrolig fantastiske mennesker alle sammen. Jeg tror det ville vaert lettere aa holde ut utenlandsopphold om de hadde vaert med meg, i hvert fall en. Jeg har stor forstaaelse for innvandrere som kommer til Norge og faar masse problemer. Jeg kan til og med forstaa dem som ikke trives og gjoer kriminelle ting. I et fremmed land foeles alt vanskelig og man har lett for aa komme i opposisjon mot befolkningen som gjoer alt saa annerledes og som ikke forstaar deg. Om jeg har opplevd dette med aa bo i Litauen er det nok ingenting mot hva folk fra andre kulturer kan oppleve i et nytt land. Alt i alt er det viktig at vi bygger ut et godt nettverk for innvandrere og minoriteter. Aa vaere fremmed i et annet land, uansett hvor likt det er, men der spraaket og kulturen er forskjellig kan vaere en lidelse om man ikke faar hjelp. Men naa snakker jeg meg ut paa viddene og er ikke saa positiv som jeg planla.

Oppholdet i Norge var fantastisk. Litt kjedelig i julen av og til da jeg var i hjembygden og det gikk noen dager uten at jeg saa vennene mine. Jeg innser hvor avhengig jeg er av vennene mine, men hvor lite jeg kjenner min egen familie.

Julen gikk. Jeg leste og koste meg skikkelig med det. Fikk mange herlige boeker til jul og bursdag av mine kjaere, elskede venner, som jeg virkelig ikke ville vaert noe uten. Hver og en av mine naermeste venner er helt spesiell og jeg benytter naa sjansen til aa skrive det. Jeg er utrolig glad i alle sammen, og er glad de holder ut med mine ville ideer og paafunn.

Jeg fikk ogsaa gaatt paa ski en kveld. Det var lille julaften. Jeg er glad i aa gaa paa ski har jeg funnet ut, og det har vaert noen aar siden sist. Det var en fin, stjerneklar kveld, den lillejulaften. Det var moerkt, saa vi snublet og falt litt, men det var en fin tur. Det var ganske kaldt, slik jeg liker det. Vinteren er min yndlingsaarstid, saa lenge det er snoe.

Ellers hadde jeg mange morsomme dager.

Saa kommer man til et nytt aar, og muligens et helt nytt kapittel i livet mitt. Definitivt har januar-maaneden vaert spennende. Kanskje den mest spennende paa lenge. Naaja, sommeren var jo noksaa dramatisk ogsaa kan man si, men saa langt har jeg ingen tvil om hva jeg har gjort i januar.

Jeg ble tyve paa nyttaarsaften. Den natten/kvelden fikk jeg mange meldinger fra en fyr jeg lenge har snakket med paa internett. Det var fint. Jeg hadde en fin aften sammen med en av mine beste venninner og hennes venninner igjen, som er utrolig greie, de ogsaa. Det er faktisk mange greie mennesker der ute i verden, tro det eller ei.

Jeg dro til Oslo andre januar. Oslo-oppholdet ble saerdeles spennende og flott. Jeg har forelsket meg igjen, men ikke i eksen slik man kunne forvente. Vi har fortsatt utrolig god kontakt og kommer godt overens, men paa en maate fikk jeg endelig satt punktum for det som har vaert den beste perioden i mitt liv saa langt, som jeg har lengtet tilbake til under dette halve aaret i Litauen. Jeg har moett en ny, som for oeyeblikket gjoer at livet er spennende igjen og som har fylt meg med mer energi enn jeg har hatt paa lenge. Plutselig ble alt saa fornuftig og meningsfylt igjen, og en bombardert selvtillit og psyke gikk opp som en rakett paa noen faa dager. Alt endret seg kvikt. Et forhold er enda ikke etablert, og jeg har overhodet ikke peiling paa hva som skjer videre. I skrivende stund bekymrer jeg meg for at jeg er for aapenhjertig, men jeg velger aa vaere det, da jeg vil at dette skal vaere en direkte og aapen blogg, ettersom jeg er aapen selv, og jeg tviler paa at stort andre enn mine aller naermeste venner leser bloggen, og dersom andre gjoer det, saa faar de kose seg med lesingen.

Jeg fikk en liten nedtur i humoeret da jeg dro nedover til Litauen igjen, selv om min saerdeles fantastiske venninne som jeg ogsaa var sammen med paa nyttaarsaften var med meg. Vi hadde en fin uke i Litauen, men mine minner fra tidligere kastet kanskje skygger over det. Jeg tror jeg ville nytt det enda mer om jeg hadde vaert der som turist, noe vi delvis var. Vi reiste rundt en del, og spesielt byen Druskininkai slo meg som fin. Har vaert der foer, men bare saavidt. Den er langt renere, og mindre slitt enn mange andre byer i Litauen, og sannelig var vi heldig med servicen og menneskene vi moette ogsaa. Det var iskaldt den perioden vi var i Litauen. Ellers fikk vi dratt til Trakai og Kaunas.

Fikk ogsaa sett min kjempegode venninne fra Canada igjen, som var i Litauen paa vinterspraakkurs. Min norske venninne reiste hjem, og saa reiste jeg sammen med den canadiske til Canada.

Canada er et utrolig vakkert land. Kaldt, stort og nesten mennesketomt. Herlig.

Toronto er den foerste byen jeg har sett som virkelig har skyskrapere. Jeg var oppe i CN-taarnet som er nesten 600 meter hoeyt. Derfra var det utrolig utsikt. Storbyen var frossen i oeyeblikket og de hoeye bygningene og alt laa dekt av snoe eller rim eller hva det naa var. Utrolig vakkert.

Videre gikk turen til Calgary og Banff i provinsen Alberta, som ligger langt vest i Canada. Flyturen tok omkring fire timer og var nydelig. Solen skinte paa den blendende hvite grunnen under oss saa det skar i oynene. Det var ufattelige distanser og fortsatt hvitt, hvitt, hvitt, og ingen tegn til mennesker eller liv der nede under store deler av reisen. Som venninnen min sa da vi var i Toronto, det var der menneskene var. Resten av det gedigne landet er naermest tomt. Det var kanskje en overdrivelse, men de fleste bor naer den amerikanske grensen, og det er virkelig et gigantisk land. Det er bare omkring 30 millioner innbyggere eller noe saant, mens USA som er mindre i areal har 300!

Calgary var ogsaa en moderne by med skyskrapere og greier.

Canadiere er greie folk. Kjempevennlige, hyggelige og hjelpsomme. Butikkene har soyaprodukter, og jeg koser meg.

Om kvelden kjoerte vi til Banff, som er en pitteliten by ved Rocky Mountains. Det var forresten nydelig aa lande i det moderne Calgary med fjellene dramatisk bak. Skyskraperne og fjellene liksom reiste seg opp fra det flate isoedet.

I Banff og omegnet har jeg gaatt paa ski. Jeg debuterte fint foerste dag med 25 km, med 300 meters stigning. Jeg gikk kjempefort og var helt segneferdig da jeg kom tilbake. Visstnok er det dit de proffe drar, saa det var litt av en prestasjon fikk jeg hoere senere. Wow. Stolt av det. De to neste dagene gikk jeg henholdsvis cirka 10 og 13 km. Saa hadde jeg en dags pause foer jeg gikk opp paa Sulphur Mountain som er over 2200 meter over havet. Likevel er vi hoeyt oppe saa jeg gikk 700 meter opp. Det var en utrolig utsikt fra toppen. En hjort loep elegant over stien foran meg. Det var 20 minusgrader.

I dag har det blitt nok en skitur i hoeyt tempo, selv om antall kilometer er ukjent.

Jeg har hatt mange fine samtaler med min gode venninne her, og vi har spist mye god mat, noe jeg ogsaa gjorde i Litauen og Norge, maa jeg legge til.

Jeg kunne ha fortalt masse mer, utrolig masse mer, men det er grenser for hvor mye jeg orker aa skrive.

Uansett - maaneden har vaert spennende, og saa begynner en ny termin paa universitetet i begynnelsen av februar, og saa faar vi se hva som skjer videre...

Julehandel og eksamen - et halvår på stormete hav går mot slutten

Man kan si dette halvåret har vært som en båttur på et urolig hav. Det har vært både flodbølger, stormer og til tider har man da også kantret. Nå nærmer man seg land, og jeg håper bare man kommer seg vel i land, og at båten kan være hel, om enn med skrammer, etter alt.

Julehandelen i år har vært... dyr. Har brukt mye penger på julegaver. Var på Akropolis handlesenter etter sist blogginnlegg. Kjøpte ikke så masse der, men det var litt av et styr. Synes det er altfor stort, og det er selvfølgelig ekstremt mange mennesker nå før jul. Etter å ha handlet og kjøpt en bok om litauisk historie til meg selv, satte jeg meg ned på en japansk restaurant ved skøytebanen i senteret. Jada, de har klemt inn en skøytebane inn der. Blir litt misunnelig når jeg ser folk gå på skøyter. Har aldri lært det. Satt og leste litt i boken om litauisk historie mens jeg ventet på maten.

Ellers var jeg og min italienske venninne sammen i turistgaten og så etter julegaver til folk. Ble litt revet med på en butikk. Hehe, i hvert fall er jeg snart i mål.

De siste dagene har vært noe enklere, men jeg gleder meg til å komme hjem.

I dag hadde jeg skriftlig eksamen. Var ekstremt bestemt før jeg tok den på at dette MÅTTE gå bra. Jeg har sjelden kjent en slik kampånd før en eksamen eller prøve før. Dette har vært ekstra viktig for meg. Dette halvåret har vært utrolig vanskelig. Før brukte jeg å si; "Alt Bo tar i blir til gull" (Bo er kallenavnet mitt). I det siste har det dessverre ikke vært slik, og jeg har ikke mye jeg kan skryte av fra denne siste perioden, derfor håper jeg å kunne ha brukbare resultater fra universitetet å vise til. Vi får se, på onsdag, når jeg får resultatene. Har også muntlig eksamen i morgen. Den er hakket verre, om enn kortere, og kanskje mindre formell, men det er jo alltid vanskeligere muntlig i språk enn skriftlig. Må snakke om èn av ni temaer. Er forholdsvis enkle, men det er jo så mange grammatiske feller å gå i. Også er det alltid et spørsmål om å komme seg opp om morgenen også.

Eksamenen i dag var inndelt i fem deler: lytting, ordforråd, grammatikk, lesing og skriving. Jeg følte det gikk ganske bra. Jeg svarte på alle spørsmålene, men det viser seg jo gjerne senere at man slurver litt eller misforstod noe. Tror jeg blandet sammen ordet for trapp og grader. Ble også litt distrahert etterhvert fordi han italieneren selvfølgelig måtte begynne å bable til han fra Moldova. Eksamenen varte bare i tre timer, og jeg gikk etter to. Det var raskt unnagjort og jeg kontrollerte også for feil, men kunne ikke finne noen. Er mer nervøs for morgendagen. Håper bare jeg får den vel overstått, og endelig kunne slappe av. Etter blir det en velfortjent ferie. Jeg har aldri trengt en ferie så mye som i år. Skolen er enklere og mindre krevende enn videregående, men privatlivet og alle inntrykkene har vært voldsomt.

Etter eksamen i dag så jeg presidenten utenfor presidentpalasset. Så ingen vakter, men de var nok kledd i sivil. Morsomt. Har ikke sett vår kongefamilie en gang, kun på TV, så dette var litt artig. Var overrasket over hvor nærmt man kunne komme presidenten og hvor lite formelt alt var. Folk kom rett opp til ham uten noe om og men. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg så jeg holdt meg litt i bakgrunnen. Tror ikke det var noe spesiell anledning, han skulle bare inn i palasset. Morsomt, man kan sitte på trappen der og eller rett utenfor dørene, og det er ingen vakter der. Presidentpalasset er like ved siden av universitetet.

Jeg gikk deretter sammen med hun italienske og han koreanske og spiste på restaurant. Nå sitter jeg her. Skal henge litt på dataen før jeg begynner å forberede meg til muntligen i morgen.

Jeg tør ikke begynne å pakke til jeg skal hjem. Er redd noe skal gå galt, tør ikke tro på at jeg skal hjem. Jeg håper så inderlig jeg kommer meg tilbake til Norge etter alt, og at jeg kan legge meg i min egen seng i Norge på torsdagskveld, ikke helt misfornøyd med resultatene tross alt.

Helgen har vært totalt kjedelig. Har øvd til eksamen, hengt på dataen, gått litt tur. Følt meg litt ensom i grunn.

Telefonita - en pelskledd dame med rødt krøllete hår går oversminket over gaten, med en gammeldags telefon på høyrearmen, telefonrøret i venstre hånd. Hun babler. Hun fins egentlig ikke. Hun ble oppdiktet i dag.

Solen skinte på lørdag og søndag. Det var kos.

Gikk en tur langs elven i sentrum. Ble overrasket over hvor mange moderne bygninger det tross alt er her, og hvor fint det er i den moderne delen av byen. Liker å gå langs elven. Gikk nå i en annen retning enn normalt, og så flere "skyskrapere" (relativt høye bygninger i glass) enn jeg ser når jeg går i den andre retningen. Var stille og rolig å spasere langs elven i den retningen. Flott. Satte meg litt ned på huk for å se på noen ender som svømte, eller kanskje rettere sagt; fløt på overflaten.

Togtur til Kėdainiai en lørdag i desember

Til tross for regn og tidlig mørke, klarer man alltids å få tid til en liten ekskursjon en lørdag i desember. Når man bor i et land, som tross alt er spennende, må man jo prøve å få med seg mer enn hovedstaden. Bygdegutten vår, som av og til så lite forstår (og som av og til skriver om seg selv i tredje person), liker også å komme seg bort fra storbyen en og annen gang. I dag fikk imidlertid bygdegutten et lite sjokk - byen han dro til var finere enn forventet, og ganske annerldes. Dette kommer vi tilbake til senere.

I løpet av halvåret har jeg fått klemt inn et par småturer, spesielt i det siste, noe jeg nok har nevnt tidligere - og har nå vært i Kėdainiai, en av de eldste byene i Litauen. Den regnes også for å være Litauens geografiske sentrum.

Tok tog, som vi liker veldig godt å gjøre, selv om det hender at Litauens byråkrati selv skinner gjennom på togstasjonen. Billettsystemet er gammeldags, og onde tunger sier at datamaskinene de bruker for å ordne billettene er fra Sovjettiden. Det er veldig ofte uklart hvilken luke man skal gå til. I det minste er det greit å få informasjon, selv om man gjerne bruker litt tid på togstasjonen. Har i det siste blitt god venn med kaffeautomatene der. Selve togene er veldig bra. Som regel er de komfortable, og servicen på togene er flott, med togverter som kommer med kaffe og te til deg og sikkert mer om du vil. Som regel er det skjermer som sier deg hvor du er, temperatur og klokkeslett, og ellers, og hvis skjermene mangler, er det en høyttalerstemme som gir deg tilsvarende informasjon, på litauisk og engelsk.

Måtte opp tidlig, og etter å ha hengt på internett i går kveld (bygdegutten Bo ineffektiv?) var jeg litt trøtt i morgen tidlig, men man er jo alltid litt reiselysten da.

Tok litt under to timer med tog, men er alltid så morsomt å dra med toget. Var sammen med mine venninner fra Italia og Colombia.

- Det er ikke mye å si på infrastrukturen i Litauen, som er veldig bra, om ikke akkurat i selve hovedstaden -

Kėdainiai viste seg å være en større by enn forventet. Senere fant jeg ut at over 30.000 folk bor der. Hadde en flott gammelby, som faktisk var større enn i Klaipeda (Litauens tredje største by) og enn i Šiauliai (den fjerde største). Måtte gå et stykke fra togstasjonen til sentrum, men fikk hjelp av en hyggelig dame. Var en særdeles fargerik by. Man finner utrolig mange forskjellige farger på husene i Litauen, og gamlebyen her var virkelig flott og i særdeles god stand. Er overrasket over at Litauen ser så bra ut all-over. De stygge murblokkene fra Sovjettiden, som er meget grå, er dessverre mange steder, men de klarer likevel ikke ødelegge den gode følelsen som resten gir.

Mye var stengt i Kėdainiai, ettersom vi tross alt reiser utenfor sesongen. Var mange fine kirker, en slags borg eller slott. Var både luthersk, katolsk, ortodoks kirke og også synagoge.

Var innom et museum, der det var mye utstilt fra Kėdainiais og Litauens historie. Meget interessant. Brukte nok litt mye tid der, ante at de andre ble litt utålmodige, men jeg ble ganske revet med. Utrolig mye interessant. =D

Spiste også på en restaurant som vanlig. Der hørte vi en flott sang, som vanlig, og Daiva dristet seg til å spørre om hvilken artist det var. Etterpå kjøpte jeg CD-en på Rimi. Ganske bra. =D Litauisk.

Også i dag fikk man bekreftet at Litauen har mye å by en turist, spesielt om en liker små, rolige og koselige byer med gamle bygninger og arkitektur. Skogene er jo også fine da, som jeg så sist helg, men skoger finnes også i andre land. For mange europeere er jo ikke en gang hovedstaden, Vilnius, stor, selv om det for meg blir litt stort, men er også et flott sted å reise på ferie. Det er egentlig min type steder, men med hjemlengsel og greier, er det litt vanskeligere å sette pris på alt. Nå er det imidlertid godt under to uker til jeg skal hjem, så kanskje humøret kan lysne fremover nå.

Ting er ikke perfekt i mitt personlige liv, men etter nettopp å ha kommet hjem fra tur, er jeg fortsatt imponert av Kėdainiai, og valgte å fokusere på det. Har jo også lyst til å fortelle litt fra Litauen som land her, ikke bare la det være en personlig dagbok.

Fra slutten av måned seks til begynnelsen av nummer tolv

Omsider er det desember. Jeg sitter fortsatt her i Vilnius, men om 18 dager er jeg hjemme i gamlelandet. Jeg er sjokkert.

Nå - jeg overdriver. Men det må man jo, om man skal skrive litt mer enn ordinært.

Jeg er snart tyve. Jeg vet ikke om jeg føler meg eldre eller yngre. På en måte føler jeg meg som en gammel mann. Tross alt har jeg levd i et superbra forhold i over to år, jeg har reist masse, og nå har jeg også opplevd å bo i et nytt land. Det er også snart fire år siden jeg flyttet hjemmefra for første gang. Jeg har bodd seks-syv forskjellige steder ikke med foreldre - og bare dette året har jeg vært i syv forskjellige land, om man inkluderer Norge.

På den annen side føler jeg meg yngre og barnsligere enn før. Bare å tenke over dette i det hele tatt er jo ikke direkte et tegn på modenhet. Jeg tror det er et slags selvforsvar. Det er greit å være liten og forsvarsløs - det er så mye lettere å unnskylde ens dumme handlinger på det viset.

Dette høres ut som en nyttårsgjennomgang, og på sett og vis er det det. Det er første desember, men jeg har ikke for vane å skrive så ofte her i bloggen, så det er greit å gjøre det når jeg først har lyst.

Jeg tror at når alt som har skjedd i det siste først er bearbeid kan jeg vokse voldsomt på det, men akkurat nå er jeg vel i en slags dvale. Jeg er et dyr.

Den første halvdelen av 2008 var veldig fin. I hvert fall frem til midten av juni. Tror toppunktet var da jeg fikk seks på den siste eksamenen - i historie, og fikk høre jeg var den beste eleven på 20 år som hadde vært oppe til historieeksamen. Siden da har det vel egentlig bare gått nedover, eller i ekstreme bølger. Fra å bo med verdens beste kjæreste, ha verdens beste venner, og til og med ha en bra leilighet og råbra karakterer på videregående, en fin russetid, fine ferieturer til Spania og Ukraina - gikk jeg altså over i del to av dette året: Litauendelen. Den har hatt sine positive øyeblikk, og jeg har vært heldig som har opplevd så mye. Tror jeg har opplevd langt mer enn folk flest på min alder. Av og til tar jeg meg imidlertid i å spørre om det ikke er skadelig, alt i alt. Det elendige forholdet HER som kun varte i to måneder eller to og en halv, og alt bråket med nok en fyr - anger, halvdepresjon og dårlig selvbilde etter kritikk mot utseendet og andre ting. På den annen side: Alle ekskursjonene til forskjellige litauiske byer og småsteder, som alle har vært veldig fine, morsomme dager med de få vennene jeg har her. Jeg har fått sett Warszawa og Berlin. Gjør det også ganske bra på studiene tror jeg. Vi får se hva resultatet blir. Spiser også ofte på restaurant. God mat. Billig. Fine turer langs elven...

Alt i alt er det både og, men jeg tror jeg vil si jeg hadde det bedre før. Nå går humøret i bølger, også rett og slett fordi jeg er i et annet land og savner alle der hjemme. Alt er nytt, og jeg føler meg uten sikkerhetsnett og grunn å stå på. Det merkes bare sterkere og sterkere, selv om jeg tross alt har venner her. Likevel er de ikke litauere.

Alle problemene jeg har hatt, som jeg ikke har lyst til å gå inn på her (fordi de er personlige, men også fordi det tar lang tid å skildre) fører også til at jeg av og til tenker særdeles nasjonalistisk, og av og til nesten nazistisk. Når man går i en klasse med kun folk fra forskjellige land, og det er èn person fra hvert land, og man ikke kommer godt overens med mange av dem, er det veldig lett for at man begynner å tenke negativt. Jeg sammenligner også byråkratiet i Litauen med det langt mer effektive Norge. Når det er sagt er ikke Litauen i seg selv det som plager meg mest, men faktisk i større grad historier om andre europeiske land, statistikk jeg leser og lignende. Politikken som føres i veldig mange europeiske land er sjokkerende. Fattigdomsprosent og arbeidsledighet i store land som Frankrike, Tyskland og Polen for eksempel. En annen ting som er spesielt vanskelig for meg å takle er overfladiskheten. Ikke bare i Litauen, men i resten av Europa generelt sett. Det kan for eksempel lett skildres med faktumet at for mange europeere er det utenkelig å gå ute i offentlighet med treningsklær. Min eks her var etnisk russer, og snakket masse dritt om Litauen og litauere. Selv brydde han seg kun om TV, og å se bra ut, og disset meg for kviser og sa jeg måtte bruke hudkremer og alt mulig rart. At folk behandler en slik, kan skape fæle holdninger hos enhver. Jeg har også flere negative erfaringer her, og føler at bortsett fra to venninner fra Italia og Colombia, er det særdeles vanskelig å finne noen jeg kan snakke godt med.

Det er også hardt å innrømme at det er så store forskjeller. Tidligere har jeg villet nekte for det. Men forskjellene mellom europeiske land er langt større enn jeg tidligere trodde. Videre er folk også så mye mer like enn man tror, også. Det som er skremmende er imidlertid at jeg føler virkelig at Norge er hjemmet mitt, selv om jeg er så sterkt imot nasjonalisme. Men også innvandrerne i Norge er mine landsmenn, så sånn sett er jeg ikke nasjonalist. Det er bare disse fæle, overfladiske kulturene, og menneskene som hater deg for en kvise eller joggesko - jeg bare ikke klarer å like. Jeg vet man bør prøve å være kulturrelativistisk og forståelsesfull, men dette har jeg også prøvd, men når jeg ikke fikk det samme tilbake var det vanskelig å fortsette med det. Jeg er redd for utviklingen jeg ser hos meg selv. Av og til tenker jeg: Jeg hater Europa, og Norge er ikke europeisk. Jeg føler også merkelig nok også et større fellesskap med asiater, afrikanere og sør-amerikanere. Og man ser jo hvem som er de kriminelle innvandrerne i Norge: Hovedsakelig europeere, og ingen andre. Også jeg som anser meg som EU-tilhenger. Alt i alt begynner jeg å bli skeptisk. Det er så mye rart. Syns også delvis at EØS er litt urettferdig. Nå som finanskrisen er her, og det er snakk om å kutte antallet flyktninger vi skal ta imot i Norge, mens EØS-landsborgerne fortsatt kan strømme inn...

Jeg har sett så mye rart, og merkelig nok er dette rare ikke til så stor grad representert av Litauen og litauere, men de andre europeerne her. Det eneste syke med Litauen er overfladiskheten, men det virker som om det er spredt stort sett over hele Europa, etter impulsene jeg får også fra de andre i klassen.

Alt i alt er det ganske ensomt. Jeg er jo ganske rar i utgangspunktet, men nå innser jeg jo også at deler av den rarheten kanskje kun kunne ha utviklet seg i Norge og kun der, så jeg passer faktisk bedre der. Jeg kunne ønske jeg kunne møte noen det virkelig gikk an å snakke med som kunne overbevise meg igjen om at alt er like bra.

Nå har de pyntet Vilnius til jul. Det er fint. Mye mer lys nå, og ser koseligere ut i sentrum. Det er nå jul over hele Europa, i det minste.

På lørdag var jeg og mine to venninner i Varėna, en liten by i sør-Litauen. Vi var der hovedsakelig for å gå tur i skogen, og vi kom oss inn i skogen uten problem. Vi så ingen andre der og det var så herlig stille sammenlinget med Vilnius hvor det alltid er noe lyd et eller annet sted (er kanskje også frustrert over overgangen fra å bo på et lite sted til å bo i en virkelig by). Det var en nydelig furuskog hvor det virkelig duftet fantastisk. Var vel i skogen i rundt to og en halv time. Ellers var det ikke så veldig mye å se i selve byen. Togstasjonen var rar, med bilder på veggene som jeg tror var hentet fra litauisk mytologi. Var ganske fin, men den var så og si folketom, og det var ekko der inne, så jeg følte meg uvel med å prate der.

Det var en del fargerike hus, som er typisk for Litauen og Øst-Europa. Her ser man rett som det er grønne hus, for eksempel. Det ser vi ikke stort til i Norge, og man burde virkelig oppdage andre farger enn bare rødt, hvit og beige der hjemme, for det går an å bruke litt mer fra fargeskalaen også. Her ser man litt av hvert, og det er veldig mange koselige små hus. Generelt sett er husene mindre, men de fleste bor vel i de typiske grå, sovjetblokkene, men det er noe forskjellig fra by til by. Noen byer og steder er ganske uten de stygge blokkene, som likevel kan være litt fascinerende. I Varėna var det imidlertid ganske mange. Er også en gamlere del; "Senoji Varėna", som ligger et stykke fra den byen vi var i. Har sett den fra bil, og der var det bare koselige små hus rundt en nydelig innsjø.

Spiste også på en fantastisk restaurant. Noe av den beste maten jeg har spist. Var stor og koselig, med tremøbler og gammeldags stil. Var også veldig billig.

Ellers hadde byen en fin stemning. Den var rolig, ikke så mye trafikk og folk i gatene. Jeg er dritlei av trengselen i hovedstaden. Det er så mye trafikk at det er utrolig, av og til. Mange andre ville si at Varėna var en død by. Men den var omtrent som Sortland, og det er det jeg trives med. Jeg vil ikke ha masse liv og folk sprettende glade og ropene ute i gatene. Det er ikke det jeg er vant til.

Jeg tror alt i alt jeg ville trivdes bedre i en av de mindre byene i Litauen.

Også Varėna var pyntet for jul.

Alt i alt må jeg nå si èn ting til Litauens ære: Det er utrolig mange fine steder her, både byer og natur, og litauiske byer er finere enn norske, generelt sett, men det er jo også noe subjektivt da. Men jeg tror kanskje ikke jeg er bymenneske, tross alt. Har ikke lyst til å bo i bygd heller, men det finnes da en mellomting!

I det minste kan jeg altså lære masse fra alt dette. Håper bare ikke jeg ender opp som en desillusjonert, sur og nasjonalistisk grinebiter.